Utveksling til Namibia: Varierte praksisplasser

Første dag i praksis i Namibia.

More, hoe gaan det?
God morgen, hvordan går det?
Goot, met jeu?
Bra, og med deg?
Baie goot, dankie.
Bare bra, takk!

Sånn starter man hver dag, hver gang du møter noen, fram til kl 12. For her hilser man til alle! Hvis du bare står i heisen kan du si ”more” …god morgen, liksom.

Barneavdeling

Thea skjærer til en pute på barneavdelingen.

Jeg (Thea) har praksis på barneavdelingen på sykehusene her nede. Det er stor variasjon når det kommer til diagnoser, og det er ikke alt jeg har hørt om fra før av. Læringskurven er altså bratt, men også veldig spennende. Man kan også se hvilke diagnoser som går igjen i de ulike stammene, og man antar at mye er «selvpåført» ved f.eks. incest, vold eller dårlig oppfølging i og etter graviditet pga. fattigdom og avstander. Improvisering er meget sentralt i arbeidet vi gjør og en dag på jobb føles ofte ut som en god treningsøkt da vi tilbringer mye tid på gulvet på lekerommet.

Det er mangel på ressurser både når det kommer til bemanning og utstyr, så mye av utstyret som brukes må vi lage selv.

Barneavdelingen på Katutura sykehus.

Vi må også være kreative for å hjelpe foreldre med hvordan de kan trene barna hjemme uten noe utstyr og i omgivelser som vi nordmenn kan ha vansker med å forstå at noen kan leve i. Her snakker vi om å blant annet bruke steiner som hjelpemidler for å lære barn å sitte, plastikkposer med sand for å trene opp muskler og en trestamme for å trene på balanse. En vanlig dag på jobb kan bestå av alt fra gipsing av klumpfot, rullestoltilpasning, tøying og massasje til ulike vurderinger som school assessment, developmental assessment og opptrening og fasilitering av ulike ferdigheter som barna mangler.

Håndterapi

De ansatte ved Katutura sykehus. Karoline helt til høyre og Thea i midten bak.

Jeg (Karoline) befinner meg på avdeling på håndterapi. Her ser man et bredt spekter av håndskader. Mine første 4 uker på Katutura State Hospital, som er distriktsykehuset, var hektiske og viste mer voldelige skader.

Bruddskader, knuste ben, slangebitt, kuttede nerver og sener ofte fra slåssing eller ran er noe man så ofte, men også skader fra ulykker og sykdom. Det kommer pasienter både lokalt fra, men også pasienter som har reist flere hundre kilometer! Variasjonen i pasienter er også stor da noen har hus, familie og jobb, mens andre er hjemløse.

Håndavdelingen hvor Karoline er i praksis.

Håndterapi i Namibia.

Selve håndterapien består av mye ortoselaging – noe jeg hvertfall syntes er utrolig gøy! Utenom dette er det mye kartlegging av håndfunksjon, opptrening, tøying, arr-massasje, behandling av ødem og liknende. Ofte må man også improvisere med utstyret eller hjelpemidler man bruker, da sykehusene har store ressursmangler. Kompresjonsplagg syr man for eksempel selv. Kunnskapsnivået her er også ganske høyt da ergoterapeutene her har lenger utdannelse enn oss i Norge, så jeg lærer mye. Til og med lesing av røntgenbilder er det ergoterapeuten som gjør. De neste 5 ukene er jeg på Windhoek Central Hospital, som er et tertiærsykehus du må bli referert til. Her er det litt mindre hektisk, og skadeomfanget er noe annerledes – tap av håndfunksjon grunnet slag, ryggmargsskade, og brannskader er noe av det jeg ser mest, så her blir det også litt samarbeid med Ingrid, som er på ryggmargsskade.

Ryggmargsskade

Rullestoltrening med spinalis-gjengen.

Jeg (Ingrid) er på avdeling for ryggmargsskade, det er en avdeling som ble opprettet i 2013 med hjelp fra den svenske stiftelsen Spinalis. Avdelingen er en landsdekkende rehabiliteringsavdeling, så alle pasienter som får traumatisk ryggmargsskade blir sendt hit når de er stabile. Det skilles mellom pasienter som skades i trafikken, og de som skader seg på annet vis for eksempel fall, knivstikk osv. Hvis man skader seg i trafikken blir man nemlig dekket av et fond ”Motor Vehicle Accident fund”. Da kan ergoterapeuten bestille en panthera rullestol og andre hjelpemidler som er nødvendige, eller elektrisk rullestol hvis man trenger det. Man får også dekket tilpasninger i hjemmet.

Hvis man derimot faller fra en høyde, og man ikke har noe forsikring, er man under statens vinger og da er utvalget vesentlig dårligere på rullestolfronten. For tiden har ikke staten penger til å bestille rullstol, så man må ta det beste som finnes på lageret. Men behandlingen på avdelingen er lik for alle!  Det er ”bare” hjelpemidlene som er forskjellig.

På hjemmebesøk i praksis. Her skal en person med høy ryggmargsskade bo.

Ergoterapeuten på ryggmargskadeavdelingen er del av et team som består av fysio, lege, sosial-arbeider, sykepleier, brukerkonsulent og hjelpetrenere. Ergoterapeuten jobber med rullestoltilpasninger, forflytningsteknikker, teknikker for å kle på seg og vaske seg. Vi drar også på hjemmebesøk, noen bor i formelle hus og noen bor i uformelle hus. Uformelle hus er ja… uformelle, gjerne laget av bølgeblikk eller av tradisjonelle materialer som leire (dette er vanligere nord i landet). Ellers har vi gruppetimer med kjøre-teknikk, baking, trearbeid, rullestol-vedlikehold og sport, og noen ganger drar vi ut på kjøpesenter eller treningssenter for å utforske tilgjengeligheten i byen!
Jeg har også sett et par alvorlige trykksår… trykksår er ikke uvanlig, dessverre.

Det er langt fra Sverige til Namibia. Ikke alle rullestoler kommer fram like hele.

Pasientene ved avdelingen skrives ”aldri ut” de kommer for oppfølging etter 1, 3 og 6 mnd og så til årlig oppfølging. Det er en spennende avdeling å ha praksis på, særlig siden man er del av et team. Men det er veldig spesielt å ikke kunne bestille det beste tilgjengelige for pasientene. Noen får fine lette stoler og flere par hjul til å komme seg rundt i sanda på… mens andre må klare seg med en tung stol og ett par hjul. De beste trykkavlastende putene er dyre, så det er kun pasienter i stor risiko for trykkstår som får den.

Man lærer virkelig å sette pris på det norske helsesystemet!

Interessert i å følge oss på sosiale medier, eller lese mer om utveksling til Namibia? Se også det forrige blogginnlegget vårt!

Sunnaas har kanskje fin utsikt, men det har ryggmargsskadeavdelingen i 7. etasje hvor Ingrid er i praksis også!

Kapana og fat-cake til lunsj i praksis.

Friedels er blitt fast lunsjsted, de har fantastiske brød som grilles.

Utveksling til Namibia: Goeie more, Ongola, Uribho!

Karoline, Ingrid og Thea er i Namibia

I Namibia betyr «Goeie more, Ongola, Uribho!»  «God morgen, god morgen, hvordan går det?».

Vi er tre studenter fra Oslo Met som tenkte at utveksling var en god ide! Så her sitter vi, i Namibia og hovedstaden Windhoek. Vi ankom Windhoek i 35 grader og strålende sol, litt kontrast fra kalde Norge. Byen ligger midt i landet på ca. 1665. Moh. For tiden er det sommer og regntid her, men den ”varmeste” sommeren var desember-januar. Men regntid og regntid fru blom, det har i februar regnet hele 28mm til nå!! Når det regner blir det litt kjøligere, noe vi nordmenn syns er herlig, men når sola bryter gjennom skyene er det mikrobølgeovn-tilstander.

Vi bor i en ettroms studio-apartment som vi leier via Air Bnb i et av byens finere områder. Her har vi disponibelt svømmebasseng, noe som kommer godt med. Vi har også fått leie bil. Det er nemlig ikke så vanlig å gå her, så man tar enten taxi (som er ekstremt rimelig) eller kjører. Huseierne vi leier av er også superhyggelige!

Dette er hagen vår, og her bor det to skilpadder!

Landet er rundt 80% ørken, og den store Namib-ørkenen ligger som et langt bredt belte oppover langs kysten. Geologer mener også det er den eldste ørkenen i verden. De offisielle språkene her er Engelsk og Afrikaans, men de ulike folkegruppene har sine egne språk. Det er ikke uvanlig å møte noen som ikke snakker engelsk men som snakker afrikaans og lokalspråk. Rundt 50% av befolkningen er av Owambofolket, som snakker Oshiwambo. Otjiherero er også et kjent lokalspråk. Khoekhoe, det såkalte ”klikkespråket” som for så vidt er meget vanskelig å etterligne, prates av en kvart million mennesker. Disse av blant annet Damara- og Namafolket.

Kulturen her i Namibia er svært ulik den norske. Det er heller ikke ”én namibisk kultur” da landet består av så mange ulike folkegrupper. Byen bærer preg av koloniseringen ved at den hvite befolkningen bor på en annen side av byen enn de mørkhudede. Den hvite befolkningen er også mer resurssterke, og dette synes på levestandarden. Det er store forskjeller mellom fattig og rik. Når det er sagt så legger vi ikke mye merke til diskriminering da de fleste vi har møtt har vært veldig hyggelige og imøtekommende.

Det er store forskjeller mellom fattige og rike. Dette bildet er fra Katutura, som blir karakterisert som «slummen».

Her holder butikkene åpent 7 dager i uken, til og med kjøpesenteret, som også er et sosialt møtepunkt, med restauranter, kino og kafeer. Med tanke på at det er så billig (spesielt i forhold til norske priser) er det ikke vanskelig å være sosial og gå ut å spise på restaurant.

Middag i hagen, vi braaier.

Noe annet som også gjenspeiler kulturen er måten å grille på. Man fyrer opp ved i grillen og skravler og koser seg til det har brent såpass ned at man kan begynne grillingen, eller ”braai” som de kaller det her. For det spises en god del kjøtt i dette landet. Det er fullt av steder langs veien som selger ”kapana” som er grillet marinert/krydra kjøtt. Man spiser gjerne rett av grillen med hendene og det smaker nyyydelig! Særlig med grillet brød eller fat-cake (fritert bolle) til!

Det var et lite hei fra Namibia! I neste innlegg skriver vi litt om praksisplassene våre.
I mellomtiden kan dere følge med på snap, insta og youtube!

Insta: @karolineeksejenssen, @theasimonsen og @imingen

Snap: @Karolinejenssen, @theaasimonsen og @iming1 (ikke like aktiv som de to andre 😉 )

Youtube: www.youtube.com/stinay95 (Gi Thea 100 subscribers og hun kan endre url-en fra 2011)

Biltur til Swakop.

Katutura i Windhoek, Namibia.