Stille: forskning pågår

I boken Stille. Introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke hevder forfatteren Susan Cain at introversjon er blitt «et andreklasses personlighetstrekk i dagens samfunn», «et sted mellom en skuffelse og en sykdom». Hun mener vi gjør en stor feil ved ukritisk å omfavne det ekstroverte idealet: uten de introverte ville vi for eksempel gått glipp av så vel evolusjonsteorien som Van Goghs solsikker og moderne datateknologi.

Introvert og autonom

Forskning har, som Cain viser til, tradisjonelt foregått som en i hovedsak individuell aktivitet. Kanskje har forskere også som oftest vært personer som har hatt større utbytte av sitt eget indre liv enn av samarbeid og samhandling med andre mennesker. For de (relativt få) som i tidligere tider hadde forskning som sitt levebrød, var det også stort sammenfall mellom deres naturlige tilbøyeligheter og de forventninger som ble stilt til deres yrkesutøvelse. Både finansieringen og organiseringen sikret at forskningen kunne foregå autonomt.

Forskning er blitt en samarbeidsarena

Evolusjonsteorien, som Cain viser til, ble unnfanget i en tid hvor forskerne utgjorde en liten, selektert gruppe av samfunnet. Dagens kunnskapssamfunn har gjort forskning til vekstnæring; forskningsbasert kunnskap etterspørres for å løse problemer innenfor mange sektorer. Men etterspørselen etter forskning har også endret samfunnets krav og forventninger til forskningen. Utlyste forskningsprosjekter retter seg sjelden mot enkeltforskere; de forutsettes i regelen utført som samarbeid mellom flere forskere og gjerne fra ulike institusjoner. Et tildelt prosjekt skal helst også inngå i eller stimulere til en tematisk portefølje ved den eller de institusjoner forskerne er tilknyttet. Det forventes utstrakt formidling, høy impact, involvering av studenter og – i økende grad – deltakelse i prosjektet fra representanter for de grupper eller sektorer som prosjektet skal forske på.

Forskerens indre drivkraft er en forutsetning

Det er legitimt at samfunnets investeringer i forskning gir seg utslag i krav om større, strategiske  satsinger hvor samhandling med omgivelsene er en forutsetning. Samtidig: Forskning er helt avhengig av sterk indre motivasjon. Forskere må tåle å tenke, prøve og feile og å ikke forvente synlige resultater av sitt arbeid på daglig basis. Arbeidet er en tålmodighetsprøve, og en tålmodighetsprøve som forskeren ofte også må stå i alene. Og skal forskningen tjene samfunnet må forskningen sikres full faglig uavhengighet, uavhengig av interesser i samfunnet.

Hvordan forener vi kravet til introvert introspeksjon med samhandling og samarbeid?

  1. I motsetning til Cain som er opptatt av psykologiske predisposisjoner mener jeg vi må se på kravene til forskning som ulike rolleforventninger. En introvert forsker kan strekke seg mot nye måter å utøve forskergjerningen på hvis forventningene blir tydelig og konsistent formulert. En ekstrovert forsker (kanskje vanskeligere) må ta innover seg de ensomme sidene ved yrket.
  2. Roller kan imidlertid også fordeles: De komplekse kravene til forskning kan avstemmes og fordeles som roller til dem de passer best for. En ekstrovert forsker vil antageligvis lettere motiveres til å ta på seg ledelse og koordinering. Det forutsetter i sin tur at den introverte aksepterer en viss rolledeling.
  3. Kompetansen til andre grupper av medarbeidere må anerkjennes og inkluderes. Krav til formidling fordrer kommunikasjonsfaglig bistand. Krav til rapportering og prosjektoppfølging betyr at også medarbeidere med økonomisk-administrativ kompetanse blir en del av «forskerkollektivet».
  4. Behovet for variert kompetanse for å gjennomføre et forskningsprosjekt på en vellykket måte utfordrer den tradisjonelle oppdelingen i faglig og administrativ kompetanse. Vi bør innføre nye stillingskategorier for å understreke deres rolle som produsenter i et forskningsprosjekt, og vi må organisere oss på en måte som gjør samhandlingen sømløs.