Pedagogen i biblioteket

av Rebecca Edelman og/och Eva-Charlotte A. Mørk

Bibliotekarer har en viktig jobb som formidlere, og som pedagoger bør de kunne reflektere over sin egen formidlingspraksis. De er hele tiden nødt til å kunne se informasjonssøkingen fra brukernes ståsted og tilpasse seg ulike brukere i ulike formidlingssituasjoner. To sentrale begrep innen pedagogikken som kan være nyttige for bibliotekarer å reflektere over, er stillasbygging og den proksimale utviklingssonen.

Å bygge stillas handler om å være en kompetent støtte for den som er i læringsfasen, og gi “informasjon, hint, påminnelser og oppmuntring til elevene til rett tid og i rett omfang” (Wittek & Brandmo, 2014, s. 128). Den proksimale utviklingssonen viser til avstanden mellom det man “får til alene og det [man] kan prestere med hjelp fra andre» (Wittek & Brandmo, 2014, s. 125), og henger altså tett sammen med stillasbygging. Det handler om å finne riktig måte å gjøre brukeren så selvstendig som mulig på.

Genom att utmana brukarens kompetens till att prestera på en uppgift som ligger direkte över brukarens kompetensnivå, kan vi få denne att närma sig nästa utvecklingsnivå. För att brukaren skall kunna formulera egna abstrakta idéer och tankar kan bibliotekarien bidra med uppmuntran och konkreta formuleringar. I samarbete med en mer kompetent person än en själv, ger man upphov till sin egen kunskapsutveckling. Det är, enligt Wittek och Brandmo, i detta sociala samspel som verklig kunskap kan uppnås och man kan lyftas till en ny nivå av förståelse (2014, s. 123). Därför är det mycket relevant för en bibliotekarie att inleda en pedagogisk roll med kännedom till både “stillasbygging” och teorin om den närmaste utvecklingszonen.

Wittek, L. & Brandmo, C. (2014). Ulike tilnærminger til læring: Et historisk riss. I Stray, J. H. & Wittek, L. (Red.), Pedagogikk: en grunnbok (113-132). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

 Hvem, hva og hvorfor – Pedagogikk? 

Av Håkon Lindahn og Turi Bangen

Pedagogikk er et vitenskapelig fagområde som tar for seg oppgaven læring. Fagområde pedagogikk går ut på å bruke forskjellige former for læring tilpasset hvert enkelt individ. De forskjellige formene som er bruk, kan være teoretiske og praktiske. De praktiske formene også kalt de medierte formene går ut på hva barnet lærer med lek, sosial og kulturell deltagelse (Wittek, 2014). «Den teoretiske siden om pedagogikk dreier seg om å beskrive å drøfte forholdet mellom undervisning, individ, samfunn og kultur» (Wikipedia, 2018). Nå har vi tatt for oss hva pedagogikk er for noe, og nå skal vi gå dypere inn i visse aspekter hva det er, og til hvem.

At læring er kontekstuell, betyr at læringskonteksten må betraktes som en vesentlig bit av den læringen som foregår i klasserommet. Kontekst kan deles in i fire ulike dimensjoner; fysisk, kognitiv, kommunikativ og historisk. Den fysiske dimensjonen er læringsmiljøet som handling utføres innenfor. Det kan for eksempel være romforhold, plassering av pulter og materiell. Den kognitive dimensjon er deltagelsen i reglene og konvensjonene som utvikler seg, som etter hvert blir styrende for hvordan individet prioriterer når de handler og ytrer seg.  Den kommunikative dimensjonen er forhold og ytringer mellom personer og ressurser i konteksten. (Wittek, 2014)

Hvorfor er pedagogikk viktig? – pedagogikk er viktig fordi den innebærer å gi barn og voksne den innsikten de trenger for å klare seg videre i samfunnet. For individer kan pedagogikk gi mer tilpasset læring, fordi lærere har kompetansen til å forstå dette bedre, ved å bruke kontekster.

 

Bibliografi

Pedagogikk. (2018, 06 27).  Wikipedia.Hentet fra https://no.wikipedia.org/wiki/Pedagogikk 

Wittek, L. (2014). Sosiokulturelle tilnærminger til læring. I J. H. Stray, Pedagogikk; en grunnbok (s. 16). Oslo: Cappelen Damm.

Pedagogisk læring – Tre vitenskapsteoretiske retninger:

Pedagogikk er et omfattende og bredt emne hvor det er spesielt tre tilnærminger innenfor menneskets utvikling og læring som har satt dype spor i historien. Disse er kalt behaviorismen, kognitivismen og sosiohistorisk tilnærming. «Gjennom hele utviklingspsykologiens historie har det vært forsøk på å forene ulike retninger. Siden slutten av 1900 tallet ser vi likevel flere tendenser enn tidligere til at det dannes synteser som integrerer synspunkter fra ulike retninger og tar hensyn til kritikken fra andre.» (Wittek & Brandmo, 2014, s. 129).

  • Behaviorismen: Den oppstod på begynnelsen av 1900-tallet som en reaksjon mot de eksisterende, dominerende psykologiske retningene. Grunnleggeren av retningen var den russiske fysiologen og psykologen Ivan Pavlov med sin teori om klassisk betinging. «Behavioristene definerte læring som endring i forekomster av atferd eller responser og så den gjerne som en funksjon av faktorer i omgivelsene» (Wittek & Brandmo, 2014, s. 115).
  • Sosiohistorisk tilnærming: frontet av russeren Lev Vygotskij som i 20- og 30-årene utgav skrifter som dannet grunnlaget til læringssynet, som baseres på at kunnskap og læring tilegnes ved deltakelse i kulturelle aktiviteter. I Vygotskijs tid dominerte læringsteorier som tok lite hensyn til hvor viktig historie, kultur og interaksjon er i læringsprosessen. For han var samspill og interaksjon samt læring og utvikling nødvendige grunnleggende sosiale prosesser (s. 123).
  • Kognitivismen. Populær i den vestlige verden rundt 1950 og sterkt assosiert med psykolog og pedagog Jean Piaget fra Sveits. Denne tilnærmingen gikk ut på å lære gjennom mentale aktiviteter ved hjelp av kognisjon og refleksjon i rollen som aktiv utforsker (s. 120).

Vi har såvidt berørt emnet om læringsprosessene i innlegget vårt, hvor utfordringen har vært å skrive kort og konsist om en av de store vitenskapsteoretiske retningene som har hatt enorm påvirkning på dagen utdanningsforskning.

Litteraturliste:

  • Wittek, L & Brandmo, C. (2014). Ulike tilnærminger til læring – et historisk riss. I J. H. Stray & L. Wittek (Red.), Pedagogikk: En grunnbok. (s. 113-132). Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Wittek, L. (2014). Sosiokulturelle tilnærminger til læring. I J. H. Stray & L. Wittek (Red.), Pedagogikk: En grunnbok. (s. 133-148). Oslo: Cappelen Damm Akademisk