Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår av Haruki Murakami

Tsukuru
Tittel: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilegrimsår
Org.tittel: Shiktsai () montanai tazaki tsukuru to, kare no jurei no toshi
Forfatter: Haruki MurakamiPax forlag
Forlag: Paxforlag
År: 2014

Tsukuru møter vi først på universitetets andre år hvor han bare eksisterer. Spiser nesten ikke noe  og er veldig lei seg. Han er utstøtt fra venneflokken og skjønner ikke hvorfor. Etter hvert får vi vite om vennene og hvorfor han føler seg fargeløs. Handlingen gjør et hopp på 16 år, og han er i slutten av 30-årene, jobber med det han drømte om som barn. Han møter en kvinne som kjenner at noe ikke er som det skal være med Tsukuru og vil han skal kontakte de gamle vennene sine. Det blir en reise i tid og avstander.

Denne nye boka fra Murukami er ikke en murstein av en bok, men bare 334 letteste sider. Språket er vakkert og det blir bruk ord som ikke er helt vanlig å høre på norsk. Oversetterne har gjort en god jobb. Måtte flere ganger stoppe opp og ‘smake’ på setningene. Anbefaler boka på det sterkeste.

 Smakebiter fra boka

Jeg var mye alene. Men jeg vil ikke si jeg var ensom. På den tiden tok jeg det vel for gitt at det å være alene var normaltilstanden. s. 27

«Jeg skjønner det fortsatt ikke,» sa Sara. «Du bærer jo fremdeles på smerten etter det som skjedde, i hodet eller i hjertet, eller kanskje begge steder. Sikkert nokså intenst. Og likevel har du ikke noen gang i løpet av de femten, seksten årene som er gått, gjort noe forsøk på å finne ut hvorfor du måtte gjennomgå alt dette.» s. 37-38

I det nær halve året Tsukuru tilbrakte i dødens forgård, gikk han syv kilo ned i vekt. Han spiste ikke et eneste skikkelig måltid, så annet var ikke å forvente. Ansiktet hans som alltid hadde vært fyldig, ble smalt som en strek. s. 42

Tsukuru konkluderte med at det måtte være noe grunnleggende ved ham som skuffet andre mennesker. Fargeløse Tsukuri Taszaki sa han til seg selv. Når det kommer til stykket, hadde han absoluttingenting å gi andre. Han hadde jo ikke engang noe å gi seg selv. s. 110

«Det var ikke før jeg faktisk giftet meg, at jeg skjønte at ekteskapet ikke var noe for meg. Kort sagt, at fysiske relasjoner til kvinner ikke var noe for meg. Du skjønner hva jeg mener?» s. 178

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.