Forsker Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Forsker Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Byen ligger i et dalsøkk. For å komme på jobb i gruvegangene, må man klatre langt opp i fjellsidene. Eller ned – for en del folk bor også oppe i landsbyer ovenfor gruvene. Sånn hadde folk det i den georgiske byen Chiatura fra slutten av 1800-tallet og fram til 1954. Da fikk de sin første taubane.

På det meste var det 34 av dem i en by på 20 000 innbyggere. I dag er det ti linjer for passasjerer og to for gruveformål. Kollektivtransporten i byen består den dag i dag stort sett av taubaner. Og det er gratis å ta dem. Det er avgang når det har samlet seg tre-fire passasjerer i hver ende.

Kabin

Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Teknisk holdes taubanene ved like sånn at de regnes som relativt trygge. Den tekniske løsningen på de fleste av dem er gammeldags. To kabiner – én på vei opp og én på vei ned – trekkes av én og samme kabel.

Finishen er det så som så med. På de rustne vognene skaller malingen av og vinduene henger på halv tolv. Inne i kabinen henger en vintage sovjettelefon. Kabinføreren – eller kanskje man heller skal kalle henne vertinnen siden det hele jo styres fra stasjonen nede på bakken – kan bruke telefonen i tilfelle kabinen blir hengende. Ellers er hennes oppgave å åpne og lukke dørene og å gi startsignal til operatøren.

Chiatura ligger utenfor Georgias hovedstad Tbilisi, og har rundt 20 000 innbyggere. Foto: David Gubler, Wikimedia Commons, CC BY-SA-4.0

Kabin nummer 25

Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Kabinvertinnen savner Stalinbildet hun hadde under telefonen på jobb. Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Da jeg tok en av taubanene i høst, fortalte kabinvertinnen at hun inntil for et par år siden hadde hatt et portrett av Josef Stalin hengende i et hjørne av kabinen, men hadde fått beskjed om å ta det ned. – Det var synd, sa hun. – For Stalin var et geni!

Vi var da om bord i den legendariske kabin nummer 25 som har gått så å si uten avbrudd siden 1954 da det som var Sovjetunionens første taubane ble åpnet.

Stalin, som jo var georgier, gjemte seg en gang for tsarens sikkerhetspoliti i gruvegangene i Chiatura. Her skrev han også et langt brev, der han polemiserte mot Vladimir Lenin.

Viktig kulturminne

I dag er taubanene et viktig kulturminne, selv om det har sittet litt langt inne å anerkjenne dem som det. Tradisjonen i det post-sovjetiske området har vært å legge mest på veldig gamle, gjerne kirkelige kulturminner og annet som markerer hvilken storartet og særpreget nasjon man har med å gjøre.

Chiatura

Stalinarkitektur på taubanestasjon. Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

I Georgia er nå kulturminnemyndighetene opptatt av å ta vare på kulturminner fra industrien også. Industriminner inngår i det de georgiske kulturminnevernerne samarbeider med EU og den norske Riksantikvaren om. Også fabrikker, bygg og anlegg fra sovjet-tida kan vernes.

Vi snakket med den nyvalgte ordføreren, som naturlig nok var mest opptatt av at gruvene skulle fortsette å gi arbeidsplasser til byen. De optimistiske utsiktene er at det vil de i 50 år framover. Men i gruvene utvinnes mangan, og det er friskt å påstå man vet noe om behovet for dette metallet tiår fram i tid.

Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Stalin har fortsatt høy status blant flere i sitt hjemland Georgia. Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Derfor var ordføreren også opptatt av hva taubanene kunne gjøre for å sette Chiatura på kartet på andre måter. Byen ligger bare to timers kjøring fra hovedstaden Tbilisi, dit mange turister kommer, særlig fra Russland og Ukraina, men også fra EU-landene. Mange vil nok kunne tenke seg å ta turen om Chiatura, som ligger vakker til i en dal midt mellom Tbilisi og svartehavskysten.

Her vil turistene kunne se noen veldig flotte taubanestasjoner i alle stilarter innen sovjetisk arkitektur, fra stalinistisk nasjonal-klassisisme med heftig ornamentering via 60-tallseleganse og betongbrutalisme til bresjnevistisk post-modernisme.

Et georgisk taubanemekka

Flere av taubanestasjonene har avganger i ulike retninger. Fra «sentralstasjonen» for taubanene går det tre linjer, hver med én kabin. En annen linje går ut fra jernbanestasjonen i byen, som ikke lenger frakter passasjerer. Til Chiatura må man kjøre bil eller ta buss.

Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Taubanestasjon i sovjet-postmodernistisk, leken stil fra 1960-tallet. Foto: Jørn Holm-Hansen, NIBR, HiOA

Det at Chiatura har ikke mindre enn ti taubaner i drift, gjør at det er et fagmiljø på stedet. Dersom det blir satset på modernisering av de eksisterende banene og kanskje opprettelse av nye, vil Chiatura kunne bli et teknologisk senter for denslags.

Taubanene brukes forresten ikke bare til persontransport, men også til å frakte mangan ned fra gruvene. Mangan er viktig som legeringsmaterial i stålproduksjonen. Men bruken av taubaner til dette formålet har gått ned de seinere årene.

Nå brukes det lastebiler som forurenser, virvler opp masse støv og krever mye reparasjon av veiene i fjellskråningene. Dette er argumenter som nå blir brukt for å oppgradere og utvide taubanenettet.

Poesi og gruvedrift

Den georgiske nasjonalpoeten Akaki Tsereteli.

Den georgiske nasjonalpoeten Akaki Tsereteli

Det var den georgiske nasjonalpoeten Akaki Tsereteli som mente det måtte finnes verdifulle mineraler i Chiatura-området. Han fikk i stand en geologisk undersøkelse som fant mangan. Dette fikk Tsereteli til å starte opp gruvevirksomhet i 1876.

Det gikk dårlig å kombinere poesi og gruvedrift, men dikteren fikk trukket til seg lokale entreprenører og utenlandsk kapital og overlot virksomheten til dem.

Rask utviklet driften seg til å bli dominerende på verdensmarkedet. Store mengder mangan ble skipet ut fra svartehavshavna Poti. I 1913 stod Georgia, som ennå ikke hadde blitt en egen stat, for 50 prosent av verdens manganproduksjon.

Chiatura ble en proletarisk høyborg og ett av de få stedene i Georgia der arbeiderne fulgte den bolsjevikiske linja i det russiske sosialdemokratiet, der partiet skulle ledes av en elite. Ellers i landet dominerte de mer demokratisk innstilte mensjevikene, som hadde makten mellom 1918 og 1921.

Bolsjeviken Stalin hadde visstnok en yndlingssang. Den heter Suliko og er basert på et dikt av Tsereteli, grunnleggeren av de gruvene i Chiatura der Stalin gjemte seg med tsarens politi i hælene.