Turntreneren som ikke kunne turne – noen refleksjoner rundt utdanning for profesjonene

Hvordan sikrer vi oss at utdanningene setter studentene i stand til å tilegne seg ferdigheter som er påkrevet for utøvelsen av et yrke? Kan for stor vekt på teori og forskning svekke nærheten til praksis? Dette er noen av hovedspørsmålene i debatten om utviklingen av profesjonsutdanningene, og som drøftes i boken Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse av Jens-Christian Smeby og Sølvi Mausethagen (red.). Jeg vil gjerne spinne litt videre på noen av de refleksjonene jeg gjorde meg da jeg leste denne utgivelsen.

Er praktisk ferdighet mer verdifullt enn didaktikk?

Filosofen Nils Gilje bringer et originalt og tankevekkende perspektiv inn i debatten om teori og praksis. Han etablerer et skille mellom didaktisk ferdighetskunnskap og praktisk ferdighetskunnskap. Noen kombinerer disse ferdighetene, andre mestrer bare én av dem. I følge Gilje er det faktisk mulig å besitte god didaktisk ferdighetskunnskap på et felt – det vil si kunnskapen som skal til for å kunne lære bort en ferdighet – uten å selv ha de praktiske ferdighetene. Som eksempel viser Gilje til den rumenske turneren Nadia Comaneci som tok flere olympiske gullmedaljer i turn på 1970-tallet. Hun hadde tilegnet seg turningens ferdigheter til perfeksjon til tross for at hennes svært vellykkede turntrener – han kunne selv ikke turne. Treneren hadde didaktiske ferdigheter i turn, men behersket ikke selv de praktiske ferdighetene.

Skillet mellom didaktisk og praktisk ferdighetskunnskap virker skjerpende på hvordan vi tilnærmer oss debatten om hva som skaper god utdanning: det er ikke a priori gitt at den beste ferdighetsutøver også er den beste til å lære bort ferdigheter. Og, det kan ikke utelukkes at gode ferdigheter kan innøves ved hjelp av lærekrefter som selv står langt fra praksis.

Statlig styring av innhold i profesjonsutdanninger

Boken oppholder seg primært ved tre utdanningsområder: sosialfag, sykepleie og lærerutdanning. Et komparativt perspektiv åpner for å undersøke forskjeller og likheter mellom de tre utdanningene, men bredden i dette blir i liten grad tatt opp. Den viktigste forskjellen mellom de tre qva profesjoner er at sosialarbeiderne ikke har monopol på et sett av yrkesoppgaver. Jan Messel har i et tidligere arbeid (publisert i boken Profesjonshistorier) vist hvordan sosialarbeiderutdanningen utviklet seg i spenningsfeltet mellom en forvaltningstradisjon og en behandlertradisjon, og at det blant sosialarbeiderne tradisjonelt har vært motstand mot å søke mot monopol på stillinger. Motstanden mot å knytte sosionomenes virke til spesielle yrkesoppgaver eller etater opplever jeg at fortsatt er et tydelig trekk ved kulturen på sosialarbeiderutdanningen; sosionomer skal ha et bredt nedslagsfelt.

Kan vi se for oss en friere sosionomutdanning?

Kunnskapsdepartementet har besluttet en ny forskrift for helse- og sosialfagene som blant annet innebærer at deler av læringsutbyttet skal være felles. Jeg synes det er litt vanskelig å forstå hvorfor myndighetene ønsker å styre innholdet i sosialarbeiderutdanningen: sosionomutdannede har som nevnt ikke monopol på oppgaver slik lærere og sykepleiere har; og, sosionomer må konkurrere om stillinger med kandidater fra helt andre og ikke statlig styrte utdanninger. Dette kommer tydelig fram i kapitlet skrevet av Tone Alm Andreassen, der hun analyserer stillingsannonser i NAV. Hun finner at NAV ikke er på jakt etter en særskilt utdanningsbakgrunn eller profesjonsgruppe. NAV søker bredt og legger vekt på medarbeidere som kan løse etatens samfunnsoppdrag.

Innholdet i relevante disiplinfag som sosiologi eller statsvitenskap er ikke styrt av statlige forskrifter. Hvorfor lar ikke myndighetene studiestedene dyrke fram et eget særpreg for sosialfagutdanningene, for eksempel i skillet mellom forvaltning og behandling? Utdanningens relevans vil – som i disiplinfagene – vise seg i antallet studenter og i arbeidsgiveres etterspørsel etter de uteksaminerte kandidatene.

Vil du lese mer om utdanningsledelse? Se innlegget Mer forskning krever utdanningsledelse.