Ergoterapipraksis ved foten av Kilimanjaro

Marion, Lene, Olaug og Julianne har vært på utveksling til Tanzania i praksisperioden i 3.studieår på ergoterapiutdanningen. Her er deres reisebrev:

Hei og hå! To uker før påske landet vi på Gardermoen etter 13 uker i Afrika. Litt brunere, litt visere og litt mer tålmodige. Første nyttårsdag troppet vi nemlig fire spente Ergoterapistudenter opp på Gardermoen for å reise til foten av Kilimanjaro i Tanzania, for å ha vår tredje, og siste praksisperiode.  

Vi dro en uke tidligere enn praksisoppstart for å komme oss til rette før praksisen startet i uke 2. Så var det 10 uker med praksis før vi dro på Safari, besteg verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro og en solferie på Zanzibar slutten av oppholdet. 

Reisevei fra hus til praksis 

To av oss hadde sin praksis på sykehuset og to var på Gabriella senteret. Det var ganske nøyaktig 12 minutter rolig gange å gå til sykehuset fra huset vi bodde i. på 12 minutter kunne man gå akkurat rolig nok til å ikke renne bort av svette. Til Gabriella senteret er det mellom 30-50 minutters reisevei fra huset. Her må man finne ut litt selv hva som passer. Vi endte opp med å ta bajaje (tuk-tuk) fra huset til hovedveien, deretter offentlig buss ut av Moshi, også ble vi plukket opp fra bussholdeplassen og kjørt av ansattbussen det siste stykket. 

Gabriella senteret  

Gabriella senteret er et senter med formål om å hjelpe barn og unge med funksjonsnedsettelser til å øke sine ferdigheter, slik at de kan bli produktive, selvstendige og aksepterte medlemmer i sitt samfunn. På senteret var det barn og unge fra 5 år opp til ca 20-23 år. Barna hadde diagnoser innen autisme spekteret, psykisk utviklingshemming, Down syndrom, Cerebral Parese og lignende Her jobbet det blant annet spesialpedagoger og ergoterapeuter.

Gabriella senteret har tre hovedfunksjoner. Det er et skoletilbud, det er intensiv terapi uker og opplysning i lokalsamfunnet om funksjonsnedsettelser (community education): 

Funksjon 1: Skoletilbud – Skoletilbudet inneholder en (A) barnehage, (B)en klasse for barn med autisme og (C) en klasse for barn med spesielle behov. Barna lærer grunnleggende ferdigheter for å klare seg i livet og trener leseferdigheter, språk, regneferdigheter så de kan kjøpe og selge ting. De lærer seg å lage mat og ta vare på seg selv. Det er også en klasse for tenåringer som trenes opp yrkesrettet, som å kokkelering, snekring, ta vare på dyr, (her har de kaniner og geitekillinger). De lærer å sy, lage smykker og dyrke frukt og grønnsaker. Når barna er gamle nok eller utlært tilstrekkelig gjør skolen hjemmebesøk og intervenerer slik at de skal klare seg best mulig hjemme. 

Funksjon 2: Intensiv terapiuker – Intensiv terapiuker er et tilbud med vurderinger og kartlegging, terapi og foreldreveiledning for familier med barn med funksjonshemminger. Det er et kurs på en uke hvor hele familien bor på skolen. Terapiukene er den første uken i hver måned og det kommer familier fra hele Tanzania. 

Funksjon 3: Outreach in local community Gabriella senteret driver opplysning om funksjonsnedsettelser i lokalsamfunn. Da reiser de rundt omkring og holder forestillinger med dans og drama for å samle samfunnet og deretter gi informasjon om hva og hvorfor barn kan få ulike sykdommer. Dessverre er det vanlig å tro barn med funkjsonshemminger er demonbesatte, en straff fra gudene eller forheksede. Det er tilfeller der barn er tatt ut av samfunnet, satt i bur, stengt inne med dyr eller brukt som slaver. Barna som har fått et tilbud på senteret har det altså veldig bra i sammenlignet med andre. Les mer om Gabriella senteret.

KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center 

KCMC er regional sykehuset for Nord-Tanzania og skal serve ca 15 millioner mennesker med sine 1300 ansatte. 

På sykehuset har de en egen Ergoterapiavdeling med ca 9 ansatte. Avdelingen jobber både poliklinisk og inne på sengepostene (in patients and out patients). Vår veileder hadde sitt fokusområde på ryggmargskadeavdelingen. Vår praksis var derfor mest på den avdelingen, men vi hadde også caser på barneavdelingen, ortopedi og post-kirurgiskavdeling, brannskadeavdelingen og poliklinikk for barn og voksne. 

I tillegg fikk vi være med på hjemmebesøk til personer som skulle hjem, eller som hadde kommet hjem fra sykehuset etter ryggmargskade. Vi ble kjent med ergoterapistudenter fra Tanzania, Malawi og Namibia som gikk på KCMC University College, og hadde sin praksis på sykehuset. Det var veldig spennende og lærerikt. 

Bolig, nærområde og utflukter 

Vi bodde i Doctors Compund. Et boligkompleks med ganske mange hus knyttet til sykehuset. Det er mange internasjonale studenter og helsepersonell som bor her. Selve huset vi bodde i var av enkel standard, men det funket. Det lille (litt forventa) sjokket la seg etter en uke. Gekkoene i tak og vegger blir man fort vant med, men man finner raskt ut at det er viktig å holde kjøkkenet rent for å unngå maurinnvasjon.  

Huset hadde stue, kjøkken, bad med dusj og toalett og en liten do. Det var fire soverom til sammen hvorav tre var dobbeltrom og ett enkeltmannsrom. Til stor glede var det hage med mangotrær både foran og bak huset. I trærne var det til stadig ganske søte apekatter. Vi delte huset med medisin-, paramedic– og sykepleiestudenter fra Tyskland, Italia, Irland og Belgia. 

Vann og elektrisitet blir borte ved jevne mellomrom. Det er det bare å forberede seg på. Det kan bli borte fra et par timer til flere dager. Det kan være greit å lade opp powerbanken når det er strøm. 

I nærområdet finner man det en skulle behøve. Vi bodde ca 5-10 min med tuk-tuk eller taxi til sentrum, men vi holdt hos for det meste området rundt sykehuset når vi ikke var i praksis eller utflukter. Vi hadde treningsabonnement på Hotell AMEG, 2km unna huset vårt. Der var det WiFi og basseng inkludert i prisen. Vi brukte mye tid på AMEG rundt bassenget og i restauranten. De hadde godkjent god pizza. På vei dit var det et supermarked vi brukte en del. 

Sikkerhetsmessig, sies det at en bør være innendørs innen det blir mørkt. Det blir mørkt klokken syv. Vi var aldri ute og gikk, etter at solen hadde gått ned. Derimot kan ta taxi og tuktuk trygt selv om det er blitt mørkt, men det anbefales at man ferdes i gruppe. 

Vi dro på utflukter omtrent hver helg. Vi var blant annet på Kikuletwa hotsprings, Materuni waterfalls, kaffe plantasje, Lake Chala, Snake park og animal shelter resque – Alt er innen i området og utflukter vi anbefaler.  

Ellers var vi på Safari og besteg Kilimanjaro. Dette er to ting som virkelig anbefales å bruke tid på. Aktivitetene er ganske dyrt for studentlommeboka, men hvis man planlegger litt i forkant og virkelig vil, så får man det til. Det er heldigvis billig å leve i Moshi. 

Vi brukte Noba Adventures hele tiden, som drives av danske Pia og mannen hennes Arshad fra Tanzania. De har gode priser og super service!

