Internasjonale studenter i folkehelse

Femten internasjonale studenter har nå avsluttet et semester i emnet International Public Health. De første femten studiepoengene tok studentene sammen med 3.års studenter fra ergoterapi og andre helsevitenskaplige utdanninger ved OsloMet.

Studentene kom fra Nederland, Tyskland, Østerrike og Hong Kong. Ratna Anand og Berit Tveit har fulgt opp studentene i emnet som er knyttet til Institutt for ergoterapi og ortopediingeniørfag. «De har vært en tverrfaglig gruppe som har vært flinke til å bruke hverandres kunnskaper og erfaringer,» sier Berit Tveit.

Emnet ble avsluttet med prosjektoppgave knyttet til ulike steder som studentene har besøkt; Fontenehuset, Frigo, Kampen Kunstbarnehage og Dælenenggaten Sykkelhub.

Berit Tveir sier at det har vært et spennende semester både for studenter og lærere; «Internasjonalisering gir masse ny kunnskap!».

Les mer om emnet International Public Health.

Ergoterapipraksis ved foten av Kilimanjaro

Marion, Lene, Olaug og Julianne har vært på utveksling til Tanzania i praksisperioden i 3.studieår på ergoterapiutdanningen. Her er deres reisebrev:

Hei og hå! To uker før påske landet vi på Gardermoen etter 13 uker i Afrika. Litt brunere, litt visere og litt mer tålmodige. Første nyttårsdag troppet vi nemlig fire spente Ergoterapistudenter opp på Gardermoen for å reise til foten av Kilimanjaro i Tanzania, for å ha vår tredje, og siste praksisperiode.  

Vi dro en uke tidligere enn praksisoppstart for å komme oss til rette før praksisen startet i uke 2. Så var det 10 uker med praksis før vi dro på Safari, besteg verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro og en solferie på Zanzibar slutten av oppholdet. 

Reisevei fra hus til praksis 

To av oss hadde sin praksis på sykehuset og to var på Gabriella senteret. Det var ganske nøyaktig 12 minutter rolig gange å gå til sykehuset fra huset vi bodde i. på 12 minutter kunne man gå akkurat rolig nok til å ikke renne bort av svette. Til Gabriella senteret er det mellom 30-50 minutters reisevei fra huset. Her må man finne ut litt selv hva som passer. Vi endte opp med å ta bajaje (tuk-tuk) fra huset til hovedveien, deretter offentlig buss ut av Moshi, også ble vi plukket opp fra bussholdeplassen og kjørt av ansattbussen det siste stykket. 

Gabriella senteret  

Gabriella senteret er et senter med formål om å hjelpe barn og unge med funksjonsnedsettelser til å øke sine ferdigheter, slik at de kan bli produktive, selvstendige og aksepterte medlemmer i sitt samfunn. På senteret var det barn og unge fra 5 år opp til ca 20-23 år. Barna hadde diagnoser innen autisme spekteret, psykisk utviklingshemming, Down syndrom, Cerebral Parese og lignende Her jobbet det blant annet spesialpedagoger og ergoterapeuter.

Gabriella senteret har tre hovedfunksjoner. Det er et skoletilbud, det er intensiv terapi uker og opplysning i lokalsamfunnet om funksjonsnedsettelser (community education): 

Funksjon 1: Skoletilbud – Skoletilbudet inneholder en (A) barnehage, (B)en klasse for barn med autisme og (C) en klasse for barn med spesielle behov. Barna lærer grunnleggende ferdigheter for å klare seg i livet og trener leseferdigheter, språk, regneferdigheter så de kan kjøpe og selge ting. De lærer seg å lage mat og ta vare på seg selv. Det er også en klasse for tenåringer som trenes opp yrkesrettet, som å kokkelering, snekring, ta vare på dyr, (her har de kaniner og geitekillinger). De lærer å sy, lage smykker og dyrke frukt og grønnsaker. Når barna er gamle nok eller utlært tilstrekkelig gjør skolen hjemmebesøk og intervenerer slik at de skal klare seg best mulig hjemme. 

Funksjon 2: Intensiv terapiuker – Intensiv terapiuker er et tilbud med vurderinger og kartlegging, terapi og foreldreveiledning for familier med barn med funksjonshemminger. Det er et kurs på en uke hvor hele familien bor på skolen. Terapiukene er den første uken i hver måned og det kommer familier fra hele Tanzania. 

Funksjon 3: Outreach in local community Gabriella senteret driver opplysning om funksjonsnedsettelser i lokalsamfunn. Da reiser de rundt omkring og holder forestillinger med dans og drama for å samle samfunnet og deretter gi informasjon om hva og hvorfor barn kan få ulike sykdommer. Dessverre er det vanlig å tro barn med funkjsonshemminger er demonbesatte, en straff fra gudene eller forheksede. Det er tilfeller der barn er tatt ut av samfunnet, satt i bur, stengt inne med dyr eller brukt som slaver. Barna som har fått et tilbud på senteret har det altså veldig bra i sammenlignet med andre. Les mer om Gabriella senteret.

KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center 

KCMC er regional sykehuset for Nord-Tanzania og skal serve ca 15 millioner mennesker med sine 1300 ansatte. 

