av Susanne Søholt og Gro Sandkjær Hanssen

Forsker Susanne Søholt, NIBR, HiOA

Forsker Susanne Søholt, NIBR, HiOA

Hva sitter vi igjen med etter to dager på Oslo Urban Arena – konferansen om byutvikling? Jo, at byutvikling handler om det opplagte, men ikke alltid selvsagte –folk og folkelig deltakelse.

Bare med folk i sentrum, kan byer utvikles og forbedres slik at folk føler tilhørighet til og vil bruke byen.

Gro Sandkjær Hanssen, NIBR, HiOA

Politikere, aktivister, sosiale entreprenører, eiendomsutviklere og forskere fra byer i forvandling delte sine erfaringer og visjoner for den fremtidige byen.

Visjonene for Athen, Beirut, Singapore, Medellin, byer i India, London og Oslo er forskjellige. Men alle hadde til felles et fokus på hvordan akkurat denne byen eller nabolaget kan bli bedre for de menneskene som bor og skal leve her.

«Futuring» is the practice of extrapolating from ‘present crises’ to imagine, anticipate, visualise and implement particular visions in order to ‘own the future’. (John Urry 2016)

* Dette sitatet er hentet fra Ayona Dottas innlegg, men er representativt for hele konferansen

Å bygge bro mellom byen og borgerne

Amalia Zepou er tidligere aktivist og dokumentarist, nå viseborgermester for innovasjon og sivil samfunn i Athen. Hun tegnet et bilde av denne byen hvor folks deltakelse og vilje til å engasjere seg vokste fram om et svar på den økonomiske krisa.

Hennes oppgave var å ta vare på folks engasjement og de mange nabolagsinitiativene som gror fram nedenfra. Oppgaven er å bygge bro mellom byen og borgerne for å åpne dører for nye ideer. I en by med 60 % arbeidsledighet blant unge mellom 20 og 35 år og 20 000 flyktninger bare i Athen, er alle initiativer og aktiviteter velkomne.

Amalia Zepou på Oslo Urban Arena.

Amalia Zepou på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Da folk prøvde å gjøre noe i nabolagene tidligere, ble de ikke sett av kommunen. Nå har kommunen tatt inn over seg innovasjonen som kommer nedenfra. Folk begynte med guidete turistomvisninger til det ukjente Athen. Det ga ny informasjon om byen og folk ble stolte av nabolaget sitt. En startet et mobilt vaskeri i en varebil, noe som var velkomment for alle bostedsløse og flyktninger som bodde på gata.

Kommunen hadde 1 600 tomme bygg og det ble satt i gang arbeid for alternativ bruk. Det sentrale var å bygge videre på og lage strategier som folk hadde forhold til, slik at de ble bærekraftige. I dette bildet ble ulik kulturbakgrunn og praksiser sett på som et gode, blant annet fordi det bidro til et bredere idegrunnlag og større løsningspotesial.

Athen. Foto: Oleksii Khodakivskiy, Unsplash

Athen. Foto: Oleksii Khodakivskiy, Unsplash

For at alt engasjementet som skjer i Athen skal komme fellesskapet til gode, har Zepou tatt initiativ til synAthina, som er en felles plattform for å kartlegge og dele hva som skjer, bygge bro til kommunen, styrke lokaldemokratiet og bidra til å modernisere og styrke lokale myndigheter.

Beirut – byen uten byplanlegging

I Beirut er utfordringene annerledes. Etter 15 år med borgerkrig og 1,5 millioner flyktninger er utfordringene enorme. Men, ifølge Mona El Hallak, arkitekt og aktivist, er en like stor utfordring at byen ikke har noen reguleringer eller byplanlegging. Eiendomsutviklere kan gjøre hva de vil.

Og, ifølge henne ble det som ikke ble ødelagt i krigen, meid ned med bulldozere i gjenoppbyggingen. Det gamle Beirut forsvinner til fordel for moderne høyhus og byen mister sin historie.

Fra gatene i Beirut. Foto: Brian Wertheim, Unsplash

Fra gatene i Beirut. Foto: Brian Wertheim, Unsplash

På grunn av fravær av styring, fravær av søppelhåndtering, at eiendomsutviklere tar seg til rette, har folk mobilisert og tatt til gata og bevegelsen Beirut Madinati (my city) har vokst fram. Folk ber om rettigheter, større sosial rettferdighet og en levelig by. Mona og andre aktivister gikk ut på gata og spurte folk om hva de opplevde som problem og hva som kunne gjøres.

Folk fikk uttrykke sine drømmer for seg og byen sin. Bevegelsen ble et parti og fikk 40 % av stemmene i forrige valg. Hovedsaker er boliger som folk har råd til, urban mobilitet gjennom å satse på sykling, blant annet for å gjøre noe med den enorme forurensingen, offentlige plasser og parker og å ta vare på den bygde kulturarven.

