×

Universitetet er en rebell

av Morten Irgens

(Det ser ut til at noen misforstår dette innlegget, så derfor legger jeg til denne parentesen. Den som leser til slutten av innlegget vil se at jeg skriver eksplisitt at dette er to karikaturer. Selvfølgelig mener ikke jeg at UiO er et kloster eller at OsloMet er en rebell som er allergisk mot serifer.  Beskrivelsen her av de klassiske universitetene finner du i bøker og artikler om universitetenes historie, det er ikke noe jeg har funnet på. En del av tradisjonene ønsker de eldre universitetene gjerne å ta med seg inn i en moderne verden, slikt som segl og kapper, og det spøkte jeg altså med her.  Og spøker jeg med våre naboer, må jeg jo spøke med oss selv.  Vi har valgt et navn og en grafisk profil som har skapt noen reaksjoner, primært fordi vår profil bryter  med universitetstradisjonene.  Jeg tror det er riktig at universitetene tar ulike roller og at unge universiteter bør profilere seg annerledes.) 

Under arbeidet med å etablere OsloMet ble et spørsmål stadig stilt; om Oslo trenger to universiteter.  Det er et underlig spørsmål og trigger selvfølgelig motspørsmål, som for eksempel om det er bedre med ett universitet enn to av halve størrelsen, om det er et problem at andre byer på vår størrelse i Europa har flere enn ett universitet, og om hva man trodde ville skje med Høgskolen i Oslo og Akershus den dagen den ble omakkreditert til universitet.

Men la nå det ligge og heller ta fram et annet aspekt av dette spørsmålet, en mulig smal forståelse av hva et universitet er og skal være. Dersom OsloMet skulle vært en kopi av Universitetet i Oslo, og dermed likt i lynne, arbeidsform, strategier og tilnærming til samfunnet rundt seg, ville spørsmålet vært like feil, det er så, men litt mer forståelig.

I  de mange byene med mer enn ett universitet, er ofte bildet at universitetene tar ulike roller.   Som regel har man et gammelt, ærverdig og disiplinbasert universitet som gjerne er assosiert med en metafor av universitetet som et kloster, en metafor som hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, og kunnskap har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring, med et klassisk, tidløst akademisk ideal, hevet over samfunnet, et universitet opptatt av vitenskap for vitenskapens skyld. Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap. 

Som regel har man også et universitet som er mer påvirket av en annen metafor, rebellen, en metafor som hinter om at universitet ikke bare er, men også ønsker å markere at det er annerledes enn sin eldre nabo.  Universitetet fremmer sitt fokus på utdanning, av anvendelse av kunnskapen som utvikles, og av dens relevans og effekt på samfunnet. Det er engasjert i byen og verdiskaping, ser på seg selv som et instrument for samfunnsutvikling, men føler seg som regel underkjent og dårligere belønnet. Det bryr seg gjerne ikke om Examen Philosophicum, unngår latin, fokuserer på FNs bærekraftmål og digitalisering, bruker ikke segl, men logoer, og grøsser over serifer (og Times New Roman spesielt). Det velger farger som varsler brann og fare og sier at kapper og seremonier er symboler på privilegier og klasseskiller som også representerer en videreføring av et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et anakronistisk skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte.  Og ikke minst sier det at pluralisme er viktig for å adressere utfordringene samfunnet står over, og at det ville være en tragedie hvis alle universitetene var like.

“Klosteret” er en forførende og kraftfull metafor som få utfordrer. “Rebellen” er en engasjert og kraftfull metafor som mange utfordrer. 

Verden er full av formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være, metaforer som beskriver, på en eller måte, en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse. De er, i bunn og grunn, karikaturer. 

Les mer 0 kommentarer

Brukervennlighet og metaforer

av Morten Irgens

I artikkelen “Universitetet er en maskin“ skrev jeg om hvordan vi bruker teknologimetaforer til å beskrive virkeligheten.  Her snur jeg dette rundt og skriver om hvordan vi bruker metaforer til å beskrive teknologi.  

“Snu det rundt”, sa jeg. En mild bris ga oss en kort pause fra heten. Jeg følte meg behagelig lat. Hun lente seg bakover, plasserte føttene på hagestolen og smile. “Snu rundt hva?”

“Vel, du sa at menneskene alltid har brukt teknologimetaforer for å forklare verden”.

Hun gestikulerte mot laptopen sin som stod på det lave bordet imellom oss. “Javisst. Rørystemer, dampmaskiner, telefonenettverk,… og nå datamaskiner”.

“Ja, men snu det rundt”, svarte jeg. “Istedet for teknologier som metaforer for å forklare virkeligheten, se på metaforer fra virkeligheten for å forklare teknologier.”

Jeg prøvde å finne en grei måte å utdype dette på. Sannheten er at vårt moderne samfunn drives av teknologi, like mye som av vann og energi. Teknologi gjør oss konkurransedyktige og betaler i bunn og grunn for velferdsstaten. Teknologi er det som bringer mat, kommunikasjon og sikkerhet til et økende antall mennesker. Teknologi har blitt Muliggjøreren. Med stor M. Samfunnet våre kan ikke fungere uten.  Hvordan har det gått så smertefritt?

“Hvordan har så mye av teknologien rundt oss blitt usynlig for oss? ”

Hun rullet med øynene. “Vi blir ihvertfall klar over den når den ikke funker.”

“Riktig! Mye teknologi har blitt som luft, vi legger ikke merke til den før den blir borte.”  Det er denne “usynligheten” som gjør det mulig for oss å flytte hele organisasjoner over på nye teknologiske produkter uten at alt går i grøften, som gjør at kan flytte store markeder, hele samfunn, millioner av mennesker, til å bruke komplekse teknologier. Og dette skjer jo stadig vekk. Og vi henger med.

Men når den fungerer, hva er det som gjør suksessfull teknologi så, så ‘smooth’, så behagelig, så usynlig? Jeg antar at det er innertierspørsmålet. Hvordan, hvorfor og hvor raskt kaprer nye produkter og teknologier markedet? Hvordan sprer nye konsepter og teknologier seg igjennom kulturen vår?

Everett Rogers diskuterte dette i 1962 i boken “Diffusion of Innovations”.  Han utviklet diffusjonsteorien, en teori om hvordan innovasjoner – teknologier, produkter, tjenester – blir adoptert, altså tatt opp eller tatt inn i samfunnet.

Rogers definerte kategorier av mennesker eller organisasjoner – du kan kanskje kalle dem forbrukere – i henhold til hvor raskt de adopterer nye produkter og teknologier:

  • Innovatører: Dette er entusiaster som elsker ny teknologi, selv når den egentlig ikke har et formål.
  • Tidlige adoptører: Visionære og teknologientusiaster som raskt ser hvordan teknologier kan brukes til å løse nye utfordringer.
  • Tidlig majoritet: Pragmatikere som ønsker å se at en teknologi har verdi før de tar det i bruk.
  • Sen majoritet: Konservative som foretrekker gammel teknologi inntil en ny teknologi dominerer.
  • Etternølerne: Skeptikere som med alle midler unngår å ta i bruk ny teknologi.

