Månedlige arkiver: november 2014

Jenta som sluttet å snakke av Trude Teige

jenta som sluttet å snakke
Tittel: Jenta som sluttet å snakke
Forfatter: Trude Teige
Forlag: Aschehoug
År: 2014

Forlagets omtale
En kvinne blir funnet drept i sin egen stue i den idylliske kystbygda Losvika. Hun sitter i en stol ved vinduet med utsikt til alle som kommer og drar. Hun er sminket og kledd i en lang, sort silkekjole.

Kvinnen er datteren til en predikant som ble funnet drept i det samme huset ett år tidligere. Drapet er ikke blitt oppklart, og folk i bygda er redde for at det går en drapsmann løs.

Journalisten Kajsa Coren begynner å grave i drapsofferet fortid. Folk omtaler kvinnen som ensom og annerledes; hun hadde nesten ingen kontakt med andre mennesker, og hun snakket aldri. Kajsa skjønner at kvinnen tilbragte dagene i stolen ved vinduet, og at hun visste mye om mange. For mye?

Da en ung jente forsvinner, øker folks frykt i takt med stormen som er på vei inn fra havet.

Min vurdering
Var veldig glad ved starten av boka at jeg hadde fått lest den foregående boka av Trude Teige. Flere ganger ble det referert til handlinger i den. Den lille bygda må være på norgestoppen i antall mord pr. innbygger.  Boka handler om mye mer enn mord. Etter hvert som Kajsa graver seg tilbake i livet til dragsofferet dukker det opp ting som har skjedd med henne når hun var barn og ungdom.

Å være adoptert og ikke akseptert i jentegjengen er også en del av tematikken i boka. Boka berører flere tabubelagte emner, som at lærer og elev ikke skal ha fysisk kontakt av noe slag.

Kilde: Leseeksemplar fra Ascheoug

Smakebiter fra boka

Det skjede like før Kajsa Coren tok inn på veien ut av Losvika, idet hun passerte det siste i bygda. Plutselig hørte hun et skrik. En kvinne kom ut på trappa og veiver oppskjørtet med armene. Så lente hun seg over gelenderet og spydde. s. 5 (1. avsnitt i boka)

Kajsas sjef i Kanal 4 hadde gitt henne tillatelse til å jobbe frilans for Sunnmørsposten mens hun hadde permisjon og bodde i Losvika. Hun hadde skrevet en nettartikkel en time etter at hun ble oppringt av vaktsjefen i “sumpen”, som umiddelbart spurte om hun også kunne dekke pressekonferansen og fortsette å holde i saken, selv om de ville sende en journalist til, pluss en fotograf, fra hovedkontoret i Ålesund. s. 37

Svik av Trude Teige

svik
Tittel: Svik
Forfatter: Trude Teige
Folag: Aschehoug
År: 2013

Forlagets omtale
En idyllisk bygd på Sunnmøre blir åsted for drap. Liket av en eldre mann blir funnet i en båt som driver på fjorden. Mannen viser seg å være en tysk turist som har feriert i bygda i mange år.

Kajsa Coren er tilbake i Losvika på Sunnmørkysten, der hun bodde som barn. Hun arbeider med en bok om kvinnene under krigen, og hun kommer over en historie om en tyskerjente som forsvant sporløst fra bygda i 1942. Kajsa graver etter hvert fram flere ukjente krigshistorier og mørke hemmeligheter i bygdesamfunnet. Er det hennes undersøkelser av fortiden som fører til at det skjer det et nytt drap?

Min vurdering
Dette er den første boka jeg leser av Trude Teige. Vil ikke si at boka var spennende krim, men heller om hvordan undersøkende journalistikk sammen med politiet kan komme frem til et godt resultat. Den var spennende helt på slutten. Det var mye hopping fra nåtid og tilbake til 1940-årene. Det var forelskelse med en tysker som var temaet og hvordan hverdagslivet fortonet seg med å gjemme radioer og annet som motstandsbevegelsen gjorde på Sunnmøre. Det var gjort stort nummer av at radioen som var gjemt i en kasse i hønsehuset november 1941. Forelskelsen mellom den unge jenta i 1941 og tyskeren varte livet ut, men i hemmelighet. Flere hemmeligheter blir avslørt etter hvert som handlingen skrider frem.

Kilde: Lånt på biblioteket

Smakebiter fra Boka
Hun så Jenny fra nabogården skynde seg nedover veien. Bak henne kom Margrethe løpende, søsteren som var hjemme på ferie fra USA.
Jenny var rundt åtti år gammel, men sprek som få. Margrethe som var nesten tjue år yngre, tok henne igjen, og arm i arm hastet de nedover mot havna.

