Didaktisk teori og bibliotekdidaktikk

Innlegget er skrevet av Andreas Kessel og Frederikke Sophie Egge Kleppestø

Didaktikk er teori og praksis som handler om undervisningslære og gir en systematisk fremstilling av begrepene vi bruker til å forstå og beskrive et undervisningsopplegg, samt hvilken sammenheng det er mellom dem (Imsen, 2016, s. 159-160). Noen knytter også didaktikk til spørreordene hva, hvorfor, hvordan og for hvem, der det handler om hva som skal læres og hvorfor, hvordan opplæringen skal foregå og hvem som skal lære og deres forutsetninger for læring (Halvorsen, 2008, s. 32). Som pedagogisk disiplin, har didaktikk til formål å styrke refleksjonen rundt planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisningen.

Den didaktiske relasjonsmodellen er et hjelpemiddel som tydelig viser hvilke faktorer som bør vurderes ved løsningen av en undervisningsoppgave. Modellen fungerer som et dynamisk analyseredskap der relasjonene mellom faktorene mål, innhold, arbeidsmåter, vurdering, rammefaktorer, elevforutsetninger settes i et helhetlig system. Den viser hvordan forandringene i en kategori, f.eks. mål, påvirker de andre kategoriene og bidrar til å øke bevissthet og forståelse rundt egen læringspraksis.

Innenfor bibliotekfeltet er det utviklet en egen bibliotekdidaktikk ; en teori med formål å «vejlede, udvikle og kvalificere» det arbeidet bibliotekformidlere utøver i sin praksis i møte med brukeren (Laskie, 2017, s. 49, 53). I bibliotekdidaktikk er det samspillet mellom bibliotekarer, brukere og kultur som står i sentrum for undervisningen.

Referanser
Halvorsen, L. M. (2008). Didaktikk for grunnskolen: fellestrekk og særdrag i et fagdidaktisk mangfold. Bergen: Fagbokforlaget.
Imsen, G. (2016). Lærerens verden: innføring i generell didaktikk (5. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Laskie, C. (2017). Biblioteksdidaktik. København: Hans Reitzels Forlag.

Didaktikk i dagens skoler

Skrevet av: Anders Sætersdal og Sigurd Halleland

 

Didaktikk, undervisningslære, er læren om formidling av kunnskap (SNL, 2009).

Før i tiden så var det bare så mye en lærer kunne lære bort og til bare så mange. Tavle og kritt ble brukt for å lære elevene i klasserommet, og det var bare informasjonen læreren pratet om, og elevene noterte ned, samt lærebøkene deres som de kunne skaffe seg informasjon fra Og bøkene var bare oppdatert nå og da siden tilgangen til ny informasjon rundt omkring i verden var ikke så lett å få tak i på den tiden (Krokan, 2017).

Hvis man ser på hvordan dagens læring i klasserom foregår, ser man det er godt grunnet i tradisjonelle lære metoder, der det var størrelsen på tavla som avgjorde hvor mange elever læreren kunne undervise, forskjellen nå i dag med et par tiår siden er at lærere og elevene har tilgang til mer informasjon og at det er to tavler som blir brukt, en tradisjonell og en elektronisk. Med data teknologi er det ikke noen fysisk begrensning på hvor mange en god lærer kan undervise i et tema, ved hjelp av internett og digital video kan forelesninger bli tatt opp og vist til alle som trenger det, repetert så mange ganger man vil og utnyttet når man trenger det (Krokan, 2017).

Den tradisjonelle metoden selv om den er god, er gammel og trenger en oppgradering. Det betyr fortsatt ikke å ta vekk skoler men heller utvikle skoler til en større plattform av læring hvor vi kan bruke teknologien vi har i dag til å forbedre læringstilbudet vårt til å mer tilgang til informasjon og ressurser tidligere i utdanningsløpet, sammen med den sosiale og fysiske delen av skolemiljøet.

Kilder:

Krokan, A. (2017). Digital læring. I A. Rolstadås, A. Krokan og L.T Dyrhaug (Red), Teknologien endrer samfunnet (s. 87-97). Bergen: Fagbokforlaget.

Tjeldvoll, A & Skagen, K. (2009). Didaktikk. Hentet fra https://snl.no/didaktikk.