Hvilke utfordringer står byene overfor i vårt århundre? Bysosiolog Sharon Zukin, fra City University of New York (CUNY), tok tak i dette “tusenkronersspørsmålet” i sitt foredrag på NIBRs femtiårsjubileum.

Heidi Bergsli, NIBR, HiOA

Heidi Bergsli, NIBR, HiOA

Mens dette spørsmålet oftest diskuteres i form av klima og migrasjon, vektla Zukin hvordan byenes autonomi, integrasjon og overlevelse er spørsmål som knytter den materielle, funksjonelle og kulturelle byen sammen gjennom kamper og paradokser, som kanskje er grunnleggende kjennetegn ved byen?

Om vi skal definere den, sa Zukin, har det urbane utgangspunkt i:

… det materielle, særlig tomter og det bygde miljøet, det sosiale og til sist det kulturelle, slik at vi har en materiell by, en funksjonell by og en kulturell by, som i virkeligheten er motsetningsfullt.

Dette er en tolkning av byer, ikke som utopier, ei heller som dystopier, men som steder hvor utopier alltid kjemper mot dystopier. Byer kan være gode for menneskeheten, men også dårlige.

I dag som til alle tider er byen et sentrum for strid. Den rommer lengsel, etter et bedre liv, etter mer likeverdige liv, og etter muligheten til å uttrykke ønsket om bedre livsbetingelser.

Byer kan være gode for menneskeheten, men også dårlige. I dag som til alle tider er byen et sentrum for strid. Den rommer lengsel, etter et bedre liv, etter mer likeverdige liv, og etter muligheten til å uttrykke ønsket om bedre livsbetingelser.

Byene er fulle av motsigelser, paradokser og konflikter, sier professor Sharon Zukin. Foto: Jordan Andrews, Unsplash

Byene i det 21. århundre er fulle av motsigelser, paradokser og konflikter, sier professor Sharon Zukin. Foto: Jordan Andrews, Unsplash

Byen er fylt av motsigelser

Og med dette er byen i dag som til alle tider fylt av motsigelser. Byer rommer den største rikdom og den største fattigdom; byer har fra de mest destruktive politiske programmene til de mest konstruktive; byer kjennetegnes av toleranse, men også intoleranse. Hvorfor alle disse stridighetene?

En viktig faktor for Zukin er at den materielle byens utgangspunkt er ulik tilgang til og kontroll over tomtegrunn, og at makt i byen gjerne reproduseres langs disse linjene. Striden står i retten til tomter, som i dag kjennetegnes av at globale økonomiske og finansielle aktører investerer i byers lukrative eiendomsmarked.

Denne retten til investering i bylandskapet er gjerne politisk støttet på grunnlag av felles interesser, eller ønsker og behov for investeringer for å fremme økonomisk vekst.

Den andre retten det kjempes for er retten til å bruke, bo, og bli boende i byen, uavhengig av tykkelsen på lommeboka. Denne retten kjempes det over i sosialdemokratiske byer så vel som i byer i liberale og autoritære regimer. Kanskje er det et paradoks at de sosialdemokratiske velferdsstatene ikke er bedre på utjevning av sosiale forskjeller og segregasjon i sine byer?

Sharon Zukin i Oslo

Forskerekskursjon i Oslo i forbindelse med NIBRs 50-årsjubileum. F.v. Per Gunnar Røe (UiO), Sharon Zukin og hennes mann Richard, bak ham står Ingar Brattbakk (AFI, HiOA). Så Jonny Aspen (AHO), Heidi Bergsli (NIBR, HiOA), Oddrun Sæter (HiOA), Marit Ekne Ruud (NIBR, HiOA), og bak henne Liv Bente Belsnes (HiOA). Foto: NIBR, HiOA

Byutvikling mellom det globale og det lokale

På ekskursjonen som et knippe byforskere fra HiOA, AHO og UiO tok Zukin med på i Oslo diskuterte vi blant annet Fjordbyen som en primært offentlig drevet byutvikling. Fjordbyen illustrerer kampen om byen, der finans- og konsulentbransjen har fått sin nye adresse, hvor primært den øvre middelklassen har flyttet inn, og hvor bildene fra «det nye Oslo» sendes ut i verden for å representere byens inntreden i den globale økonomien.

