Fra høgskole til universitet – Hva vil vi med de nye universitetene?

Hvordan bør de nye universitetene plassere seg i spenningsfeltet mellom arbeidslivets konkrete kompetansebehov, forventninger fra sentrale utdanningsmyndigheter og tradisjonelle akademiske idealer om å utgjøre en kritisk reflekterende instans i samfunnet?

Disse spørsmålene utgjorde oppslaget for en sesjon på konferansen «Hva vil vi med de nye universitetene?» som ble arrangert av Senter for profesjonsstudier ved OsloMet 11. april 2019. Ordstyreren innledet mitt innlegg på denne sesjonen med at han gikk ut fra at jeg med min bakgrunn fra velferdsforskningen og instituttsektoren ville ha en særlig affinitet til Velferdsuniversitetet som merkevare for vårt universitet.
Jeg ga han bare delvis rett i dette. Riktignok har OsloMet stolte tradisjoner innenfor velferdsfeltet. Norges Kommunal og sosialhøyskole, som i dag er Institutt for Sosialfag ved fakultet for Samfunnsvitenskap, var en pioner i utviklingen av sosialfagene både på utdannings – og forskningssiden. Det gjelder også de fire forskningsinstituttene som har blitt innfusjonert i senere år, ikke minst forskningsinstituttet NOVA. NOVA sprang blant annet ut fra Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning (INAS) hvor jeg selv startet som forsker. Den første direktøren for INAS var Nathalie Rogoff Ramsøy, opprinnelig amerikansk og utdannet ved Columbia University hvor hun også virket som forsker. Ett av byggene våre på OsloMet, ble i år oppkalt etter henne.

På tross av denne stolte tradisjonen synes jeg likevel betegnelsen Velferdsuniversitetet blir for snevert, ikke minst fordi betegnelsen gir et for snevert bilde av de tradisjonene vi bygger på.
For å vende tilbake til Nathalie Rogoff Ramsøy og Institutt for anvendt sosialvitenskapelig forskning: en av de viktigste satsingene hun sto for som direktør var den såkalte Yrkeshistorieundersøkelsen som startet opp i 1972. Prosjektet analyserte yrkeshistoriene til norske menn født i 1921, 1931 og 1941. Siktemålet var å undersøke graden av sosial mobilitet og resulterte blant annet i Samleverket Sosial mobilitet i Norge fra 1977.
Undersøkelsen oppnådde betydelig faglig internasjonal respekt, og er fortsatt en standardreferanse for forskningen om sosial mobilitet. Det er viktige erfaringer å ta med seg fra denne studien for utviklingen av OsloMet. Den viser for det første at det ikke behøver å være noen motsetning mellom å levere anvendt kunnskap som samfunnet har behov for og forskning på høyt internasjonalt nivå. For det andre er den et eksempel på at forskningen kan frambringe nyttig kunnskap uten at de som har direkte bruk for den selv har kommet på å etterspørre den. Nyttig forskning blir også skapt ved at forskere forfølger egne faglige intuisjoner for hvilke problemstillinger som er viktig i og for samfunnet. Etter min vurdering kan betegnelsen Velferdsuniversitet gi konnotasjoner til kunnskap som først og fremst er drevet fram av den til enhver tid gjeldende velferdspolitiske dagsorden. Det vil være uheldig både for hvilke forventninger vi ønsker at omgivelsene skal stille til oss og for vår egen selvforståelse som utdannings – og forskningsinstitusjon.

Viktig med grenseoppgang til de tradisjonelle breddeuniversitetene

Selv om jeg synes Velferdsuniversitet blir en for snever betegnelse og ambisjon, mener jeg det er viktig at vi trekker en grenseoppgang til de tradisjonelle breddeuniversitetene – ikke minst til Universitetet i Oslo – som vi på OsloMet har bare noen stenkast unna oss. Dette er viktig for å skape oss et særpreg, men først og fremst er det viktig fordi vi må legitimere at samfunnet anvender ressurser på et nytt universitet. Når samfunnet investerer i tidligere høyskoler for at de skal bygge opp forskning og ansette førsteamanuenser og professorer som både har høyere lønn og som bruker mindre tid på undervisning enn de tradisjonelle lektorene og førstelektorene, så er det vår forpliktelse å gjøre dette på en måte som er i tråd med vårt opprinnelige samfunnsoppdrag.

Et universitet som svarer på arbeidslivets kunnskapsbehov

Til dette formålet synes jeg ambisjonen om å være et arbeidslivsuniversitet er mer dekkende. Vi skal i større grad enn et tradisjonelt breddeuniversitet ha et særlig ansvar for å utvikle kompetanse som svarer på arbeidslivet behov, i dag og i framtiden. Det betyr at vi skal videreutvikle våre etablerte profesjonsstudier gjennom relevant forskning. Samtidig skal vi også utvikle ny kunnskap som baner vei for nye arbeidslivsrelevante utdanninger. Etter min mening bør vår primære oppmerksomhet og lojalitet rettes mot utfordringene i arbeids- og samfunnsliv, og ikke mot for eksempel å beskytte etablerte profesjoner. Av denne grunn er jeg derfor også glad for at vi ikke tenker på oss selv som et profesjonsuniversitet.

