Av Marianne Tønnessen, forsker ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet

Forsker Marianne Tønnessen, NIBR, OsloMet

Forsker Marianne Tønnessen, NIBR, OsloMet

Ferske tall viser at norske kvinner får stadig færre barn: I fjor sank fruktbarhetstallet helt ned til 1,53 barn per kvinne. Aldri har dette tallet vært lavere i Norge, til tross for at statsminister Erna Solberg i nyttårstalen ved inngangen til året oppfordret til flere fødsler. I byene er fruktbarheten ofte enda lavere enn på nasjonalt nivå, og for Oslo er samlet fruktbarhetstall nå nede i 1,42 barn per kvinne. Er det grunn til bekymring?

I debatten rundt fruktbarhetsnivået trekkes iblant det såkalte reproduksjonstallet fram. Dette tallet er anslått til omtrent 2,1 barn per kvinne, og stammer fra en teoriretning i demografifaget som beregner hvordan befolkninger vil utvikle seg i en svært hypotetisk situasjon der det ikke forekommer inn- og utvandring, og der aldersfordelingen er helt jevn.

I en slik hypotetisk situasjon vil det være nødvendig med en fruktbarhet på rundt 2,1 barn per kvinne dersom man ønsker at antall fødte skal være likt antall døde, slik at man ikke får nedgang i folketallet.

Tallet lever sitt eget liv

Men tallet 2,1 barn per kvinne ser ut til å ha fått et selvstendig liv den offentlige debatten, langt borte fra teoriretningen tallet oppsto i, som en slags målestokk for hvilket fruktbarhetsnivå som er bra for et samfunn. Det er problematisk av flere grunner.

For det første er forutsetningene som 2,1 bygger på, knapt til stede i noe samfunn i verden i dag. Norge er et land med relativt stor inn- og utvandring, og siden innvandringen er høyere enn utvandringen bidrar dette til befolkningsveksten på to måter: Både gjennom innvandringen i seg selv, og fordi mange innvandrere er i aldre da det er vanlig å få barn.

I tillegg er ikke forutsetningen om jevn aldersfordeling oppfylt: Norge har relativt store alderskull i aldre der det er vanlig å få barn, og dette bidrar i seg selv til å løfte tallene på nyfødte. Hvis all inn- og utvandring mellom Norge og utlandet stoppet i dag, vil det likevel være flere fødte enn det døde i noen tiår framover – selv med et fruktbarhetsnivå betydelig lavere enn 2,1 barn per kvinne.

Det henger sammen med at den norske befolkningen har store kull i aldre da man får barn, og små kull i aldre da det er vanlig å dø. Oslo er dette enda tydeligere, og selv med relativt lav fruktbarhet er det ingen tegn til at antall døde på sikt vil bli høyere enn antall fødte i hovedstaden.

Og selv om høyere fruktbarhet vil dempe aldringen i Norge noe, er ikke 2,1 barn per kvinne nok til å stoppe økningen i andel eldre framover. For det andre forstyrrer 2,1-debatten om fruktbarhetsnivået i Norge, dersom dette tallet ukritisk settes som standard for hvilket nivå vi bør strebe etter.

Vanskelig å finne årsakene

Fruktbarheten har sunket betydelig siden 2009, da den var på 1,98 barn per kvinne, og forskerne arbeider for å finne de bakenforliggende årsakene til nedgangen, men foreløpig ser det ut til å være vanskelig å peke på én klar årsak. Dette drøftes i en nylig publisert rapport av Rannveig K. Hart og Øystein Kravdal på Folkehelseinstituttet (FHI).

I rapporten har forfatterne i tillegg en diskusjon om fordeler og ulemper ved fallende fruktbarhet. De skiller mellom effekter for samfunnet og for den enkelte familie, og konkluderer med at det på individ- eller familienivå – ut fra dagens kunnskap – ikke er rimelig å påstå at lav fruktbarhet er et så stort problem at det rettferdiggjør politiske tiltak.

På samfunnsnivå peker de på flere, motstridende argumenter: På den ene siden kan det bli vanskelig å opprettholde velferden i en befolkning med en synkende andel i yrkesaktiv alder, og noen er bekymret for at økt etterspørsel etter arbeidskraft vil skape problematisk høy innvandring, eller at det blir vanskeligere å opprettholde bosettingen i grisgrendte strøk når landets totale folketall flater ut eller avtar.

På den andre siden kan det være økonomiske fordeler ved at nasjonalformuen og -inntekten deles på færre innbyggere, og det kan gi økonomiske gevinster dersom det blir brukt mer penger på hvert barns utdanning siden det blir færre av dem. Dessuten kan det ut fra et miljøperspektiv være gunstig at vi blir færre og eldre.

Debatten må løftes

FHI-forskerne anbefaler at politikere bør veie alle disse argumentene mot hverandre før de eventuelt gjør anstrengelser for å forsøke å øke fruktbarheten, og dessuten skaffer seg et inntrykk av hvor kostbart det vil bli å øke fruktbarheten gjennom politiske tiltak, slik at disse kostnadene står i rimelig forhold til fordelene man forventer å oppnå gjennom en høyere fruktbarhet.

Slike drøftinger har ikke vært vanlige i den norske fruktbarhetsdebatten. Men forhåpentligvis kan de bidra til å løfte debatten bort fra et hypotetisk tall, og over til reelle og nyanserte diskusjoner om fordeler og ulemper ved ulike nivå på fruktbarheten i Norge.

En funfact til slutt: Dersom norske par hadde fulgt statsminister Solbergs oppfordring, skulle man tro at dette ville løftet antall fødte ni-ti måneder etter nyttårstalen. Nå er tallene her, og de viser ingen slike brudd i trenden for oktober, november og desember.

Referanser