×

Om skadelige indikatorer og binders

av Morten Irgens

Dersom vi ønsker at myndigheter og institusjonsledelser skal kunne styre, må de ha noe å styre etter. Uten indikatorer er man blind.  Norsk forskning blir derfor jevnlig og omfattende målt, hvoretter det man har målt blir presentert i ulike rapporter og artikler, for eksempel Forskningsrådets årlige Indikatorrapport og Kunnskapsdepartementets årlige “Tilstandsrapport for høyere utdanning” og Forskningsbarometer.  Til sammen skal disse gi et nyttig, meningsfullt, ikke-fordreid og komplett bilde av status innen høyere utdanning og forskning.

Men så enkelt er det selvfølgelig ikke, og indikatorbatteriet, og ikke minst bruken av det, tellekantsystemet, er derfor og med gode grunner diskutert oppad stolper og nedad vegger.  Er indikatorene nyttige? Nyttige for hva? Gir de et balansert eller forvrengt bilde? Fremmer de interessene til noen institusjoner eller grupper over andres? Er de meningsfulle? Blir de “misbrukt”, i den forstand at de ulike indikatorene blir vurdert hver for seg og ikke sett i sammenheng med hverandre? Listen av spørsmål er lang som et vondt semester.

La meg her bare trekke fram et poeng som er en gjenganger, for eksempel i Khronoartiklene “Idrettshøgskolen best av alle på publisering” fra 11. april, “Bergen passerte Oslo på mest EU-midler” fra 26. juli (som på forsiden har overskriften  “Universitetet i Bergen er best på EU-midler”) og “Får mest fra Forskningsrådet per faglige årsverk” fra 23. juli (som på forsiden har overskriften “NMBU får  mest fra Forskningsrådet per faglige årsverk”).

Slike indikatorer som måler institusjonsproduksjon per akademisk stilling er dessverre meningsfattige.  

Forrige artikkel var en fiktiv historie, en liten allegori om hvordan man i en bindersfabrikk kan forveksle produksjon og produktivitet. Per og Pål skal begge lage binders. Begge blir målt på hvor mye binders de produserer, men mens Per får bruke halvparten av sin tid på det, får Pål bare bruke en fjerdedel. Det er en polemisk (og selvfølgelig forenklet) innfallsvinkel til spørsmålet om indikatorer i den norske UH-sektoren, hvor Per og Pål representerer to institusjoner i UH-sektoren og bindersproduksjonen representerer forskningsproduksjonen.

Selvfølgelig er det umulig å ta hensyn til alle faktorer som influerer en indikator. Man bør allikevel strebe etter å konstruere indikatorer som er så meningsfullt sammenlignbare på tvers av institusjonene som mulig.  Det mest opplagte, og som i tillegg er enkelt å få til, er å justere for tiden man har allokert for oppgaven som indikatoren måler.

I Tilstandsrapportens tabell V3.21 er OsloMets tildeling av midler fra EU per UF-årsverk 28% av tildelingen til universitetet på tabelltoppen, som er UiB.  Men mens OsloMets ansatte bare har omtrent 25% forskningstid i snitt, antar jeg at universitetene i Bergen og Oslo har nærmere 50% (og ja, som for disse institusjonenen skal også OsloMets forskningstid brukes til mye mer enn forskning). Under denne antakelsen er tildeling av midler fra EU per forskningsårsverk til OsloMet 58% av tildelingen til UiB og 62% av tildelingen til UiO.

En ting er at dette er bra gitt OsloMets unge alder og faglige profil.  Men det viktigste er at det er først nå når vi har ryddet unna et aspekt som umuliggjør sammenlikning at vi kan begynne å lete etter mening bak forskjellene.  Da kan vi forstå at forskningens overheadsandel korrelerer negativt med forskningstiden, at forskningsperiodenes lengde korrelerer positivt, og at finansieringen til de eldre universitetene muliggjør en sterkere administrativ og strategisk forskningsstøtte og substansielt flere postdoktorander og stipendiater.  Og da kan vi bruke slik innsikt til å styrke effekten av ressursene våre, med andre ord øke produktiviteten og kvaliteten.

Velger vi indikatorer ut fra hva vi enkelt har tall på eller ut fra vi faktisk burde måle? Noen av de viktige indikatorene i tellekantsystemet til UH-sektoren tildekker i stedet for å avdekke, og krever for mye forklaring til at de er nyttige. De er ikke bare meningsfattige, de er også skadelige. Feilrepresentasjon av sektorens institusjoner kan både føre til at beslutninger blir tatt på feil grunnlag, og være demotiverende.

Binders eller ikke.

Publisert av:

Morten Irgens
Prorektor

Skriv en kommentar