Samarbeid om velferdsteknologi i praksis er viktig!

Vi er i gang med nytt opptak til Videreutdanningen i Velferdsteknologi med oppstart i februar 2020. Dette blir sjette gjennomføringen av denne utdanningen som er aktuell for de med interesse for velferdsteknologi og bakgrunn fra teknologi, ingeniør, helse eller pedagogiske fag. Søknadsfrist er 1. september 2019.

Ansvarlige for emnet, Anne Lund og Else Britt Bruset, inviterte en student og en lærer ved Velferdsteknologi til å fortelle om studiet, og hvorfor de tenker at denne videreutdanningen er viktig.

Else Britt Bruset, Siv Linnerud og Anne Lund

Else Britt Bruset, Siv Linnerud og Anne Lund

Lærer ved Velferdsteknologi, Veslemøy Tyssø, er sivilingeniør og opptatt av å rekruttere flere ingeniører til dette feltet. Siv Linnerud er sykepleier med master, og er nå student i Velferdsteknologi. Siv sier:

«Jeg anbefaler alle å søke på studiet, for dette trenger vi mer kompetanse på. Velferdsteknologi er et område som er kommet for å bli, og det er viktig at vi samarbeider ute i praksis!»

Se filmen Velferdsteknologi:

 

Ergoterapipraksis ved foten av Kilimanjaro

Marion, Lene, Olaug og Julianne har vært på utveksling til Tanzania i praksisperioden i 3.studieår på ergoterapiutdanningen. Her er deres reisebrev:

Hei og hå! To uker før påske landet vi på Gardermoen etter 13 uker i Afrika. Litt brunere, litt visere og litt mer tålmodige. Første nyttårsdag troppet vi nemlig fire spente Ergoterapistudenter opp på Gardermoen for å reise til foten av Kilimanjaro i Tanzania, for å ha vår tredje, og siste praksisperiode.  

Vi dro en uke tidligere enn praksisoppstart for å komme oss til rette før praksisen startet i uke 2. Så var det 10 uker med praksis før vi dro på Safari, besteg verdens høyeste frittstående fjell, Kilimanjaro og en solferie på Zanzibar slutten av oppholdet. 

Reisevei fra hus til praksis 

To av oss hadde sin praksis på sykehuset og to var på Gabriella senteret. Det var ganske nøyaktig 12 minutter rolig gange å gå til sykehuset fra huset vi bodde i. på 12 minutter kunne man gå akkurat rolig nok til å ikke renne bort av svette. Til Gabriella senteret er det mellom 30-50 minutters reisevei fra huset. Her må man finne ut litt selv hva som passer. Vi endte opp med å ta bajaje (tuk-tuk) fra huset til hovedveien, deretter offentlig buss ut av Moshi, også ble vi plukket opp fra bussholdeplassen og kjørt av ansattbussen det siste stykket. 

Gabriella senteret  

Gabriella senteret er et senter med formål om å hjelpe barn og unge med funksjonsnedsettelser til å øke sine ferdigheter, slik at de kan bli produktive, selvstendige og aksepterte medlemmer i sitt samfunn. På senteret var det barn og unge fra 5 år opp til ca 20-23 år. Barna hadde diagnoser innen autisme spekteret, psykisk utviklingshemming, Down syndrom, Cerebral Parese og lignende Her jobbet det blant annet spesialpedagoger og ergoterapeuter.

Gabriella senteret har tre hovedfunksjoner. Det er et skoletilbud, det er intensiv terapi uker og opplysning i lokalsamfunnet om funksjonsnedsettelser (community education): 

Funksjon 1: Skoletilbud – Skoletilbudet inneholder en (A) barnehage, (B)en klasse for barn med autisme og (C) en klasse for barn med spesielle behov. Barna lærer grunnleggende ferdigheter for å klare seg i livet og trener leseferdigheter, språk, regneferdigheter så de kan kjøpe og selge ting. De lærer seg å lage mat og ta vare på seg selv. Det er også en klasse for tenåringer som trenes opp yrkesrettet, som å kokkelering, snekring, ta vare på dyr, (her har de kaniner og geitekillinger). De lærer å sy, lage smykker og dyrke frukt og grønnsaker. Når barna er gamle nok eller utlært tilstrekkelig gjør skolen hjemmebesøk og intervenerer slik at de skal klare seg best mulig hjemme. 

Funksjon 2: Intensiv terapiuker – Intensiv terapiuker er et tilbud med vurderinger og kartlegging, terapi og foreldreveiledning for familier med barn med funksjonshemminger. Det er et kurs på en uke hvor hele familien bor på skolen. Terapiukene er den første uken i hver måned og det kommer familier fra hele Tanzania. 

Funksjon 3: Outreach in local community Gabriella senteret driver opplysning om funksjonsnedsettelser i lokalsamfunn. Da reiser de rundt omkring og holder forestillinger med dans og drama for å samle samfunnet og deretter gi informasjon om hva og hvorfor barn kan få ulike sykdommer. Dessverre er det vanlig å tro barn med funkjsonshemminger er demonbesatte, en straff fra gudene eller forheksede. Det er tilfeller der barn er tatt ut av samfunnet, satt i bur, stengt inne med dyr eller brukt som slaver. Barna som har fått et tilbud på senteret har det altså veldig bra i sammenlignet med andre. Les mer om Gabriella senteret.

