Med «Kjøpesenterlandet» har journalisten Ronny Spaans levert en meget god – og viktig bok om norsk stedsutvikling. I boken gjennomgår forfatteren hele 34 norske byer og tettsteder, spredt over hele landet, og gir dem ris og ros.

Kjøpesenterlandet

Stedene er delt inn i tre kategorier med omtrent like mange i hver; kysten, innlandet og fylkeshovedsteder. Bak i boken er det også gitt terningkast til hvert enkelt sted. To av de i alt 34 stedene får terningkast seks (Røros og Lom) og fire steder får terningkast en (Gran på Hadeland, Førde, Sandvika og Ørsta). Ellers er terningkastene relativt jevnt fordelt, med fire som det mest «typiske». Hele 11 steder får denne karakteren av forfatteren.

Forsker Kjell Harvold, NIBR, HiOA

Forsker Kjell Harvold, NIBR, HiOA

Det er først og fremst gjennomgangen av det enkelte sted som er bokens styrke. Alle omtalene er godt illustrert og knyttet opp til interessante analyser og vurderinger. Det er ikke sikkert leseren alltid er enig i vurderingene, men de gir uansett interessante perspektiv til utviklingen på de enkelte stedene. Forfatteren strør også om seg med fengende titler som «Brønnøysund. Himmelblåland i pastisj» og «Lillehammer. Dølaby i olympisk bakrus».

I tekstene trekkes det også historiske linjer som kanskje ikke alle har tenk på: Hvor mange har f.eks. reflektert over at det var en hollender som stakk ut kvadraturen i Christiania i 1624 (Isaac van Geelkerck) – og at det nå igjen er en hollender som har hatt ansvaret for Oslos nye fjordby (Winy Maas og arkitektkontoret MVRDV)?

Amfisenteret i Brønnøysund

Amfisenteret i Brønnøysund

Savner mer analyse

Bokens styrke ligger altså i gjennomgangen av de enkelte stedene. Det er dette som er bokens hovedprosjekt, selv om det av og til er satt av plass til korte refleksjoner som går ut over det enkelte sted (som f.eks. «Arkitektur skal ikkje ekskludere» og «Når hotell blir høgare enn kyrkjer»).

Samtidig kunne en kanskje ønske en litt mer overordnet analyse eller diskusjon. Boken innledes bombastisk med et utsagn om «-Ein vedvarande katastrofe» knyttet opp mot kjøpesenterutviklingen i Norge. Men kan en kalle det for en katastrofe når over halvparten av de stedene forfatteren har sett på, får terningkast fire, fem eller seks (20 av 34)?

Og er det riktig – som undertittelen på boken slår fast – å si at vi har en «Planlaus norsk stadsutvikling»? Kommune-Norge er full av planer – kanskje problemet heller er at vi ikke lager de riktige planene? Og hvordan skal vi i så fall få til det?

Sandvika Storsenter

Foto: Peter Fiskerstrand, Wikimedia Commons, CC BY-SA 4.0

Tittelen treffer en nerve

Kjøpesenterlandet er en dekkende og god tittel på boka. Det er åpenbart problemer med slike sentra, men er de pr. definisjon negative? Fins det «gode» kjøpesentra? Når Lom får terningkast seks, skyldes det at det lokale kjøpesentret har skråtak og er «inspirert av lokale stabbur»? Her kunne en ønske en litt grundigere analyse fra forfatteren.

Omtalen av Sandvika begynner med Claude Monet, men han ville vel aldri gitt bildene sine engelske titler som forfatteren antyder. Og i «Village de Sandviken sous la neige» er det vel Løkkeåsen vi ser i bakgrunnen og ikke Kolsåstoppen (en topp han for øvrig malte en rekke selvstendige studier av på den samme Norgesturen).

Men dette er småting i en bok på ca. 200 sider. Alt i alt er dette en meget interessant og lesverdig bok om norske steder og norsk stedsutvikling!