×

De lange linjene

av Morten Irgens

Universitetene spiller en stadig viktigere rolle i samfunnet. I de siste par tiårene har høyere utdanning flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universitetene er nå sett på som viktige nasjonale ressurser, og som kilder til ny kunnskap og nytenkning, tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, bidragsytere til innovasjon, sosial og kulturell vitalitet, og helsedeterminanter og velvære, tiltrekkere av internasjonalt talent og kompetanse; og verktøy for sosial utvikling og mobilitet.

Det er er derfor både historisk og viktig at Norge har fått et nytt universitet.  Men OsloMet springer ikke plutselig til livet; universitetsakkrediteringen skjer passende nok samme året som institusjonen feirer sitt 200-årsjubileum. I 1818 fikk Norge egen jordmorutdanning ved fødselsstiftelsen i Kristiania.  OsloMet bærer videre tradisjonene og samfunnsoppdragene fra denne og mer enn tretti andre ulike institusjoner som i disse tohundre årene har blitt en del av det som nå er Norges tredje største universitet.

Jan Messel skriver en bok om OsloMets historie, om røttene til det som i dag er et av Norges største universiteter, og i OsloMets eminente podcastserie blir han intervjuet av Hallvard Lavoll og Elise Koppang Frøjd om “OsloMet gjennom 200 år”.   Den første store etableringsfasen av utdanninger vi i dag har på OsloMet kom mellom 1870 til 1920, og det var spesielt kvinner som sto bak disse.  Messel tar i intervjuet først utgangspunkt i et bilde fra det første styremøtet i Norske kvinners nasjonalråd, i 1904,  hvor vi ser fem helt sentrale personer rundt den tids kvinnesaksarbeid, Karen Grude KohtFredrikke Marie QvamGina KrogBetzy Kjelsberg og Katti Anker Møller. De var også svært engasjert i etablering av utdanning for kvinner, og hadde en finger med i spillet for etableringen av en rekke forløpere til utdannelser som nå er en del av OsloMet, inkludert sykepleier-, sosionom-, fysioterapi- og yrkesfaglærerutdanningene, og deler av estetiske fag.

Siden 1818 og 1904 har verden og Norge opplevd dyptgripende endringer. Norge har blitt en svært kompleks maskin hvor alt på en eller annen måte er avhengig av alt. Forskning, utviklingsarbeid og innovasjon har blitt  et premiss for ikke bare å forstå og drifte denne kompleksiteten, men for å passe den til de stadig endrede utfordringene den blir utsatt for. Norge, og verden, står overfor substansielle utfordringer, fra klimaendringer, global avhengighet og ressursknapphet, til massiv miljøutfordringer, pandemier, globalt migrasjonspress, aldringsdemografi, resistente bakterier og teknologiskidrevne disrupsjoner.

Som utdanningene for tohundre år siden ble etablert som et instrument for sosial utvikling, er OsloMet er et instrument for det moderne samfunnets ønske om å komme en kompleks framtid så trygt som mulig i møte. OsloMets lange røtter i utvikling og formidling av samfunnsrelevant og praktisk rettet kunnskap har gitt Norge et nytt universitet med en litt annen profil enn de gamle universitetene, med en litt annen tilnærming, men med en like sterk overbevisning om forskningens viktighet og rolle i utviklingen av fagene og av samfunnet.

Messel har en interessant blogg om OsloMets historie, og en av bloggartiklene er “Fem statselige kvinner rundt et bord”.

Publisert av:

Morten Irgens
Prorektor

Skriv en kommentar