Spredningen av innovasjoner, Rogers (1962). Suksessive grupper av forbrukere adopterer den nye teknologien (blå),markedsandelen (gul) vil til slutt nå metningsnivået. Illustrasjon: Wikimedia Commons

Nye teknologier må nå et kritisk bruksnivå i markedet for å blir selvbærende. Men siden teknologien sprer seg suksessvis igjennom disse forbrukergruppene, altså fra venstre til høyre i figuren over, så er det nødvendig at de er suksesfulle i de gruppene som tar den i bruk tidlig, altså gruppene til venstre i figuren.

I boken “Crossing the Chasm”, fra 1992, argumenterte Geoffrey Moore for at det er spesielt vanskelig for nyvinninger å krysse fra gruppen av tidlige adoptører til den tidlige majoritetsgruppen. Dette er overgangen fra spesielt interesserte til massemarkedet, fra de som skaffer seg noe fordi det er nytt og til de som skaffer seg noe fordi det er verdifullt. Moore sier det er en avgrunn imellom disse to gruppene, en stor kløft.

I boken diskuterer Moore også ulike teknikker for å krysse denne kløften, blant annet å velge en målgruppe, forstå hele produktkonseptet, posisjonere produktet, bygge en markedsføringsstrategi, velge den mest hensiktsmessige distribusjonskanalen, og prise produktet rett.

Men for nye innovasjoner og nye teknologier så er kanskje den viktigste måte å finne en god metafor.

Gode metaforer sammenligner noe vi ikke forstår med noe vi tror vi forstår. De setter både dette “noe” og underlaget det hviler på i et nytt lys – om det er en gjenstand, et objekt, en nyvinning, et produkt eller et konsept. De gir deg innsikt og forståelse, hjelpe oss å forstå konseptuelle ideer, formidle komplekse begreper og gir en felles forståelse, slik at vi kan kommunisere effektivt.

Dette er spesielt viktig når det kommer til nye teknologier. Når du står overfor en ny teknologi trenger du forkunnskaper – en nyttig mental skuff å plassere den i, en plassholder, en metafor. Metaforer er nødvendige komponenter i vår konseptualisering av teknologier – og derfor i hvordan vi forklarer dem, i hvordan vi frykter dem, i hvordan vi regulere dem, og i hvordan vi bruker dem.

Og ikke minst i hvor enkelt og raskt vi adoptere dem. Hvor lett metaforene er å forstå og hvor godt metaforene passer teknologiene avgjør hvor lett teknologiene er å bruke. Metaforer er derfor avgjørende for at vi skal ta i bruk nyvinninger.

Jeg så opp og gjentok meg selv. Jeg har en vane å gjøre det. “Hvordan har det seg at så mange mennesker kan ta i bruk kompleks teknologi?”

“Bare hvis de er lett å forstå”.

“Akkurat! Og det gjør vi med metaforer! Hvorfor ble de første bilene kalt ‘hesteløse vogner’? Hvorfor snakker vi om hestekrefter når vi snakker om biler?”

“God teknologi synes nesten ikke. Teknologien kommer ikke i veien for det du skal gjøre. Den forstyrrer deg ikke; fokuset ditt forbli på oppgaven, ikke på teknologien. Og hvordan oppnår vi det med ny teknologi? Det klarer vi bare på én måte, med gode metaforer. ”

“Som e-post?” Hun pekte på laptopen sin. “Jeg mener, det er noe familiært med å skrive en melding og sende den til noen andre. Epost føles som vanlig post, bortsett fra at det ikke er det. Det er ikke papir, ikke blekk, ingen konvolutt, ingen frimerker, ingen postboks.”

Jeg lente meg forover og snudde maskinen hennes slik at vi begge kunne se skjermen. “Bare se her,” sa jeg og pekte, “Vinduer. Mapper. Selv en søppelbøtte. Du peker, klikker, kopierer, limer, “drag and drop”. Jeg antar du har en brannmur? Du er redd for virus og du er irritert over bugs. Du surfer på nettet, laster ned interessante sider, og beundrer det nye bakgrunnsbildet på skrivebordet ditt.

“Og denne?” Jeg holdt opp telefonen min. “Pek, dra, knip, tapp, alt er naturlig å gjøre med fingrene. Du har velutviklede mentale modeller av disse begrepene. Det sitter i ryggmargen. Det er det som gjør disse teknologiene enkel å bruke. Det er derfor du og jeg kjøper den og bruker den.”

Og det er slik teknologi krysser kløften. Metaforisk.

 

Les mer

Universitetet er en maskin

av Morten Irgens

Vinden slo hagestolen mot bordet og ga meg litt sand i øynene. Hun stoppet et øyeblikk før hun flyttet stolen tilbake og fortsatte. “Denne boken jeg leser, ’Métaphysique des tubes’, forfatteren, Amélie Nothomb, hun bruker denne metaforen, at alt er sammenfattede rørsystemer”.

Istedet for å svare ble jeg sittende og tenke på metaforer. Hjernen er en datamaskin, kjærlighet er en berg og dalbane, frihet er en sykkel, religiøs veiledning er en GPS, sinnstilstand er en film, samfunnet er en fabrikk, livet er en vei, lepper som kirsebær.

“Rør?”, spurte jeg. “Hvorfor en ting, en teknologi for å beskrive virkeligheten?”

Hun trakk på skuldrene.

“Det kunne jo ha vært så mye annet.” Jeg hentet en Brugal og to glass fra kjøkkenet. Det kunne passe for en langsom konversasjon på verandaen utover kvelden.

“Vi har alltid brukt teknologimetaforer for å forklare verden”, sa hun og viftet mot laptopen sin på det lave kaffebordet imellom oss. “Rør, dampmaskiner, telefonnettverk, og nå datamaskiner”. Hun så ut som hun var lettere irritert på denne tendensen hos mennesket. “Den siste teknologien definerer alltid hvordan vi ser verden rundt oss, den gir oss Metaforen med stor M. Den blir så dypt inngrodd i bevisstheten vår at vi ikke en gang vet at det er slik.”

For tretti år siden kalte Jay David Bolter slike teknologier for de “definerende teknologiene” i boken “Turings menneske”. Han beskrev hvordan vi opp gjennom historien har brukt teknologier til å definere eller redefinere oss og vårt forhold til verden.

Gresk vannteknologi førte til de læren om menneskets fire humorer eller temperamenter, og ideen om at de må holdes i balanse. Når mekaniske klokker ble oppfunnet, begynte universet å se ut som et stort urverk.

Når dampmaskiner forvandlet økonomien vår radikalt, begynte vi å se på mennesket helse og mentale tilstand som et spørsmål om balanse av ulike trykk. I første halvdel av det tyvende århundre var telefonsentralen en vanlig metafor for hjernen. På sekstitallet var det kybernetikk og feedbackløkker. Med datamaskinen ble hjernen sett på som en prosesseringsenhet, og etter som den utviklet seg, utviklet også metaforen seg. Hjernen ble en massivt parallell digital superdatamaskin, den ble sett på som maskinvare og sinnet som programvare, og så videre.  Det virker som vi alltid vil prøve å forklare mennesket, virkeligheten eller deler av virkeligheten med den nyeste eller mest komplekse teknologien vi besitter.