På sykehuset har de en egen Ergoterapiavdeling med ca 9 ansatte. Avdelingen jobber både poliklinisk og inne på sengepostene (in patients and out patients). Vår veileder hadde sitt fokusområde på ryggmargskadeavdelingen. Vår praksis var derfor mest på den avdelingen, men vi hadde også caser på barneavdelingen, ortopedi og post-kirurgiskavdeling, brannskadeavdelingen og poliklinikk for barn og voksne. 

I tillegg fikk vi være med på hjemmebesøk til personer som skulle hjem, eller som hadde kommet hjem fra sykehuset etter ryggmargskade. Vi ble kjent med ergoterapistudenter fra Tanzania, Malawi og Namibia som gikk på KCMC University College, og hadde sin praksis på sykehuset. Det var veldig spennende og lærerikt. 

Bolig, nærområde og utflukter 

Vi bodde i Doctors Compund. Et boligkompleks med ganske mange hus knyttet til sykehuset. Det er mange internasjonale studenter og helsepersonell som bor her. Selve huset vi bodde i var av enkel standard, men det funket. Det lille (litt forventa) sjokket la seg etter en uke. Gekkoene i tak og vegger blir man fort vant med, men man finner raskt ut at det er viktig å holde kjøkkenet rent for å unngå maurinnvasjon.  

Huset hadde stue, kjøkken, bad med dusj og toalett og en liten do. Det var fire soverom til sammen hvorav tre var dobbeltrom og ett enkeltmannsrom. Til stor glede var det hage med mangotrær både foran og bak huset. I trærne var det til stadig ganske søte apekatter. Vi delte huset med medisin-, paramedic– og sykepleiestudenter fra Tyskland, Italia, Irland og Belgia. 

Vann og elektrisitet blir borte ved jevne mellomrom. Det er det bare å forberede seg på. Det kan bli borte fra et par timer til flere dager. Det kan være greit å lade opp powerbanken når det er strøm. 

I nærområdet finner man det en skulle behøve. Vi bodde ca 5-10 min med tuk-tuk eller taxi til sentrum, men vi holdt hos for det meste området rundt sykehuset når vi ikke var i praksis eller utflukter. Vi hadde treningsabonnement på Hotell AMEG, 2km unna huset vårt. Der var det WiFi og basseng inkludert i prisen. Vi brukte mye tid på AMEG rundt bassenget og i restauranten. De hadde godkjent god pizza. På vei dit var det et supermarked vi brukte en del. 

Sikkerhetsmessig, sies det at en bør være innendørs innen det blir mørkt. Det blir mørkt klokken syv. Vi var aldri ute og gikk, etter at solen hadde gått ned. Derimot kan ta taxi og tuktuk trygt selv om det er blitt mørkt, men det anbefales at man ferdes i gruppe. 

Vi dro på utflukter omtrent hver helg. Vi var blant annet på Kikuletwa hotsprings, Materuni waterfalls, kaffe plantasje, Lake Chala, Snake park og animal shelter resque – Alt er innen i området og utflukter vi anbefaler.  

Ellers var vi på Safari og besteg Kilimanjaro. Dette er to ting som virkelig anbefales å bruke tid på. Aktivitetene er ganske dyrt for studentlommeboka, men hvis man planlegger litt i forkant og virkelig vil, så får man det til. Det er heldigvis billig å leve i Moshi. 

Vi brukte Noba Adventures hele tiden, som drives av danske Pia og mannen hennes Arshad fra Tanzania. De har gode priser og super service!

Vi var de siste 10 dagene på Zanzibar – der er det utrolig vakkert, men noe dyrere enn i Moshi. Det er kun en liten flytur fra Moshi. Vi bodde i Nungwi, helt nord på øya på et sted som heter Makofi Guest house. Det var helt ok standard og veldig rimelig.  

Må også nevne at vi løp Kilimajaro (halv) maraton. Det var både slitsomt og veldig gøy! 

Vi lærte masse og hadde garantert dratt igjen! 

Lurer du på budsjett? Eller vil ha praktiske tips? Les også innlegget på Utvekslingsbloggen til OsloMet.

 

Er master i ergoterapi noe for deg?

Unni Sveen leder Master i ergoterapi ved OsloMet

Unni Sveen har nettopp vært på samling med de studentene på master i ergoterapi som jobber med masteroppgaven sin nå. Hun forteller: «vi er så godt fornøyd med masterstudentene og hvordan de jobber! Det er mange spennende temaer; alt fra bruk av hånd i daglige aktiviteter hos barn med CP, til hvordan ergoterapeuter jobber innen psykisk helse med såkalte FACT-team, til eldres bruk av nettbrett». Master i ergoterapi gir mulighet for fordypning i ergoterapifaget, samtidig som man er en del av et fagmiljø på tvers av mastere på Fakultet for helsevitenskap ved OsloMet. 

Det er mange som lurer på om de kan studere master i ergoterapi på fulltid. I søknadsweb tilbys det kun deltidsplasser, men Unni Sveen sier; «du må søke på ergoterapi master på deltid, men vi tilrettelegger for løp på 2, 3 og 4år. Hvis du ønsker å studere på fulltid eller ha et annet løp enn vanlig deltid over 4år, så tar du bare kontakt med oss». Det er professor i ergoterapi Unni Sveen som leder programmet, i tett samarbeid med Ingvild Kjeken og Tore Bonsaksen. I tillegg bidrar en lang rekke forskere og lærere fra ergoterapiutdanningen på OsloMet og andre eksterne både som forelesere og veiledere.

