Utdanning og forskning – fra tautrekking til tospann

Mange har spådd at overgangen til universitetsstatus og økt vekt på forskning vil føre til at profesjonsutdanningene vil miste kontakten med praksis. Studentene vil erfare lærere som først og fremst er opptatt av å skape seg en akademisk karriere på et smalt felt, ofte langt unna det arbeidslivet studentene skal utdannes til. Motforestillinger mot utviklingen kommer til uttrykk både innenfor utdanningene og blant profesjonene i arbeidslivet.

Debatten om innholdet i framtidens profesjonsutdanninger er viktig (les mer i mitt blogginnlegg om utdanningsledelse). Samfunnet er avhengig av kunnskapsinstitusjoner som utvikler kompetanse rettet mot konkrete oppgaver og utfordringer i samfunns- og yrkesliv. Historisk har dette vært selve raison d’etre for høyskolene. Hva skal til for at vi klarer å videreutvikle forskningen vår uten å saldere med vårt tradisjonelle samfunnsoppdrag?

Det viktigste svaret handler om forholdet mellom utdanning og forskning.

Profesjonsutdanningene har tradisjonelt først og fremst anvendt forskning, ofte utviklet innenfor breddeuniversitetene. Teoretisk kunnskap fra universitetsdisiplinene har blitt kombinert med kunnskap om og opplæring i praksis. I prosessen fram mot universitetsstatus har satsingen på forskning ved høgskolene til en viss grad foregått på siden av utdanningene. Forholdet mellom utdanning og forskning har dermed også blitt preget av tautrekking, hvor framgang for den ene siden har blitt opplevd som tilbakegang for den andre siden. Mange vil nok også mene at forskningen har fått høyere status enn undervisning, og at arbeidsbetingelsene for medarbeidere innenfor de to områdene er ulike. Framover blir det viktig å utvikle forskning og utdanning i tospann. Vi må sørge for at forskningen styrker kvaliteten i profesjonsutdanningene og øker kunnskapen om hva som skaper god praksis.

Vi må oppøve felles ansvar og eierskap til utdanningene

Ambisjonen er krevende og forutsetter tilpasninger av både forskningen og utdanningene. Når vi rekrutterer og sosialiserer en ny generasjon av forskere for profesjonsutdanning må vi legge vekt på interesse for og evne til å forstå det praksisfeltet som studentene skal utdannes for. Forskningen må selvsagt sikres fortsatt faglig uavhengighet, men den må ha relevans for utdanningenes innhold. Utdanningene må på sin side være lydhøre for sentrale funn og perspektiver i forskningen. Kravet til dynamikk mellom kunnskapsfronten og innholdet i utdanningene blir sterkere.

Får vi til en slik integrering vil vi kunne forhindre at økt vekt på forskning fører profesjonsutdanningene vekk fra praksis. På sitt beste vil forskning og utdanning i tospann føre til økt innsikt i og kunnskap om hva som foregår i praksis. Det er grunn til å anta at integreringen også vil påvirke arbeidsmiljøet på en positiv måte. Selv om vi fortsatt kommer til å ha medarbeidere som har hovedvekten av sin arbeidstid viet til utdanning og andre som har et større innslag av forskning, vil begge grupper oppøve et felles ansvar for og et felles eierskap til utdanningene.