Femten år gamle Jenny satt på trappen og kjælte med katten, da hun la merke til at bestevenninnen Ada kom springende over jordet der kyrrene beitet.
At hun torde når oksen var ute!
Kuene hevet hodene, tygde sakte, oksen glodde på henne. Jenny smilte. Den tenker sikkert at det ikke er noen vits i å bry seg med henne, for ingen kan løpe så fort som Ada.

Marmor av Toril Brekke

marmor
Tittel: Marmor
Forfatter: Toril Brekke
Forlag: Aschehoug & Co
År: 2014

Slekt skal følge slekters gang.

Omtale fra forlaget
En eldre kvinne begraves fra Paulus kirke på Grünerløkka. På annen rad sitter barnebarnet Carla og tenker tilbake på hva bestemoren fortalte om livet sitt og generasjonene før. Ikke få barn! sa hun da Carla var tenåring: Vi må stoppe disse gærne italienske genene i slekta!
“Marmor” er en original slektsroman om en annerledes familie. Flere er rikt begavet, likevel strever de med samfunnets uskrevne regler. Vi får glimt av en stamfar fra Italia, vi treffer den avdødes to døtre som fremdeles hater henne intenst, og vi møter Carlas millionærfetter Jam som lever isolert fra omverdenen. Carla selv har nettopp fått vite at hun er gravid. Skal hun våge å få barnet?

Min vurdering

Omtalen fra forlaget treffer midt i essensen i boka. Den er bygd opp med hopp i tid. Fra bisettelsen og tilbake i de forskjellie tidspunktene Carla tenker på. Tilbakeblikkene starter med brødrene som kom til Kristiania med håndverket sitt. Å lage marmor: søyler, trapper og andre ting som folk ville ha i og på husene sine.

De tjente penger og kjøpte tomt og bygde et hus til familiene sine, Søylehuset ble det kalt. Beskrevet så godt at en nesten har lyst til å oppsøke det for å se om huset er virkelig. Parallelt med livet i søylehuset, får vi innblikk i en heller fattig familie nede på Vaterland. Fyll og horing så ut til å være en del av hverdagen.

Et av av marmorarbeidene som det ofte blir referert til i boka, er marmortrappa på Nationaltheateret.

marmortrappenmarmortrappen2

Var på teaterbesøk og benyttet anledningen til å ta bilder av 2. Hvem som skal være laget av italljenerna er uvist, kanskje begge?

Hver gang Carla tenkte tilbake og vi fikk historie har kapitlet 2 søyler med nummeret på kapitlet i midten. Tilbake i nåtid er overskriften Bisettelsen. Oppdragelsen av barna var nok så fri, dvs mangel av voksne til stede, og at barna i alt for ung alder fikk passe seg selv og andre.

Smakebiter fra boka

I entreen kysser han henne lett på kinnet, slik hans far alltid gjorde med moren i oppveksten hans, og ønsker Gudny en god dag. Så er han forduftet inn i denne verdenen som gir penger til egg og salt og duker med silkedusker og forside gardiner på messingstenger med runde kuler i endene. Og Gydny er fri til hva hun vil.  s. 104

Velkommen til det frie Norge, sa faren da han noen år seinere var hjemme igjen; unionen med Sverige var blitt oppløst mens sønnen var i utlandet.
Takk, far, svarte Paul med en fast og voksen stemme.  s168

Gudny var steget opp igjen fra dypet, fra fallets endepunkt, og som en furie. Det er nå hun begynner å rope om ‘alt jukset’.
Alt i huset er juks og fanteri, håner Gudny. Skønnheten er bare et skalkeskjul.  s. 225

Høflighet er foskjellen på mennesker og katter, sier Barbara. Katten tømmer matskåla og går.
Å, sier barnet.
Høflighet er dessuten et bånd mellom mennesker, sier Barbara. Det er vennlighetens bånd.
Jeg forstår, sier lille Carla. Jeg har lest det i en bok, at menneskene sier takk. Takk for turen sa de.
Høflighet er en del av menneskenes åndelighet, forsetter Barbara oppglødd.  s. 290

Takk til Aschehoug for leseseksemplaret

 

Julemiddag – en teateropplevelse

Julemiddag Nationaltheatret 2014 Av Tyra T¿nnessen

Er så heldig at jeg har fått sett dette stykket. Utrolig morsomt og særlig når det kom opp mot 60 – 70 årene og gjenkjendelsen sto høyt. Bildet illuderer en fødsel. Barnet kom inn på scenen og ble eldre for hvert skritt. Morsomt laget.

