×

NORA er etablert

av Morten Irgens

NORA (Norwegian Artificial Intelligence Research Consortium) er nå i gang med sin virksomhet. Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre tilstøtende fagområder relevant for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens.

Hva er kunstig intelligens (KI)?

Kunstig intelligens kan i korte trekk oppsummeres som samlingen av metoder og teknologier som gjør det mulig for maskiner å lære av erfaring, tilpasse seg nye situasjoner og utføre oppgaver vi oftest tenker på som forbeholdt mennesker.

Hva er NORA?

NORA er et konsortium etablert av Universitetet i Agder, Universitetet i Tromsø – Norges arktiske universitet, OsloMet, Universitetet i Bergen, Norges miljø og biovitenskapelige Universitet, Simula Research Laboratory AS og Universitetet i Oslo. NORA-samarbeidet ble første gang annonsert i Khrono (LENKE) den 2. oktober 2018. Det er etablert et eget styre for NORA. Dette styret har hatt sitt første møte og professor Pinar Heggernes, Universitetet i Bergen, er valgt til NORAs første styreleder. NORA-styret har besluttet at Universitetet i Oslo skal være vertskap for sekretariatet for NORA og så fort som praktisk mulig vil stillingen som daglig leder for NORA-sekretariatet bli utlyst. Interessen for NORA er stor og en mekanisme for opptak av nye medlemmer og et eget nettsted er under etablering.

Hvorfor NORA?

Formålet med NORA er å styrke norsk forskning og utdanning innen kunstig intelligens, maskinlæring og robotikk, samt andre fagområder relevant for utvikling av anvendelser som sorterer under begrepet kunstig intelligens. Det er behov for å synliggjøre partnernes forskning og utdanning på området og NORA skal stå for ulike arrangementer, skape møteplasser for forskere og studenter, samarbeide om utdanning, og etablere og vedlikeholde et nettsted med oversikt over partnernes aktiviteter på området.

NORA skal videre bidra i utvikling av forskningsprosjekter hos og på tvers av konsortiets partnere, være en aktiv pådriver for innovasjons og entreprenørskap på området, samt bidra til å styrke samarbeidet mellom partnernes forskningsmiljøer og næringslivet. NORA skal videre bidra i posisjonering av norsk KI-forskning på den internasjonale arena og ha et særlig ansvar for å utvikle aktiviteter rettet mot Horizon 2020 (og Horizon Europa).

NORA skal arbeide for økt forståelse for de muligheter som kunstig intelligens gir, de begrensinger som er knyttet til bruk av kunstig intelligens, og sist men ikke minst bidra til økt forståelse for etiske og samfunnsmessige forhold knyttet utvikling og bruk av kunstig intelligens.

Med hilsen NORAs styre,

  • Pinar Heggernes UiB (leder)
  • Anne Cathrine Gjærde, NMBU
  • Ole-Christoffer Granmo, UiA
  • Morten Irgens, OsloMet
  • Kenneth Ruud, UiT
  • Rachel Thomas, Simula
  • Morten Dæhlen, UiO

 

 

Les mer 0 kommentarer

Boosterprogrammet

av Morten Irgens

Omfanget av FOU-produksjonen på OsloMet har år etter år og med stødige skritt økt. For noen år siden organisert fakultetene forskningen i forskningsgrupperfordi ulike undersøkelser og rapporter har vist at dette er en effektiv metode for å institusjonalisere forskningen og heve forskningsaktiviteten i alle stillingstyper. På alle nivåer i organisasjonen har det blitt utført et systematisk arbeid og tatt strategiske grep.   FOU-utvalget har fått en større strategisk rolle, fokus på FOU har blitt styrket i alle deler av universitetets administrasjon, et ”Forskningsadministrativt ledernettverk” har blitt etablert og koordinert med FOU-utvalget, og alle fakultetene har fått egne seksjoner for FOU-støtte.