Som Zukin påpekte på ekskursjonen og i jubileumsforedraget, er det et tankekors hvordan offentlig styrt byutvikling, slik som Fjordbyen representerer, uttrykker en fusjon av økonomisk og politisk makt verden over, også i sosialdemokratier som det norske.

Når hun kom inn på hvordan reguleringen av leiemarkedet i New York i dag er under press, og hvordan byen har rundt 60 000 hjemløse, er et blikk til det norske boligmarkedet interessant. Om antall hjemløse er lavt, er leietakere primært prisgitt markedskreftene.

Så også med en tvist i Fjordbyen: Bystyret vedtok i 2000 at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være «rimelige» utleieenheter, noe som i praksis endte med bedrifter i området leier disse boligene til sine ansatte. Tomteprisene avgjør i dette tilfellet hva som er rimelig.

Bystyret vedtok i 2000 at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være «rimelige» utleieenheter, noe som i praksis endte med bedrifter i området leier disse boligene til sine ansatte.

Bystyret vedtok i 2000 at fem til ti prosent av boligene i Fjordbyen skulle være «rimelige» utleieenheter, noe som i praksis endte med bedrifter i området leier disse boligene til sine ansatte. Foto: Wikimedia Commons

Når hipsterne kommer

Mens nybyutvikling på tidligere havne- og industriområder representerer en type makt og kamp i byen, er det Zukin kaller «hipster-ledet gentrifisering» interessant i etablerte nabolag.

Som hun selv påpeker er termen upresis, men den er intuitiv: byer tenderer mot å utvikle miljø og tilbud rettet mot hipsternes begjær, preferanser og økonomi. Men det hipstere søker i byene en kanskje en generell frihetssøken; etter et sted å høre til, et sted å tjene penger og et sted å finne livskvalitet.

Foto: Clem Onojeghuo, Unsplash

Hipsternes inntog i nabolaget er ofte forbundet med prisvekst og bemerkninger om gentrifisering. Gentrifisering er en visuell, men ganske marginal prosess i byutviklingen, mener Sharon Zukin. Det viktigste er ikke endringen av bymiljøet, men hvorvidt det fører til at grupper blir fordrevet ut av nabolaget eller byen mot sin egen vilje. Foto: Clem Onojeghuo, Unsplash

Men til forskjell fra denne typen grupper som byutviklingspolitikken og markedet henvender seg til, er det andre grupper byborgere som opplever at gapet mellom inntekt og boligutgifter øker. Deres frihet og autonomi begrenses, og byens kamp er en om overlevelse i den, når byens priser øker.

Men kan gentrifisering være positivt, for eksempel i forhindringen av forslumming, spurte NIBR-forsker Ragnhild Skogheim etter jubileumsforedraget. Som Zukin vektlegger er fordrivingselementet (displacement) utgangspunktet for de kritiske perspektivene på gentrifisering.

Og fordriving er negativt fordi folk som skyves ut ikke har et valg. Og når nabolagsfunksjonene deres forsvinner, blir deres ‘økosystem’ borte fra hverdagslivet. Samtidig har gentrifisering hatt positive effekter slik som bedre sikkerhet, skoler, og offentlige rom, forteller hun.

Zukin pekte i sitt svar på at gentrifisering er en visuell, men likevel ganske marginal prosess innenfor byenes utvikling. Samtidig brukes begrepet i dag av forskere til å beskrive ulike former for reinvestering i byene, der ikke alle definisjonene faller inn under den opprinnelige forståelsen av fenomenet.

Utgangspunktet for mange som bor i byer i dag er en mismatch mellom lønn og levekostnader. Har byene selv de virkemidlene som trengs for å endre boligpolitikken? Foto: Pixabay

Utgangspunktet for mange som bor i byer i dag er en mismatch mellom lønn og levekostnader. Har byene selv de virkemidlene som trengs for å endre boligpolitikken? Foto: Pixabay

Boligpolitikkens rolle

Boligforsker ved NIBR, Rolf Barlindhaug, spurte Zukin etter foredraget hva slags virkemidler som kunne brukes i det norske boligmarkedet for å motvirke den segregeringen som følger av prisstrukturen i et urbant deregulert boligmarked med en attraktiv indre by.