Teknologiene endret vår måte å tenke på oss selv på; de definerte oss som mennesker. Og de definerte oss som sosiale vesener. Teknologi og maskiner er ofte bildet på vi bruker på sosiale strukturer og organisasjoner.  

Hun lukket endelig laptopen, lente seg tilbake og så opp på nattehimmelen som var lyst opp av ufattelig mange stjerner.  

“Universet er en maskin.” Hun tok øynene fra stjernene og så på meg: “Universitetet ditt er også en maskin, ikke sant? En maskin som produserer studenter og kunnskap.”

 

Mer

Det er mange formeninger og delvis ubevisste metaforer om hva et universitet skal være. Jeg har skrevet om noen av disse:

Følg med!

Ellers, følg meg på sosiale medier:

logo metforisk mysing

Les mer 0 kommentarer

Universitetet er en vind

av Morten Irgens

“Fantastiske metaforer”, sa Frøya, hun satt og bladde i en poesibok.  “Hør på dette diktet av Olav H. Hauge:  Eg er ein båt utan vind. Du var vinden. Var det den leidi eg skulde? Kven spør etter leidi når ein har slik vind!”

“Cos I’m T.N.T. , I’m dynamite…” Akilles så med en strålende forventning rundt bordet. “AC/DC, låta TNT, fra plata ‘High Voltage’. Beste metaforen jeg har hørt.” Akilles musikksmak var ikke mye delt i selskapet. I bakgrunnen symboliserte Helge Lien Trio kontrasten.

Frøya ignorerte inspillet til Akilles: “En båt uten vind, det er en flott metafor for potensiale.  Potensiale for kjærlighet.”  

“Ja, det er en fin metafor. Den viser en likhet mellom to svært forskjellige ting.” Skilpadden la pannen i hendene, og så ut til å tenke hardt.“Et abstrakt konsept og et fysisk fenomen.”

“Og der ligger poenget med metaforer.” Akilles tappet fingeren på bordet. “De gir oss innsikt ved å kople en ting til en annen. Metaforer gjør noe fremmed til noe kjent.”

“Eller noe kjent til noe fremmed,” kontrerte Frøya. “Rimbaud mente at han som poet måtte se likhet i ulikhet. Eller ulikhet i likhet.” Hun viftet med boken. “I poesi er ting aldri bare ting. I seg selv. Rimbaud skulle helst se alt som noe annet.”

“Det er så mange metaforer for kjærlighet og så få for fornuft”, sukket Akilles. (Vi har det med å ignorere ham.)

Skilpadden pekte på meg: “ Organisasjonsteoretikere bruker gjerne metaforer til å finne nye måter å tenke om organisasjoner.  Hva slags metafor har du for høgskolen?  Gjør du som Rimbaud?  Bruker du metaforer til å se organisasjonen med nye øyne, som noe annet?”

Jeg tenkte på kreativitetsøvelsene til konsulentbransjen. ”Helst som noe overraskende annet, ikke sant? Overraskende metaforer gir innsikt, for de kan hjelpe oss til å tenke utenfor boksen.”   

Skilpadden viftet med pekefingeren: “Ikke nok til å slutte å bruke forslitte metaforer som ‘boks’.  

“‘Forslitt’ er da også en metafor?”

“Alt er metaforer!”, sa Skilpadden og rettet seg i ryggen. “Vi bruker dem ubevisst. Metaforer er mye mer enn språk. De er implisitte.”

”Så metaforer er fargede brilleglass, de farger alt vi ser rundt oss?”  Akilles så ut som han var fornøyd med å ha funnet en metafor for Skilpaddens beskrivelse av metaforer.

Skilpadden ignorerte Akilles (som vi ofte gjør).  “Metaforer og analogier er basis for kognisjon. De bestemmer hvordan vi tolker virkeligheten.”

“Du svarte meg jo ikke”, sa han og pekte på meg igjen.  “Dere skal jo bli universitet. Er du bevisst metaforene du har for konseptet universitet? Har fakultetene ulike universitetsmetaforer?  Har universitetet i Oslo den samme universitetsmetaforen som HiOA? Har Kunnskapsdepartementet?”

Og nå pekte også Akilles på meg: “Har dere de samme fargede brilleglassene?”

Jeg sukket og ble sittende og, vel, stotre litt, men fant redning i Olav H. Hauge.  “Institusjonen HiOA er en båt.   Vinden er alle de som jobber og studerer der.  Var det den leidi eg skulde? Kven spør etter leidi når ein har slik vind!”

“Oooh, ikke værst!” Jeg var ikke sikker på om Akilles var oppriktig eller sarkastisk med den setningen. “Jeg får sukkersjokk”, forstatte han.  (Kanskje han var sarkastisk.)  

“OK, det er to ord som dekker vårt arbeid med å bli universitetsakkreditert.”  Jeg lot setningen henge. Akilles var den som ikke kunne vente: “Og?”.

Fornuft, selvfølgelig. Vi er et universitet i verk og virke, vi er et godt universitet, og skal derfor kunne kalle oss det og ha de privilegiene som kommer med det.  Fornuft, for akkreditering er bra for kunnskapsutviklingen, kvalitetsurtviklingen, forskningen, undervisningen, den er til og med bra for vår evne til å hente penger fra EUs rammeprogrammer. Det finnes ingen fornuftige argumenter mot akkrediteringen. Fornuft er absolutt det første ordet jeg ville velge.”

“Og hva er det andre?”

“Kjærlighet.”

 

Mer!

Skilpadden løftet en hånd.  Han ønsket vel en eller annen dramatisk effekt og leste opp Store norske leksikons definisjon, ”Metafor er et ord eller et uttrykk som brukes i overført eller billedlig betydning”.    ”Men definisjonen til Store norske er for svak”, fortsatte han.  ”Den er for smal.”

At metaforer er noe dypere en litterær garnityr har vært diskutert lenge.  “All erkjennelse er oppfatningen av en ting gjennom en annen” skrev Hans Vaihingeri i 1870.  Gregory Bateson skrev i 1973 at “metaforer, det er hvordan hele stoffet av mentale sammenhengene henger sammen. Metafor er en grunnstamme av å være i live”.   Robert Nisbet skrev i 1976 at i historien om menneskets bevissthet er metaforer, “en av de eldste, dypest forankrede, og til og med uunnværlige måter å vite.”

I dag er det den kognitive metaforteorien til George Lakoff og Mark Johnsens som er mest kjent (Lakoff 1980).  De sier at vårt “ordinære begrepsapparat, i forhold til hvordan vi både tenker og handler, er fundamentalt metaforisk i naturen”, og atessensen av en metafor er “å forstå og oppleve et fenomen i forhold til et annet.

Arbeidet til Douglas Hofstadter om kognisjon basert på analogi går i samme retning (se for eksempel Hofstadter 1996 eller Hofstadter 2013).  Men disse ideene har også noen kritikere (for eksempel McGlone 2007 og Wilson 2011).

Det kan derfor være viktig å prøve å identifisere metaforene som vi bevisst og ubevisst bruker.  Er metaforen at kollegiet er en vind noe mer enn en “smart” kommentar i et middagsselskap?  Tenker vi ubevisst på universitetet som et slags kloster? Er noen av disse metaforene mer nyttige enn andre?

