Dyrekjøpt behaviorisme

Av Åsmund Kittang og Christian Næss

Dyreforsøk har blitt utført helt siden antikken (Franco, 2013, s. 239). Alt fra sauer til sjimpanser har fått kjenne menneskets informasjonsbehov på kroppen, særlig innen medisinverdenen. En skulle kanskje tro at pedagogikken er et felt hvor dyrene har fått være i fred, men den gang ei. Også her har dyr av ymse slag blitt misbrukt i vitenskapens navn. 

Av russiske dyreforsøk er det gjerne Laikas svanesang rundt orbit folk først tenker på. Den vesle gatehunden ble en ufrivillig passasjer om bord i et romfartøy som ikke engang var bygget for å returnere til jorden (Turkina, 2014, s. 86). Ufrivillige ofre var også hundene som en annen russer; fysiologen og psykologen Ivan Pavlov brukte i sine forsøk over femti år tidligere. Ved å studere fordøyelsesprosessen hos hundene, avdekket Pavlov en evne til å assosiere til mat andre stimuli enn selve synet og lukten av den, og dermed trigge en spyttsekresjon (Wittek & Brandmo, 2014, s. 115). For at spyttdråper enklere skulle kunne måles ble det foretatt en operasjon hvor hundens spyttkanal ble flyttet til utsiden av kinnet. Flere av hundene ble drevet til nervøse sammenbrudd (Hetherington, Miller & Neville, 2013, s. 33). Disse brutale handlingene la grunnlaget for behaviorismen.

Den mest kjente av behavioristene, Burrhus F. Skinner, benyttet seg også grovt av dyr (gjerne duer og rotter), som han plasserte i en såkalt “skinnerboks” under sine forsøk (Svartdal, 2018). Både Skinner og Pavlov ble senere kritisert for bruken av dyr (Simonov, 1991, s. 178), men Skinner uttalte i 1988 at man ikke kunne ha gjort disse forsøkene på mennesker av én grunn: Fordi mennesker er verbale (Skinner & Segal, 1988). Nettopp dette sto sentralt i Chomskys kritikk av Skinner i 1959, og skulle lede til behaviorismens fall (Wittek & Brandmo, 2014, s. 117).

Kan dette åpenbare dyreplageriet rettferdiggjøres av kunnskapen den har gitt oss om mennesket? Skinner konkluderte for sin del i 1988 med at “The basic behavioral processes are all available in the animal laboratority. All of them.” (Skinner & Segal, 1988). Men samme mann hevdet også at mennesket ikke kan holdes ansvarlig for egne handlinger (Simonov, 1991, s. 178).

Litteraturliste:

Franco, N.H. (2013). Animal experiments in biomedical research: A historical perspective. Animals, 3(1), 238-273. Hentet fra https://www.mdpi.com/2076-2615/3/1/238/htm (Lenker til en ekstern side.)Lenker til en ekstern side.

Hetherington, R.R., Miller, D.H. & Neville, J.G. (2013). Introduction to Psychology for Medical Students. London: William Heinemann Medical Books Ltd.

Simonov, P.V. (1991). The Motivated Brain: A Neurophysiological Analysis of Human Behavior. Philadelphia: Gordon and Breach Science Publishers.

Skinner, B.F. & Segal, E.F. (1988). Focus on philosophy of behaviorism. Hentet fra https://www.youtube.com/watch?v=NpDmRc8-pyU

Svartdal, F. (2018, 8. juni). Betinging. I Store norske leksikon. Hentet fra https://snl.no/betinging

Turkina, O. (2014). Soviet space dogs. London: Fuel.

Wittek, L. & Brandmo, C. (2014). Ulike tilnærminger til læring: Et historisk riss. I J. H. Stray & L. Wittek (Red.), Pedagogikk: en grunnbok (113-132). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Behavioristene – og deres teorier 

av Linn Benedikte Brakstad & Idun Ribe Hovrud
 

Det finnes forskjellige tilnærminger til hvordan man forstår undervisning og læring i vår kultur. Det er særlig tre vitenskapteoretiske retninger; behaviorismen, kognitivismen og sosiohistorisk tilnærming.  Vi velger å fokusere på behaviorismen som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet (Wittek, 2014, s. 114).

Behavioristene forholdt seg til de empiriske faktorene innenfor vitenskap, altså det som er observerbart og målbart. Eksperimentene deres gikk ut på eksakte observasjoner og målinger, og målet ved dette var å komme frem til en objektiv generalisbar kunnskap om læring. De anså derfor ikke de kognitive som en relevant faktor.  De antok at læringens vesen var uavhengig av hvem som var den lærende. (s. 115).  Derfor utførte de hovedsakelig eksperimenter på dyr, og dermed ble det ikke tatt hensyn til forskjellen i det kognitive hos mennesker og dyr i eksperimentene. Nå vet vi at dyr og menneskers kognitive evner er svært ulike, og at vi derfor må ta hensyn til dette når det kommer til læring (s. 117).

Burrhus Frederic Skinner var en av de mest kjente Behavioristene. Han mente at læring er endringer i forekomster av atferd eller responser og at det kunne styres ved hjelp av stimuli i form av konsekvenser fra omgivelsene. Det kunne være noe positivt som belønning, noe negativt som gjerning av et gode, straff som tilførte negativ forsterkning og straff som fjerning av en positiv forsterkning. Hans ideer fikk stor betydning for utdanningssystemet der prinsippene hans la grunnlaget for blant annet undervisning (s. 116). Skinner utelukket ikke det kognitive helt, men reduserte dem til behavioristiske responser (s. 117).

Behaviorismens stortid ble avsluttet da fokuset ble rettet mer mot de kognitive faktorene.

Litteraturliste: 

Wittek, L ; Brandmo, C. (2014). Ulike tilnærminger til læring: Et historisk riss. I L. Wittek (Red.), Pedagogikk: en grunnbok (s. 114-117). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.