KCMC – Kilimanjaro Christian Medical Center 

KCMC er regional sykehuset for Nord-Tanzania og skal serve ca 15 millioner mennesker med sine 1300 ansatte. 

På sykehuset har de en egen Ergoterapiavdeling med ca 9 ansatte. Avdelingen jobber både poliklinisk og inne på sengepostene (in patients and out patients). Vår veileder hadde sitt fokusområde på ryggmargskadeavdelingen. Vår praksis var derfor mest på den avdelingen, men vi hadde også caser på barneavdelingen, ortopedi og post-kirurgiskavdeling, brannskadeavdelingen og poliklinikk for barn og voksne. 

I tillegg fikk vi være med på hjemmebesøk til personer som skulle hjem, eller som hadde kommet hjem fra sykehuset etter ryggmargskade. Vi ble kjent med ergoterapistudenter fra Tanzania, Malawi og Namibia som gikk på KCMC University College, og hadde sin praksis på sykehuset. Det var veldig spennende og lærerikt. 

Bolig, nærområde og utflukter 

Vi bodde i Doctors Compund. Et boligkompleks med ganske mange hus knyttet til sykehuset. Det er mange internasjonale studenter og helsepersonell som bor her. Selve huset vi bodde i var av enkel standard, men det funket. Det lille (litt forventa) sjokket la seg etter en uke. Gekkoene i tak og vegger blir man fort vant med, men man finner raskt ut at det er viktig å holde kjøkkenet rent for å unngå maurinnvasjon.  

Huset hadde stue, kjøkken, bad med dusj og toalett og en liten do. Det var fire soverom til sammen hvorav tre var dobbeltrom og ett enkeltmannsrom. Til stor glede var det hage med mangotrær både foran og bak huset. I trærne var det til stadig ganske søte apekatter. Vi delte huset med medisin-, paramedic– og sykepleiestudenter fra Tyskland, Italia, Irland og Belgia. 

Vann og elektrisitet blir borte ved jevne mellomrom. Det er det bare å forberede seg på. Det kan bli borte fra et par timer til flere dager. Det kan være greit å lade opp powerbanken når det er strøm. 

I nærområdet finner man det en skulle behøve. Vi bodde ca 5-10 min med tuk-tuk eller taxi til sentrum, men vi holdt hos for det meste området rundt sykehuset når vi ikke var i praksis eller utflukter. Vi hadde treningsabonnement på Hotell AMEG, 2km unna huset vårt. Der var det WiFi og basseng inkludert i prisen. Vi brukte mye tid på AMEG rundt bassenget og i restauranten. De hadde godkjent god pizza. På vei dit var det et supermarked vi brukte en del. 

Sikkerhetsmessig, sies det at en bør være innendørs innen det blir mørkt. Det blir mørkt klokken syv. Vi var aldri ute og gikk, etter at solen hadde gått ned. Derimot kan ta taxi og tuktuk trygt selv om det er blitt mørkt, men det anbefales at man ferdes i gruppe. 

Vi dro på utflukter omtrent hver helg. Vi var blant annet på Kikuletwa hotsprings, Materuni waterfalls, kaffe plantasje, Lake Chala, Snake park og animal shelter resque – Alt er innen i området og utflukter vi anbefaler.  

Ellers var vi på Safari og besteg Kilimanjaro. Dette er to ting som virkelig anbefales å bruke tid på. Aktivitetene er ganske dyrt for studentlommeboka, men hvis man planlegger litt i forkant og virkelig vil, så får man det til. Det er heldigvis billig å leve i Moshi. 

Vi brukte Noba Adventures hele tiden, som drives av danske Pia og mannen hennes Arshad fra Tanzania. De har gode priser og super service!

Vi var de siste 10 dagene på Zanzibar – der er det utrolig vakkert, men noe dyrere enn i Moshi. Det er kun en liten flytur fra Moshi. Vi bodde i Nungwi, helt nord på øya på et sted som heter Makofi Guest house. Det var helt ok standard og veldig rimelig.  

Må også nevne at vi løp Kilimajaro (halv) maraton. Det var både slitsomt og veldig gøy! 

Vi lærte masse og hadde garantert dratt igjen! 

Lurer du på budsjett? Eller vil ha praktiske tips? Les også innlegget på Utvekslingsbloggen til OsloMet.

 

Ergoterapipraksis på sykehus i Namibia

Fra januar til mars er seks ergoterapistudenter fra OsloMet på utveksling til Namibia. Her forteller de om hvordan det var å ha praksis på de to sykehusene Central og Katutura.

Barneavdelingen Pediatrics – Central Hospital:

På barneavdelingen på Windhoek Central Hospital jobber vi hovedsakelig med barn, men vi har også fått være med å observere behandling av håndskader, ryggmargsskader, hjerneslag og rullestoltilpasning på andre avdelinger.

Hverdagen vår består blant annet av å gipse klumpfot, tilpasse rullestoler, kartlegge og behandle barn.  Diagnosene til barna vi møter har vært blant annet down syndrom, hjerneslag, HIE, CP, ADHD og Autisme. Her må man bruke kreativiteten sin til å lage ting som kan brukes i behandlingen. Vi har fått være med å skjære til rullestolputer for å få de individuelt tilpasset til pasienten. I tillegg har vi laget ADL- brett til avdelingen, som kan brukes til å trene finmotorikk og som påkledningsøvelse. Vi har også laget en vekthanske av stoff hvor innholdet er hvetefrø. Vi har hatt noen lærerike og erfaringsrike uker på avdelingen.