Akademiske idealer og arbeidslivets kompetansebehov

Ett av spørsmålene arrangørene ønsket et svar på, er hvordan vi skal plassere oss i spenningsfeltet mellom tradisjonelle akademiske idealer og arbeidslivets konkrete kompetansebehov. Det ligger i spørsmålet en forutsetning om at det å ivareta arbeidslivets kompetansebehov kan lede oss til å produsere en form for instrumentell kunnskap, som sperrer for selvstendig refleksjon og evne til kritisk tenkning hos ansatte og studenter. Jeg tror dette dilemmaet blir overdrevet i vårt nokså nyslåtte universitetsmiljø. Jeg tror tvert imot at det bak investeringen i universiteter av vår type ligger en tillit til og forventning om at vi (i likhet med Rogoff Ramsøys yrkeshistorieundersøkelse) evner å kombinere akademiske idealer med produksjon av kunnskap som arbeidslivet trenger.

Utfordringen vår som et nytt universitet er at vi i gjennomsnitt har en kortere forskningstradisjon enn breddeuniversitetene. Samtidig er vår styrke en tettere kontakt med og større forståelse for arbeidslivet. Når myndigheter og samfunnet for øvrig har ønsket at vi skal bli universitet, så skyldes dette etter min mening ikke at de ønsker at vi skal bli mindre opptatt av hva som foregår i praksis eller av arbeidslivets kompetansebehov generelt, men at de vil sikre seg at den kompetansen og de rådene vi gir er vitenskapelig fundert.

Kunnskapsetikk for profesjonsutdanningene

Senter for profesjonsstudier ga for ett og et halvt år siden ut en bok som hadde tittelen Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse, redigert av Jens Christian Smeby og Sølvi Mausethagen. Ett av kapitlene i denne boken har tittelen Profesjonell kunnskapsetikk og intellektuelle dygder i profesjonsutdanning og er skrevet av Steinar Bøyum. Bøyum omhandler riktignok profesjonsutdanning, men jeg mener hans resonnement kan anvendes på utdanninger rettet mot yrkeslivet i sin alminnelighet.

Bøyum bygger sin diskusjon på et etablert skille innenfor profesjonsforskningen mellom profesjonskunnskap på den ene siden og profesjonsmoral på den andre siden. Ifølge Bøyum er det tett sammenheng mellom profesjonskunnskap og profesjonsmoral – han foreslår å kalle det feltet der disse overlapper for kunnskapsetikk, det vil si «de moralske pliktene, normene og verdiene som styrer hvordan en stiller seg til kunnskap». Bøyum anfører at en viktig del av profesjonsutdanningers kunnskapsetiske ansvar bør være å utvikle visse intellektuelle dyder, slik som å være nysgjerrig og å ha et åpent sinn – dyder som ifølge Bøyum baserer seg på en erkjennelse av at man kan ta feil – og derfor er villig til å vurdere alternative oppfatninger og handlemåter.
Jeg synes denne kunnskapsetikken bør gjøres til ledestjerne for virksomheten til vårt nye universitet, i tospann med ambisjonen om å utvikle og levere kunnskap som svarer på arbeidslivets behov.

 

[1] Tittelen er hentet fra en konferanse som ble arrangert av Senter for profesjonsstudier ved OsloMet på Litteraturhuset 11. april. Blogginnlegget er en bearbeidet versjon av mitt innlegg på konferansen,

[1] Bøyum, Steinar (2017) Profesjonell kunnskapsetikk og intellektuelle dyder i profesjonsutdanning. I Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse, Sølvi Mausethagen og Jens-Christian Smeby (red., Universitetsforlaget)

Fagfelleskap som organiserende prinsipp

På Fakultet for samfunnsvitenskap ved OsloMet omorganiserer vi denne våren deler av den faglige virksomheten. Dette gjelder især Handelshøyskolen vår, som er en nylig fusjon mellom den tidligere Handelshøyskolen ved HiOA og Institutt for offentlig administrasjon og ledelse. Den nye handelshøyskolen skal favne bredt og samler etablerte fagmiljøer med kunnskap om både offentlig og privat sektor. Fortsett å lese «Fagfelleskap som organiserende prinsipp»

Mer juss i profesjonsutdanningene!

I slutten av november lanserte forskere ved OsloMet boken Human Rights in Child Protection, en bok om menneskerettighetenes relevans for barnevernet. Dette er en viktig utgivelse, og den kommer i rette tid: signalene fra myndigheter og fra samfunnet for øvrig tilsier at vi må styrke juskunnskapene til de som skal jobbe i barnevernet.

