Rektor Curt Rice holdt åpningstalen på storbykonferansen ved OsloMet. Dette er er en gjengivelse av talen hans. En redigert versjon av talen er tidligere publisert i nettavisen Khrono.

Rektor Curt Rice, OsloMet

Rektor Curt Rice, OsloMet

Byene er åsted for mange av de største utfordringer i samfunnet, men sitter også på mange av løsningene. Storbykonferansens hovedtema i år er «urbaniseringens spenninger» – motsetningsforholdene som kommer til syne når byene vokser og utvikler seg videre.

Disse spenningene vi ser i byen preger også forskningen, og det er gledelig å se så mange ulike fagfolk og forskningsmiljø samlet her på Storbykonferansen – den første av sitt slag her ved OsloMet.

Store utfordringer i byene

Storbyens utfordringer og konsekvenser av den økte urbaniseringen er mange. Byene har særegne utfordringer innen barndom, oppvekst, ungdom, integrering, utenforskap, mangfold, eldre, grønn omstilling og bærekraft for å nevne noe.

Dette er viktige tema som også er kjerneområder for forskningen ved OsloMet – både ved fakultetene våre og i forskningsinstituttene. Under årets konferanse dykker dypere ned i disse spenningene gjennom fire hovedtema:

  1.  Klima, protest og omstilling
  2. Mangfold og inkludering i byen
  3. Bolig og byrom
  4. Institusjoner og styring

.. men også løsninger

I byene ser vi både den dypeste fattigdommen og den verste kriminaliteten, men byer er også økonomiske turboer som både driver økonomien og innovasjonen i landet. Byene har både de største velferdsutfordringene, men også den yngste befolkningen som skal drive fremtidens velferdsstat.

Byene tiltrekker seg mennesker, kompetanse og arbeidskraft – ikke bare fra eget land, men fra hele verden. I byene kan det være en utfordring for noen å finne seg et godt sted å bo, men forskning har påpekt at mange av de som bor i byene også er blant de mest lykkelige her i landet.

Oslos ferske byråd ønsker seg en nytekning innen boligmarkedet og ruster opp byrom, områder og kritisk infrastruktur. Og nettopp alternativ boligpolitikk i byene er tema for flere av sesjonene under årets konferanse.

Som forskning fra OsloMet og andre miljøer viser er det særlig de rike og høyt utdannede i Oslo som klumper seg sammen og stenger seg inne i gyldne ghettoer. Vi fremhever derfor viktigheten av en byutvikling og en boligpolitikk som stimulerer til økt sosialt mangfold, som gjør det mulig at også mennesker med middels eller lave inntekter kan bo og oppholde seg i sentrumsområder.

Bolig og urbanisering er to mektige drivkrefter i ulikhetsutvikling i samfunnet, og de to i sammenheng har gjort det nødvendig å sette boligmarkedet under lupen. OsloMets Housing Lab skal dykke ned i boligmarkedenes virkemåter, mens forskningen ved forskningsinstituttene våre NOVA, AFI, NIBR og NIBR ser urbanisering, bolig, samfunnsutvikling og styringen av velferds- og fordelingspolitikken i en større sammenheng.

Et urbant universitet i rurale Norge

Vi må også understøtte en byutvikling som fremmer et mangfold av kulturarenaer og aktører. Sjøsiden i Oslo sentrum er i ferd med å bli et sammenhengende belte av monumentale, representative, kulturbygg, mens mindre kulturinstitusjoner og aktører skyves ut av sentrumsområdet av kostnadsgrunner.

For byen er også arena for motkulturene: Sosiologen Ivar Frønes sa en gang at unge er som ospeløv: det er de som først rasler når det kommer en bris. Vi har motkulturene og høykulturen rett utenfor universitetsdøra. Bystudier skal gjøre OsloMets studenter i stand til å forstå hva som rører seg i byen og hva som er drivkreftene.

For det er noe spesielt med hvordan vi snakker om byer i Norge. Ser vi historisk på det så er Norge et ruralt land med lange tradisjoner. Og selv om urbaniseringen her til lands har pågått jevnt og trutt de siste hundre årene er vi fortsatt rurale i tenkemåten.

Fortsatt oppgis avstand til marka som et kjennetegn ved den attraktive norske byen. Dette leder til to typer refleksjoner: På den ene siden er vi gjennom den rurale grunnholdningen særlig gode til å utvikle byene som levelige steder.

Kanskje har vi et fortrinn i at vi vektlegger de grønne strukturene og sikrer allment tilgjengelige grønne korridorer mellom skogen og sjøen, tvers gjennom boligområder, industriområder og sentrum. Kanskje har vi i Norge et særlig talent for å ta naturen med inn i bylivet.

Det er verdt å huske på når vi ser at den økte urbaniseringen i vår egen tid fører med seg økte utslipp og natur under økt press. Det er verdt å merke seg at det nettopp er byene som setter seg de mest ambisiøse klimamålene og som kutter både mest og raskest i klimagassutslipp – mens statene ofte mislykkes med å oppnå sine mål.

Byene en motor, statene en brems?

I Norge leder Oslos politikere an i arbeidet med å få til en klimanøytral utvikling, med vekt på både sosial, økonomisk og økologisk bærekraft. Byrådet har nylig varslet en storsatsing på grønn industri i Oslo, de jobber med klimanøytrale byggplasser og vil få til CO2-fangst på Klemetsrud. Elver åpnes opp igjen og man ønsker et grønnere bybilde til glede for nye og gamle innbyggere. De har også varslet at Oslo skal være verdens første utslippsfrie storby i 2030.