Håndterapi – Katutura State Hospital:

Katutura State Hospital er distriktssykehuset i landet, hvor de fleste akutte skadene kommer inn. Pasientene kommer både lokalt fra, men også med busser fra andre siden av landet. Sykehuset er tydelig preget av dårlig økonomi og lite ressurser, hvor ergoterapiavdelingen har gått gjennom en stor nedbemanning av personalet det siste året. Ergoterapiavdelingen består for det meste av håndterapi, men det er også en barneavdeling her. Flertallet av skadene vi har sett er forårsaket av slåssing, vold, ran eller arbeidsulykker. Vi har blant annet fått se mange bruddskader og kuttskader hvor sener og nerver er røket, i tillegg til mer uvanlige skader som slangebitt.

Hverdagen har bestått av mange kartlegginger av blant annet Range Of Motion, smerte, ødem, sensibilitet og gripestyrke. Den videre behandlingen har bestått av arr-massasje og ødem-massasje, tøying av ledd, opptrening av muskelstyrke sammen med andre ikke så ergoterapifaglige oppgaver som lesing av røntgenbilder, sying av kompresjonsplagg og rensing og dressering av sår. Ortoselaging er også noe som har vært veldig sentralt, men som har blitt begrenset pga. lite materiale. Avdelingen har søkt om materiale i 3 år, men bestilling har blitt ”rotet bort” hver gang. Dette er veldig synd, ettersom flere pasienter dermed ikke får den behandlingen de trenger. Det blir brukt mye low-tech metoder og man må ofte improvisere med utstyret man har.

Mental Health Care Center – Central Hospital:

En av psykisk helse avdelingene er Forensic. Her foregår det rehabilitering for personer som har begått kriminelle handlinger som blant annet voldtekt, drap eller annet lovbrudd og regler grunnet en psykisk lidelse.

Det er tre hovedfaser som ergoterapeutene jobber med hvor 1. fasen; går mye ut på kartlegging, observasjon og vurderinger av de kriminelle er ansvarlig for hendelsen eller ikke og om de er i stand til å stille opp til rettssaken. 2. Fasen er når de er blitt såkalt SPD pasienter (når de er blitt innlagt) på Forensic vil de gå gjennom en periode med rehabilitering som er rettet mot at pasienten skal fokusere på innsikt, mestre hverdagsaktiviteter slik at de kan komme i 3. fasen (siste) for revurderinger og utskriving. Siste fasen er når pasientene er stabil nok til å komme tilbake til samfunnet samt være selvstendig.

 

 

 

Den 2. fasen er den lengste fasen, og det blir holdt blant annet tilrettelagte gruppeaktiviteter som gir SPD pasientene stimulering til hverdagslivet i Namibia. Eksempler på aktivitetene der er sying, matlaging, lær-arbeid, sløyd, bilvaskeri, salg i kiosk, bibliotek, hagearbeid m.f.. Det har vært utrolig spennende å få jobbe på denne avdelingen, og man blir godt kjent med pasientene som gir deg en god mulighet til å øve på blant annet kommunikasjon og interaksjonsferdigheter, og minst ikke terapeutrollen.

På Windhoek central hospital finns även akutpsykiatrin som kallas ”the Civil departement”. Här får patienter rehabiliteringsupphåll från 2 veckor och uppåt, beroende på allvarlighetsgraden.

Sjukhuset är uppdelad i 4 olika byggnader med 4 olika avdelningar (en barn, manlig och kvinnlig avdelning samt en för affektive lidelser. De mest vanliga och återkommande diagnoserna är schizofreni, psykos, substansmissbruk, bipolär, PTSD och depression. Här följer man patienterna från den akuta fasen. Ergoterapeuterna har en enormt stor plats i rehabiliteringsprocessen och patienterna kan oftast inte skrivas ut förens de har blivit behandlade av en ergoterapeut.

Då sjukhuset är stort och rymmer många patienter så är vardagen hektisk och händelserik. Sjukhuset är statligt ägt och många utav patienterna lever under svåra livsförhållanden och är allvarligt sjuka. De vanligaste arbetsuppgifterna är kartläggning av funktionsnivån, gruppinterventioner och psykoedukation för att bland annat främja sjukdomsinsikt och vikten med medicinering. Som student blir du fort en del av arbetskraften, du får stort ansvar och får hålla i gruppinterventioner så som: Angry management, Music and movement, self-care, cooking, stress management men främst substance rehabilitation groups. Här kastas man ut i spännande situation, får ta del av otroliga historier och får möjlighet att utvecklas dagligen.

Coffee Shop

Et av høydepunktene for avdelingen i psykiatrien er den siste onsdagen i måneden. Da arrangeres det  O.T. Coffeeshop. Dette er da de mest utvalgte stabile pasientene først og fremst fra Forensic som har ansvar for forskjellige stands/boder, med litt hjelp og bistand fra ansatte. Det er for eksempel egen stand hvor de selger ting som er blitt laget i gruppeaktivitetene/ Workshops på Forensic – Leatherwork, Sewing, Batik Painting, Sewing m.f. og det selges også mat og drikke (kyllingsalat, hamburger, Dessert) som pasientene har vært med på å lage. Det er utrolig fint å se alle pasientene ta på seg deres fineste plagg og gå ut til Coffeeshop som holder til fellesarealet i psykiatrien. Her får de muligheten til å vise fram det de har laget, møte nye mennesker og få kjennskap til fortjeneste for arbeidet de har gjort!