En av mine viktigste oppgaver som dekan på det fortsatt nyslåtte universitet OsloMet, er å styrke integreringen mellom forskning og utdanning. Fagmiljøene ved den tidligere Høyskolen i Oslo og Akershus har i senere år satset betydelig på forskning. Som jeg har argumentert for tidligere handler jobben framover om å sikre at forskningen i enda større grad svarer på behovene i utdanningene våre og i arbeidsfeltene studentene utdannes til. Det betyr også at utdanningene må ta opp i seg nye funn og perspektiver fra forskningen.

Forskning til nytte for barnevernet

Ved Fakultet for samfunnsvitenskap er vi opptatt av å styrke forskningen på og for barnevernet og vi har i noen tid samarbeidet med Senter for velferds- og arbeidslivsforskning om å etablere dette som et felles satsingsområde. Sammen har vi forutsetninger for å bidra nasjonalt til kunnskaps- og kompetansebygging innenfor barnevern. Jeg er derfor veldig glad for denne boken som både er et samarbeidsprosjekt internt på OsloMet, og som har med bidrag fra andre sterke fagpersoner nasjonalt og internasjonalt. Dette lover godt for forskningen. Men, så gjenstår altså å sikre at forskningen når inn til alle hjørner av utdanningene.

Juss i grunnutdanninger og i etter- og videreutdanningene
Når jeg sier at boken Human Rights in Child Protection kommer i rett tid skyldes det blant annet at både barnevernpedagog-utdanningene og sosionomutdanningene i Norge er under omlegging. Kunnskapsdepartementet fastsatte i fjor høst forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialutdanninger. Videre har nasjonale programgrupper utarbeidet forslag til retningslinjer for de ulike utdanningene.
Utkastet fra den nasjonale programgruppen for barnevern bør kunne leses som godt nytt for forfatterne av den nye boken; barns rettigheter blir trukket fram som sentral tematikk i barnevern-pedagogenes utdanning.

  • Ved endt studie skal studentene ha bred kunnskap om juss i barnevernfaglig perspektiv, og
  • studentene skal ha bred kunnskap om vurdering og forståelse av barns beste og barns rettigheter.
  • Et eget punktomtaler kunnskap om juridisk metode, relevante konvensjoner, lover og forskrifter innen velferdsforvaltning, herunder menneskerettighetene, forvaltningsrett, barnerett og familierett.

Også i utkast til læringsutbytte for sosionomutdanningen blir menneskerettighetene og barns rettigheter eksplisitt omtalt. Her heter det at studentene skal ha

  • kjennskap til menneskerettigheter og sentrale konvensjoner, minoriteter og kunnskap om samenes status og rettigheter som urfolk
  • kunnskap om juridisk metode og sentrale lover innen velferdsforvaltning, herunder forvaltningsrett og lovgivning innen barnerett, familierett, helse, omsorg og sosiale tjenester.

Vi erfarer for tiden stor etterspørsel fra barnevernsfeltet etter etter- og videreutdanning i juridiske emner. OsloMet er involvert i to nye etter- og videreutdanningstilbud – Juss i barnevernfaglig arbeid og Vurdering av barnets beste – som begge har hatt svært stor søkning. Denne interessen tolker jeg som en økende anerkjennelse innenfor barnevernsfeltet av hvor viktig det er at de ansatte har grunnleggende kjennskap til barns rettigheter. Og, at ansatte trenger kompetanse i juridisk metode for å forvalte og ivareta disse rettighetene.

Veien videre

Noen universiteter og høyskoler prøver for tiden ut femårige løp innenfor barneversutdanningen. Ved OsloMet har vi per i dag et felles sosialfaglig masterstudium som overbygning over bachelorstudiene i barnevern og i sosialt arbeid. Det er vanskelig å spå om framtiden – men uavhengig av om vi velger å opprettholde dagens masterordning eller i framtiden går for separate femårige løp, mener jeg det er behov for et sterkere innslag av juridiske emner. Dette vil bidra til å styrke arbeidslivsrelevansen til masterstudiet vårt, men viktigst: det vil bidra til å styrke barnas rettigheter.

(Teksten er basert på mitt innlegg i forbindelse med lanseringen av den omtalte utgivelsen.)

