×

Universitetet er en maskin

av Morten Irgens

Vinden slo hagestolen mot bordet og ga meg litt sand i øynene. Hun stoppet et øyeblikk før hun flyttet stolen tilbake og fortsatte. “Denne boken jeg leser, ’Métaphysique des tubes’, forfatteren, Amélie Nothomb, hun bruker denne metaforen, at alt er sammenfattede rørsystemer”.

Istedet for å svare ble jeg sittende og tenke på metaforer. Hjernen er en datamaskin, kjærlighet er en berg og dalbane, frihet er en sykkel, religiøs veiledning er en GPS, sinnstilstand er en film, samfunnet er en fabrikk, livet er en vei, lepper som kirsebær.

“Rør?”, spurte jeg. “Hvorfor en ting, en teknologi for å beskrive virkeligheten?”

Hun trakk på skuldrene.

“Det kunne jo ha vært så mye annet.” Jeg hentet en Brugal og to glass fra kjøkkenet. Det kunne passe for en langsom konversasjon på verandaen utover kvelden.

“Vi har alltid brukt teknologimetaforer for å forklare verden”, sa hun og viftet mot laptopen sin på det lave kaffebordet imellom oss. “Rør, dampmaskiner, telefonnettverk, og nå datamaskiner”. Hun så ut som hun var lettere irritert på denne tendensen hos mennesket. “Den siste teknologien definerer alltid hvordan vi ser verden rundt oss, den gir oss Metaforen med stor M. Den blir så dypt inngrodd i bevisstheten vår at vi ikke en gang vet at det er slik.”

For tretti år siden kalte Jay David Bolter slike teknologier for de “definerende teknologiene” i boken “Turings menneske”. Han beskrev hvordan vi opp gjennom historien har brukt teknologier til å definere eller redefinere oss og vårt forhold til verden.

Gresk vannteknologi førte til de læren om menneskets fire humorer eller temperamenter, og ideen om at de må holdes i balanse. Når mekaniske klokker ble oppfunnet, begynte universet å se ut som et stort urverk.

Når dampmaskiner forvandlet økonomien vår radikalt, begynte vi å se på mennesket helse og mentale tilstand som et spørsmål om balanse av ulike trykk. I første halvdel av det tyvende århundre var telefonsentralen en vanlig metafor for hjernen. På sekstitallet var det kybernetikk og feedbackløkker. Med datamaskinen ble hjernen sett på som en prosesseringsenhet, og etter som den utviklet seg, utviklet også metaforen seg. Hjernen ble en massivt parallell digital superdatamaskin, den ble sett på som maskinvare og sinnet som programvare, og så videre.  Det virker som vi alltid vil prøve å forklare mennesket, virkeligheten eller deler av virkeligheten med den nyeste eller mest komplekse teknologien vi besitter.

Teknologiene endret vår måte å tenke på oss selv på; de definerte oss som mennesker. Og de definerte oss som sosiale vesener. Teknologi og maskiner er ofte bildet på vi bruker på sosiale strukturer og organisasjoner.  

Hun lukket endelig laptopen, lente seg tilbake og så opp på nattehimmelen som var lyst opp av ufattelig mange stjerner.  

“Universet er en maskin.” Hun tok øynene fra stjernene og så på meg: “Universitetet ditt er også en maskin, ikke sant? En maskin som produserer studenter og kunnskap.”

 

Mer

 HiOA er på vei til universitetsakkreditering, men på veien møter vi mange formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være.

Følg med!

Ellers, følg meg på sosiale medier:

logo metforisk mysing

Publisert av:

Morten Irgens
Prorektor

Skriv en kommentar