Månedlige arkiver: februar 2018

Tung tids tale av Olaug Nilssen

 

Tittel: Tung tids tale

Forfatter: Olaug Nilssen

Forlag: samlaget

År: 2017

 

Fra forlaget

Dette er inga heltehistorie. Det er ei kjærleikshistorie. «- Der er bilde av mamma, sa du, frå baksetet. – Kor er mamma? svarte eg, frå framsetet.
Du brukte lang tid på å formulere deg, fordi språket ditt var i ferd med å gå i oppløysing, eller fordi du leitte etter ei poetisk linje. – På øyret til bilen.»

Ein liten gut mistar språket og forandrar personlegdom. For mora byrjar ein kamp, først for å forstå kva som skjer med guten, og så for å få hjelp til å gi han den omsorga og oppfølginga han treng. Familien er plutseleg i ein svært utfordrande livssituasjon, og dei må igjennom lange og utmattande prosessar for å få hjelp. Mødrer skal aldri gi opp, blir det sagt, men kva er aksept, og kva er å gi opp? Tung tids tale er ei sterk historie om å vere foreldre til eit autistisk barn. Om kampen for at barnet skal bli sett som den han er, og få den støtta han og familien treng.

Min opplevelse

Boka er på nynorsk, men jeg velger å skrive på bokmål. Selv om nynorsk ikke er mitt foretrukne språk, er denne boka lettlest. Dette er en av tre bøker som er nominert i klassen sakprosa til bogbloggerprisen. Lånte boka på EbokBib. Heldigvis ikke venteliste.

Syntes tittelen på boka virket kjent, og fikk svaret på siste side; den er hentet fra diktet til Haldis Moren Vesaas med samme tittel. Når jeg startet å samle informasjon til bloggen (bilde og forlagets omtale) så jeg til min forbauselse at boka hadde fått veldige gode omtaler og vant Brageprisen for 2017.

I forlagets omtale sies det veldig fint om hva boka handler om, en mors kamp om å få den hjelpen de har krav på. Boka er veldig sterkt skrevet. Autisme finnes i mange varianter, selv kjenner jeg en som ikke er så hardt rammet som ham i denne boka.

Anbefaler å få lest denne prisbelønte boka.

Anorektisk av Ingeborg Senneset

 

Tittel: Anorektisk

Forfatter: Ingeborg Senneset

Forlag: Cappelen Damm

År: 2017

 

Forlagets omtale

Ærlig, nådeløs og usentimental skildring fra anoreksiens innside. Skrevet over tre år, gjennom en langsom tilfriskning, av en forfatter med den unike kombinasjonen pasient, journalist og sykepleier.

Hvordan oppleves norsk psykiatri for en pasient med anoreksi og tvangslidelser? Hvilke kamper utspiller seg i et menneske som vil gjøre det slutt med en sykdom som har vært både livline og livsfarlig siden hun var barn? Hva skal til for å gi slipp? Hvor mye betyr egentlig vekt?

“Det handler ikke om å skrive mindre om spiseforstyrrelser, slik noen har antydet, men selvsagt om å skrive bedre. Det vanskelige bør løftes frem, med all sin kompleksitet. Å skrive bedre betyr å ligge unna idealisering og romantisering av spiseforstyrrelser, og heller bringe tørre, kjedelig og farlige fakta på presise vis med godt språk. Denne boken er garantert fri for romantisering.” Finn Skårderud (fra bokens faglige forord)

Min opplevelse

Denne boka er på kortlisten til bokbloggerprisen. Hadde nok aldri valgt å lese den hvis jeg ikke skulle ha vært med å stemme hvilken bok som skulle få prisen.

Hver gang jeg åpnet boka og leste, ble jeg sulten og fikk lyst på mat. Ikke den maten Ingeborg måtte spise på behandlingsinstitusjonene, men noe bedre. Brødmat med smør er ikke godt. Selv bruker jeg ikke smør på maten, det er ikke godt. Å tvangsdrikke melk hadde heller ikke gått å få ned. Følte med henne. Da det er sagt er jeg ikke anorektisk, liker god mat og det ser en på meg. Har også fått lære hvordan en skal forbrenne kalorier; stille hopping, armhevinger og situps, men står over denne form for trening, så kjedelig.

Dette er en bok til ettertanke. Må en aldri få et slikt syn på kroppen sin. I boka refererer hun til unge jenter som blogger om kroppen sin og synes den er stygg og utvikler anoreksi. Et skjevt ord fra noen om at en bør gå ned noen kilo kan være det som utløser sykdommen. Selv har jeg aldri vært tynn, men har jo hele livet ønsket det, men å ha viljestyrke nok til gjøre noe med det……  det er en annen sak.

Ingeborg Senneset sin egen blogg

Kilde: Lånt på biblioteket