Internasjonalt vekker dette pionerarbeidet innen det grønne skifte i Oslo oppsikt. Verdens største byer ser hit for å takle klimaendringene. Da ordførerne i det internasjonale bynettverket C40 Cities møttes i København tidligere denne måneden, og der la man vekt på at Oslo er en liten by i verden – liten nok til at vi kan være «test-bed» for innovative løsninger, men stor nok til at løsningene kan skaleres opp til større verdensmetropoler:

Megabyene Los Angeles, New York, Toronto, London, Berlin, Paris, Sao Paolo, Cape Town, Hong Kong, Singapore, Hangzouh, Tokyo. De ser hit for inspirasjon når de skal utforme egen klimapolitikk. Innen klima er det byene som er motor og statene som er brems.

Oslos politikk vekker oppsikt internasjonalt. Her fra C40 World Mayors Summit i København tidligere i høst, hvor byrådsleder Raymond Johansen m.fl. representerte Oslo. Foto: C40 Cities

Samtidig skaper omstilling i byene konflikter. Vi ser at Oslos fremste forkjemper for grønn omstilling, og den mest populære enkeltpolitikeren i høstens lokalvalg, også er landets mest trua og forhatte politiker. Dette er tema vi får høre mer om i noen av årets sesjoner.

Også innen innvandring og migrasjon ser vi også at byene fronter sin egen politikk som strider mot den nasjonale – i USA kommer dette til syne blant annet gjennom nettverket av «Sanctuary Cities».

Byer er mangfold og mangfold er berikende, men dette skaper også nye utfordringer. For den rurale grunnholdningen i Norge har også en annen side. Vi må øke bevisstheten om hva byens puls gjør med mennesker.

Må kjenne byens puls

Georg Simmel, verdens første bysosiolog, så krystallklart at byens puls gjør noe med den menneskelig samhandling. I sitt berømte essay «Storbyen og åndslivet» (originaltittel: Die Großstädte und das Geistesleben) fra 1903 beskrev han hvordan byens nye moderne sosiale omgangsformer brøt ned den menneskelige sameksistensen. Han skrev om blaserthet versus inderlighet, avstand versus empati.

116 år etter er det fortsatt viktig å forstå særpregene ved vår urbane sameksistens, av hva det gjør med oss at byen gir enorm personlig frihet, men samtidig også skaper andre former for inderlighet.

Den urbane sameksistensens særpreg slår inn i alle former for samhandling i byene, og dette er et gjennomgående tema i mange av årets sesjoner – enten de handler om demokratiet vårt, gatene våre, bynaturen vår, barnehagene våre, forbruket vårt eller boområdene våre.

Særpregene ved det å bo, jobbe og leve i en by legger også premisser for tjenestene og dermed for hvordan profesjonene utøver sitt virke. Med vår satsing på urbane studier skal OsloMet – storbyuniversitetet nettopp tydeliggjøre denne urbane dimensjonen.

For mange av våre studenter skal ut i jobb i Oslo eller i andre byer, og derfor er byers særlige utfordringer og implikasjoner for utdanningenes innretning viktig. Derfor utvikler vi egne storbyemner ved OsloMet, som f.eks. «Urban governance» (del av vårt masterstudium i offentlig administrasjon og styring) og «Storbyfaktoren» (kommer).

Både de som jobber ved universitetet og kandidatene som går ut av OsloMet skal ha en dyp forståelse av de ulike prosessene en må spille på når de forsker eller inntar arbeidslivet – enten det er i storbyen, i mindre byer eller i rurale samfunn som har opplevd skyggesiden av den økte urbaniseringen – fraflytting og forgubbing.

Økt samarbeid med egen region

OsloMets Strategi 2024 legger vekt på at vi skal være et kunnskapsmiljø i tett dialog med våre omgivelser. Derfor må vi også underbygge gode måter vi kan diskuterer forskning og kunnskapsbasert politikk og samfunnsutvikling i byene på – både innad i byen, med egen region og med andre deler av landet.

Dette skjer i dag gjennom forskningsoppdrag og gjennom for eksempel praksisplasser, universitetsbarnehager og universitetsskoler. Men vi bør sammen bygge flere arenaer og møteplasser.

Rektor Curt Rice i samtale med Oslos nylig gjenvalgte ordfører Marianne Borgen (SV). Foto: Sonja Balci, OsloMet

Rektor Curt Rice i samtale med Oslos nylig gjenvalgte ordfører Marianne Borgen (SV) under Storbykonferansen 2019. Foto: Sonja Balci, OsloMet

For de komplekse utfordringene i byene krever økt fokus på tverrfaglighet også i hvordan byen utvikles, styres og drives. Her har både Oslo kommune (og offentlig sektor generelt) og OsloMet en vei å gå. Vi må bygge ned veggene mellom de ulike institusjonene og sektorene, rive ned siloene og komme sammen og måter å jobbe sammen på om nye løsninger og samarbeidsformer.

Et konkret eksempel som nettopp er kommet i gang er Universitetsbydeler: Oslo kommune og OsloMet har bestemt seg for å utvikle en samarbeidsmodell for å sikre at vi utdanner framtidige arbeidstakere med rett kunnskap – og for sammen å sikre at forsknings og utviklingsarbeidet treffer kommunen og samfunnets behov.

Våre forskere og kandidater kan gi avgjørende bidrag til samfunnsutviklingen i byene og i vår egen region. Der byene, regionen og kunnskapsmiljøene klarer å samarbeide om felles utfordringer vil gode løsninger bli langt lettere å gjennomføre. Framtidas olje er nemlig hverken fisk og vindkraft, men kloke byhoder.