Vi var de siste 10 dagene på Zanzibar – der er det utrolig vakkert, men noe dyrere enn i Moshi. Det er kun en liten flytur fra Moshi. Vi bodde i Nungwi, helt nord på øya på et sted som heter Makofi Guest house. Det var helt ok standard og veldig rimelig.  

Må også nevne at vi løp Kilimajaro (halv) maraton. Det var både slitsomt og veldig gøy! 

Vi lærte masse og hadde garantert dratt igjen! 

Lurer du på budsjett? Eller vil ha praktiske tips? Les også innlegget på Utvekslingsbloggen til OsloMet.

 

Spørsmål og svar: bachelor i ergoterapi

Det er mange spørsmål som melder seg når valg av studie og karriere skal tas. Ingrid Pernille er student i andre året ved ergoterapiutdanningen på OsloMet. Hun har satt opp tre punkt som hun mener er viktig å formidle om studiet:

Ingrid Pernille Søbstad er student på ergoterapiutdanningen ved OsloMet

  1. At man lærer så utrolig mye forskjellig. Du trenger ikke bestemme deg for akkurat hva du har lyst til å jobbe med før du starter studiet – du har mulighet til å finne ut hva som interesserer deg underveis.
  2. Det er et veldig variert studie med for eksempel praksis, gruppeprosjekt, forelesninger og individuelle oppgaver, så det er alltid noe nytt og spennende som skjer!
  3. Man lærer mye om seg selv – for eksempel hvordan man er som person, og hvordan man vil jobbe og være som ergoterapeut. Man lærer også så utrolig mye om andre mennesker – for eksempel om ulike tilstander, sykdommer og hvorfor mennesker er som de er, og gjør det de gjør. Det er skikkelig spennende!
    🌟❤️

Vi har fått tips fra nåværende og tidligere studenter om hva de gjerne skulle visst når de søkte. I tillegg har vi samlet spørsmål som vi ofte får, og dette gir vi noen svar på her:

Er det mye praksis i studiet? Allerede i oktober første semester er det en kort introduksjonspraksis. Studentene er også ute i feltarbeid på sykehjem i september den første høsten. De tre lange praksisperiodene er i 2. og 3. studieår. En høst og en vår i andre år, og en rett etter jul i det siste semesteret. Praksis er en viktig læringsarena i ergoterapistudiet. I praksis får man en ergoterapeut som veileder og har ansvar for å følge opp på praksisstedet. I tillegg får man en lærer som kontaktperson på utdanningen. Studentene blir mer og mer selvstendige i praksis gjennom de ulike periodene. Hver student vil få variert praksiserfaring gjennom studiet, og det er også mulig med en praksisperiode i utlandet.

Hvordan er studiehverdagen på ergoterapiutdanningen? Hverdagen på ergoterapistudiet er variert. Dagene veksler mellom obligatorisk undervisning og selvstudeier. Vi veklser mellom seminarer, ferdighetstreninger, forelesninger, gruppearbeid og prosjekarbeid. I gjennomsnitt er det cirka 20 timer på timeplanen i uka i første studieår. Dagen starter vanligvis 8.30 på morgenen, og varer ofte til mellom 15 og 17. Det er ofte 1-2 studiedager i uka, men disse er ikke på en fast dag. Mer informasjon om studenthverdagen finner du på studentsiden til OsloMet.

Hvordan kan man jobbe som ergoterapeut? Som ergoterapeut kan du jobbe med alt fra små barn til de aller eldste i samfunnet. Her er noen eksempler på hva du kan gjøre:

