Hvordan skal Europas storbyregioner utvikles i framtida?

Europas storbyregioner er i vekst og står også for en betydelig andel av verdiskapningen. Men de har også noen store utfordringer. Det gjelder blant annet utfordringer med å få på plass effektive transportløsninger for sine innbyggere, næringslivet og arbeidstakerne; å få til en mer bærekraftig økonomi; og å sikre seg en god forvaltning og disponering av areal.

Gjerne omfatter de europeiske storbyregionene i økende grad flere kommuner og fylker enn tidligere, og planleggingen må derfor favne bredere enn før. En konsekvens av byveksten er at storbyens administrative grenser (byen de jure) og storbyområdets funksjonelle avgrensning (byen de facto) i stadig mindre grad er sammenfallende.

Bedre samordning mellom nabokommuner, sektorer og forvaltningsnivåer og utviklingen av felles forståelse er derfor nøkkelen til å videreutvikle storbyregionene i årene som kommer.

Europakommisjonen har derfor gjennomført et prosjekt for å utvikle beste praksis for planlegging i storbyregioner. Prosjektet er iverksatt gjennom forskningsnettverket ESPON, Eurocities og har blitt ledet av Oslo kommune. Resultatene fra utredningen er nå klare.

Ny europeisk strategi

Forskerne og utrederne som står bak rapporten “SPIMA – Spatial dynamics and strategic planning in metropolitan areas“ består av medlemmer fra Wageningen Environmental Research i Nederland, Metropolitian Research Institute i Ungarn og fra oss i By- og regionforskningsinstituttet NIBR her i Norge.

Prosjektet anbefalinger ble lagt fram på en avslutningskonferanse på Norway House i Brussel 6. februar. Rapporten og anbefalingene i den vil danne et grunnlag for en ny europeisk strategi for beste praksis for videre utvikling av storbyregionene.

Byråd Hanna E. Marcussen fra Oslo ledet politikere og embetsverk fra Wien, Praha, Brno, Zürich, Brussels, Akershus, Torino, Terrassa, Lille og Lyon, som alle har vært caser i prosjektet. Det bulgarske EU-presidentskapet deltok også med sine erfaringer.

Les mer: Når byene gror ut av sitt gode skinn – byvekst i Zürich og Oslo (13. mars 2017)

De fleste store europeiske byer vokser og sprer seg utover de administrative grensene. Det manglende samsvaret mellom byenes funksjonelle avgrensning og deres administrative avgrensning går fram av dette kartet. llustrasjon: Simeonova, 2017

De fleste store europeiske byer vokser og sprer seg utover de administrative grensene. Det manglende samsvaret mellom byenes funksjonelle avgrensning og deres administrative avgrensning går fram av dette kartet. llustrasjon: Simeonova, 2017

Utfordringer i europeiske storbyer

I rapporter fremhever utrederne enkelte utfordringer som de anser som gjennomgående i Europas storbyregioner. Dette blant annet på grunn av av store agglomerasjonseffekter:

  • Å sikre en effektiv transportinfrastruktur
  • Å oppnå politisk og administrativt samarbeid på tvers av forvaltningsnivåer og grenser. Særlig der hvor rammebetingelser er uklare og det er manglende anerkjennelse av storbyområdene som sammenhengende regioner
  • å skape en felles visjon om strategiske planer
  • å håndtere infrastrukturbelastninger og hindre spredt bebyggelse (urban sprawl)

Byenes vekst utfordrer samspillet mellom byen og de omkringliggende kommunene, og deres evne til å jobbe sammen om helhetlig utvikling av storbyområdet.

Spesielt vanskelig er det å komme til enighet om utbyggingsmønster, fordeling av vekst og satsingsområder, oppbygging av kollektivakser og et velfungerende og sømløst kollektivtilbud.

Dette kan føre til at byvekst gir økt bilbruk, økte klimagassutslipp og større belastninger for hver enkelt innbygger, fordi de må bruke større deler av sin tid på transport til og fra arbeid. I tillegg ser vi at byenes, nabokommunenes og næringslivets evne til å dra i lag og øke områdets vekst- og innovasjonskraft blir skadelidende.

Effektiv transport av befolkningen på tvers av kommune- og fylkesgrenser er en utfordring byene i Europa må løse.

Effektiv transport av befolkningen på tvers av kommune- og fylkesgrenser er en utfordring byene i Europa må løse. Foto: Johan Wessman / News Øresund, CC BY 2.0

Viktige suksessfaktorer

Forskerne utbroderer også noen viktige suksessfaktorer for en vellykket fremtidig storbyutvikling i Europa:

  1. Å kombinere overordnet planlegging med medvirkning og grasrotinitiativer;
  2. Å styrke samarbeidet mellom relevante planmyndigheter på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå;
  3. Å mobilisere til engasjement hos et bredere spekter av interessenter (for eksempel bedrifter);
  4. Å sikre åpenhet og åpenhet i samarbeidsprosesser og bygge felles bevissthet;
  5. Å sørge for at alle involverte får noe igjen når forhandling og kompromiss er nødvendig for å finne en løsning.

