Skip to content

Anerkjennelse – vanskeligere enn man kanskje tror?

Et nytt år får mange av oss til å reflektere over det som har vært og det som skal komme. Nyttårsforsetter blir satt opp, og ofte brutt igjen etter et par dager. Det er nemlig ikke så lett å endre seg selv, endre holdninger eller adferdsmønstre.

Vi lever i et samfunn hvor mange av oss blir satt på prøver daglig. Vi blir stilt krav til. Det er selvsagt bra, men ikke hvis kravene blir for store. Vi hører om unge mennesker som nesten bukker under av krav om å lykkes på mange fronter. Barn helt ned i barnehagealder opplever press for å lykkes med å få venner og med å prestere. Barn blir bokstavelig talt målt og veid for å passe inn i en mal som noen har satt opp. Hensikten er selvsagt god – vi vil jo at alle skal lykkes. Men kan det bli for mye av det gode? Da regjeringen forsøkte å få vedtatt en språknorm for barnehagebarn, svarte fagfeltet, foreldre, besteforeldre og andre med interesse for barn og barndom er rungende NEI. Vi vil at barn skal få vokse opp uten å måtte passe inn i en mal bestemt av politikere.

Et krav jeg mener vi må stille til alle som arbeider med barn, er at de skal arbeide for anerkjennende relasjoner. Det er kanskje lett å være enig i, men ikke fullt så lett å gjennomføre. Det er ikke så mange genererasjoner siden en slik tanke var helt absurd. Barn skulle sees, ikke høres. Selv om vi ikke liker å måtte innrømme det, henger nok en lignende tankegang igjen mange steder fremdeles. Det handler om at vi ser på barn som et objekt for vår (velmenende) oppdragelse, ikke som selvstendige subjekter med krav på respekt og anerkjennelse. Noe annet som henger igjen fra tidligere tider, er en oppfatning av at barns utvikling skjer helt uavhengig av omgivelsene. Et slikt syn kan vi for eksempel kjenne igjen i noen anti-mobbeprogrammer, som retter ansvaret mot barnet, ikke mot omgivelsene. Et eksempel er når man retter oppmerksomheten mot at “Per” må endre seg, uten å stille spørsmålet: “Hva er det med meg eller miljøet her som gjør at “Per” mobber eller blir mobbet”? Nyere pedagogisk og psykologisk kunnskap viser at ingen utvikler seg i et vakuum, men at det sosiokulturelle miljøet spiller en avgjørende rolle. Dette handler også om yrkesetikk. Vi kan ikke legge ansvaret på andre enn oss selv.

Anerkjennelse er en holdning, ikke en teknikk. Anerkjennelse er ikke noe man kan “skru på” mellom klokken 8 og klokken 16, eller når det er samlingsstund i barnehagen. Det er en væremåte som må gjennomsyre alt du gjør. Det betyr å rette oppmerksomheten mot den andres opplevelser gjennom innlevelse og forsøk på å forstå. Det gjelder å legge vekt på nonverbale signaler i tillegg til det verbale i kommunikasjonen. Og det gjelder å aldri slutte å reflektere over sin egen oppførsel og handlemåte samt sine egne holdninger.

Berit Bae har lenge vært opptatt av anerkjennende relasjoner i sin forskning. Hun snakker blant annet om definisjonsmakt, hvem er det som har makt til å definere opplevelser? I mange relasjoner der voksne og barn er involvert, blir det den voksne som sitter med definisjonsmakten, dersom man ikke arbeider med å unngå det. Det skyldes at den voksne har mer makt generelt i egenskap av å være fysisk og som regel også mentalt sterkere enn barnet. Da er det avgjørende at den voksne tar ansvaret for at definisjonsmakten blir jevnt fordelt – at også barnets stemme blir hørt og tatt hensyn til. I en relasjon der den ene parten blir et objekt og den andre et subjekt, kan det ikke oppstå anerkjennelse. I sin doktorgrad fra 2004 snakker Bae om romslige og trange samtalemønstre. Romlige mønstre åpner for anerkjennelse og gir plass til den andres opplevelser. Slike mønstre er preget av innlevelse, fokusert oppmerksomhet, aktiv lytting, velvillig fortolkning, toleranse og subjekt-subjekt-relasjon. Mens trange mønstre er opptatt av “riktige” svar og innebærer vurderinger, ensidig rollefordeling, definisjonsmakt og subjekt-objekt-relasjon.

Slik jeg ser det, innebærer anerkjennende relasjoner rett og slett at man er ekte nysgjerrig og opptatt av den andre – uten å skulle “oppdra”. Det er på mange måter den samme holdningen man kan ha når man leker. I det øyeblikket du har en skjult agenda i leken, som for eksempel et konkret læringsmål, slutter det å være lek. Like fullt kan de som deltar i lek og de som deltar i anerkjennende relasjoner, lære mye. Gjennom selv å møte anerkjennelse og respekt, lærer man å anerkjenne og respektere andre. Og ikke minst: man lærer å anerkjenne og respektere seg selv. Det er kanskje den viktigste lærdommen.

Published inUkategorisert

Comments are closed.