Master i ergoterapi fikk toppscore på siste måling i studiebarometeret. Mange studenter sier de er særlig fornøyd med at de kan begynne tidlig å jobbe med tema for masteroppgaven, og på den måten fordype seg i sitt interessefelt gjennom hele studiet. Det er mange muligheter for å ta del i forskningprosjekter ved ergoterapiutdanningen på OsloMet som masterstudent, men studentene kobler seg også til prosjekter andre steder som for eksempel på arbeidsplassen. Det er også fullt mulig å utvikle et eget prosjekt! 

Å ta en master gir nye muligheter i arbeidslivet. For eksempel gir det kompetanse som er viktig inn i utviklingsprosjekter i praksisfeltet. OsloMet har laget en liten serie for deg som vurderer; er master er noe for deg?

 

Lange turer og weekend i Toronto

Torhild Holthe er på utveklsingsopphold til Canada som stipendiat. Her skriver hun om flere inntrykk fra oppholdet:

Det var fryktelig kaldt da jeg kom til London, ON, 6. mars. På YR sto det at det føltes som – 21 grader. Så gjett om jeg fikk bruk for stillongs og ulltrøyer! De nye Alska-bootsene gjorde også nytten.  Ikke så nette, kanskje, men utrolig varme og jeg fikk dem på salg, så da så. Spørsmålet er om jeg får plass til dem i kofferten hjem?

Nonneklosteret, nå gjestehuset ligger ca 30 minutters gange fra «min» avdeling på Universitetet. Det går busser også – hver halvtime cirka. Men jeg tenkte at det ville være fin trim å gå. Jeg har også hørt at man tenker så bra når man går tur. Det mente visst Steve Jobs også, og han var en kul fyr, så jeg ville gå. Det ble rundt 8-10.000 skritt om dagen! For butikken lå 30 minutter på den andre siden av gjestehuset. Så fornøyd jeg var! Jeg trosset is og kulde og gikk en time eller mer hver dag! Og jeg sov som en stein om natta! Men så, etter to ukers tid begynte det å verke i venstre legg, og etterhvert i kneet og i hoften. Det ble i grunnen veldig vondt, og det var vondt å finne en god sittestilling foran PC’n og liggestilling om natta. Det gikk utover nattesøvn og konsentrasjon. Jeg måtte krype til korset og ta buss. Jeg, en lyshåret dame over middagshøyden, sammen med en haug med mørkhårede 20-åringer gikk av på samme busstopp!

Great Hall på Union Station i Toronto

Etter tre uker her i London, dro jeg på weekend-tur til Toronto, den største byen i Ontario. Togturen tok ca 2 timer. Det å komme inn på Union Station i Toronto var en opplevelse. Den store ventehallen, var utrolig fin, og selv om det var mange mennesker der, var det ikke støy!

Utsikt over Toronto fra senga i 11. etasje

Jeg hadde booket et rom i Yorkville som viste seg å være stedet der alle kjendiser og filmstjerner vanket. Jeg bodde i en studioleilighet med vinduer fra gulv til tak på to av soverommets vegger. Jeg kunne altså ligge i senga og se sola gå ned mellom skyskraperne. Det hadde jeg ikke gjort før!

I gatene rundt der jeg bodde lå det flotte forretninger med navn på Gucci, Chanel og Louis Vuitton. Av en eller annen grunn så gikk jeg ikke inn, kanskje var det bootsene og dynejakka som ikke passet helt?

Jeg besøkte Royal Ontario Museum – ROM hvor det bl.a. var en flott First Nation-avdeling. ROM åpnet i 1912 og er det største museet i Nord-Amerika. Men det er nå en gang slik at mye kan bli mer enn nok! Jeg fant meg derfor en hyggelig italiensk restaurant og spiste middag der; pasta med skalldyr er en klar favoritt! Jeg ble sittende å glane på de pent pyntede menneskene som skulle ut på byen en lørdagskveld i mars. Noen kom inn på restauranten, og mange gikk forbi på gata. Jeg hadde god utsikt til begge steder. Jeg var godt kledt med boots, stillongs og dynejakke. Det var stor kontrast til damene som gikk med bare legger og med høye hæler selv om det var bikkjekaldt. Og menn i trange dresser – og pensko. Folk i Toronto var tydelig mange hakk mer jålete enn her i London. Og noen filmstjerner så jeg ikke….