  • bidra i opptrening for å mestre hverdagsaktiviteter som påkledning, matlaging og jobb etter en trafikkulykke
  • tilrettelegge bolig så eldre kan bo hjemme og ha et aktivt liv selv om de har behov for rullator eller rullestol
  • planlegge offentlige bygg så de er tilgjengelige for alle og på den måten bidra slik at alle kan delta på det de ønsker
  • samarbeide med skole om barn som har spesielle utfordringer som ADHD eller Cerebral Parese med å for eksempel tilrettelegge aktiviteter eller omgivelser
  • følge opp personer med psykiske helseutfordringer i prosessen med å komme i arbeid; å finne en passende jobb, kartlegge og vurdere arbeidssituasjonen og tilrettelegge hvordan arbeidet utføres, eller de fysiske eller sosiale omgivelsene
  • lage ortoser og veilede i håndtrening for personer med revmatiske lidelser
  • drive aktivitetshus for ungdom som helsefremmende tiltak i bydel

På nettsiden til ergoterapiutdanningen ligger noen tips til hva du kan jobbe som. Ergoterapeut er en internasjonal yrkestittel, og ergoterapiutdanningen er godkjent av verdensforbundet. Det betyr at du kan bruke utdannelsen i store deler av verden.

Kan man kombinere jobb og utdanning? Det er vanlig at studenter har jobb ved siden av studiene. Jobben må være fleksibel ettersom timeplanen varierer fra uke til uke. Studiene er beregnet til 40 timers belastning i uka, og det vil være individuelt hvor mye arbeidskapasitet studenter har ut over dette. I praksisperiodene vil det kanskje være enda mer krevende å skulle jobbe mye ved siden av. Vi oppfordrer studenter til å tenke på karrieren videre, og gjerne skaffe seg relevant arbeidserfaring i studietiden.

Kan man kombinere utdanning med småbarnsliv og familie? I hvert kull er det noen voksne studenter og noen som har små barn. Vi anslår at rundt 10-20% har ansvar for små barn i studietiden. Det kan være utfordrende med obligatorisk oppmøte og praksisperioder hvis man samtidig må ta ansvar for syke barn eller å levere i barnehage. Vår erfaring er likevel at studentene finner løsninger som fungerer for dem. Ved plassering i praksis blir dette også tatt hensyn til.

Hva med pensumlitteratur? Pensum er en blanding av bøker, kapitler fra bøker og artikler. Studentene må forholde seg til litteratur på norsk, dansk, svensk og engelsk gjennom alle tre studieår. Noen lurer på hva de kan begynne å lese på hvis de vil vite mer om ergoterapi eller begynne på pensum før oppstart. Noen tips:

  • Brandt, Å., Madsen, A. J. & Peoples, H. (2013). Basisbog i ergoterapi: aktivitet og deltagelse i hverdagslivet (3. utg.). København: Munksgaard.
  • Dahl og Rinvik (2010). Menneskets funksjonelle anatomi: med hovedvekt på bevegelsesapparatet. Oslo: Cappelen akademisk.
  • Kristensen, H. K., Bach Schou, A. S. & Larsen Mærsk, J. (Red.). (2017) Nordisk aktivitetsvidenskab. København: Munksgaard.

Er master i ergoterapi noe for deg?

Unni Sveen leder Master i ergoterapi ved OsloMet

Unni Sveen har nettopp vært på samling med de studentene på master i ergoterapi som jobber med masteroppgaven sin nå. Hun forteller: «vi er så godt fornøyd med masterstudentene og hvordan de jobber! Det er mange spennende temaer; alt fra bruk av hånd i daglige aktiviteter hos barn med CP, til hvordan ergoterapeuter jobber innen psykisk helse med såkalte FACT-team, til eldres bruk av nettbrett». Master i ergoterapi gir mulighet for fordypning i ergoterapifaget, samtidig som man er en del av et fagmiljø på tvers av mastere på Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet. 

Det er mange som lurer på om de kan studere master i ergoterapi på fulltid. I søknadsweb tilbys det kun deltidsplasser, men Unni Sveen sier; «du må søke på ergoterapi master på deltid, men vi tilrettelegger for løp på 2, 3 og 4år. Hvis du ønsker å studere på fulltid eller ha et annet løp enn vanlig deltid over 4år, så tar du bare kontakt med oss». Det er professor i ergoterapi Unni Sveen som leder programmet, i tett samarbeid med Ingvild Kjeken og Tore Bonsaksen. I tillegg bidrar en lang rekke forskere og lærere fra ergoterapiutdanningen på OsloMet og andre eksterne både som forelesere og veiledere.

Master i ergoterapi fikk toppscore på siste måling i studiebarometeret. Mange studenter sier de er særlig fornøyd med at de kan begynne tidlig å jobbe med tema for masteroppgaven, og på den måten fordype seg i sitt interessefelt gjennom hele studiet. Det er mange muligheter for å ta del i forskningprosjekter ved ergoterapiutdanningen på OsloMet som masterstudent, men studentene kobler seg også til prosjekter andre steder som for eksempel på arbeidsplassen. Det er også fullt mulig å utvikle et eget prosjekt! 

Å ta en master gir nye muligheter i arbeidslivet. For eksempel gir det kompetanse som er viktig inn i utviklingsprosjekter i praksisfeltet. OsloMet har laget en liten serie for deg som vurderer; er master er noe for deg?

 

Lange turer og weekend i Toronto

Torhild Holthe er på utveklsingsopphold til Canada som stipendiat. Her skriver hun om flere inntrykk fra oppholdet:

Det var fryktelig kaldt da jeg kom til London, ON, 6. mars. På YR sto det at det føltes som – 21 grader. Så gjett om jeg fikk bruk for stillongs og ulltrøyer! De nye Alska-bootsene gjorde også nytten.  Ikke så nette, kanskje, men utrolig varme og jeg fikk dem på salg, så da så. Spørsmålet er om jeg får plass til dem i kofferten hjem?

Nonneklosteret, nå gjestehuset ligger ca 30 minutters gange fra «min» avdeling på Universitetet. Det går busser også – hver halvtime cirka. Men jeg tenkte at det ville være fin trim å gå. Jeg har også hørt at man tenker så bra når man går tur. Det mente visst Steve Jobs også, og han var en kul fyr, så jeg ville gå. Det ble rundt 8-10.000 skritt om dagen! For butikken lå 30 minutter på den andre siden av gjestehuset. Så fornøyd jeg var! Jeg trosset is og kulde og gikk en time eller mer hver dag! Og jeg sov som en stein om natta! Men så, etter to ukers tid begynte det å verke i venstre legg, og etterhvert i kneet og i hoften. Det ble i grunnen veldig vondt, og det var vondt å finne en god sittestilling foran PC’n og liggestilling om natta. Det gikk utover nattesøvn og konsentrasjon. Jeg måtte krype til korset og ta buss. Jeg, en lyshåret dame over middagshøyden, sammen med en haug med mørkhårede 20-åringer gikk av på samme busstopp!

Great Hall på Union Station i Toronto

Etter tre uker her i London, dro jeg på weekend-tur til Toronto, den største byen i Ontario. Togturen tok ca 2 timer. Det å komme inn på Union Station i Toronto var en opplevelse. Den store ventehallen, var utrolig fin, og selv om det var mange mennesker der, var det ikke støy!

Utsikt over Toronto fra senga i 11. etasje

Jeg hadde booket et rom i Yorkville som viste seg å være stedet der alle kjendiser og filmstjerner vanket. Jeg bodde i en studioleilighet med vinduer fra gulv til tak på to av soverommets vegger. Jeg kunne altså ligge i senga og se sola gå ned mellom skyskraperne. Det hadde jeg ikke gjort før!

I gatene rundt der jeg bodde lå det flotte forretninger med navn på Gucci, Chanel og Louis Vuitton. Av en eller annen grunn så gikk jeg ikke inn, kanskje var det bootsene og dynejakka som ikke passet helt?

Jeg besøkte Royal Ontario Museum – ROM hvor det bl.a. var en flott First Nation-avdeling. ROM åpnet i 1912 og er det største museet i Nord-Amerika. Men det er nå en gang slik at mye kan bli mer enn nok! Jeg fant meg derfor en hyggelig italiensk restaurant og spiste middag der; pasta med skalldyr er en klar favoritt! Jeg ble sittende å glane på de pent pyntede menneskene som skulle ut på byen en lørdagskveld i mars. Noen kom inn på restauranten, og mange gikk forbi på gata. Jeg hadde god utsikt til begge steder. Jeg var godt kledt med boots, stillongs og dynejakke. Det var stor kontrast til damene som gikk med bare legger og med høye hæler selv om det var bikkjekaldt. Og menn i trange dresser – og pensko. Folk i Toronto var tydelig mange hakk mer jålete enn her i London. Og noen filmstjerner så jeg ikke….

Denne lørdagen viste skritt-telleren på telefonen 16.142 skritt! Ikke rart av jeg var tøtt om kvelden. Jeg sovnet sånn rundt halv elleve, men ble vekket kl 23 av en grusom tuting. Jeg var helt i ørska – jeg husker jeg tenkte – jeg håper ikke det er brannalarmen! Kanskje det er innbruddsalarm, for det var en slik boks uti gangen. Jeg skynder meg ut i gangen og da kommer en talebeskjed: «This is the fire alarm. Please evacuate from your apartment. Use the stairs. Stay calm. This is the fire alarm….» Nå var jeg ikke i tvil lenger. Slike verbale påminnelser er ikke så dumt, tenkte jeg, for det har jeg jobbet med i et prosjekt for å finne ut av. Jeg tok på boots, ullgenser og dynejakke, og veska med pass og penger tok jeg også med. Å gå ned 11 etasjer sammen med mange mennesker, noen i pysj og barbent i tå-sandaler, andre med joggedress og gummistøvler tar sin tid. Og flere stimlet til ettersom vi kom nedover i etasjene. En familie kom med barnevogn med en sovende baby i! Ute på gata sto allerede tre brannbiler med blinkende lys.

Brannbiler i gata utenfor leiligheten

Brannalarmen hylte fortsatt. Det viste seg at vegg i vegg med vårt høyhus (30 etasjer) lå det en nattklubb med diskotek. To menn og en kvinne dukket opp for å gå på nattklubben. De spurte hva alarmen var. Dørvakta sa at det var i nabohuset. Å ja, sa de og gikk inn i lokalet. Herre min hatt! Jeg spurte meg selv om jeg hadde gått inn i et lokale vegg i vegg med et sted som brant. Neppe.

Men det var heldigvis falsk alarm – en eller annen som hadde prøvd å lage seg noe mat… De aller fleste som bodde i dette leilighetskomplekset var asiater i 20-årene. De leide tydeligvis en leilighet for helgen, hadde venner på besøk og brukte det som party-sted. Da jeg kom opp i etasjen min igjen, kunne jeg høre folk som festet inne i enkelte av leilighetene. De hadde altså ikke evakuert! Da jeg fortalte min «land-lady» om brannalarmen sa hun at ja, det skjer nesten hver helg! Takke meg til et vanlig hotell, sier jeg.

Men Toronto var flott! Gammelt og nytt om hverandre. Men down-town er det meste nytt. De rev visst alt som var og bygde opp nye høyhus, særlig i finansstrøket. Det gamle rådhuset er beholdt, det ligger like ved det nye. Men i Yorkville og i Chinatown var det flere gamle bebyggelser innimellom nye høyhus.

Inntrykk fra utenlandsopphold i Canada

Torhild Holthe er ergoterapeut og stipediat ved OsloMet på PhD-programmet i Helsevitenskap. Hun har dratt på utvekslingsopphold til Canada i stipendiatperioden. I en serie av reisebrev deler hun erfaringer fra oppholdet:

OsloMet er fantastisk, og å være PhD-student på OsloMet er superbra! Hvis man er interessert i å ta et utenlandsopphold kan man søke om å få dekket utgiftene. Det er en fantastisk mulighet. Jeg ønsket meg et utenlandsopphold i løpet av stipendiattiden. Veilederen min hadde kontakter på Western University i Canada. Jeg søkte – og fikk dekket reise og opphold! Og dermed gikk turen til Canada, nærmere bestemt til London, Ontario.

Inngangen til ergoterapiskolen er unnselig, og jeg var skuffet over at den lå på baksiden av bygget.

Målet med studieoppholdet var å fordype meg i «occupational science» – aktivitetsvitenskap hos professor Debbie Laliberte-Rudman. Jeg var så heldig å bli invitert til å følge hennes to kurs, ett om «occupational science» for PhD-studenter og ett om «critical theoretical perspectives and occupation-based social transformation» for masterstudenter her på Western university på torsdager og fredager fra 13.30 til 16.30 på ettermiddagen. (Og ingen studenter klagde på tiden, eller gikk før kurset var slutt!). Alle forberedte seg ved å lese tre utvalgte artikler til hver kursdag. På kurset ble artiklene presentert av en av studentene og drøftet i klassen. Siden det bare var 6-8 i klassen, ble alles meninger etterspurt og hørt. For meg, var det en drøm å kunne sitte i tre timer å drøfte occupational science! Det er SÅ lærerikt!

Visjonen står skrevet på veggen – jeg liker godt det der med Power of Occupation!

Jeg bor på et gjestehus disse fem ukene – billig og bra! Et tidligere nonnekloster bygd i 1876. Det har visst også vært barnehjem her i noen år. Nå er det gjestehus i to etasjer, der vi «langboere» bor i 3. etasje med fin utsikt fra spisesalen. Kjøkkenet er felles for alle, og det er til tider litt kaotisk der når flere skal lage middag samtidig. Og ikke alle er like flinke til å putte ting i oppvaskmaskinen…. Og siden vaskemaskinen bruker to timer eller så, hender det stadig at det er tomt for bestikk. Se det, da fikk jeg bruk for de ekstra spisepinnene jeg fikk i forrige uke, da jeg tok med sushi hjem.

Hovedinngangen til gjestehuset. Jeg har også en balkong utenfor mitt rom, men det er altfor kaldt til å oppholde seg der.

Da jeg ankom Toronto tidlig i mars, viste det seg at kofferten min ikke kom i tide til neste fly til London ON. Jeg fikk beskjed om å dra dit jeg skulle, så skulle KLM ettersende kofferten. Som sagt, så gjort. Men kofferten kom ikke dagen etter, og jeg kunne ikke gå ut i spasersko i snø og kulde. Og for en kulde! Professor Debbie hentet meg og kjørte meg til «the mall», slik at jeg fikk kjøpt vinterboots, stillongs, noen trøyer og ullsokker, og hansker! Hårsjampo og balsam var jo også i kofferten. Og så måtte jeg ha en hårtørrer og ikke minst et adapter til de rare kontaktene som er her i Canada. Sent på kvelden andre dag, kom kofferten! Ble glad for den, selvsagt, men hadde den kommet et par timer tidligere, eller de hadde ringt og sagt at den var på vei, så hadde jeg sluppet å bry Debbie om hjelp for å kjøre meg ut for å handle.

Dette er hyllene med havregryn – ikke rart det tar lang tid å finne produktet du vil ha.

Handle matvarer måtte jeg også – og jeg skal si det tar lang tid… Hyllene bugner av varer, men siden jeg ikke kjenner merkene og innholdet i varene, tar det sin tid. Dessuten er nesten alt i store familiepakninger, og ofte må en lete ekstra for å finne pakninger til en persons husholdning.

Dette er første innlegg i en rekke med Torhilds reisebrev fra Canada!