Metaforer kan være gode utgangspunkt for refleksjon. Jeg har skrevet om  følgende metaforer for universitet (og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler):

George Lakoff og Mark Johnson 1980. Metaphors We Live By. Chicago og London: The University of Chicago Press. På norsk:  George Lakoff og Mark Johnson 2003. Hverdagslivets metaforer. Fornuft, følelser og menneskehjerne. Pax Forlag, 2003

Douglas Hofstadter Fluid Concepts and Creative Analogies: Computer Models of the Fundamental Mechanisms of Thought. Basic Books; 1996

Douglas Hofstadter, Emmanuel Sander; Surfaces and Essences: Analogy as the Fuel and Fire of Thinking Hardcover, Basic Books, 2013

MS McGlone, What is the explanatory value of a conceptual metaphor?; Language & Communication, 2007

Deirdre Wilson, “Parallels and differences in the treatment of metaphor in relevance theory and cognitive linguistics”,  Intercultural Pragmatics. Volume 8, Issue 2, Pages 177–196, ISSN (Online) 1613-365X, ISSN (Print) 1612-295X, DOI: 10.1515/iprg.2011.009, May 2011

Les mer 0 kommentarer

Universitetet er et mangfold

av Morten Irgens

Bildet over viser regnbueflagget vaiende over HiOA under festivalen Oslo Pride. Uken tidligere hang det samme flagget på halv stang, i sorg over massakren på en skeiv klubb i Orlando.

Symboler er viktige. Men dette flagget symboliserte ikke bare HiOAs holdning, det symboliserer alle universiteters århundrer gamle fundament av rasjonalitet, kunnskap, sannhet, innsikt, logikk. Og fra dette fundamentet blir humanisme, solidaritet og mangfold nødvendige slutninger. Tillater man angrep på dette, tillater man angrep på universitetenes kjerne, universitetenes fundament.

I tillegg er det slik at mangfold gir bedre universiteter. I universitetenes mandat ligger det at man skal strebe etter å bli så god som mulig, levere den beste innsikten og mest eminente forskningen. Mangfold er ofte svaret. Mangfold gir ikke bare nye perspektiver og muligheter til å takle forskningsutfordringer fra forskjellige vinkler, men utløser også en mer forsiktig informasjonsbehandling som er fraværende i homogene grupper. Det er noe av grunnen til at vi har så sterk fokus på tverrfaglighet, samarbeid med arbeidslivet, internasjonale konsortier og studentdeltakelse.

Jeg har reflektert en del på hvilket vesen HiOA er og hvilken identitet høyskolen skal ha i universitetslandskapet i Norge og i Europa. Det er ikke et spørsmål det er enkelt å svare på, for HiOA er et vidunderlig, komplisert, kreativt, sjarmerende og litt rotete sirkus med mange, mange fasetter.  HiOA er mangfoldig. Men, a-ha! Det er kanskje det som er den beste karakteristikken av HiOA: Mangfold.

R.E.S.P.E.C.T. (Aretha Franklin)

Mangfold har mange dimensjoner. Kjønn, etnisitet, kultur, nasjonalitet, politikk, religiøs tilhørighet og livssyn, funksjonsevne, alder, seksuell orientering og kjønnsidentitet. Og mangfold er avhengig av en rekke faktorer, inkludert  individuell frihet, rettferdighet, toleranse og inkludering. Dette er verdier vi forplikter oss til.  Mangfold er ikke bare avhengig av disse verdiene, mangfold kan også bidra til å utvikle dem. Mangfold kan bidra til å skape toleranse, forståelse, aksept, frihet fra fordommer, åpenhet, respekt, aktelse, anerkjennelse og inkludering. Mangfold gir oss altså ikke bare viktige dannelsesidealer, mangfold er også en forutsetning for kunnskapsutvikling og bedre forskning.

I HiOAs hovedstrategi er mangfold beskrevet som en av HiOAs tre kjerneverdier.  Og ikke overraskende har HiOA en mangfoldskomite, en spesialrådgiver for mangfold, og en handlingsplan for mangfold (Diversity Action Plan), og mangfold i ulike fasetter har blitt hyppige poster både på HiOA-skolen, i høgskolens Kulturkalender og høgskolens HR-forumsmøter. Høgskolens rektor, Curt Rice, er leder av KIF-komiteen, hvis mandat nylig ble utvidet fra  kjønnsbalanse til “kjønnsbalanse og mangfold”.

HiOA er ikke bare svært opptatt av mangfold, den er mangfoldig. HiOA er et storbyuniversitet med en studieprogramsportfolio som appellerer til brede lag og ulike klasser av befolkningen. Den har blitt svært internasjonal med studenter fra 115 ulike nasjonaliteter og høgskolen skiller seg markant ut fra resten av universitetene i Norge med sin gode kjønnsbalanse i akademiske toppstillinger, som figuren under viser. HiOA er mangfoldig, både når det gjelder etnisitet, kultur, nasjonalitet, politikk, religiøs tilhørighet og livssyn, funksjonsevne, alder, seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Vi har ikke altså bare et humanistisk og rasjonelt grunnlag for å fremme mangfold blant våre studenter og ansatte, i studieprogrammene og i forskningsgruppene. Vi gjør det også fordi vi ønsker å være blant de beste. Det er da ikke nok å ha studenter fra mange land og kulturer eller en god kjønnsbalanse i våre toppstillinger. Mangfold bør være en drivkraft for kvalitet i våre forskningsgrupper, i våre studieprogrammer, i vår administrasjon, i vår ledelse.

“HiOA er en storbyinstitusjon og ligger i en region der befolkningssammensetningen er mer variert enn i andre deler av Norge. Mangfoldet gir oss fortrinn til å forstå og høste fordelene av forskjellighet. Vi skal stimulere til likeverd og kreve toleranse på tvers av livssyn, kultur og kjønn.”

– Ny viten, ny praksis, Strategi 2020 for Høgskolen i Oslo og Akershus

Kjønn 1

Figur 1: Boblene representerer ulike institusjoner, hvor størrelsen på boblene reflekterer antall studenter (UiO er en større boble enn HiOA fordi UiO har flere studenter enn HiOA) .  Langs den horisontale aksen er institusjonene ordnet etter andel kvinner i professorstillinger, og langs den vertikale aksen er de ordnet etter andel kvinner i førstestillinger. (Kilde: Tilstandsrapporten 2015, tabellene V8.10 og V8.11 [2])

010

Deltakere på HiOAs Pestalozziworkshop om sekualitet og kjønn i skolen.  Foto: Guðrún Ragnarsdóttir

Mer!