For tre år siden flyttet vi fokuset til fellesadministrasjonens avdeling for FOU-støtte fra å være reaktiv til å bli proaktiv. I stedet for å et sted hvor forskerne henvendte seg, har vi utviklet en rekke programmer, kurs og workshops for kompetanseutvikling. Et annet eksempel er at bidrag til søknadsskriving nå har som et viktig delmål å utvikle fagmiljøet som søker, ikke bare vinne prosjekter (og dermed også gå igjennom alle tilbakemeldingene og fagfellekommentarene sammen med fagmiljøene). Et tredje eksempel er utvikling av utviklingsprogrammer som Booster- og Individprogrammene.  Jeg vil skrive litt om individprogrammet en annen gang, og heller formidle noen ord om Boosterprogrammet nå.

Boosterprogrammet er rettet mot forskergrupper og tydelig identifiserte faggrupper. Målet for programmet er at hver av de deltakende forskergruppene skal

  1. etablere et overordnet forskningsprogram, en slags forskningsstrategi med felles forskningsmessige mål,
  2. etablere en klar plan for forskningsadministrative aktiviteter,
  3. bli synlig nasjonalt og internasjonalt,
  4. delta i flere eksternfinansierte prosjekter, både som partner og leder,
  5. etablere langsiktig, målrettet samarbeid med viktige nasjonale eller utenlandske eksterne miljøer, og
  6. bli et viktig miljø for doktorgradsstudenter og postdoktorer.

Alle de deltagende forskergruppene går gjennom et tre år langt program som er organisert i tre faser:

Fase 1 – kartlegging: Vi kartlegger gruppenes sterke sider og utviklingsmuligheter og finner fram til relevante finansieringskilder.

Fase 2 – strategi: Vi utvikler en strategi for innhenting av ekstern finansiering, validerer ulike søknadsideer, profilerer gruppen og hever søkerkompetansen.

Fase 3 – posisjonering: Vi jobber med konkrete søknader og posisjoner oss mot kommende utlysninger.

Gruppene får et skreddersydd opplegg tilpasset sine behov. Alle forskningsgrupper som deltar i Booster-prosjektet får

  • en stipendiatstilling finansiert av OsloMet
  • egne strategiske midler til oppfølging av aktiviteter
  • tett oppfølging av dedikerte medlemmer fra avdelingen for FOU-støtte
  • frikjøp av tid til oppfølging av søknader
  • gratis konsulenthjelp fra eksterne aktører som OsloMet har avtale med

Avdelingen for FOU-støtte bidrar med

  • rådgiving til oppdatert profil for forskningsgruppa på nett for økt synlighet
  • spesialiserte kurs
  • CV-analyse for gruppens medlemmer sett opp mot EUs CV-mal
  • oversikt over faglige arrangementer og nettverk nasjonalt og internasjonalt

Samlet sett er et mål at halvparten av gruppene skal ha sikret deltakelse i større nasjonale eller internasjonale prosjekter etter tre år.  En første pulje på fem grupper ble startet høsten 2016 og en andre pulje på fem grupper høsten 2017, slik at i alt ti forskergrupper på OsloMet nå er i gang. Aktivitetene inneholder aktiviteter som for eksempel at nettside og film om forskningsgruppen eller forskningsprogrammet etableres, Phd-kandidat ansettes i forskningsgruppen, fremdriftsplan for ulike fase etableres, CV-ene analyseres, gruppens profil, interesser og kapasitet kartlegges,  finansieringsprogrammer og prosjektutlysninger analyseres, publiseringshistorikken til gruppens medlemmer analyseres, “grant scan”-dokument med nasjonalt og internasjonale utlysninger ferdigstilles, relevant policybakgrunn kartlegges, en analyse av andre aktører på gruppens fagormpde utføres, gruppens nettverk analyseres, prosjektporteføljen analyseres, konkurransefortrinn identifiseres, gruppenes ledere tas igjennom internt kurs i fremragende forskningsledelse, publiseringsworkshop gjennomføres, deltakerne tas igjennom ulike kompetansehevende kurs i generiske ferdigheter, oversikt over aktuelle arrangementer nasjonalt og internasjonalt etableres, “impact workshop” gjennomføres, posisjoneringsarbeid overfor Forskningsrådet gjennomføres, og søknader for Forskningsrådet og EU utvikles.