Emeline kjøpte den fine skinnvesken og clutch bagen fra Leatherwork, og Linda står og gliser over at de selger god kake og mat på Coffeeshop

Seks ergoterapistudenter i Windhoek

Pernille, Linda og Helene er i Namibia i praksis

Heisann 🙂 Her kommer en liten hilsen fra Windhoek. Vi er seks ergoterapistudenter fra OsloMet som er på utveksling i Namibia. Vi jobber på Katutura Hospital og Central Hospital.

Vi nærmer oss siste uke i praksis, og har hatt et fantastisk opphold. På onsdagen hadde avdelingen for psykisk helse «Coffee shop». Dette er et arrangement på avdelingen hvor pasientene selger mat de har laget, og ting de har laget på ergoterapien. De stiller ut blandt annet batik, leather work og treverk. Her ble vi også kjent med ergoterapistudentene fra Namibia, og vi avtalte å møtes igjen.

Så på fredag denne uken møttes vi i parken for å spise, spille spill og bli kjent med hverandres hverdag. Ergoterapiutdanningen i Namibia var helt ny for 2. år siden, så disse studentene er de første ergoterapeutene Namibia utdanner selv. Klassene deres er mindre enn i Norge foreløpig, 2. klasse har bare 11 studenter. På utdanningen lærer de mye av det samme som oss, men det er også mye ulikt. For eksempel varer utdanningen i 4 år, og de må lære seg et helt nytt språk iløpet av utdannigen. I Namibia har de ulike stammene forskjellige språk, og studentene kan da velge et av disse som de ønsker å lære.

 

De norske studentene hadde piknik sammen med ergoterapistudenter fra Namibia

Det har virkelig vært lærerikt å ha praksis i Namibia, og vi anbefaler andre studenter å gjøre det samme. Vi vil snart skrive innlegg om avdelingene på sykehuset og resten av oppholdet, så følg med på bloggen!

Stor interesse for kurs i aktivitetsanalyse

Rundt 45 ergoterapeuter deltok på «EVA introduksjonskurset» som ble avsluttet torsdag 7.februar. Introduksjonskurset hadde fokus på anvendelse av Ergoterapi Virksomhetsbasert Aktivitetsanalysesystemet (EVA) i observasjon og kartlegging av aktivitetsutførelse.

Kurset gikk over to dager med en utprøving på eget arbeidssted i mellomperioden. Deltakerne fikk en innføring i kartlegging av kvaliteten i aktivitetsutførelse med fokus på handlinger og ferdigheter. Kurset la også vekt på anvendelse av en felles faglig terminologi for å beskrive og formidle ergoterapeutisk kjernekompetanse.

 

Kurslederne Brian Ellingham, Lene Fogtmann Jespersen og Ellen Gjertsen Clark.

En av kurslederne, Ellen Gjertsen Clark, sier: «Det var veldig gledelig at så mange deltok på kurset, både studentveiledere og øvrige klinikere fra mange ulike arbeidsfelt.  Dette ga bredde i gruppediskusjoner og muligheter til å bekrefte felles faglig ståsted.» 

Kursholderne forteller videre at for de som er veiledere i praksis gav kurset bedre innsikt i et redskap som studentene fra OsloMet også kjenner til. Dermed var introduksjonskurset et bidrag til økt kvalitet på praksis under utdanning  for studentene – samtidig som veileder får økt sin egen kompetanse.

Videre skal det arrangeres to fordypningskurs knyttet til EVA i mars, det ene med fokus på samspillet mellom kroppsfunksjoner, ferdigheter og omgivelser.  Det andre er mer direkte rettet mot veiledere da kurset omhandler Metodisk bruk av aktivitet og bruk av EVA i praksisstudiene. For begge kursene er det alt registrert flere påmeldte.

Er du interessert i kuset? Sjekk ut bloggen EVA aktivitetsanalyse – der finner du program og lenke til påmelding!

 

Utveksling til Cape Town: strender, fjell og brai

I fritiden har Pernilla og Lillian blant annet gått fjellturer med kollegaer og venner.

Cape Town er en fantastisk by med utrolig mange ting å se og gjøre. Selv om vi har vært her i 9 uker har vi fortsatt ting på listen som vi har lyst til å gjøre. Byen er delt opp i mange forskjellige områder som er veldig forskjellige og spennende å utforske.

Det finnes utrolig mange flotte og forskjellige strender i Cape Town. Byen ligger slik til at man har tilgang til to forskjellige hav. Det Alantiske hav og det Indiske hav. På Muizenberg kan man surfe, mens på Boulders beach kan man bade med pingviner. Solnedgangen fra Clifton beach er utrolig vakker, og man kan se seler på Hout bay.

Pernilla og Lillian har benyttet seg av de mange strendene i Cape Town.

Cape Town er omringet av fjell.

Siden Cape Town er en by som er omringet av fjell er det populært å dra på fjellturer i helgene. Vi har blitt tatt med på fjellturer sammen med kollegaer og venner, der vi har fått oppleve fantastisk natur og utsikt. Dette er også en fin måte å bli kjent med folk på.

Captonians er veldig glade i mat og vi har vært på mange fine matmarkeder. I helgene har vi også blitt bedt på grillfest, eller brai, som det heter på afrikaans.