Denne lørdagen viste skritt-telleren på telefonen 16.142 skritt! Ikke rart av jeg var tøtt om kvelden. Jeg sovnet sånn rundt halv elleve, men ble vekket kl 23 av en grusom tuting. Jeg var helt i ørska – jeg husker jeg tenkte – jeg håper ikke det er brannalarmen! Kanskje det er innbruddsalarm, for det var en slik boks uti gangen. Jeg skynder meg ut i gangen og da kommer en talebeskjed: «This is the fire alarm. Please evacuate from your apartment. Use the stairs. Stay calm. This is the fire alarm….» Nå var jeg ikke i tvil lenger. Slike verbale påminnelser er ikke så dumt, tenkte jeg, for det har jeg jobbet med i et prosjekt for å finne ut av. Jeg tok på boots, ullgenser og dynejakke, og veska med pass og penger tok jeg også med. Å gå ned 11 etasjer sammen med mange mennesker, noen i pysj og barbent i tå-sandaler, andre med joggedress og gummistøvler tar sin tid. Og flere stimlet til ettersom vi kom nedover i etasjene. En familie kom med barnevogn med en sovende baby i! Ute på gata sto allerede tre brannbiler med blinkende lys.

Brannbiler i gata utenfor leiligheten

Brannalarmen hylte fortsatt. Det viste seg at vegg i vegg med vårt høyhus (30 etasjer) lå det en nattklubb med diskotek. To menn og en kvinne dukket opp for å gå på nattklubben. De spurte hva alarmen var. Dørvakta sa at det var i nabohuset. Å ja, sa de og gikk inn i lokalet. Herre min hatt! Jeg spurte meg selv om jeg hadde gått inn i et lokale vegg i vegg med et sted som brant. Neppe.

Men det var heldigvis falsk alarm – en eller annen som hadde prøvd å lage seg noe mat… De aller fleste som bodde i dette leilighetskomplekset var asiater i 20-årene. De leide tydeligvis en leilighet for helgen, hadde venner på besøk og brukte det som party-sted. Da jeg kom opp i etasjen min igjen, kunne jeg høre folk som festet inne i enkelte av leilighetene. De hadde altså ikke evakuert! Da jeg fortalte min «land-lady» om brannalarmen sa hun at ja, det skjer nesten hver helg! Takke meg til et vanlig hotell, sier jeg.

Men Toronto var flott! Gammelt og nytt om hverandre. Men down-town er det meste nytt. De rev visst alt som var og bygde opp nye høyhus, særlig i finansstrøket. Det gamle rådhuset er beholdt, det ligger like ved det nye. Men i Yorkville og i Chinatown var det flere gamle bebyggelser innimellom nye høyhus.

Inntrykk fra utenlandsopphold i Canada

Torhild Holthe er ergoterapeut og stipediat ved OsloMet på PhD-programmet i Helsevitenskap. Hun har dratt på utvekslingsopphold til Canada i stipendiatperioden. I en serie av reisebrev deler hun erfaringer fra oppholdet:

OsloMet er fantastisk, og å være PhD-student på OsloMet er superbra! Hvis man er interessert i å ta et utenlandsopphold kan man søke om å få dekket utgiftene. Det er en fantastisk mulighet. Jeg ønsket meg et utenlandsopphold i løpet av stipendiattiden. Veilederen min hadde kontakter på Western University i Canada. Jeg søkte – og fikk dekket reise og opphold! Og dermed gikk turen til Canada, nærmere bestemt til London, Ontario.

Inngangen til ergoterapiskolen er unnselig, og jeg var skuffet over at den lå på baksiden av bygget.

Målet med studieoppholdet var å fordype meg i «occupational science» – aktivitetsvitenskap hos professor Debbie Laliberte-Rudman. Jeg var så heldig å bli invitert til å følge hennes to kurs, ett om «occupational science» for PhD-studenter og ett om «critical theoretical perspectives and occupation-based social transformation» for masterstudenter her på Western university på torsdager og fredager fra 13.30 til 16.30 på ettermiddagen. (Og ingen studenter klagde på tiden, eller gikk før kurset var slutt!). Alle forberedte seg ved å lese tre utvalgte artikler til hver kursdag. På kurset ble artiklene presentert av en av studentene og drøftet i klassen. Siden det bare var 6-8 i klassen, ble alles meninger etterspurt og hørt. For meg, var det en drøm å kunne sitte i tre timer å drøfte occupational science! Det er SÅ lærerikt!

Visjonen står skrevet på veggen – jeg liker godt det der med Power of Occupation!

Jeg bor på et gjestehus disse fem ukene – billig og bra! Et tidligere nonnekloster bygd i 1876. Det har visst også vært barnehjem her i noen år. Nå er det gjestehus i to etasjer, der vi «langboere» bor i 3. etasje med fin utsikt fra spisesalen. Kjøkkenet er felles for alle, og det er til tider litt kaotisk der når flere skal lage middag samtidig. Og ikke alle er like flinke til å putte ting i oppvaskmaskinen…. Og siden vaskemaskinen bruker to timer eller så, hender det stadig at det er tomt for bestikk. Se det, da fikk jeg bruk for de ekstra spisepinnene jeg fikk i forrige uke, da jeg tok med sushi hjem.

Hovedinngangen til gjestehuset. Jeg har også en balkong utenfor mitt rom, men det er altfor kaldt til å oppholde seg der.

Da jeg ankom Toronto tidlig i mars, viste det seg at kofferten min ikke kom i tide til neste fly til London ON. Jeg fikk beskjed om å dra dit jeg skulle, så skulle KLM ettersende kofferten. Som sagt, så gjort. Men kofferten kom ikke dagen etter, og jeg kunne ikke gå ut i spasersko i snø og kulde. Og for en kulde! Professor Debbie hentet meg og kjørte meg til «the mall», slik at jeg fikk kjøpt vinterboots, stillongs, noen trøyer og ullsokker, og hansker! Hårsjampo og balsam var jo også i kofferten. Og så måtte jeg ha en hårtørrer og ikke minst et adapter til de rare kontaktene som er her i Canada. Sent på kvelden andre dag, kom kofferten! Ble glad for den, selvsagt, men hadde den kommet et par timer tidligere, eller de hadde ringt og sagt at den var på vei, så hadde jeg sluppet å bry Debbie om hjelp for å kjøre meg ut for å handle.

Dette er hyllene med havregryn – ikke rart det tar lang tid å finne produktet du vil ha.

Handle matvarer måtte jeg også – og jeg skal si det tar lang tid… Hyllene bugner av varer, men siden jeg ikke kjenner merkene og innholdet i varene, tar det sin tid. Dessuten er nesten alt i store familiepakninger, og ofte må en lete ekstra for å finne pakninger til en persons husholdning.

Dette er første innlegg i en rekke med Torhilds reisebrev fra Canada!

Ergoterapipraksis på sykehus i Namibia

Fra januar til mars er seks ergoterapistudenter fra OsloMet på utveksling til Namibia. Her forteller de om hvordan det var å ha praksis på de to sykehusene Central og Katutura.

Barneavdelingen Pediatrics – Central Hospital:

På barneavdelingen på Windhoek Central Hospital jobber vi hovedsakelig med barn, men vi har også fått være med å observere behandling av håndskader, ryggmargsskader, hjerneslag og rullestoltilpasning på andre avdelinger.

Hverdagen vår består blant annet av å gipse klumpfot, tilpasse rullestoler, kartlegge og behandle barn.  Diagnosene til barna vi møter har vært blant annet down syndrom, hjerneslag, HIE, CP, ADHD og Autisme. Her må man bruke kreativiteten sin til å lage ting som kan brukes i behandlingen. Vi har fått være med å skjære til rullestolputer for å få de individuelt tilpasset til pasienten. I tillegg har vi laget ADL- brett til avdelingen, som kan brukes til å trene finmotorikk og som påkledningsøvelse. Vi har også laget en vekthanske av stoff hvor innholdet er hvetefrø. Vi har hatt noen lærerike og erfaringsrike uker på avdelingen.

Håndterapi – Katutura State Hospital:

Katutura State Hospital er distriktssykehuset i landet, hvor de fleste akutte skadene kommer inn. Pasientene kommer både lokalt fra, men også med busser fra andre siden av landet. Sykehuset er tydelig preget av dårlig økonomi og lite ressurser, hvor ergoterapiavdelingen har gått gjennom en stor nedbemanning av personalet det siste året. Ergoterapiavdelingen består for det meste av håndterapi, men det er også en barneavdeling her. Flertallet av skadene vi har sett er forårsaket av slåssing, vold, ran eller arbeidsulykker. Vi har blant annet fått se mange bruddskader og kuttskader hvor sener og nerver er røket, i tillegg til mer uvanlige skader som slangebitt.

Hverdagen har bestått av mange kartlegginger av blant annet Range Of Motion, smerte, ødem, sensibilitet og gripestyrke. Den videre behandlingen har bestått av arr-massasje og ødem-massasje, tøying av ledd, opptrening av muskelstyrke sammen med andre ikke så ergoterapifaglige oppgaver som lesing av røntgenbilder, sying av kompresjonsplagg og rensing og dressering av sår. Ortoselaging er også noe som har vært veldig sentralt, men som har blitt begrenset pga. lite materiale. Avdelingen har søkt om materiale i 3 år, men bestilling har blitt ”rotet bort” hver gang. Dette er veldig synd, ettersom flere pasienter dermed ikke får den behandlingen de trenger. Det blir brukt mye low-tech metoder og man må ofte improvisere med utstyret man har.

Mental Health Care Center – Central Hospital:

En av psykisk helse avdelingene er Forensic. Her foregår det rehabilitering for personer som har begått kriminelle handlinger som blant annet voldtekt, drap eller annet lovbrudd og regler grunnet en psykisk lidelse.

Det er tre hovedfaser som ergoterapeutene jobber med hvor 1. fasen; går mye ut på kartlegging, observasjon og vurderinger av de kriminelle er ansvarlig for hendelsen eller ikke og om de er i stand til å stille opp til rettssaken. 2. Fasen er når de er blitt såkalt SPD pasienter (når de er blitt innlagt) på Forensic vil de gå gjennom en periode med rehabilitering som er rettet mot at pasienten skal fokusere på innsikt, mestre hverdagsaktiviteter slik at de kan komme i 3. fasen (siste) for revurderinger og utskriving. Siste fasen er når pasientene er stabil nok til å komme tilbake til samfunnet samt være selvstendig.

 

 

 

Den 2. fasen er den lengste fasen, og det blir holdt blant annet tilrettelagte gruppeaktiviteter som gir SPD pasientene stimulering til hverdagslivet i Namibia. Eksempler på aktivitetene der er sying, matlaging, lær-arbeid, sløyd, bilvaskeri, salg i kiosk, bibliotek, hagearbeid m.f.. Det har vært utrolig spennende å få jobbe på denne avdelingen, og man blir godt kjent med pasientene som gir deg en god mulighet til å øve på blant annet kommunikasjon og interaksjonsferdigheter, og minst ikke terapeutrollen.

