Månedlige arkiver: juli 2019

Engelen på det syvende trinn av Frank McCourt

 

Tittel: Engelen på det syvende trinn

Org.tittel: Angela’s Ashes

Forfatter: Frank McCourt

Forlag: Lydbokforlaget

År: 1997/2006

 

Forlagets omtale

“Når jeg ser tilbake på barndommen min, fatter jeg ikke at jeg slapp levende fra det. Selvfølgelig var det en ulykkelig barndom: Lykkelige barndommer er ikke mye å samle på. Verre enn en normalt ulykkelig barndom er en ulykkelig irsk barndom, og enda verre er en ulykkelig irsk-katolsk barndom.” Slik begynner Frank McCourt sin skildring av oppveksten i slumstrøket i den irske byen Limerick på 30- og 40-tallet. Og det er med humor og varme han forteller videre om familiens strabasiøse liv: Om faren som drikker opp de få pengene han tjener, og om morens umenneskelige slit med å brødfø alle barna. Men tross fattigdom og svik har faren en rikdom å gi videre til sønnen; han kan fortelle historier. Og Frank lytter begjærlig når han forteller om den uovervinnelige Cuchulain som reddet Irland, og om engelen på det sjuende trinn, som kommer til foreldrene med alle Franks småsøsken.

Engelen på det sjuende trinn har vunnet både National Book Critics Circle Award i USA og den prestisjetunge Pulitzerprisen for 1996. Boken ble også kåret til årets bok av Time Magazine.

Min opplevelse

Ikke visste jeg at jeg hadde en bokskatt stående på vent i bokhylla. Som forlaget skriver så startet boka slik og du blir dratt inn i ulykkelig irsk fatig katolsk barndom i 1930-1940 årene. Barn skulle være uvitende om livets realiteter og hvis de spurte fikk de en ørtæv eller fikk beskjed om ikke å spørre om slike ting. At alkohol og fattigdom hører sammen fikk vi til fulle vite i denne boka. (En kan være fattig uten å drikke alkohol)

Boka hendler om å overleve og om å leve fra dag til dag og ikke vite om det er brød i huset neste dag. ikke ha penger til husleia, brensel og om en liten gutt som gjerne vil hjelpe familien sin, men som også vet at om han skal komme seg derfra, må spare litt hver uke slik uten at moren vet noe.

Måtte nå når jeg skulle skrive litt om boka sjekke O’Connel navnet. Vet jo at en av hovedgatene i Dublin heter O’Connel street. I Limerick heter den O’Connel avenue. På nettet fant jeg også at de har en egen Angela’s Ashes walkong Tour og Frank McCourt museum. Skulle nok ha vist litt mer om Limerick og reist en tur dit en av de gangene jeg har vært i Dublin.

Kilde: Kjøpt lydboka

 

Havsang av Anne Østby

 

Tittel: Havsang

Forfatter: Anne Østby

Forlag: Gyldendal

År: 2019

 

 

 

Forlagets omtale

I godt voksen alder forlot Ingrid, Sina, Lisbeth og Maya Norge til fordel for venninnen Kats kakaoplantasje på Fiji. Med varm sand mellom tærne og blomster bak øret kjempet, elsket og slet de seg fram til biter av lykke.

Det er Maraia som skal arve plantasjen og sjokoladefabrikken. Alt er for henne. Men Maraia må følge sin egen vind. Hun hører havsangen – den som både kan lokke mildt i måneskinnet og brøle i grusom og grådig storm. På Fiji er havet både venn og fiende.

Da en uventet invitasjon bringer de norske kvinnene og deres fijianske venner til Norge, er det duket for både friske kulturkollisjoner og følelsesladede møter med fortiden. Og for Maraias del gir turen ny innsikt om hva som skal komme til å forme fremtiden hennes.

Min opplevelse

Denne boka er en frittstående fortsettelse etter Biter av lykke. Språket i boka er nydelig, den inviterer ikke til skumlesing, for da kan det hende at en går glipp av velskrevne setninger. Fremdriften er delt mellom hovedpersonene Maraia, Ateca, Sina, Kat og Ingrid. De har hver sin måte å snakke til leseren på.

Hva er havsang? Dette le fortalt flere ganger, men den beste sto på side 220 etter min mening:

Noen ganger synger havet i høye brøl, noen ganger hvisker det med pusen til et sovende dyr. Det sender oss glede og store fester, eller tomme garn og død fisk som flyter med buken opp. Det gjemmer skatter vi ikke kan forestille oss og uhyrer vi ikke tør møte. Havet svelger og tar imot, renser og reparerer.

arrangementet hos Gyldendal den 4. juni, viste forfatteren bilder fra Fiji. Morsomt å ha de i bakhodet under lesingen, men aldeles ikke nødvendig. Anne Østby kan kunsten å fortelle i bilder. Jeg så for meg sydhavsøya og landsbyen Korototoka.

Da handlingen ble flytter til Norge og en øy nord for polarsirkelen i Nordland, ble også naturen beskrevet nydelig.

Anbefaler denne boka på det varmeste.

Kilde: Kjøpt selv.