Beirut. Foto: Piotr Chrobot, Unsplash

Beirut. Foto: Piotr Chrobot, Unsplash

Singapore – The Great Masterplan

Singapore er en stor kontrast til Athen og Beirut. Professor Liu Thai Ker fortalte om en by som var gjennomstyrt og som gjennom strategisk bruk av «the great masterplan» for Singapore hadde mestret byutvikling samtidig som byen hadde vokst fra 1,6 millioner innbyggere i 1960, til rundt 4 millioner i dag.

Lieu T Ker på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Lieu T Ker på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Hovedspørsmålet var: hva er en god by? Svaret var en bærekraftig by basert på folks ressurser – en menneskelig by. Og, folks ressurser ble tatt vare på og utviklet gjennom utdanning, gode boliger og fravær av forurensing.

Han var flere ganger blitt spurt om det var en grense for befolkningsvekst – svaret var at det blir ingen økonomisk utvikling uten mennesker. Singapore hadde lyktes fordi de var tydelige, opptatt av likhet og var modige.

Singapore. Foto: Lily Lvnatikk, Unsplash

Singapore. Foto: Lily Lvnatikk, Unsplash

I følge Ker hadde byen ingen bostedsløse og ingen ghettoer. Forklaringen var å blande inntektsgrupper og blande folk med forskjellig bakgrunn i nabolagene. «Vi har skapt et samfunn hvor folk har sterk nabolagsfølelse og lojalitet til nasjonen. Når folk blir boligeiere, blir de på en måte litt eiere av landet.» «To get a sense of belonging, you need a home», sa Ker.

I Singapore er ulike religioner og hverdagspraksiser akseptert. Derfor er det viktig at hver religion har sine gudshus i nærheten av der folk bor, de bør ha gangavstand til sin «kirke». Singapore hadde statistikk over innbyggernes religionstilknytning og kunne dermed planlegge behovet for lokale gudshus.

Ker avsluttet med å spørre: hva er problemene for Singapore i dag? Vi identifiserer problemene, løser dem og blir rusta for framtiden.

Ayona Dotta på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Ayona Dotta på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Utopiske visjoner og «slow urbanism»

Dr. Ayona Datta, som arbeider på Kings College i London, har forsket på hvordan nye utopiske urbane visjoner bidrar til utviklingen av mer sosialt eksklusive bylandskap i det urbane sør. Hun har sett spesielt på fremveksten av begrepet «smart cities» i India, et fenomen som også har bredt om seg i Norge.

Datta mener at smart cities – tankegangen må ta opp i seg en sosial rettferdighetstankegang, og argumenterer for «slow urbanism». Hun har nylig fått finansiering for å produsere pedagogiske virkemidler for smart byutvikling i India og for å gjennomføre en studie av «Smarte byer og sosial rettferdighet» i India og Sør Afrika.

Ayona Dotta på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Ayona Dotta på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Oslo – den delte byen

Å være en av de raskest voksende byer i Europa, og blant de «smarteste», ifølge Rosemary Feenan, forhindrer ikke at Oslo er sosialt delt og at folk med lave inntekter sliter på boligmarkedet.

Pilotprosjektet Tøyen boligbyggelag snakket om behovet for flere rimelige boliger, blanding av private og kommunale leie- og eierboliger i samme bygg og nabolag og blanding av folk.

Oslo. Foto: Chell Hill, Wikimedia Commons, CC-BY-SA 3.0

Oslo. Foto: Chell Hill, Wikimedia Commons, CC-BY-SA 3.0

Utfordringen er hvordan man kan snu trenden slik at folk som ikke har råd til å kjøpe egen bolig, kan få sitt eget hjem med forutsigbarhet, og hvor de vet at om de henger et bilde på veggen, så kan det bli hengende.

Tin Phan, som vant AspelinRamm prisen for beste masteroppgave i urbanisme i fjor, var inspirert av London og snakket om hvordan man gjennom kuratering, kunne blande folk med ulike bakgrunner, livsstiler og inntektsnivå for å skape gode sosiale boligmodeller og nabolag.

Paneldebatt på Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Paneldebatt under Oslo Urban Arena. Foto: NIBR

Selv om Oslo er gjennomorganisert og har planleggingsverktøy, er byen likevel delt. Ideer fra byer med andre utfordringer kan inspirere til hvordan medvirkning, deltakelse og aktiv lytting fra myndighetenes side, kan bidra til en by som inkluderer alle, uavhengig av inntekt.

Hvor også fattige og familier med lav inntekt får mulighet «to get a sense of belonging» gjennom å få bostabilitet og forutsigbarhet. Vi må alltid være påpasselig med å se hvordan nye merkelapper, som «smarte byer» rammer inn diskusjonen på en måte som underkommuniserer viktige hensyn og prinsipper i byutviklingen.

Vi kan lære fra Beirut, så forskjellig fra Oslo, men likevel gjenkjennelig, i at byutvikling må spille på lag med kulturarven for at byen skal fortsette å være vår by, nå og i framtiden.