På Windhoek central hospital finns även akutpsykiatrin som kallas ”the Civil departement”. Här får patienter rehabiliteringsupphåll från 2 veckor och uppåt, beroende på allvarlighetsgraden.

Sjukhuset är uppdelad i 4 olika byggnader med 4 olika avdelningar (en barn, manlig och kvinnlig avdelning samt en för affektive lidelser. De mest vanliga och återkommande diagnoserna är schizofreni, psykos, substansmissbruk, bipolär, PTSD och depression. Här följer man patienterna från den akuta fasen. Ergoterapeuterna har en enormt stor plats i rehabiliteringsprocessen och patienterna kan oftast inte skrivas ut förens de har blivit behandlade av en ergoterapeut.

Då sjukhuset är stort och rymmer många patienter så är vardagen hektisk och händelserik. Sjukhuset är statligt ägt och många utav patienterna lever under svåra livsförhållanden och är allvarligt sjuka. De vanligaste arbetsuppgifterna är kartläggning av funktionsnivån, gruppinterventioner och psykoedukation för att bland annat främja sjukdomsinsikt och vikten med medicinering. Som student blir du fort en del av arbetskraften, du får stort ansvar och får hålla i gruppinterventioner så som: Angry management, Music and movement, self-care, cooking, stress management men främst substance rehabilitation groups. Här kastas man ut i spännande situation, får ta del av otroliga historier och får möjlighet att utvecklas dagligen.

Coffee Shop

Et av høydepunktene for avdelingen i psykiatrien er den siste onsdagen i måneden. Da arrangeres det  O.T. Coffeeshop. Dette er da de mest utvalgte stabile pasientene først og fremst fra Forensic som har ansvar for forskjellige stands/boder, med litt hjelp og bistand fra ansatte. Det er for eksempel egen stand hvor de selger ting som er blitt laget i gruppeaktivitetene/ Workshops på Forensic – Leatherwork, Sewing, Batik Painting, Sewing m.f. og det selges også mat og drikke (kyllingsalat, hamburger, Dessert) som pasientene har vært med på å lage. Det er utrolig fint å se alle pasientene ta på seg deres fineste plagg og gå ut til Coffeeshop som holder til fellesarealet i psykiatrien. Her får de muligheten til å vise fram det de har laget, møte nye mennesker og få kjennskap til fortjeneste for arbeidet de har gjort!

Emeline kjøpte den fine skinnvesken og clutch bagen fra Leatherwork, og Linda står og gliser over at de selger god kake og mat på Coffeeshop

Utveksling i Namibia

Fra januar til mars er seks ergoterapistudenter fra OsloMet på utveksling til Namibia. Her forteller de om hvordan det var å komme fra vinter i Norge til Windhoek, og om hvordan de har bodd under oppholdet.

Arrival – førsteinntrykk

First of all…. DET ER VARMT. Å gå fra minusgrader til mange flere plussgrader er en liten tilpasning i seg selv, og det er DEILIG. Bare tanken av å slippe den lange, kalde og mørke vinteren til lyse sommerdager og masse Vitamin D er en stor motivasjon til å dra på utveksling nærmere ekvator. Husk å pakke med litt varierende klær, alt fra lange til korte bukser, mange t-skjorter til hvertfall én hettegenser. Noen av oss pakket blant annet med oss bare sommerklær, shorts, t-skjorte og bikini. Vi måtte dra på kjøpesenteret for å kjøpe flere lange bukser. Det er store fine kjøpesentre her med alt mulig, som gjøre det veldig enkelt for oss å skaffe det vi trenger.

Øverst fra venstre: Caroline Bertilsson, Emeline Enderstein, Linda Minh Le. Nederst fra venstre: Ida Hovengen, Helene E. Lunde, Pernille S. Holt

Det er viktig å ha klart alle dokumenter som er nødvendig (lurte med ekstra kopier) når man lander. De kan virke litt strenge til å gi deg visumet på passet men dersom du har alle nødvendige dokumenter så går det ganske greit. Det er lurt å ha planlagt litt i forhold til transport når man lander. Vi hadde blant annet veldig snille husverter som ga tilbud om å hente oss på flyplassen, som var veldig kjekt. Vi spurte husverten vår om tips og info om Namibia generelt, og hun hadde mye å dele, så det var bare å pøse på med spørsmål.

Sykehusmiljøet er svært imøtekommende. Man hilser og sier god morgen til nesten alle man går forbi. Dette er veldig hyggelig. Det er også veldig vanlig å spørre “hvordan går det?” etter man hilser, som er en fin måte å starte samtaler på hvis man har noe på hjertet.