Om du vil lære mer om mangfold på HiOA, så ta en titt på

HiOA har både forsknings- og utdanningssaktiviteter på mangfold.  Vi har forskningsgrupper som «Mestring, arbeid og mangfold», “Mangfold i pedagogisk praksis” (MiPP), “Danning og kulturelt mangfold i barnehagen” og Barnehage: Mangfold, oppvekst og inkludering, sentre som “Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring” (NAFU), og HiOAs del av prosjektet “kompetanse for mangfold” er omfattende og inkluderer videreutdanningstilbudet «Flerkulturell pedagogikk». HiOAs Institutt for barnehagelærerutdanning har deltatt i utviklingen av nettstedet genustest.no som fremmer likestilling i barnelitteratur og barnehager.

logo metforisk mysing

Hva er et universitet?   Ofte springer svarene på det spørsmålet ut fra modeller og metaforer som sitter dypt gjemt i våre bevisstheter. Selvfølgelig skal universitetene alle ha høy kvalitet og bestrebe seg på grunnleggende prinsipper for kunnskapsutvikling.  Men de bør også være nytenkende, varierte, og kranglevorne. Noen av modellene eller metaforene våre hjelper oss kanskje ikke i den retningen. Noen gir et begrenset definisjonsrom som vanskeliggjør utvikling, pluralisme og kvalitet og blir da til skade for vår evne til å skape ny kunnskap og møte samfunnets store utfordringer i årene framover.  Jeg har skrevet følgende artikler om metaforer for universitet:

Ellers, følg meg på sosiale medier:

Referanser

[1] “Ny viten, ny praksis, Strategi 2020 for Høgskolen i Oslo og Akershus”, Høgskolen i Oslo og Akershus, 2012.

[2] “Vedlegg, Tilstandsrapport Høyere utdanning 2015”; Kunnskapsdepartementet.

Les mer 0 kommentarer

Universitetet er et pass

av Morten Irgens

Dette er meg. For en stund siden. På et universitet langt borte herfra. Kjempefornøyd. Men før vi går tilbake til de dagene og hvorfor dette bildet er her, skal vi gå enda lenger tilbake. Kanskje helt til høymiddelalderen, for det var da de første universitetene med en form for struktur dukket opp; Universitetet i Bologna i 1088, Universitetet i Paris omtrent i 1150, og universitetet i Oxford i 1167.

Arven etter de tidligste universitetene lever videre på mange måter, i rektors robe, i ritualene, og i rare titler og begreper som for eksempel dekan.  Men vi kjenner arven også igjen i vårt internasjonale utsyn og mobilitet.

Universitetenes internasjonale utsyn har alltid vært en drivkraft for intellektuell og økonomisk utvikling. Det er universitetenes metode. Da de italienske statene utviklet handelssamkvem med Bysantinerne, den islamske verden og Asia, oppdaget Europas lærde at de var intellektuelt i bakleksa. Og de responderte. Rundt 1140 ble nesten all gresk og arabisk vitenskapelig kunnskap oversatt til latin, og de europeiske universitetene begynte å utvikle seg.

Universiteter ble middelalderens kunnskapsarena for lærde fra nær og fjern, om man var student eller lærer.  Var man kunnskapstørst eller kunnskapsrik, reiste man til byen med universitetet, selv om det var i et annet land.  Og det kunne man gjøre for pensumstrukturen (inkludert grammatikk, retorikk, logikk, latin og aritmetikk) og språket ved universitetene (latin) var den samme, uansett hvilket europeisk land man var i.  Kunnskapstørst og et felles akademisk språk etablerte tidlig mobilitet blant akademikere og studenter.  

I begynnelsen var middelalderens universiteter mer grupper av lærde enn steder og bygninger. Ordet “universitet” betydde bare en samling av personer. Læreren var skolen. Studenter oppsøkt berømte lærde og studerte under dem, og de lærde vandret rundt på kontinentet for å undervise studenter og besøke andre læresteder og lærde for å lære mer. Universitetene var dermed selv mobile, de var hverken fast eller permanent plassert.  Institusjonene med de mest ettertraktede professorene blomstret og byene med de største attraksjonene for studentene sikret at universitetet ble værende.  

Hvis vi nå spoler fram til i dag ser vi at universitetene har fått mye sterkere forventninger og krav om å utvikle sine ansatte og studenter til å bli globalkyndige borgere forberedt på å leve og arbeide i den nye internasjonale verden.  Det er nå forventet at universitetene skal utvikle borgere som har en global bevissthet, en godt utviklet forståelse for andre kulturer, nasjoner og institusjoner, en kritisk forståelse for hvordan nasjonale og internasjonale spørsmål krysser hverandre, en godt utviklet bevissthet om egen rolle i en gjensidig avhengig verden, og en forståelse for hvordan de kan, både som borgere, fagpersoner og akademikere, bidra til og for verden.

Dette har vært en prosess hvor universitetene har blitt flinkere til å tjene samfunnet.  Økt mobilitet og internasjonalisering gjør at vi kan kan tjene den regionale og nasjonale kunnskaps- og økonomiutviklingen bedre.  I tillegg har vi i vår moderne tid oppdaget at mange av våre største utfordringer ikke bare er felles utfordringer for hele verden, men heller ikke kan adresseres uten internasjonalt samarbeid, både innen  forskning og utdanning.  Og det gjør vi blant annet ved å ta imot utenlandske studenter og kollegaer, og ved å selv reise ut.

Derfor er universitetene og forskningsinstitusjonene et pass til verden.  

Det er få lands innbyggere som har så stor frihet til å reise ut som vi har i Norge.  Men er du lærd eller læresøkende, åpner verden seg på en helt annen måte.  Utvandringen av lærde fra Europas totalitære stater til USA mellom 1917 og 1945 var massiv. De akademiske flyktningene fra den spanske borgerkrigen endret de akademiske landskapene i Mexico og Argentina.

På 1970-tallet begynte en sterk forflytning av studenter som en følge av at utdanningsinstitusjonene i en rekke land utviklet seg saktere enn utviklingen av økonomien og middelklassen. USA har opplevd de største tallene, først kom det mange iranske studenter tilUSA, deretter kom det en stor bølge med indere, og i år har landet mer enn 300 000 kinesiske studenter.  25% av studentene ved Australias universiteter er fra andre land, som har gjort Internasjonal utdanning til landets største tjenesteeksport.  

Hvis du lurer på hvordan du kan komme deg ut, snakk med noen på institusjonen hvor du er student eller er ansatt. Gå på nettet. Sjekk ut initiativer som Fulbrightprogrammet i USA og Erasmus Mundus-programmet i Europa, men let gjerne også etter utradisjonelle muligheter.

Og da kommer vi til bildet av meg fra lenge siden. Jeg hadde arbeidet i noen år ved Senter for industriforskning (som etter hvert ble en del av SINTEF) etter at jeg var ferdig med min Cand. Scient., da jeg kom over en beskrivelse av Rotarys utvekslingsprogrammer.  

For å gjøre en lang historie kort, tilbrakte jeg skoleåret 1991-92 ved Department of Computer Science på Portland State University i Oregon på et stipend betalt av Rotary.  Bildet er fra instituttets brosjyre hvor ansatte og akademiske gjester var presentert.  Se på bildet hvor stolt jeg var!  Men jeg var også “energized” og litt nervøs. Jeg syntes det var kjempegøy å undervise et kurs for masterstudenter i kunstig intelligens, pløye igjennom en bunke av forskningsartikler, utvikle det som skulle bli mitt eget ph.d.-prosjekt, og lære en annen kultur å kjenne. Og så endte jeg opp (etter en del om og men) med å kjøpe en gammel MGB og kjøre den nordover til Vancouver, Canada, hvor jeg tok en doktorgrad og etterhvert startet et firma og ble boende i mange år.

Slik var det at én liten søknad om finansiering av et opphold i utlandet endret hele livet mitt.  Universitetet er et pass til verden.

logo metforisk mysing

Jeg tror metaforer kan gi utgangspunkt for refleksjon.  For universitetet er ikke bare et pass, det er så mye mer. Det er et skip, det er et kloster, det er en narr, det er en maskin,…

Og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler.

Les mer 0 kommentarer

Universitetet er en narr

av Morten Irgens

“Narrer viser seg ofte å være profeter”

– Regan i Shakespeares Kong Lear

Universitetenes oppdrag er å utvikle og formidle kunnskap.  Sannhet er dermed deres eksistensgrunnlag.  

Som samfunnskritiker er universitetenes rolle beslektet med narrens rolle i hoffene i det gamle Roma og i Kina, i renessansen i Europa og i tsarens Russland. Som narren har universitetet kompetanse på normativ formidling, og som narren skal universitetet bruke denne evnen til å få fram og fortelle sannheten, uansett om den er ubehagelig, å være barnet som i H.C. Andersens historie sier “Men keiseren har ingen klær på!”.

Narrens oppdrag var å skaffe fram og formidle undertrykte sannheter, fortrengt kunnskap, det forbudte, det delvis skjulte, det ubehagelige, det som var opplagt for alle utenfor kongens hoff; sannheter om forfengelighet, bestikkelser, snobberi, lunefullhet, latskap, opportunisme, undertrykkelse, renkespill; og målene var gjerne religion og hyklerske autoriteter, pompøse lærde, grandiøse kunstnere, sykofante byråkrater og inkompetanse i statsapparet og i politikkutforming – for å bruke mer moderne uttrykk. Narrens form var å drive narr; en måte å uskadeliggjøre informasjonen.

Narren hadde et nært, men antagonistisk forhold til makten, representert ved kongen, et forhold som var helt avhengig av at makten var vis. Hvis en konge lot en narr miste hodet – bokstavelig talt – ville han ikke lenger få ærlig og viktig informasjon. Han ville også miste en trygg og objektiv kilde til innsikt og nye perspektiver.

Som narren er universitetet finansiert av makten, og som narren skal universitetet allikevel være uavhengig av makten. Da må makten gjenkjenne funksjonen som særdeles viktig. Selv i flere av middelalderens mest undertrykkende kongedømmer forsto man viktigheten av narren, og grunnen er opplagt, man forstod viktigheten av kunnskap.

Narrens og universitetenes lisens på å fortelle sannheten til herskeren er altså ikke så mye et privilegium som en nyttig (om enn til tider ubehagelig) funksjon for makten og et viktig og nødvendig bidrag for kulturell, vitenskaplig og økonomisk vekst.

“De vil ha meg pisket hvis jeg sier sannheten, du vil ha meg pisket hvis jeg lyver. Og undertiden piskes jeg fordi jeg holder munn.” – Narren i Kong Lear

logo metforisk mysing

«Metaforisk mysing» er bloggartikler hvor jeg lar en metafor være utgangspunktet for refleksjon. “Universitetet er en narr”, er en metafor som reflekterer én av mange måter å se universitetet på (og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler). Det er selvfølgelig mange måter, reflektert med ulike metaforer.

Sitatet “Narrer viser seg ofte å være profeter” er fra karakteren Regan i Shakespeares Kong Lear (V, iii, l. 73), en direkte (og kanskje feilaktig) oversettelse av  Shakespeares originale tekst “Jesters do oft prove prophets.”. I en moderne engelsk utgivelser av Kong Lear er dette uttrykt som “Don’t joke, it might come true”, og i Arthur O. Sandveds flotte oversettelse på Achehougs forlag som “Det hender ofte det går troll i ord”.

Sitatet “De vil ha meg pisket hvis jeg sier sannheten, du vil ha meg pisket hvis jeg lyver. Og undertiden piskes jeg fordi jeg holder munn.” er også fra Shakespeares Kong Lear, og er Arthur O. Sandveds oversettelse.

Les mer 2 kommentarer

Universitetet er et kloster

av Morten Irgens

Inntil høymiddelalderen var den høyere utdanningen i Europa et kirkelig ansvar som gjerne ble utført i klostre. Etter hvert som behovet for utdanning spredte seg til mer enn prestegjerningen, gikk klosterutdanningen tilbake og universitetene vokste fram. Men på noen måter adopterte universitetene en idé om en arv fra en klosterkultur, en arv som etter hvert gikk over til å bli en metafor: Universitetet er et kloster.  

Klosteret som metafor hinter om et andektig og beskyttet sted for kontemplasjon og refleksjon dedikert til et høyere formål, et sted hvor innsikt, hvor kunnskap, har en egenverdi, ubesudlet av verden omkring.  Det er en metafor som tydeliggjør universitetets uavhengighet og privatiserte, men kollegiale natur, en metafor som forteller om et kollegium av lærde og lærlinger, et brorskap.

Selv om dette har lite med hvordan middelalderens universiteter faktisk fungerte, ei heller hvordan dagens universiteter fungerer, er det for mange en forlokkende metafor, en metafor som tegner et ønsket ideal.  Men noen sider ved dette idealet, denne metaforen, er omdiskuterte.

Har for eksempel klostermetaforen videreført et tradisjonelt religiøst skille imellom presteskap og lekfolk i form av et unødvendig skille imellom akademiske og ikke-akademiske ansatte?  

Eller har klostermetaforen appell nettopp fordi den gir en beskrivelse av universitetet som er ubundet av den virkelige verdens bekymringer – og ubundet av krav om å addressere disse bekymringene? Universitetet skal i prinsippet være et senter for intellektuell mangfold som fostrer en kultur for gjennomtenkt og mangevinklet diskurs om viktige saker. Men tegner klostermetaforen et ideal som er for stille, for ryddig, for frakoplet? Et ideal som forherliger istedet for å kritisere en tendens til å reflektere stadig mer om stadig mindre av betydning, en tendens til å se innover istedet for utover for stimulans og inspirasjon?

Som et korollar til paragrafen over, kan man spørre om klostermetaforen ved å fostre ønsket om å abstrahere debatten, refleksjonen og forskningen fra virkelighetens rufsete virkelighet, sakralt idealiserer disiplinfagene på bekostning av profesjonsfagene?

Har klostermetaforen appell fordi den gir en argumentasjon for hvorfor kollegiet bør få være i fred? Klostermetaforen peker mot en uavhengig og internt fokusert organisasjon som reflekterer verdiene og forventningene til kollegiet, et kollegium som selv bestemmer sine rammer, pensum, lærebøker og krav. Ikke er det bare kollegiets  ansvar å sette og vedlikeholde standardene, ingen andre har kunnskapen til å kunne gjøre det. Eller, så sier kollegiet. Er krav om måloppnåelser, relevansorientering og beskrivelser av læringsutbytter ikke bare et overgep mot denne uavhengigheten, men også en tvungen og ubehagelig realitetsorieentering som forstyrrer freden i klosteret?