Er det eksempelvis mer regulering gjennom planverket, begrensning av Airbnb, leiemarkedsreguleringer, individrettede etterspørselsstimulerende ordninger, tilbud av rimelige (affordable) boliger, eller må man rette oppmerksomheten mot strukturelle faktorer bak sosial ulikhet?

Zukin svarte at utfordringene i Oslo nok var små sammenlignet med New York, som hun kjenner bedre. Utgangspunktet for mange er en mismatch mellom lønn og levekostnader.

Hvilke løsninger som passer best for Oslo vil være avhengig av den politiske kulturen i byen, og hvilke historiske kompromisser som er gjort. Det kan også være et spørsmål om fokuset skal ligge på tiltak for å få folk til å bli boende, for eksempel ved bruk av bostøtteordninger, eller om fokus skal rettes mot unge som skal inn på boligmarkedet. Hun påpekte også hvor vanskelig det er å få utbyggere til å senke sine forventninger til fortjeneste på nye prosjekter.

Jakten på det «autentiske»

I en del byer som prøver å bli attraktive har vi et annet paradoks: Hipstere og mange andre bybeboere verdsetter byens kulturelle variasjon, men denne settes i fare når kultur blir en vare. Når bylandskapets innhold og form designes for å treffe spesifikke markedssegmenter, risikerer det selvsamme kulturmangfoldet å bli slått ut med vaskevannet.

På vår ekskursjon diskuterte vi dette fenomenet på Tjuvholmen, og hvordan bruk av den globale verktøykassa for byutvikling bidrar til homogene landskap i byer rundt om i verden. I målet om å skape distinkte steder er det ironisk nok en reproduksjon av de samme landskapene vi ser i mange transformerte havnefrontsområder.

Til tross for jakten på det «autentiske», blir verdens byer stadig mer like.

Operataket og Barcode. Til tross for den nye jakten på det unike og det «autentiske», blir verdens byer stadig mer like.

I sine siste publikasjoner har Zukin vært opptatt av lengselen etter eller ønsket om autensitet, det å kunne knytte oss til andre og til å ha røtter i byen. På den ene siden ønsker vi å omgås andre i et kulturelt mangfold, og på den andre ønsker vi å trekke oss tilbake sammen med folk som er like oss selv, til noe kjent som gir oss tilhørighet.

Og for byplanleggere og politikere er dette to vidt forskjellige utgangspunkt for å utvikle og integrere byen: enten ved å fremme en mangfoldig by som samler ulike sosiale grupperinger, eller ved å fremme en diversitet der grupper lever side om side uten å ha mye med hverandre å gjøre.

Men, sier Zukin, i sin bok «Naked City», autensitet er også noe som det må kjempes over i dag som byer søker etter å være unike og distinkte: «For hvis autensitet er en holdning er den historisk, lokal og cool. Hvis autensitet er en sosial rettighet, er den også fattig, etnisk og demokratisk».

Hvis autensitet er en sosial rettighet, er den også fattig, etnisk og demokratisk, sier Zukin. Foto: Pixabay

Hvis «autensitet» er en sosial rettighet, inkluderer begrepet også fattig, etnisk og demokratisk, sier Zukin. Autentisiteten til en by kan ikke uten videre (re)produseres og markedsføres. Foto: Pixabay

Herunder er det paradoksalt at autensitet, byens «sjel og atmosfære» blir forsøkt produsert og reprodusert, nettopp for å markedsføre og selge byen. Da vi fortalte Zukin om flyttingen av mange av Oslos kulturinstitusjoner til Fjordbyen, var det betydningen for byens steder diskusjonen dreide seg om der vi stod i Bjørvika. Steder blir til ved at mennesker tillegger rom og lokaliteter mening.

Rundt om i Oslo har nettopp kulturinstitusjonene, fra Nasjonalgalleriet til Munchmuseet, bidratt til å skape steder verdsatt av lokalbefolkningen. Og et slikt sted, hvor kulturhistorien knyttes inn i byveven, har konnotasjoner til andre erfaringer i byen; byens «sjel» må også handle om opprinnelse, om det å slå rot, om lag på lag av historisk immigrasjon, sier Zukin.