Ellers er utelivet veldig gøy å oppleve i Cape Town. Det finnes mange forskjellige barer med ulike temaer som ølbar, ginbar osv.  Vi har også vært på flere vingårder rundt omkring i Cape Town. Her kan man dra på vinsmaking og slappe av i solen.

Vi bor i et hus som er tilknyttet til praksisen vi er i. Dette huset er blitt gjort om til en B&B og ”shared workspace”. Foreløpig er det bare vi som bor her og vi betaler litt mindre enn vanlig fordi de er i en oppstartsfase. Huset er 200 år gammelt, stort og har en fantastisk hage med fiskedam, froskedam og fugler. Det er ti minutter å gå til jobb, noe som er veldig greit med tanke på at kollektivtransport er vanskelig å benytte seg av i Cape Town. Vi bruker for det meste Uber når vi skal reise rundt. Dette er billig og trygt.

Det er mye å oppleve på utveksling i Sør-Afrika.

Ellers er det viktig å nevne at Cape Town opplever den verste vannkrisen byen noen sinne har sett. Det er så ille at man teller ned mot ”day zero” Dette er dagen da alle kraner til alle hus blir skrudd av. Det betyr at Capetonians må stå i kø hver dag for å hente bare 25 liter vann som skal holde til en hel familie en dag. Det er derfor viktig at alle, inkludert oss, gjør alt vi kan for å spare på vannet. Vi dusjer derfor ikke mer enn to ganger i uka, to min hver gang. Vi spyler heller ikke ned etter hvert dobesøk, og lar aldri kranen stå og renne hvis vi vasker opp eller pusser tenner. På alle restauranter og utesteder i Cape Town har de skrudd av vannkranene på toalettene, og det er bare mulig å bruke hånddesinfeksjonsmiddel etter dobesøk.

Vi har taklet vannkrisen ganske bra, og så lenge vi har nok vann å drikke klarer vi oss. Det gir oss også et perspektiv på hvor mye vann vi har sløst hjemme i Norge. Vi kommer definitivt til å fortsette å spare vann når vi kommer hjem til Norge.

Les også de tidligere blogginnleggene fra Lillian og Pernilla, om praksisplassen i et sosialt entreprenørskap og om kulturen i Cape Town.

Utveksling til Cape Town: fantastisk by med flotte mennesker!

Mange spennende mennesker og kulturelle opplevelser i Cape Town.

Cape Town er en smeltegryte av mange forskjellige mennesker og kulturer, noe som gjør Cape Town til en veldig spennende by. Mange mennesker her snakker flere språk, og de fleste man møter snakker engelsk. Men hvis du som turist kan et par ord på Afrikaans eller Xhosa så blir det satt pris på.

De fleste menneskene vi har møtt her i Cape Town er også åpne og vennlige, og veldig nysgjerrige på oss. Du blir fort kjent med kassereren på matbutikken som gjerne spør hvor du er fra, og kjenner deg igjen når du kommer neste gang. Vi har blitt veldig godt kjent med mange ulike mennesker her som vi kommer til å holde kontakten med videre.

Kriminaliteten i Cape Town er ganske høy, og dette kommer av ta det er mye fattigdom i byen. Det er store forskjeller når det kommer til fattig og rik. Noen steder ser man forskjellene veldig godt. Når vi for eksempel kjører forbi mange fine hus med høye gjerder, og rett ved siden av bor mennesker i blikkcontainere.

Surfing i lunsjen? Det får de til i Cape Town!

Pernilla og Lillian i Sør-Afrika i praksis.

Captonians er veldig avslappede og dette gjenspeiles i arbeidskulturen, folk tar ting litt mer med ro her og det er vanlig å reise til stranden i lunsjpausene for å surfe.  Vi har også noen ganger blitt tatt med på cafe eller restaurant og tatt en litt lengere lunsjpause.

Ellers er Cape Town en fantastisk by med utrolig mange flotte mennesker. Vi føler oss svært godt mottatt og har blitt kjent med mange nye mennesker og fått oppleve ulike kulturer.

Pernilla møter pingviner på stranden i Sør-Afrika.

Utveksling til Cape Town: Ergoterapi og sosialt entreprenørskap

Lillian og Pernilla er i praksis i Sør-Afrika. Her er Pernilla foran praksisplassen i Cape Town.

Vi er to jenter, Lillian og Pernilla, som bestemte oss for å reise til Cape Town i Sør-Afrika, og utforske en helt ny praksisplass hvor ingen norske ergoterapistudenter har vært før. Vi var selvsagt veldig spente, og var ikke helt sikre på hva vi skulle begi oss ut på.  Men etter åtte uker i cape town angrer vi ikke på at vi dro!

Vi har praksis hos et sosialt entreprenørskap som driver med produksjon og distribusjon av mobilitetshjelpemidler. Hovedmålet til entreprenørskapet er å skape et mer inkluderende samfunn for barn med funksjonsnedsettelser og deres familier.

Pernilla tilpasser sittepute til rullestol for barn.

Ergoterapeutene i entreprenørskapet reiser ut til mange forskjellige områder for å tilpasse rullestoler til barn. Noe vi som studenter får være med på. Dette er en veldig fin måte å oppleve Cape Town på, da vi får se mange forskjellige steder og treffe mange mennesker. Hoveddelen av vår praksis går ut på å posisjonere barn i rullestoler. Vi former sitteputer ved å kutte ut deler av skum og limer disse sammen slik du ser på bildet over. På mange måter får vi følelsen av at vi legger sammen et puslespill med mange forskjellige biter som skal passe perfekt mot kroppen til barnet for at de skal få den beste stillingen i stolen. Dette er en komplisert praksis hvor vi har måttet friske opp i anatomi, biomekanikk og sykdomslærekunnskaper.

