For noen år siden snakket jeg om ‘den afrikanske byen’ for en gruppe lærere som deltok på åpen dag på Universitetet i Oslo. Jeg tok utgangspunkt i en pågående debatt i utviklings- og byforskningsmiljøer om hvordan perspektivene på byutvikling og byliv utenfor vår del av verden var fanget i et dystopisk utviklingsbilde.

Forsker Marianne Millstein, NIBR, HiOA

I dette bildet ble urbanisering ble sett på som ukontrollert og uønsket. Afrikansk utvikling skulle først og fremst skje med forankring i landsbygda for å minske presset på byene. En lokalt forankret urbanisme var usynlig, eller beskrevet gjennom alt det som manglet for å være et moderne bysamfunn.

Noen år tidligere hadde Jennifer Robinson oppfordret oss til å se på alle byer som ordinære. Dette for å frigjøre oss fra gjenstridige teoretiske og geografiske skiller i utviklings- og byforskningen. Robinson og andre akademikere som jobbet med byer i det globale Sør, anklaget utviklingsstudier for å ensidig fokusere på urbanisering som et problem og dermed bidra til å opprettholde det dystopiske scenariet.

Byforskningen, på sin side, så i bunn og grunn ikke lengre enn sin egen vestlige/nordlige nese i utviklingen av universelle teorier som så ble brukt til å forklare hvorfor afrikanske byer ikke virker.

Forskeren Garth Myers brukte for eksempel Mike Davies’ bok Planet of Slums som eksempel på hvordan afrikanske byer er blitt beskrevet som ‘Dickensian vision of Megacities in a Third Word Hell’, der det hverken var rom for framskritt, modernitet eller ‘ekte’ byliv.

Lagos, Nigeria

Lagos, Nigeria. Foto: Oshomah Abubakar

Nytt handlingsrom for det urbane Afrika

Denne dystopiske representasjonen av afrikanske byer er i endring. I løpet av de siste årene har det vokst fram spennende, om enn fortsatt utfordrende, forsknings- og utviklingsagenda om afrikansk byutvikling og byliv. Byforskning om og med afrikanske byer og aktører har blitt større og mer synlig. Både innenfor enkeltdisipliner og tverrfaglige områder som Afrikastudier og bystudier.

Det lå derfor i tiden at årets ECAS-konferanse – European Conference on African Studies – valgte å fokusere på det urbane Afrika. Konferansen samlet over 1 000 forskere, som i tre dager diskuterte globale byutviklingsagendaer så vel som lokale utfordringer og løsninger.

Hovedforedragene spente temaer som digitalisering og tilhørighet i et endra urbant landskap, til hvordan den nye globale byagendaen krever at vi tenker fundamentalt nytt om styring og politikk lokalt, nasjonalt og globalt.

I et panel ble det demonstrert hvordan den smarte afrikanske byen handlet like mye om innovasjon og bruk av teknologi for mobilisering nedenfra som om Dubai-inspirerte ‘smarte og grønne’ byer og bydeler for den velstående delen av befolkningen.

Andre paneler gjorde dypdykk ned de sammensatte opplevelsene og konsekvensene av relokalisering og fordriving, og hvordan dette påvirket folk sin tilhørighet til nabolag og til byen – deres plass som medborgere.

Slum

Mange afrikanske byer preges av rask vekst og uformelle bosettinger (slum).

Mange utfordringer

Å fortelle flere og mer sammensatte historier om afrikansk byutvikling handler ikke om skyve unna konfliktene og utfordringene knytta til urban fattigdom, uformelle bosetninger og vold. Dette var også sentrale temaer på konferansen.

Rask urbanisering legger enormt press tjenesteyting i allerede svakt styrte byer, selv om det er store variasjoner mellom land og byer. Vi kjenner bildene av store uformelle bosetninger i millionbyer som Lagos og Nairobi. Men utfordringene står også i kø for mindre byer og tettsteder der veksten skjer raskt. Konflikter blir urbaniserte, og kamp om inkludering og ekskludering er en hoveddimensjon i bypolitikk og styring.

Den urbane middelklassen er sammensatt, og mange er sårbare for økonomiske svingninger. Utkastelser av fattige er fortsatt vanlig, til tross for global retorikk om retten til bolig og til byen. Mange fattige presses dermed stadig lengre ut i periferien, langt fra arbeidsmarkedet. Klimaendringer rammer dessuten de urbane fattige hardt, fordi områdene der de slår seg ned ofte er de mest utsatte.

Vold, og frykt for vold, setter spor i hverdagen. Enten det er i møte med myndigheter og ordensmakt, vold i nære relasjoner, eller gjenger som kontrollerer nabolag. I området jeg jobber i Cape Town, er det de stadig sterkere vinterstormene som fører med seg oversvømminger og kuler som bokstavelig talt flyr veggimellom, som preger mange av hverdagsfortellingene.

Cape Town, Sør-Afrika

Cape Town, Sør-Afrika. Foto: Ken Treloar

Byplanlegging er nøkkelutfordring

Diversiteten er med andre ord stor, konfliktene er mange og politikk og strategier må unngå ensidige tvangstrøyetilnærminger når utfordringene skal håndteres. Mange byer har svak planleggingskapasitet. Byplanleggingen preges dessuten fortsatt av en ‘masterplan’-tenkning. Den tar lite hensyn til de som allerede bor i nabolag og bydeler som skal ‘formaliseres’ eller oppgraderes.

Ideer om sammenhengende byrom som legger til rette for mobilitet og integrasjon av nabolag, virker fortsatt ganske fjerne dersom man har forsøkt å bevege seg gjennom byer som Lagos, Kampala og Cape Town. Realiseringen av sentrale rettigheter, og retten til å være tilstede i byen, er langt unna for millioner av urbane fattige.

Cape Town

Cape Town

Likevel er det optimisme å spore. Afrikanske aktører har i stadig større grad løftet opp urbanisering på den regional og internasjonale dagsorden. Lokalt skjer det mye gjennom afrikanske akademiske nettverk og sivilsamfunnsaktører. De krever nå å få større plass når den framtidige byen skal planlegges og realiseres.

Det er med andre ord et større handlingsrom enn tidligere. Dette gir håp om at også den afrikanske byen kan sees på som en arena for løsninger – og ikke bare problemer – for en bærekraftig byutvikling.