Rapporten inneholder dessuten flere plantekniske anbefalinger og anbefalinger for fremtidig europeisk bypolitikk. Innspillene vil også være viktig for oppfølgingen av EUs urbane agenda, hvor flere norske byer deltar.

Norsk virkelighet

Som en kompensasjon for at regionale planer ikke evner å gi den samordnende effekt de er ment å ha i Norge, spesielt på innsatsen til statlige aktører, har vi de siste årene sett et interessant avtaleinstitutt vokse frem.

Bymiljøavtalen mellom staten Oslo kommune og Akershus fylkeskommune er allerede vedtatt, og i 2017 fikk området også en byutviklingsavtale. Avtalene samles nå i «byvekstavtaler», noe som også er påtenkt flere norske byområder.

Les mer: Byavtaler for dummies (21. april 2017)

Disse avtalene er politiske, men er ventet å binde både statlige aktører (bevilgninger og virkemiddelbruk) og fylkeskommunale og kommunale aktører i sin areal- og transportplanlegging.

Spørsmålet er om et avtaleinstitutt er tilstrekkelig, eller om det må spille sammen med regionale planer med sterkere juridiske muskler, slik Sveits har, for at den samordnede areal- og transportutviklingen skal bli bærekraftig fremover.

Previous

På turné i Ukraina: Lokaldemokrati med en bismak

Next

Regional plan og lokalt selvstyre: Hvordan vil storbyområdet Oslo utvikles?

5 Comments

  1. Terje Sundgot Hansen

    Spennende utviklingsmuligheter. Men også store konflikter i vente. Kulturtradisjoner og landområder som må / kan / eller ikke kan røres skaper uventede utfordringer. Dette vil kreve medvirkning fra andre grupperinger enn tradisjonelle byplanleggere og arkitekter. Har vi samarbeidsevner som må til?

  2. Per Inge Østmoen

    Hvorfor skal spredt bebyggelse forhindres?

    Fortettingstenkningen er blitt til et dogme, en negativ og kontrollerende ide som fremstilles som “miljøvennlig” men som i realiteten er en markedstilpasning til entreprenørers og utbyggeres ønsker om størst mulig fortjeneste ved å presse flest mulig mennesker inn i fortettede områder med høyhus og helst også små leiligheter – som er mest profitable.

    Mennesker har behov for å bo i naturnære omgivelser. Mennesker har krav på noe bedre enn å bli tilbudt et fortettet, superurbant bomiljø der en overdreven fokusering på å redusere transportbehovet fortrenger alle andre hensyn.

    Transport er en nødvendighet, og det er på tide å være mindre redd for spredt bebyggelse og i stedet konsentrere oss om å gjøre transport mest mulig uavhengig av fossile og ikke-fornybare energikilder.

    Menneskers bomiljø i byer blir best ved en blanding av eneboliger, rekkehus og lavblokker med grøntområder rundt.

    • Vi har vel knapt gjort annet enn å bygge spredt siden 1950. Det er kun i det siste at man har forsøkt å øke tettheten. Men jeg er enig i at spredt bebyggelse ikke nødvendigvis er et problem, og at noen tjener godt på den økte utnyttelsesgraden på de sentralt beliggende tomtene sine. Ukontrollert eller ukoordinert byspredning er derimot noe annet enn spredt bebyggelse.

      Spredt bebyggelse handler ikke kun om bolig, men fordrer en viss desentralisering i arbeidsmarkedet og servicetilbudet, og bør bestå av velfungerende lokalsamfunn over hele landet. Ikke forsteder som er helt avhengig av innpendling til byene for jobb og handel. Hovedpoenget er at dette må planlegges bedre, og kommuner som opererer i samme transport-, bo- og arbeidsmarked må kunne snakke sammen om disse tingene og planlegge basert på sine regionale forutsetninger. Ingen bygger i et vakuum.

      Og det er fullt mulig å øke tettheten uten å bygge svært høyt og tett. Oslo har f.eks. fortsatt et stort potensiale for flere rekkehus og lavblokker (såkalt mixed middle housing). Og selv om bilen i stadig større grad går på strøm, legger den fortsatt beslag på areal. I tettbygde strøk vil flere transportalternativer alltid være ønskelig.

    • Per

      “Naturnære omgivelser” blir en umulighet om det skal bo folk overalt.

  3. Per Inge Østmoen

    Jan-Tore Berghei:

    Jeg er svært enig i dette du her skriver:

    “Og det er fullt mulig å øke tettheten uten å bygge svært høyt og tett. Oslo har f.eks. fortsatt et stort potensiale for flere rekkehus og lavblokker (såkalt mixed middle housing).”

    Det er det samme som jeg også mener. Jeg håper at du fremmer og arbeider for disse prinsippene.

    En by er pr. definisjon et tettbygd område. Da gjelder det å skape de best mulige bomiljøer etter den forutsetningen, og “resepten” i sitatet ovenfor er en god måte å gjøre det på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén