Lange turer og weekend i Toronto

Torhild Holthe er på utveklsingsopphold til Canada som stipendiat. Her skriver hun om flere inntrykk fra oppholdet:

Det var fryktelig kaldt da jeg kom til London, ON, 6. mars. På YR sto det at det føltes som – 21 grader. Så gjett om jeg fikk bruk for stillongs og ulltrøyer! De nye Alska-bootsene gjorde også nytten.  Ikke så nette, kanskje, men utrolig varme og jeg fikk dem på salg, så da så. Spørsmålet er om jeg får plass til dem i kofferten hjem?

Nonneklosteret, nå gjestehuset ligger ca 30 minutters gange fra «min» avdeling på Universitetet. Det går busser også – hver halvtime cirka. Men jeg tenkte at det ville være fin trim å gå. Jeg har også hørt at man tenker så bra når man går tur. Det mente visst Steve Jobs også, og han var en kul fyr, så jeg ville gå. Det ble rundt 8-10.000 skritt om dagen! For butikken lå 30 minutter på den andre siden av gjestehuset. Så fornøyd jeg var! Jeg trosset is og kulde og gikk en time eller mer hver dag! Og jeg sov som en stein om natta! Men så, etter to ukers tid begynte det å verke i venstre legg, og etterhvert i kneet og i hoften. Det ble i grunnen veldig vondt, og det var vondt å finne en god sittestilling foran PC’n og liggestilling om natta. Det gikk utover nattesøvn og konsentrasjon. Jeg måtte krype til korset og ta buss. Jeg, en lyshåret dame over middagshøyden, sammen med en haug med mørkhårede 20-åringer gikk av på samme busstopp!

Great Hall på Union Station i Toronto

Etter tre uker her i London, dro jeg på weekend-tur til Toronto, den største byen i Ontario. Togturen tok ca 2 timer. Det å komme inn på Union Station i Toronto var en opplevelse. Den store ventehallen, var utrolig fin, og selv om det var mange mennesker der, var det ikke støy!

Utsikt over Toronto fra senga i 11. etasje

Jeg hadde booket et rom i Yorkville som viste seg å være stedet der alle kjendiser og filmstjerner vanket. Jeg bodde i en studioleilighet med vinduer fra gulv til tak på to av soverommets vegger. Jeg kunne altså ligge i senga og se sola gå ned mellom skyskraperne. Det hadde jeg ikke gjort før!

I gatene rundt der jeg bodde lå det flotte forretninger med navn på Gucci, Chanel og Louis Vuitton. Av en eller annen grunn så gikk jeg ikke inn, kanskje var det bootsene og dynejakka som ikke passet helt?

Jeg besøkte Royal Ontario Museum – ROM hvor det bl.a. var en flott First Nation-avdeling. ROM åpnet i 1912 og er det største museet i Nord-Amerika. Men det er nå en gang slik at mye kan bli mer enn nok! Jeg fant meg derfor en hyggelig italiensk restaurant og spiste middag der; pasta med skalldyr er en klar favoritt! Jeg ble sittende å glane på de pent pyntede menneskene som skulle ut på byen en lørdagskveld i mars. Noen kom inn på restauranten, og mange gikk forbi på gata. Jeg hadde god utsikt til begge steder. Jeg var godt kledt med boots, stillongs og dynejakke. Det var stor kontrast til damene som gikk med bare legger og med høye hæler selv om det var bikkjekaldt. Og menn i trange dresser – og pensko. Folk i Toronto var tydelig mange hakk mer jålete enn her i London. Og noen filmstjerner så jeg ikke….

Denne lørdagen viste skritt-telleren på telefonen 16.142 skritt! Ikke rart av jeg var tøtt om kvelden. Jeg sovnet sånn rundt halv elleve, men ble vekket kl 23 av en grusom tuting. Jeg var helt i ørska – jeg husker jeg tenkte – jeg håper ikke det er brannalarmen! Kanskje det er innbruddsalarm, for det var en slik boks uti gangen. Jeg skynder meg ut i gangen og da kommer en talebeskjed: «This is the fire alarm. Please evacuate from your apartment. Use the stairs. Stay calm. This is the fire alarm….» Nå var jeg ikke i tvil lenger. Slike verbale påminnelser er ikke så dumt, tenkte jeg, for det har jeg jobbet med i et prosjekt for å finne ut av. Jeg tok på boots, ullgenser og dynejakke, og veska med pass og penger tok jeg også med. Å gå ned 11 etasjer sammen med mange mennesker, noen i pysj og barbent i tå-sandaler, andre med joggedress og gummistøvler tar sin tid. Og flere stimlet til ettersom vi kom nedover i etasjene. En familie kom med barnevogn med en sovende baby i! Ute på gata sto allerede tre brannbiler med blinkende lys.

Brannbiler i gata utenfor leiligheten

Brannalarmen hylte fortsatt. Det viste seg at vegg i vegg med vårt høyhus (30 etasjer) lå det en nattklubb med diskotek. To menn og en kvinne dukket opp for å gå på nattklubben. De spurte hva alarmen var. Dørvakta sa at det var i nabohuset. Å ja, sa de og gikk inn i lokalet. Herre min hatt! Jeg spurte meg selv om jeg hadde gått inn i et lokale vegg i vegg med et sted som brant. Neppe.

Men det var heldigvis falsk alarm – en eller annen som hadde prøvd å lage seg noe mat… De aller fleste som bodde i dette leilighetskomplekset var asiater i 20-årene. De leide tydeligvis en leilighet for helgen, hadde venner på besøk og brukte det som party-sted. Da jeg kom opp i etasjen min igjen, kunne jeg høre folk som festet inne i enkelte av leilighetene. De hadde altså ikke evakuert! Da jeg fortalte min «land-lady» om brannalarmen sa hun at ja, det skjer nesten hver helg! Takke meg til et vanlig hotell, sier jeg.

Men Toronto var flott! Gammelt og nytt om hverandre. Men down-town er det meste nytt. De rev visst alt som var og bygde opp nye høyhus, særlig i finansstrøket. Det gamle rådhuset er beholdt, det ligger like ved det nye. Men i Yorkville og i Chinatown var det flere gamle bebyggelser innimellom nye høyhus.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *