×

Plutselig kom framtiden

av Morten Irgens

En gang for mange, mange år siden, som barn, fikk jeg Jules Vernes samlede verker i julegave. Siden sluttet jeg ikke å fantasere om framtiden og vente på at den skulle komme.

Da jeg på slutten av åttitallet startet min karriere innen feltet “kunstig intelligens”, så vi konturene av denne framtiden. Veien dit var gjennom å forsøke å fange opp hvordan mennesker resonnerer og trekker konklusjoner. Etter hvert lærte vi at mennesker ikke er spesielt analytiske, og arbeidet gikk i retning av å modellere hjernens nevrale nett. Dette kunne vi bruke til å gjenkjenne mønstre i bilder, språk, atferd og store datamengder, og systemene var lærende; de ble bedre med bruk.

Vi så konturene av hvordan maskiner kunne bli flinke til det som vi anså som svært menneskelig, det å kunne forholde seg til ufullstendig informasjon og se mønstre. Tenk hva vi kunne gjøre med dette, sa vi, når datamaskiner blir bærbare, regnekraften øker, og data blir tilgjengelig i sanntid. Tenk dere, sa vi, hva vi kunne gjøre.

Og nå er vi der. Plutselig. Vi bor nå i det fjerne stedet vi en gang kalte framtiden.

Jeg føler jeg er i framtiden når jeg tenker på sjakkprogrammet AlphaZero, som like før jul vant over sjakkprogrammet Stockfish. Sånt skjer jo, men dette var spesielt. Stockfish er et av verdens beste sjakkprogrammer. Det var programmert med masse kunnskap om sjakk, inkludert strategier, åpningsspill, sluttspill, og tusenvis av tips og råd fra sjakkeksperter. AlphaZero, derimot, kjente kun til reglene for sjakk. Men den kunne også noe annet. Den kunne lære. Den spilte sjakk mot seg selv i fire timer for å lære. Deretter spilte den hundre spill mot Stockfish, tapte ingen og vant 28.

Jeg føler jeg er i framtiden når det går opp for meg at jeg ikke har vært i en bank på fem år. Jeg føler jeg er i framtiden når telefonen min kjenner igjen ansiktet mitt, har mer regnekraft enn NASAs datamaskiner når de satte en mann på månen, og gjennom støyen i en pub, forteller meg hvilken sang som spilles i bakgrunnen, viser meg teksten og forteller meg at artisten skal spille i byen om en måned. Jeg føler jeg er i framtiden når Ruter kjøper inn selvkjørende busser, det viktigste for mennesker på flukt er mobiltelefonen, jeg snakker til leiligheten min og den snakker tilbake, og når vi har selvbetjente kassa-automater, selvkjørende støvsugere, reklameplakater med levende bilder, og tilgang til 30 millioner sanger for 99 kroner i måneden.

Det var så mye vi ikke så. Vi så ikke at selvkjørende biler kan spare omtrent like mange liv som moderne vaksiner, og tenkte ikke på hva som ville skje med Norges 60 000 yrkessjåfører. Vi så ikke at Norge ville trenge et cyberforsvar, at halvparten av dagens arbeidsoppgaver ii Norge ville kunne automatiseres, at befolkningen ville bli fragmentert i separate bobler og ekkokamre, og Datatilsynet ville bli en av våre viktigste institusjoner.

Framtiden har kommet. Den ble ikke helt slik vi trodde den ville bli. Og vi vet ikke riktig enda hva den har blitt.

Publisert av:

Morten Irgens
Prorektor

Skriv en kommentar