Nye forskningsråd fra Osland og Bay

Dag O. Hessen kom før sommeren med boken Sannhet til salgs. Et forsvar for den frie forskningen. Den er lettlest, personlig, ensidig og eklektisk, slik pamfletter gjerne er. Men den er viktig.  Hessen løfter fram og rendyrker noen negative utviklingstendenser på universitetene og i forskningsfronten, tendenser som følger i kjølvannet av økt markedslogikk og markedsorienterte styringsformer. I denne bloggen har jeg fått med meg Oddgeir Osland som medforfatter. Som forskningsledere ved et nytt universitet har vi hatt glede av å lese Hessen, men også av å diskutere hva forsvarstalen hans for fri forskning betyr for oss i vår situasjon. Fortsett å lese «Nye forskningsråd fra Osland og Bay»

Problembasert læring bør styrkes i profesjonsutdanningene

Jeg har i åtte år vært medlem av styret for Ålborg universitet (AAU), et verv som avsluttes denne sommeren. Det har vært inspirerende å delta i utviklingen av en undervisningsinstitusjon i et naboland. Danske og norske universiteter og høyskoler har mange felles utfordringer, og å velge læringsformer som fyller framtidens kunnskapsbehov er en av dem. I Ålborg har de valgt å satse strategisk på problembasert læring (PBL). Ved OsloMet satser vi for tiden tungt på digitalisering i undervisningen. Kan vi se for oss en kombinert utvikling der digitalisering og problembasert læring møtes i et «PBL 2.0».? Fortsett å lese «Problembasert læring bør styrkes i profesjonsutdanningene»

Etter- og videreutdanning i støpeskjeen

Alle vil tilby etter- og videreutdanning (EVU), men hva slags faglig påfyll skal vi tette kunnskapshullene med? Og hvordan skal aktiviteten finansieres? Etterspørselen etter EVU og livslang læring uttrykker ofte etterspørsel etter kunnskap som ikke er lett å identifisere. I enkelte tilfeller dreier det seg om å løse utfordringer som vi ennå ikke helt ser konturene av. Som dekan erfarer jeg at både arbeidsgivere, utdanningsinstitusjoner – og profesjonsutøvere selv – er usikre på hva de faktisk har behov for av fornyelse. Vi må erkjenne at dette er en utfordring, og at løsningen må jobbes fram i samarbeid mellom den som etterspør og den som tilbyr EVU. Fortsett å lese «Etter- og videreutdanning i støpeskjeen»

En velferdsstat for alle eller for dem som trenger det mest?

Den institusjonelle velferdsmodellen startet som bekjempelse av fattigdom. Gradvis har den omfattet en stadig større del av befolkningen – og er i dag en betydelig forsikringsordning mot ulike former for risiko. Motstandere av en så omfattende velferdsmodell mener at behovsprøving er en bedre måte å drive omfordeling og fattigdomsbekjempelse på, fordi vi da retter innsatsen mot dem som trenger det mest. Det viktigste forsvaret for den institusjonelle modellen handler i bunn og grunn om å gjendrive denne påstanden, og det forsvaret lyder omtrent slik:

Fortsett å lese «En velferdsstat for alle eller for dem som trenger det mest?»

Fri forskning med ekstern finansiering er ingen selvmotsigelse

Kan vi forene ambisjonen om akademisk kvalitet og autonomi med krav til samfunnsmessig relevans? Spørsmålet har vært et forskningspolitisk tema i flere ti-år. Ofte knyttes argumentasjonen til måten forskningen finansieres på: Én side vil hevde at grunnbevilgninger til institusjonene og rause bevilgninger til frie prosjekter fremmer forskning fundert på forskernes egen nysgjerrighet. Kvaliteten sikres ved at forskeren har mulighet for å prøve og feile på veien fram til vitenskapelige resultater. Og, forskeren er fristilt i forhold til eksterne interesser eller krav om kortsiktig nytte. Den motsatte posisjonen legger derimot vekt på at nettopp bevilgninger med krav til tematisk avgrensning og konkrete leveranser er det som best sikrer at forskningen dekker samfunnets utfordringer. Her er samfunnsrelevansen i seg selv et kvalitetskriterium. Fortsett å lese «Fri forskning med ekstern finansiering er ingen selvmotsigelse»

Hva skal vi lese? Pensumbegrepet og nye læringsformer

«Pensum bør erstattes med kjernelitteratur, og studenter må skjønne at de er studenter.» Budskapet skriver seg fra viserektor Oddrun Samdal ved Universitetet i Bergen. I en kronikk på Khrono 8. april. argumenterer Samdal for at pensumbegrepet bidrar til å skape en studentrolle som går ut på å underkaste seg undervisernes kontroll. Anbefalt litteratur etterspør derimot aktive og selvstendige studenter. UiB har igangsatt et arbeid for å skape en mer selvstendig studentrolle der. Nye vurderingsformer og overgang til anbefalt litteratur er blant virkemidlene. Jeg synes forslaget er fornuftig og ser fram til å følge de erfaringene UiB gjør seg. Valg av litteratur og læringsformer former ikke bare studentrollen, men også rollen vi tar som undervisere:

Fortsett å lese «Hva skal vi lese? Pensumbegrepet og nye læringsformer»