En velferdsstat for alle eller for dem som trenger det mest?

Den institusjonelle velferdsmodellen startet som bekjempelse av fattigdom. Gradvis har den omfattet en stadig større del av befolkningen – og er i dag en betydelig forsikringsordning mot ulike former for risiko. Motstandere av en så omfattende velferdsmodell mener at behovsprøving er en bedre måte å drive omfordeling og fattigdomsbekjempelse på, fordi vi da retter innsatsen mot dem som trenger det mest. Det viktigste forsvaret for den institusjonelle modellen handler i bunn og grunn om å gjendrive denne påstanden, og det forsvaret lyder omtrent slik:

Når middelklassen – det vil i dag si de fleste av oss – nyter godt av trygder og tjenester sikrer dette oppslutning om velferdsstaten. Selv om vi deler «velferdskaken» på alle, og ikke bare gir til de svake, blir det kakestykket som går til de svake mye større enn om velferdspolitikken bare skulle handle om upopulære, behovsprøvde ytelser som sosialhjelp, arbeidsledighetstrygd og bostøtte. Fattig og rik blir satt i samme båt – alle får en egeninteresse knyttet til ytelsene. I en slik ordning er ikke fattige og svake avhengige av empati og solidaritet fra middelklassen; for når middelklassen får mer, får også de svake mer. De svakere stilte slipper i tillegg å oppleve nedverdigende og stigmatiserende behovsprøving. 

Risiko er ikke likt fordelt

Kritiske røster innenfor den internasjonale velferdsforskningen har i senere år pekt på at modellen ikke garanterer omfordeling og utjevning slik vi liker å tro. Folks egeninteresse, som jo er et viktig premiss for modellen, springer ut fra de risikoene de selv står overfor i livet, og disse er ikke likt fordelt i ulike grupper av befolkningen.

Risikoer som velferdspolitikken retter seg mot, kan – noe grovt – deles i to hovedkategorier: Den ene kategorien er knyttet til hvor vi er i livsløpet; til barnefødsler, barnehage og skolegang i starten av livet og til sviktende helse, og sviktende arbeidsevne i slutten av livsløpet. Den andre hovedkategorien av risiko er knyttet til tap av arbeid.

Middelklassevelgerne – og altså de som det er flest av i dagens velgermasse –rammes først og fremst av risikoer knyttet til livsløpet. Sannsynligheten for tap av arbeid som følge av arbeidsledighet eller sykdom og arbeidsuførhet i ung alder opptrer i mye større grad i grupper med lav utdanning og inntekt.

Middelklassen støtter opp om ytelser de selv nyter godt av

Så hva er det vi middelklassevelgere gjerne etterspør av politikerne våre? Middelklassen forventer ytelser som tar seg av nettopp livsløpsbaserte risikoer: helsetjenester, omsorgstjenester, gode pensjoner, fødselspermisjon, barnetrygd og så videre. Og hva kan vi forventes å nedprioritere? Jo – ytelser som retter seg mot risikoer som særlig rammer de svake og marginale på arbeidsmarkedet: slik som arbeidsledighetstrygd, sosialhjelp, bostøtte og i noen grad uførepensjon.

Studerer vi folks holdninger til velferdsytelser finner vi nettopp en slik rangering. I en studie jeg gjennomførte sammen med min kollega Axel West Pedersen og som vi rapporterte i boken «For mange på trygd?»  finner vi at ytelser som retter som mot gamle og mot barn og unge generelt, nyter atskillig større popularitet enn ytelser som retter seg mot de svake (og ofte marginale på arbeidsmarkedet). Og støtten til velferd for svakerestilte er betydelig lavere blant de som selv har middels og høy utdanning , sammenliknet med når vi spør lavt utdannede.

Bildet er ikke så annerledes om vi går til partienes programmer: Skole, helsetjenester og eldreomsorg – de tjenestene som alle vil ha nytte av i løpet av livet – spiller en viktig rolle i valgkampen på begge sider av den politiske høyre-venstredimensjonen. Og debatten handler sjelden om innsparinger, men om hvordan tjenestene kan forbedres og styrkes.

Fra egennytte til solidaritet

Dersom det blir nødvendig å begrense veksten i utgifter til velferd framover, er det viktig å være klar over at det nærmest ligger en institusjonell logikk i å prioritere middelklasse-ytelsene.  Velferdsytelser til de svakere stilte har ikke den samme beskyttelsen blant velgerne eller i partikonkurransen, selv om vel få av oss egentlig etterspør større sosiale forskjeller eller en politikk hvor vi bevisst skal saldere med de svakeste blant oss.

Hvordan vi best utformer ytelser til de som trenger det mest er en egen debatt; ensidig satsing på behovsprøving er neppe den beste løsningen. Men den diskusjonen får vi komme tilbake til.

Her vil jeg nøye meg med å oppfordre til refleksjon over følgende: kanskje holder det ikke lenger å appellere til middelklassens egeninteresse hvis vi ønsker å motvirke store, sosiale forskjeller. Kanskje må vi etterhvert også ledsage politiske prioriteringer med en appell om solidaritet og empati med de som ikke er en del av vår egen gruppe.