Lillian på praksisplassen i Cape Town hvor de lager og tilpasser rullestoler for barn.

Siden rullestolene blir produsert i samme lokale som terapeutene har kontor, har vi hatt mulighet til å se hele prosessen, og samarbeide med menneske med ulik bakgrunn slik som ingeniører, designere og teknikere.

Vi har også hatt mulighet til å være med på ”communitybuilding”. Der samler terapeuter og sosionomer  foreldre, folk som jobber på sentere med barn med funksjonsnedsettelser og andre for å snakke om og lære mer om funksjonsnedsettelser.

Praksisplassen i Sør-Afrika er på et sosialt entreprenørskap som arbeider for et inkluderende samfunn.

Utveksling til Namibia: Det sosiale livet i Windhoek

Karoline, Ingrid og Thea på tur i Windhoek mens de er på utveksling i Namibia.

Vi tar det første først. Vi skaffet oss namibiske simkort med 10gb data, lasta ned whatsapp, og så var vi i gang… litt varierende forhold må man venne seg til, men det har gått greit. Nedtelling på antall dager til man ser kjæresten igjen og VPN (takk OsloMet) så man kan lese aviser og se på nrk! Litt OL får vi med oss også! Karoline som tidligere alpinist, er spesielt fornøyd med alpin-gjengen og Ragnhild!

Braai til middag.

Vi sover på rekke og rad, i ett rom og det går foreløpig fint… for det er ingen som snorker eller promper unormalt mye. Oppvasken tar den som føler seg kallet, og vi klarer oss til nå med subtile hint når noen sluntrer unna. På grunn av lite regn de siste sesongene vasker vi alle klær på hurtigprogram, og prøver å ta kjappe dusjer.

Det skal sies at Thea og Karoline kjente hverandre godt fra før, mens Ingrid var litt tredje hjul på vogna… Men det har blitt en velfungerende trehjulsykkel!

Men – her i Namibia er det mye som skjer! Folk her er veldig imøtekommende og nysgjerrige, og det er ikke uvanlig å snakke med fremmede på gata. Byen er ikke ekstremt stor, men vi har blitt vist rundt på de stedene som er verdt å se.

Tur til utsiktspunkt med veileder og fysioterapeut.

 

De har blant annet et veldig fint utsiktspunkt over byen, som er en bratt 10-20 minutters topptur. Utsikten herfra er helt fantastisk, spesielt ved solnedgang. Vi har også vært på ”sightseeing” rundt om i Katutura, som blir karakterisert som ”slummen”. Det er som nevnt tidligere store kontraster herfra og til området hvor vi bor. Her ligger det søppel overalt, mange bor i hus laget av bølgeblikk og har hverken innlagt vann eller strøm. Toalettet kan også like så godt befinne seg bak nærmeste busk. Det må sies at ikke hele Katutura er slik, kun noen områder.

 

Utsikkspunkt over byen Windhoek i Namibia.

I Namibia er det generelt ganske billig, så det å finne på aktiviteter på fritiden er heller ikke dyrt. En runde biljard koster for eksempel rundt 3 kroner. Et ganske innafor måltid på restaurant med både middag og drikke til ligger på ca. 80-100 kr. Mat på butikken er også ganske billig, så vi ender ofte også opp med å braaie mye (grille). Vi har også vært ved byens innsjø og braaiet (som det overraskende nok er vann i, med tanke på at alt av elver ellers er uttørket…).

Braai ved en innsjø i Windhoek.

Dette er også et fint møtepunkt for mennesker som ønsker å grille sammen, da det allerede står utstyr her som man kan bruke. Det har også blitt litt shopping her nede så klart, da klær også er noe billigere enn i Norge. Dessuten er senteret et sentralt møtepunkt, så her har vi også gått på kino, tatt en drink, spist middag og is. Vi har også tusla rundt i sentrum, og sett på ulike marked og ”craft center” hvor alt de selger er håndlaget! Flaskeåpnere av hornet på springbook, boller og skåler laget av tre i ulike mønster, utskjærte figurer og liknende. Håndarbeidet er ganske imponerende, så noe måtte vi selvfølgelig kjøpe.

Ellers er utelivet ganske bra her, og det er mange hyggelige steder å dra. På et av byens mest populære steder har vi faktisk også møtt en del nordmenn fra andre utdanninger.

Safari har vi ikke rukket ennå, men det kommer snart 😉

Langhelg i Swakopmund

Swakopmund er en liten by helt på vestkysten. Her er det endel kaldere enn i Windhoek (type norsk sommer) og det er alltid skyet på formiddagen. Byen blir ansett som ekstremsport/aktivitets-by, så her tilbragte vi derfor en langhelg. Her er også en del av den store namib-ørkenen, med helt fantastiske sanddyner. Vi dro på en combo-tur med både 4-hjuling og sandboarding. Vi kjørte først med 4-hjuling en times tid inn i ørkenen, og cruiset opp langs dynene – utrolig gøy! Deretter kom vi til området hvor vi skulle sandboarde. Dette var bratt, og det viser seg at sandboarding er veldig vanskelig og helt ulikt snowboarding… Vi endte derfor opp med å ake istedet, noe som gikk utrolig fort! (rundt 40-50 km/t). Deretter kjørte vi en ny time rundt i sanddynene, og hadde litt photoshoots selvfølgelig, før vi kjørte tilbake.