Bo-opphold via Airbnb

Vi booket leiligheter gjennom Airbnb. Det er lurt å booke TIDLIG for å få rimeligst og bra beliggenhet. Noen tanker og søk som er lurt å gjøre på forhånd er beliggenhet – hvor er det tryggest å bo i dette landet? Vi prøvde å booke for alle 6 studentene som reiste men det var vanskelig for så mange over så lang periode da vi booket litt sent, så vi måtte splitte opp i to hvor Caroline, Emeline og Ida bodde i Pioneers Park og Helene, Pernille og Linda bodde i Klein Windhoek. Dette en av de mer tryggere områdene med ca 10- 15 minutter å kjøre fra og til sykehusene. Husvertene bodde i eget hus ved siden av oss og spør dem gjerne om tips og råd til hvor man kan dra og hva man kan gjøre, for de er svært imøtekommende.

Vi samlet oss noen ganger siden vi alle ikke bodde sammen. Her kan dere se at det forberedes mat på kjøkkenet i Airbnb leiligheten til Emeline, Caroline og Ida

Intro-uke på praksis

Første uka bestod av omvisning rundt i alle avdelingene før vi valgte hvilke avdelinger vi ville på. Det var utrolig greit, fordi man hadde null peiling på hvordan det var på de forskjellige avdelingene. Første uka fikk også en oppgave som gikk ut på kultur. Vi gikk to og to sammen for å velge en av stammene i Namibia, da kultur er en viktig del av identiteten til mennesker. Vi presenterte dette på et av fellesmøtene til alle ergoterapeutene (for Central og Katutura). Det var en fin måte å bli litt kjent med det lokale folket på, spesielt når hvilken stamme en kommer fra, spiller en stor rolle i en klientsentrert behandling for pasientene.

Studenter og veiledere på Central og Katutura sykehus

Les mer om de ulike praksisstedene i neste blogginnlegg!

Seks ergoterapistudenter i Windhoek

Pernille, Linda og Helene er i Namibia i praksis

Heisann 🙂 Her kommer en liten hilsen fra Windhoek. Vi er seks ergoterapistudenter fra OsloMet som er på utveksling i Namibia. Vi jobber på Katutura Hospital og Central Hospital.

Vi nærmer oss siste uke i praksis, og har hatt et fantastisk opphold. På onsdagen hadde avdelingen for psykisk helse «Coffee shop». Dette er et arrangement på avdelingen hvor pasientene selger mat de har laget, og ting de har laget på ergoterapien. De stiller ut blandt annet batik, leather work og treverk. Her ble vi også kjent med ergoterapistudentene fra Namibia, og vi avtalte å møtes igjen.

Så på fredag denne uken møttes vi i parken for å spise, spille spill og bli kjent med hverandres hverdag. Ergoterapiutdanningen i Namibia var helt ny for 2. år siden, så disse studentene er de første ergoterapeutene Namibia utdanner selv. Klassene deres er mindre enn i Norge foreløpig, 2. klasse har bare 11 studenter. På utdanningen lærer de mye av det samme som oss, men det er også mye ulikt. For eksempel varer utdanningen i 4 år, og de må lære seg et helt nytt språk iløpet av utdannigen. I Namibia har de ulike stammene forskjellige språk, og studentene kan da velge et av disse som de ønsker å lære.

 

De norske studentene hadde piknik sammen med ergoterapistudenter fra Namibia

Det har virkelig vært lærerikt å ha praksis i Namibia, og vi anbefaler andre studenter å gjøre det samme. Vi vil snart skrive innlegg om avdelingene på sykehuset og resten av oppholdet, så følg med på bloggen!

En avslutning og mange begynnelser – vi ser fram mot 2019!

Året 2018 har vært preget av mange små og store forandringer og nyvinninger ved Ergoterapiutdanningen. Vi har gått fra å være høgskole til universitet, og vi har derfor uteksaminert de første ergoterapeutene fra OsloMet – Storbyuniversitetet – og de første med norsk master i ergoterapi. Også den første ergoterapeuten med PhD i Helsevitenskap fra OsloMet har fullført sin grad i 2018 – det gjorde Linda Stigen like før jul.

Representanter fra fysio- og ergoterapiutdanningene i Canada.

Internasjonalisering er i fokus på hele OsloMet, og det diskuteres for tiden om målet om at 20% av studentene skal på utveksling skal økes til en enda større andel. I høst dro representanter fra ergoterapiutdanningen sammen med representanter fra fysioterapiutdanningen ved OsloMet til Canada for å hente inspirasjon og sondere videre muligheter for samarbeid om utdanning og forskning. Per i dag har vi blant annet samarbeid med University of Western Ontario i London om prosjektet Aging Globally. Målet for 2019 er å jobbe videre med avtalene ved Universitet i Canada, og åpne mulighetene for utveksling både på bachelor, master og PhD-nivå.

Lærerstaben har fått nye tilskudd, og noen har endret stilling – men den største endringen høsten 2018 har vært at Dorte Norenberg har markert sin overgang til pensjonisttilværelsen. Dorte har ivaretatt en rekke ulike roller ved utdanningen gjennom mange år, og har vært en uunnværlig kollega og ressurs for alle ved utdanningen, både faglig og sosialt.

Dorte Lybye Norenberg i sofadiskusjon med Mona Asbjørnslett om aktivitetsvitenskap, sosiologi og ergoterapi.

I november hadde vi en fin markering med en rekke innslag med gode ord til og om Dorte. Høydepunktet var en sofadiskusjon der hun fikk utdype tanker om ergoterapi og eget liv. Hun elsker engasjerte studenter, og hatt glede av å kombinere ergoterapi og sosiologi. Dorte mener vi skal ha fokus på kompetansen vi har og hvordan vi bruker denne – og være eksplisitte på vårt bidrag som ergoterapeuter.