Har du lyst til å se stykket, ser jeg det er ennå billetter å få kjøpt (17.11.14). Her må en sikkert være snar til å bestille, da stykket har fått gode anmeldelser i avisene.

Fra Nationaltheaterets egne sider da de er så godt skrevet:

inspirert av Thornton Wilders idé og av private julehistorier fra Kathrine T. Johansen, Anja B. Bjørnstad, Renate H. Reinsve, Kamilla G. Hartvig, Hadle L. Reisæter, Rolf K. Larsen, Benjamin F. Helstad, Endre S. Ellefsen, Elias H. Sørensen og Tyra B. Tønnessen selv, blandet med generelle og allment kjente opplysninger om Norges historie, samt spesielle og litt mindre kjente opplysninger om Stavangers historie pluss fri og ufri fantasi om tiden fra kvinner fikk stemmerett og hele perioden fram til det vi frekt kaller vår tid.

Velkommen til bords! Til en julemiddag der hundre år utspiller seg i løpet av én kveld.

I julen blir alt forsterket. Det fine blir finere, det triste blir tristere. Vi setter oss ved samme bord – ofte for å snakke om året som har gått. Å bivåne hundre år med julemiddager hos samme familie er som å servere selve norgeshistorien. Med det aller beste serviset.

Regissør Tyra Tønnessen har latt seg inspirere av Thornton Wilders skuespill The Long Christmas Dinner fra 1931, men i stedet for å følge en amerikansk familie, følger vi en norsk familie gjennom hundre år. Manuset baserer seg på faktiske julehistorier.

Julemiddag begynner i 1915. Vi er i et Stavanger som greier seg godt mens kontinentet er kastet ut i krig. Årsaken er enkel: Byen selger hermetikk, og mat på boks er etterspurt i krigerske tider. Den enes nød, den andres brød.

Det er ikke bare krigen som setter sitt preg på den første julen: To år før har norske kvinner fått stemmerett, og elektrisiteten har kommet til Stavanger. Margrethe Munthe har introdusert en mer leken barneoppdragelse. Men først og fremst preges familien av relasjonene til hverandre. Vi følger dem videre gjennom andre verdenskrig, sosialdemokratiets inntog og oljealderen.

Julen er en tid for tradisjoner. Likevel beveger verden seg. Vi beveger oss med den. I løpet av hundre år er det meste annerledes enn det var. Stavangerfamilien blir norgeshistorien i miniatyr.

Manuset baserer seg på faktiske julehistorier fra skuespillerne selv og fra Tyra Tønnessens elever ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår av Haruki Murakami

Tsukuru
Tittel: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår
Org.tittel: Shiktsai () montanai tazaki tsukuru to, kare no jurei no toshi
Forfatter: Haruki MurakamiPax forlag
Forlag: Paxforlag
År: 2014

Tsukuru møter vi først på universitetets andre år hvor han bare eksisterer. Spiser nesten ikke noe  og er veldig lei seg. Han er utstøtt fra venneflokken og skjønner ikke hvorfor. Etter hvert får vi vite om vennene og hvorfor han føler seg fargeløs. Handlingen gjør et hopp på 16 år, og han er i slutten av 30-årene, jobber med det han drømte om som barn. Han møter en kvinne som kjenner at noe ikke er som det skal være med Tsukuru og vil han skal kontakte de gamle vennene sine. Det blir en reise i tid og avstander.

Denne nye boka fra Murukami er ikke en murstein av en bok, men bare 334 letteste sider. Språket er vakkert og det blir bruk ord som ikke er helt vanlig å høre på norsk. Oversetterne har gjort en god jobb. Måtte flere ganger stoppe opp og ‘smake’ på setningene. Anbefaler boka på det sterkeste.

 Smakebiter fra boka

Jeg var mye alene. Men jeg vil ikke si jeg var ensom. På den tiden tok jeg det vel for gitt at det å være alene var normaltilstanden. s. 27

«Jeg skjønner det fortsatt ikke,» sa Sara. «Du bærer jo fremdeles på smerten etter det som skjedde, i hodet eller i hjertet, eller kanskje begge steder. Sikkert nokså intenst. Og likevel har du ikke noen gang i løpet av de femten, seksten årene som er gått, gjort noe forsøk på å finne ut hvorfor du måtte gjennomgå alt dette.» s. 37-38

I det nær halve året Tsukuru tilbrakte i dødens forgård, gikk han syv kilo ned i vekt. Han spiste ikke et eneste skikkelig måltid, så annet var ikke å forvente. Ansiktet hans som alltid hadde vært fyldig, ble smalt som en strek. s. 42