I såfall innebærer byens autensitet dypest sett noe annet enn en konsumerbar opplevelse. Den handler om erkjennelse og erfaring.

Styrer byene sin egen skjebne?

Mulighetene til å ta grep om slike paradokser, slik som å holde i hevd byens reelle mangfold og unikhet, handler også om byenes autonomi. Mens mantra i bypolitikken har vært at byene skal være selvdrevne og selvhjulpne i god entreprenørskapsånd, ligger viktige beslutninger utenfor deres myndighet.

Bolig, klima og miljø, innvandring og omfordeling, er politikkområder med stor betydning for byenes utvikling, men som i stor grad ligger innunder nasjonal politikk og strukturelle virkemidler som er sentrale for reelle løsninger.

Som Zukin luftet med implisitt referanse til de amerikanske byenes forsøk på å motvirke den nasjonale politikken, reflekterte hun over spørsmålet om byene reelt kan ta lederskap for integrering av flyktninger og immigranter, for progressiv miljøpolitikk, og for en rettferdig boligpolitikk. Hvor mye er innenfor bykommunenes makt?

Hvor mye av byenes egen utvikling kan styres av de lokale folkevalgte?

Oslo rådhus. Hvor mye av byenes egen utvikling kan egentlig styres av de lokale folkevalgte i dag?, spør Zukin. Foto: Wikimedia Commons

Og der hvor folk har sitt hverdagsliv, på bydelsnivå; hvor mye makt har lokalpolitikere og beboere til å motgå gentrifisering og nabolagets forvandling mot kulturelt fremmedgjørende og kostbare aktiviteter?

På ekskursjonen vår var dette tema da vi på Grønland og Tøyen diskuterte områdeløft og bydelens arbeid for og med de etablerte beboerne. Men når Oslos gater får co-working og tech-spaces (arbeidsplassformer som vi ennå ikke har etablert norske begreper for), er spørsmålet om det er første etappe i en større transformasjon av nabolag. En transformasjon der de eksisterende beboerne til slutt kan fremmedgjøres av nye tilbud innenfor kultur, rekreasjon og handel, slik Brooklyn har opplevd det de siste årene.

Kommunalminister Sanner på Tøyen

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) og Oslos byråd for byutvikling Hanna Marcussen (MDG) på Tøyen i Oslo. I midten Inga Tollerud, «hussjef» for Aktivitetshuset K1. Området ‘løftes’ nå med offentlige midler. Hvilke konsekvenser har det, og hvem bestemmer utviklingen? Foto: KMD

Hvordan tar vi vare på byenes mangfold?

I Norge har vi i varierende grad hatt diskusjoner om hva som bør bevares når byen blir marked for en ny hip ‘n cool. Mens ivaretakelse av kulturarv og det bygde miljøet har vært en mer fremtredende del av byutviklingsdebatten, har spørsmål om bevaring av byenes sosiale og kulturelle mangfold, hverdagsliv og inkludering først i den seneste tiden blitt reelt tatt opp i diskusjonene.

Zukins forfatterskap er derfor aktuelt i den norske bydebatten, fordi hun tematiserer hvordan byutviklingspolitikken står i spenn mellom sted/tilhørighet og restrukturering, homogenisering og mangfold, kultur som urbanitet og kultur som vare.

Hva bør bevares når byen blir marked for en ny hip ‘n cool? Foto: Carlo Villarica, Unsplash

Hva bør bevares når byen blir marked for en ny hip ‘n cool? Foto: Carlo Villarica, Unsplash

Hun bevisstgjør oss også om at det å lese bylandskapets materialitet som uttrykk for maktstrukturene i bysamfunnet er en tilgjengelig måte å få innsikt i byens paradokser og kamper på. Zukins grunnleggende spørsmål om hvem som har retten til byen og hvem sin kultur som ivaretas eller anerkjennes, er et viktig bidrag til dagens «menneskevennlige» byutvikling.

I de internasjonale modellene for «menneskevennlige byer», «levelige byer» og «kreative byer» må det om vi følger Zukins teorier også legges inn en anerkjennelse av de ulike byliv, drømmer, behov, ønsker og lengsler som bor i byborgere, og som er noe av grunnen til at byene nettopp er arnesteder for kreativitet.