Dolphin cruise med selbesøk.

En halvtime unna Swakopmund ligger Walvis Bay, som er mer en type havneby. Hit dro vi for ”vann-aktivitetene”. Vi ble med på delfin-cruise hvor vi kjørte ut med en stor båt.

Her så vi både pelikan, pingvin, seler, delfin og en mola mola fisk (månefisk). Selene og pelikanene hoppet også opp i båten, så man kunne klappe og mate de! Her fikk vi i tillegg servert musserende og ferske østers – så det fikk vi alle prøve! Dagen etter padlet vi kajakk med seler, noe som var utrolig kult.

Kajakktur i Swakopmund i Namibia.

Volleyball i Namibia

Ingrid deltar på volleyball for all!

En dag vi kjørte til kjøpesenteret skimtet jeg (Ingrid) sandvolleyball-baner i det fjerne… Etter litt kjapp googling fant jeg ”Deutscher Turn- und Sportverein” som er en klubb drevet av den tyske befolkningen. Jeg sendte mail til treneren som sa jeg var hjertelig velkommen. Så dro jeg på trening og før jeg visste ordet av det, så skulle jeg spille turnering med en gjeng jeg ikke ante hvem var!

“Volleyball for all” gikk i år for 34 året på rad! Det er en gigantisk turnering som blir gjennomført på en dag. Det er 240 lag a 6 spillere som kommer med familie og venner! Det er den største volleyballturneringen sør i Afrika (antall deltakere).

Laget til Ingrid het «Poets of the spherical sports equiptment».

Jeg møtte opp i god tid, intetanende om hva jeg hadde sagt ja til… Så jeg ble litt overraska da jeg så voksne folk i kostymer, kl 07:30 på en lørdag… for man kunne visst vinne på flere måter, bla: Best kledd, beste heiarop, mest sporty osv. Det var en mix-turnering nesten fri for regler. Det viktige var: ikke være i nettet, ikke tråkke over linja på serve og rotere alle spillerne (ikke gjemme vekk damene). Mange firmaer bruker turneringen som teambuilding, og det var virkelig topp stemning hele dagen!

Første kamp ble blåst i gang kl 08:00 og det ble spilt kamper på 15 min. Og 15 minutter var jammen nok, for i 12 tiden begynte jeg å lure på om cerebrospinalvesken ikke snart nådde kokepunktet, da var teltet godt å ha. Solkrem faktor 50 ble påført jevnlig, og masse vann drukket.. Eller øl, ja for hele turneringen er sponset av “windhoek draft beer” ganske ulikt norske sportsarrangementer. Vi vant alle våre innledende kamper men klarte akkurat ikke å komme oss til kvartfinale!

Turnering med «Volleyball for all».

Da jeg ble spurt om jeg ikke skulle ha en øl på slutten av dagen svarte jeg “nei jeg skal kjøre hjem”. Men da var responsen ofte: “Jeg og! Haha!” Her kan man nemlig ta seg en øl og det er ansett som greit.

Nå trener jeg volleyball to dager i uka, det er et fantastisk miljø og man blir tatt supergodt imot. Det er alle nivåer i klubben så anbefaler fremtidigie studenter til Windhoek å oppsøke DTS hvis de vil holde seg litt i aktivitet her nede.

Ellers har vi blitt invitert med på cross fit av de vi bor hos, noe som også var veldig gøy!

Les også de to tidligere blogginnleggene fra Ingrid, Thea og Karoline i Namibia: Varierte praksisplasser og Goeie more, Ongola, Uribho!

Lunsj på Friedels med grillmat og brød.

Solnedgang ved innsjø i Windhoek.

Norsk tacokveld i Namibia!

Utveksling til Namibia: Varierte praksisplasser

Første dag i praksis i Namibia.

More, hoe gaan det?
God morgen, hvordan går det?
Goot, met jeu?
Bra, og med deg?
Baie goot, dankie.
Bare bra, takk!

Sånn starter man hver dag, hver gang du møter noen, fram til kl 12. For her hilser man til alle! Hvis du bare står i heisen kan du si ”more” …god morgen, liksom.

Barneavdeling

Thea skjærer til en pute på barneavdelingen.

Jeg (Thea) har praksis på barneavdelingen på sykehusene her nede. Det er stor variasjon når det kommer til diagnoser, og det er ikke alt jeg har hørt om fra før av. Læringskurven er altså bratt, men også veldig spennende. Man kan også se hvilke diagnoser som går igjen i de ulike stammene, og man antar at mye er «selvpåført» ved f.eks. incest, vold eller dårlig oppfølging i og etter graviditet pga. fattigdom og avstander. Improvisering er meget sentralt i arbeidet vi gjør og en dag på jobb føles ofte ut som en god treningsøkt da vi tilbringer mye tid på gulvet på lekerommet.

Det er mangel på ressurser både når det kommer til bemanning og utstyr, så mye av utstyret som brukes må vi lage selv.

Barneavdelingen på Katutura sykehus.

Vi må også være kreative for å hjelpe foreldre med hvordan de kan trene barna hjemme uten noe utstyr og i omgivelser som vi nordmenn kan ha vansker med å forstå at noen kan leve i. Her snakker vi om å blant annet bruke steiner som hjelpemidler for å lære barn å sitte, plastikkposer med sand for å trene opp muskler og en trestamme for å trene på balanse. En vanlig dag på jobb kan bestå av alt fra gipsing av klumpfot, rullestoltilpasning, tøying og massasje til ulike vurderinger som school assessment, developmental assessment og opptrening og fasilitering av ulike ferdigheter som barna mangler.