Tsukuru konkluderte med at det måtte være noe grunnleggende ved ham som skuffet andre mennesker. Fargeløse Tsukuri Taszaki sa han til seg selv. Når det kommer til stykket, hadde han absoluttingenting å gi andre. Han hadde jo ikke engang noe å gi seg selv. s. 110

«Det var ikke før jeg faktisk giftet meg, at jeg skjønte at ekteskapet ikke var noe for meg. Kort sagt, at fysiske relasjoner til kvinner ikke var noe for meg. Du skjønner hva jeg mener?» s. 178

 

Ungen av Oscar Braaten

ungen
MUSIKKLAB VOLUM 3: Ungen
av Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen, etter et skuespill av Oskar Braaten.

Skuespillere:
Milja: Kjersti Botn Sandal
Petrina: Lena Kristin Ellingsen
Julius: Cristian Skolmen
Lagreta, Krestina: Tone Danielsen
Hønse-Lovisa: Mari Maustad
Sersjant-Petra: Julie Støp Husby
Olina: Hanne Skille Reitan
Krestoffer, Doktoren, Gurina Neger: Bernhard A

rnø

Musikere
Kapellmester og tagenter: Simon Revholt
Trekkspill: Almir Meskovic
Fiolin: lIse Voldsdal
Bass: Gjermund Silset

Regi: Bjarte Gjelmeland

Det er Lørdagskveld og dansen er i full gang på lokalet. Det drikkes og forhold blir knyttes.

Oscar Braaten skrev stykket ungen i 1911 og det ble første gang satt opp på Nationaltheatret i 1913 i følge Wikipedia. Det er en skildring av arbeidermiljøet langs østsiden av Akerselva. Å “komme i uløkka” betydde for jentene virkelig slit. De skulle forsørge seg selv og en unge i tillegg. Hønse-Lovisa, spilt av Mari Maurstad passet på de stakars små barna for jentene. Huset hun bodde i, er i dag Kulturkafè ved Akerselva med utstillinger, teater, foredrag, konserter og servering. Stykket handler vesentlig om Milja som får en unge uten å være gift. Hun gir bort ungen til et ektepar på vestkanten og får store kvaler og savn etter gutten. Blir også ertet av vennene for at hun ikke lengre har ansvar for ungen. Hønse-Lovisa sørger for at ungen blir levert tilbake.

Før stykket settes i gang får publikum lære refrenget på en av låtene. Et godt stykke ut i blir publikum med å synger på kneipa. Et morsomt innslag.

Anbefaler å se stykket på Thorshov. Der sitter publikum så nær at en kan nesten ta på skuespillerne.

Barfotdronningen av Ildefonso Falcones

barfotdronningen

Tittel: Barfotdronningen
Org. tittel: La reina descalza
Forfatter: Ildefonso Falcones
Forlag: Bazar Forlag / Lydbokforlaget
Lest av: Anders Ribu
År: 2013

Min omtale
Slavejenta Caridad befinner seg ombord på et skip sammen med sin eier da han dør. I testamentet hans er et fribrev. Hun blir satt i land i Cádiz og får beskjed om at i Sevilla finner hun et kloster som kan hjelpe henne. En attråverdig kvinne fikk ikke gå i fred for menn i Spania på 1700-tallet. Det tok sin tid å komme seg til Sevilla. Etter mye om og menn, finner hun frem til gitanokvarteret. Det får hun venner og får jobbe. Gitanoene var en forfulgt folkegruppe og alle i bydelen hvor de bodde ble arrestert og ført til Marbella.

Caridad, Milagros og bestefar Melchor får hver sin historie i boka. Milagros danser flamenko og blir hentet til Madrid av kongens menn for å opptre. Melchor og Caridad lever noe sammen men kommer bort fra hverandre.

Min vurdering
Nok en histrorisk roman fra Ildefonso Falcones. Har lest de to foregående romanene, og virkelig har Spania en blodig fortid. I århundrene har muslimer, gitanoer og jøder blitt forfulg. I boka Udødelighetens Elixir av Gabi Gleichmann skrives det mye om jødeforfølgelsene i Spania.

Denne romanen tar for seg Gitanoene og deres levevilkår. De får være smeder, da dette var et uverdig yrke. Det var kirken som hadde mye makt som sto for forfølgelsene. Syntes romanen var veldig god. Liker alltid å lese historiske romaner, og denne var god.

Hørte boka som lydbok lånt fra biblioteket. 21 CD’er tar sin tid.