Har klostermetaforens  ideal om kollegialitet skapt en konserverende, langsiktig og endringsfiendtlig styreform?  Er det bra eller ikke? Er modellen arkaisk? Passer den størrelsen og oppgavene til et moderne universitet? Hvordan skal kollegialitet som ledelsesform tilpasses en institusjon som HiOA med 2200 ansatte?

Har klostermetaforen fostret en privatisert arbeidsform, både når det gjelder pedagogisk tilnærming og relasjon til studentene?  Hvor mye av undervisningen ved norske universiteter i dag foregår på en privatisert og, bokstavelig talt, middelaldersk måte?

Masseutdannelse utfordrer klostermetaforen – det er 220 000 studenter i Norge og omtrent 20 millioner i EU. Med slike tall og slik stor investering er det ikke rart at myndighetene søker å avprivatisere arbeidsformene ved universitetene,  institusjonalisere dem, for å få jevnere og høyere kvalitet, etablere sterkere fagfellekontroll, styrke eksponeringen til praksisfelt og behovseiere, og øke pensumets samfunnsrelevans.  

Også ny teknologi utfordrer klostermetaforen og dens arbeidsformer. Våre unge finner sine lærde, sine mestere, på internettet først, hvor de gjerne finner bedre og mer interessante lectio enn enn på sitt fysiske universitet. Mobiltelefonen gir deg tilgang til nært sagt all menneskelig kunnskap.  Hva skal da være universitetets rolle?  

Har klostermetaforen utspilt sin rolle?

 

logo metforisk mysing

Metaforer kan gi utgangspunkt for refleksjon. En rekke metaforer er benyttet for universitetene, og det som selvfølgelig kjennetegner dem er at de på en eller måte beskriver en flik, en synsvinkel, en virkelighetsforståelse, en karikatur, og at et virkelig universitet ikke reflekterer noen av disse, alle eller noen. Men de fleste universiteter har, bevisst eller ubevisst, valgt seg en eller flere metaforer som grunnlag for sitt narrativ. Jeg har skrevet om noen av disse:

Og med «universitet» inkluderer jeg selvfølgelig både universiteter og høyskoler.

Les mer 0 kommentarer

Universitetet er et skip

av Morten Irgens

“Håp er en ting med fjær”.

Akilles hadde sittet stille en stund og sett ut av vinduet, en stor kald flate foran januarmørket. ”Vel, det skriver André Brink i ’Attråens rett’”, fortsatte han.  “Jeg synes det er en nydelig metafor.”

“Et fjærkledd vesen er en flott metafor for håp,” nikket Frøya. ”Men egentlig er det Emily Dickinson”. Frøya leser mye og husker det hun leser. Hun tok fram en bok fra bokhylla og bladde imponerende fort opp.  

“Hope” is the thing with feathers –

That perches in the soul –

And sings the tune without the words –

And never stops – at all”

Vi satt og ruget på det en stund, Akilles, Frøya, Skilpadden og jeg. Vi hadde sittet en stund rundt bordet og snakket om hva året ville bringe. Håp. Utenfor var det kuldegrader og snø. Et lite vesen med fjær vil ha en tøff tid. ”Det er en flott metafor”, kommenterte jeg, ”håp som et fjærkledd vesen.”

Skilpadden satte fram desserten. Rødvinsposjerte pærer med kanelstenger.  Frøya holdt skjeen i munnen med lukkede øyne.  “Orgasmisk! Mmmm”.  Så sukket hun. “Det er vel en tydelig metafor.”

“Morten, du må da ha møtt noen metaforer for høgskolen da du begynte der?” Skilpadden smilte og løftet glasset til en skål.   “Ubevisste metaforer?”

Jeg tenkte litt før jeg svarte.  “Et skip, kanskje. Noen sa ‘velkommen om bord’”.

“De ansatte er jo galeislaver!” Frøya lo godt. “Slaveskip!”

“Jeg tror ikke det var det de tenkte på.  Mer som ‘velkommen med på reisen´.  Eller at vi er i en båt, i samme båt, det er jo en metafor som arbeidsgivere ofte bruker.”

“Opprørt sjø?” Akilles flirte. “Noen isberg dere ikke har sett? Stemmer kartet og virkeligheten overens? Pass på så dere ikke kullseiler!”

Frøya fulgte opp: “Hvem seiler under falskt flagg? Tilløp til mytteri noe sted?  Hvor finner dere en vennlig havn?”

Jeg tenkte litt på de marine metaforene, men syntes ingen var spesielt dekkende.  “Jeg har noen ganger lurt på hvilket hav vi seiler på”, mumlet jeg, mest for å si noe.

“Hvilket hav? Lurte du ikke heller på hvor skipet skal hen?  Aah, ja det er sant, til landet Universitet”.

“Vi skal ikke dit, vi er der!   Eller nei, det er klassifikasjonen på skipet.  M/S HiOA, 20 000 tonns universitetsskip. Vi er bare feilklassifisert. Og det skaper unødvendige problemer.”

“Der har du metaforen din.” Skilpadden så ut som om han var fornøyd med seg selv. “Vanskelig å levere tjenester til cruisepassasjerer hvis myndighetene hevder dere er et tankskip.”

“Nei, men her ser du problemet: myndighetene hevder ikke at vi er et tankskip. De har pålagt oss i lovs form å være et cruiseskip. Men de vil ikke formelt klassifisere oss som et. Eller betale det samme for transporten.”

“Men dere skal jo bli universitet”, fortsatte Skilpadden. “Hva slags metafor er det du har for ‘universitet’?  Deler alle på høgskolen samme metafor?  Samme målbilde?”

“Vi skal ikke bli, vi er et universitet!,” protesterte jeg.

“Jadajada, i gavnet, men ikke i navnet, blablabla, det har vi hørt før. Men tror du at du og Røe Isaksen deler de samme universitetsmetaforene?  Betyr begrepet “universitet” det samme for ledelsen på HiOA og regjeringen?”

Frøya var ferdig med desserten og flyttet asjetten litt til side.  “Jeg synes du ga et dårlig metaforeksempel, Morten. ‘Skip’ er ikke en metafor som sier oss noe spesielt om en høgskole.”

“Universitet!”

“OK, universitet, men  ‘skip’ eller ‘båt’ forteller oss ikke noe spesielt om et universitet, det er en mer generell metafor for organisasjon.”

“OK, OK, her er en universitetsmetafor. Universitetet er en kakerlakk.”

Jeg lot setningen henge. Alle tre så på meg. Helge Lien Trio spilte i bakgrunnen.

Akilles pekte på meg med gaffelen. “Den må du forklare.”

 

Mer!

“Skip” er en vanlig metafor for en organisasjon med ansatte, og blir også noen ganger brukt mer eller mindre bevisst når man tenker på universitetet som en organisasjon.  Men det er mange andre, og kanskje mer interessante, metaforer for universitet.  Hver av dem er både riktige og gale, og hver på sin måte. «Metaforisk mysing» er en serie artikler som hver tar utgangspunkt i en ny metafor, en metafor som kanskje kan gi utgangspunkt for refleksjon.

