Behavioristene – og deres teorier 

av Linn Benedikte Brakstad & Idun Ribe Hovrud
 

Det finnes forskjellige tilnærminger til hvordan man forstår undervisning og læring i vår kultur. Det er særlig tre vitenskapteoretiske retninger; behaviorismen, kognitivismen og sosiohistorisk tilnærming.  Vi velger å fokusere på behaviorismen som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet (Wittek, 2014, s. 114).

Behavioristene forholdt seg til de empiriske faktorene innenfor vitenskap, altså det som er observerbart og målbart. Eksperimentene deres gikk ut på eksakte observasjoner og målinger, og målet ved dette var å komme frem til en objektiv generalisbar kunnskap om læring. De anså derfor ikke de kognitive som en relevant faktor.  De antok at læringens vesen var uavhengig av hvem som var den lærende. (s. 115).  Derfor utførte de hovedsakelig eksperimenter på dyr, og dermed ble det ikke tatt hensyn til forskjellen i det kognitive hos mennesker og dyr i eksperimentene. Nå vet vi at dyr og menneskers kognitive evner er svært ulike, og at vi derfor må ta hensyn til dette når det kommer til læring (s. 117).

Burrhus Frederic Skinner var en av de mest kjente Behavioristene. Han mente at læring er endringer i forekomster av atferd eller responser og at det kunne styres ved hjelp av stimuli i form av konsekvenser fra omgivelsene. Det kunne være noe positivt som belønning, noe negativt som gjerning av et gode, straff som tilførte negativ forsterkning og straff som fjerning av en positiv forsterkning. Hans ideer fikk stor betydning for utdanningssystemet der prinsippene hans la grunnlaget for blant annet undervisning (s. 116). Skinner utelukket ikke det kognitive helt, men reduserte dem til behavioristiske responser (s. 117).

Behaviorismens stortid ble avsluttet da fokuset ble rettet mer mot de kognitive faktorene.

Litteraturliste: 

Wittek, L ; Brandmo, C. (2014). Ulike tilnærminger til læring: Et historisk riss. I L. Wittek (Red.), Pedagogikk: en grunnbok (s. 114-117). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.