Når noen tar fatt på nye veier, blir det også åpninger for andre – vi har nå ledig stilling ved ergoterapiutdanningen og ser fram til å ta imot (minst en) ny kollega i 2019!

Jan Marius Gathen, Mari Klokkerud, Vanja Rizvic, Live Øverlier, Trude Husjord og Karoline Ekse Jensen bidro i panelet på Karriereboost i oktober.

Ved ergoterpiutdanningen har vi fortsatt med Karriereboost-arrangement i 2018 – og dette er en tradisjon som har kommet for å bli. Fokus på karriere for ergoterapeuter og nettverksbygging på tvers av kull og ut mot praksisfeltet er viktig og spennende.

Marte Slemskogen Hartz Moe, Miriam Lervåg Hallqvist og Idun Fjeldberg fra Master i ergoterapi.

Vi har også i 2018 startet opp med Seminar med fokus på ergoterapiforskning, der  masterprosjektene ved utdanningen var i fokus i høst. De første ergoterapeutene med norsk master i ergoterapi imponerte med sine spennende og relevante prosjekter – og det ble flere faglige diskusjoner om veien videre for forskning innen ergoterapi. Vi håper dette arrangementet i 2019 kan tiltrekke seg enda flere studenter og ergoteapeuter fra praksisfeltet!

Takk til alle som har involvert seg i ergoterapiutdanningen ved OsloMet i  2018 – vi gleder oss til 2019!

 

Utveksling til Cape Town: strender, fjell og brai

I fritiden har Pernilla og Lillian blant annet gått fjellturer med kollegaer og venner.

Cape Town er en fantastisk by med utrolig mange ting å se og gjøre. Selv om vi har vært her i 9 uker har vi fortsatt ting på listen som vi har lyst til å gjøre. Byen er delt opp i mange forskjellige områder som er veldig forskjellige og spennende å utforske.

Det finnes utrolig mange flotte og forskjellige strender i Cape Town. Byen ligger slik til at man har tilgang til to forskjellige hav. Det Alantiske hav og det Indiske hav. På Muizenberg kan man surfe, mens på Boulders beach kan man bade med pingviner. Solnedgangen fra Clifton beach er utrolig vakker, og man kan se seler på Hout bay.

Pernilla og Lillian har benyttet seg av de mange strendene i Cape Town.

Cape Town er omringet av fjell.

Siden Cape Town er en by som er omringet av fjell er det populært å dra på fjellturer i helgene. Vi har blitt tatt med på fjellturer sammen med kollegaer og venner, der vi har fått oppleve fantastisk natur og utsikt. Dette er også en fin måte å bli kjent med folk på.

Captonians er veldig glade i mat og vi har vært på mange fine matmarkeder. I helgene har vi også blitt bedt på grillfest, eller brai, som det heter på afrikaans.

Ellers er utelivet veldig gøy å oppleve i Cape Town. Det finnes mange forskjellige barer med ulike temaer som ølbar, ginbar osv.  Vi har også vært på flere vingårder rundt omkring i Cape Town. Her kan man dra på vinsmaking og slappe av i solen.

Vi bor i et hus som er tilknyttet til praksisen vi er i. Dette huset er blitt gjort om til en B&B og ”shared workspace”. Foreløpig er det bare vi som bor her og vi betaler litt mindre enn vanlig fordi de er i en oppstartsfase. Huset er 200 år gammelt, stort og har en fantastisk hage med fiskedam, froskedam og fugler. Det er ti minutter å gå til jobb, noe som er veldig greit med tanke på at kollektivtransport er vanskelig å benytte seg av i Cape Town. Vi bruker for det meste Uber når vi skal reise rundt. Dette er billig og trygt.

Det er mye å oppleve på utveksling i Sør-Afrika.

Ellers er det viktig å nevne at Cape Town opplever den verste vannkrisen byen noen sinne har sett. Det er så ille at man teller ned mot ”day zero” Dette er dagen da alle kraner til alle hus blir skrudd av. Det betyr at Capetonians må stå i kø hver dag for å hente bare 25 liter vann som skal holde til en hel familie en dag. Det er derfor viktig at alle, inkludert oss, gjør alt vi kan for å spare på vannet. Vi dusjer derfor ikke mer enn to ganger i uka, to min hver gang. Vi spyler heller ikke ned etter hvert dobesøk, og lar aldri kranen stå og renne hvis vi vasker opp eller pusser tenner. På alle restauranter og utesteder i Cape Town har de skrudd av vannkranene på toalettene, og det er bare mulig å bruke hånddesinfeksjonsmiddel etter dobesøk.

Vi har taklet vannkrisen ganske bra, og så lenge vi har nok vann å drikke klarer vi oss. Det gir oss også et perspektiv på hvor mye vann vi har sløst hjemme i Norge. Vi kommer definitivt til å fortsette å spare vann når vi kommer hjem til Norge.

Les også de tidligere blogginnleggene fra Lillian og Pernilla, om praksisplassen i et sosialt entreprenørskap og om kulturen i Cape Town.