Les mer 0 kommentarer

Det mangfoldige universitet

av Morten Irgens

Mangfold er avhengig av en rekke faktorer, inkludert  individuell frihet, rettferdighet, toleranse og inkludering.   Dette er verdier vi forplikter oss til.  Mangfold er ikke bare avhengig av disse verdiene, mangfold kan også bidra til å utvikle dem.   Mangfold kan bidra til å skape toleranse, forståelse, aksept, frihet fra fordommer, åpenhet, respekt, aktelse, anerkjennelse og inkludering.   Dette er ikke bare viktige dannelsesidealer, det også en forutsetning for kunnskapsutvikling.

Har du tenkt noe på hva slags vesen HiOA er?  Hvilken identitet høyskolen har?   Det er ikke et spørsmål det er enkelt å svare på, for HiOA er et vidunderlig, komplisert, kreativt, sjarmerende og litt rotete sirkus med mange, mange fasetter.  HiOA er mangfoldig.  Og kanskje nettopp det er den beste karakteristikken av HiOA: Mangfold.

Mangfold har mange dimensjoner. Kjønn, etnisitet, kultur, nasjonalitet, politikk, religiøs tilhørighet og livssyn, funksjonsevne, alder, seksuell orientering og kjønnsidentitet.    

HiOA har blitt en svært internasjonal høgskole med studenter fra 115 ulike nasjonaliteter! Og høgskolen skiller seg markant ut fra resten av universitetene i Norge med sin gode kjønnsbalanse i akademiske toppstillinger, som figuren under viser.

HiOA er svært mangfoldig og er svært opptatt av mangfold. Mangfold er i HiOAs hovedstrategi beskrevet som en av HiOAs tre kjerneverdier.  Og ikke overraskende har HiOA en egen handlingsplan for mangfold.  HiOA opprettet i 2013 en stilling i  fellesadministrasjon hvor mangfoldsarbeid inngår i stillingsbeskrivelsen, og høgskolens rektor, Curt Rice, er leder av KIF-komiteen, hvis mandat nylig ble utvidet fra  kjønnsbalanse til “kjønnsbalanse og mangfold”.

27. januar i 2015 fikk høgskolen sin første mangfoldskomite som er bredt sammensatt av representanter fra alle fakultetene, sentrene, studentene og administrasjonen. Komiteopprettelsen var et riktig og viktig skritt i retning av et systematisk mangfoldsarbeid ved HiOA.  Arbeidet i komiteen reflekteres i ulike tiltak i HiOAs Handlingsplan for mangfold i neste planperiode (2016-18(20)).

Videre har mangfold i ulike fasetter blitt en fast post både på HiOA-skolen og i høgskolens Kulturkalender. Høgskolens HR-medarbeidere har alle en viktig rolle i å rekruttere og utvikle mangfold. Likestilt rekrutterings- og personalpolitikk står derfor på agendaen i hvert av høgskolens fire HR-forumsmøter i året.

HiOAs videreutdanningstilbud innen «Flerkulturell pedagogikk» og «Flerspråklighet og andrespråkspedagogikk», en forskergruppe innen «Mestring, arbeid og mangfold» og en gruppe som heter “Mangfold i pedagogisk praksis” (MiPP).  HiOA-instituttet AFI leverte tidligere i år en rapport sammen med NIFU om mangfold i forskningssektoren, på oppdrag fra Kif-komiteen.

“HiOA er en storbyinstitusjon og ligger i en region der befolkningssammensetningen er mer variert enn i andre deler av Norge. Mangfoldet gir oss fortrinn til å forstå og høste fordelene av forskjellighet. Vi skal stimulere til likeverd og kreve toleranse på tvers av livssyn, kultur og kjønn.”

– Ny viten, ny praksis, Strategi 2020 for Høgskolen i Oslo og Akershus

R.E.S.P.E.C.T.

-Aretha Franklin

Kjønn 1

Figur 1: Denne grafen viser at HiOA skiller seg markant ut fra universitetene i Norge ved sin gode kjønnsbalanse i akademiske posisjoner. Boblene representerer ulike institusjoner, hvor størrelsen på boblene reflekterer antall studenter (UiO er en større boble enn HiOA fordi UiO har flere studenter enn HiOA) .  Langs den horisontale aksen er institusjonene ordnet etter andel kvinner i professorstillinger, og langs den vertikale aksen er de ordnet etter andel kvinner i førstestillinger. (Kilde: Tilstandsrapporten 2015, tabellene V8.10 og V8.11 [2])

Dette er akademiske toppstillinger.  Men dessverre er det slik at selv om vi har en god kjønnsbalanse i våre akademiske toppstillinger, så er kjønnsubalansen i HiOAs studieprogrammer og øvrige stillingskategorier til dels stor. En god kjønnsbalanse i alle stillinger og alle studieprogrammer er et mål for HiOA.

Hva skjer?

I dag hadde jeg gleden av å åpne en tredagers Pestalozziworkshop på HiOA hvor temaet var seksualitet og kjønn i skolen.  Bildet øverst er fra denne workshopen.  Om to uker åpner et nytt nettsted for å fremme bevissthet rundt kjønnsnormer i barnelitteratur, med høgskolens Institutt for barnehagelærerutdanning som en viktig samarbeidspartnerne i utviklingen.  21. oktober holder førsteamanuensis i psykologi ved UiO, Henning Bang, et seminar for høgskolens personale med tittelen “Organisasjonskultur og mangfold”, hvor han går nærmere inn på hva slags typer mangfold som kan eksistere i en organisasjon, hva forskning sier om konsekvensene av mangfold i organisasjoner, og hvordan dialogisk kommunikasjon kan være en måte å dra nytte av mangfold på arbeidsplassen. Og 28. oktober arrangerer Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning en workshop på HiOA om mangfoldsledelse.

Våren 2016 vil professor og forskningsleder ved FAFO, Jon Rogstad, holde et kurs på HiOA-skolen hvor temaet vil være rekruttering av mangfold. I april vil psykolog og doktorgradsstipendiat ved NHH, Mads Nordmo holde et kurs samme sted i hvordan våre implisitte fordommer kan være til hinder for mangfold på arbeidsplassen.

For å nevne noe av det som skjer.

010

Foto: Guðrún Ragnarsdóttir

Mangfoldskomiteens mandat

Komitéens mandat er å (1) utarbeide, implementere og evaluere toårig handlingsplan for mangfold, (2) apportere på og analysere høgskolens likestillingsarbeid, (3) bidra til strategiske diskusjoner og målutformingsarbeid ved HiOA, (4) være en pådriver for en inkluderende og ikke-diskriminerende personalpolitikk, og (5) legge til rette for forskningsformidling og kompetanseutvikling innen mangfold

Følg med

Referanser

[1] “Ny viten, ny praksis, Strategi 2020 for Høgskolen i Oslo og Akershus”, Høgskolen i Oslo og Akershus, 2012.

[2] “Vedlegg, Tilstandsrapport Høyere utdanning 2015”; Kunnskapsdepartementet.

Forkortelser:

HiOA: Høgskolen i Oslo og Akershus

NMBU: Norges miljø-og biovitenskapelige universitet

NTNU: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

UiA: Universitetet i Agder

UiB: Universitetet i Bergen

UiN: Universitetet i Nordland

UiO: Universitetet i Oslo

UiS: Universitetet i Stavanger

Les mer 0 kommentarer