Håndterapi

De ansatte ved Katutura sykehus. Karoline helt til høyre og Thea i midten bak.

Jeg (Karoline) befinner meg på avdeling på håndterapi. Her ser man et bredt spekter av håndskader. Mine første 4 uker på Katutura State Hospital, som er distriktsykehuset, var hektiske og viste mer voldelige skader.

Bruddskader, knuste ben, slangebitt, kuttede nerver og sener ofte fra slåssing eller ran er noe man så ofte, men også skader fra ulykker og sykdom. Det kommer pasienter både lokalt fra, men også pasienter som har reist flere hundre kilometer! Variasjonen i pasienter er også stor da noen har hus, familie og jobb, mens andre er hjemløse.

Håndavdelingen hvor Karoline er i praksis.

Håndterapi i Namibia.

Selve håndterapien består av mye ortoselaging – noe jeg hvertfall syntes er utrolig gøy! Utenom dette er det mye kartlegging av håndfunksjon, opptrening, tøying, arr-massasje, behandling av ødem og liknende. Ofte må man også improvisere med utstyret eller hjelpemidler man bruker, da sykehusene har store ressursmangler. Kompresjonsplagg syr man for eksempel selv. Kunnskapsnivået her er også ganske høyt da ergoterapeutene her har lenger utdannelse enn oss i Norge, så jeg lærer mye. Til og med lesing av røntgenbilder er det ergoterapeuten som gjør. De neste 5 ukene er jeg på Windhoek Central Hospital, som er et tertiærsykehus du må bli referert til. Her er det litt mindre hektisk, og skadeomfanget er noe annerledes – tap av håndfunksjon grunnet slag, ryggmargsskade, og brannskader er noe av det jeg ser mest, så her blir det også litt samarbeid med Ingrid, som er på ryggmargsskade.

Ryggmargsskade

Rullestoltrening med spinalis-gjengen.

Jeg (Ingrid) er på avdeling for ryggmargsskade, det er en avdeling som ble opprettet i 2013 med hjelp fra den svenske stiftelsen Spinalis. Avdelingen er en landsdekkende rehabiliteringsavdeling, så alle pasienter som får traumatisk ryggmargsskade blir sendt hit når de er stabile. Det skilles mellom pasienter som skades i trafikken, og de som skader seg på annet vis for eksempel fall, knivstikk osv. Hvis man skader seg i trafikken blir man nemlig dekket av et fond ”Motor Vehicle Accident fund”. Da kan ergoterapeuten bestille en panthera rullestol og andre hjelpemidler som er nødvendige, eller elektrisk rullestol hvis man trenger det. Man får også dekket tilpasninger i hjemmet.

Hvis man derimot faller fra en høyde, og man ikke har noe forsikring, er man under statens vinger og da er utvalget vesentlig dårligere på rullestolfronten. For tiden har ikke staten penger til å bestille rullstol, så man må ta det beste som finnes på lageret. Men behandlingen på avdelingen er lik for alle!  Det er ”bare” hjelpemidlene som er forskjellig.

På hjemmebesøk i praksis. Her skal en person med høy ryggmargsskade bo.

Ergoterapeuten på ryggmargskadeavdelingen er del av et team som består av fysio, lege, sosial-arbeider, sykepleier, brukerkonsulent og hjelpetrenere. Ergoterapeuten jobber med rullestoltilpasninger, forflytningsteknikker, teknikker for å kle på seg og vaske seg. Vi drar også på hjemmebesøk, noen bor i formelle hus og noen bor i uformelle hus. Uformelle hus er ja… uformelle, gjerne laget av bølgeblikk eller av tradisjonelle materialer som leire (dette er vanligere nord i landet). Ellers har vi gruppetimer med kjøre-teknikk, baking, trearbeid, rullestol-vedlikehold og sport, og noen ganger drar vi ut på kjøpesenter eller treningssenter for å utforske tilgjengeligheten i byen!
Jeg har også sett et par alvorlige trykksår… trykksår er ikke uvanlig, dessverre.

Det er langt fra Sverige til Namibia. Ikke alle rullestoler kommer fram like hele.

Pasientene ved avdelingen skrives ”aldri ut” de kommer for oppfølging etter 1, 3 og 6 mnd og så til årlig oppfølging. Det er en spennende avdeling å ha praksis på, særlig siden man er del av et team. Men det er veldig spesielt å ikke kunne bestille det beste tilgjengelige for pasientene. Noen får fine lette stoler og flere par hjul til å komme seg rundt i sanda på… mens andre må klare seg med en tung stol og ett par hjul. De beste trykkavlastende putene er dyre, så det er kun pasienter i stor risiko for trykkstår som får den.

Man lærer virkelig å sette pris på det norske helsesystemet!

Interessert i å følge oss på sosiale medier, eller lese mer om utveksling til Namibia? Se også det forrige blogginnlegget vårt!

Sunnaas har kanskje fin utsikt, men det har ryggmargsskadeavdelingen i 7. etasje hvor Ingrid er i praksis også!

Kapana og fat-cake til lunsj i praksis.

Friedels er blitt fast lunsjsted, de har fantastiske brød som grilles.