Prosjektet er “on track”; leveransene er gjennomført i tråd med prosjektplanen.  De fleste gruppene har skrevet søknader til Forskningsrådet eller EU. Gjennom programmet sikret en av gruppene, Kompetansesenteret for arbeidsinkludering (KAI), 25 millioner fra HELSEVEL for utvikling av et kjernemiljø.  Vi forventer at flere søknader om EU-tildeling vil nå opp i konkurransen i løpet av prosjektet i tråd med målsettingene.

 

Les mer 0 kommentarer

Faglig ledelse i instituttene og studieprogrammene

av Morten Irgens

Arbeidet med faglig og strategisk ledelse er utfordrende, om du er studieleder, instituttleder forskningsgruppeleder eller arbeider i fakultets- og senterledelsene.

OsloMet er i en rivende utvikling, og forventninger og krav til ledere på alle nivåer øker stadig. Universitetets FoU-utvalg inviterer ledere på alle nivåer til et miniseminar hvor 10 personer bruker 10 minutter hver for å snakke om 10 forskjellige temaer som kan være viktige eller interessante for dere. 28. februar 9 til 11, Athene, P46.

  1. Fra høgskole til universitet. Universitetsstatus, samfunnets forventninger, Strategi 2024 og konsekvensene for FOU & innovasjon ved OsloMet. Morten Irgens, prorektor.
  2. Studentblikket. Hva betyr OsloMets FoU for studentene, og hva bør den bety? Sook Berge Buer, student, Bachelor i sykepleie, OsloMet.
  3. Arbeidsplaner. Hva er en god arbeidsplan sett fra et FOU-perspektiv?  Ann-Helén Bay, dekan, Fakultet SAM.
  4. EUs strategi. Hvordan bør OsloMet posisjonere seg i EUs forskningsprogram? Arvid Hallén, rådgiver ved OsloMet, styreleder ved Høgskulen på vestlandet, tidligere direktør i Norges forskningsråd.
  5. Boosterprogrammet.  I dag og i morgen. Vibeke Moe, seniorrådgiver,  Avdeling for forskning og utvikling.
  6. Fou 2.0. Hvor og hvordan vi skal utvikle FoU-støtten i årene framover. Kristin Sverdrup, direktør for forskning- og utviklingsarbeid.
  7. Administrasjon. Stipendiater og linjeledelse. Utfordringer og mulige løsninger. Oddgeir Osland, senterleder, SPS.
  8. Transformasjon. Første stopp 2025. Barnehageforskning ved OsloMet – Med framtida i sikte. Mette Tollefsrud, instituttleder, Fakultet LUI.
  9. FOU-tiden.  FOU-tid er OsloMets største investering i FOU. Hva skal vi kreve av den? Halla Bjørk Holmarsdottir, prodekan, Fakultet LUI.
  10. Ekstern finansiering. Konkurransekraft?  Kaare Magne Nilsen, leder av Institutt for naturvitenskapelige helsefag, Fakultet HF.
Les mer 0 kommentarer

Digitaliseringen av arbeidslivet er et nasjonalt fortrinn

av Morten Irgens

Digitalisering er et hovedtema for partene i arbeidslivet.  Og det er bra, for snart setter teknologi jobben din på hodet. Står Norge godt rustet?

Teknologi forstyrrer samfunnsordningen og driver fram grunnleggende sosiale og arbeidsmessige endringer. Det er derfor vi snakker om industrielle revolusjoner. Nå argumenter mange for at vi er på vei inn i en ny.

For nå har automatiseringen også begynt å flytte seg oppover kompetansehierarkiet, og adresserer i økende grad oppgaver som krever komplekse ferdigheter, kunnskap og ofte fingerfølelse, kreativitet og resonnering. Teknologi vil i økende grad erstatte eller forenkle oppgaver utført av advokater, regnskapsførere, maskinoperatører, ingeniører, fotballdommere, oversettere, finansanalytikere, sjåfører, sykepleiere og leger.

Dette er den smarte industrielle revolusjonen, hvor datamaskiner gjør oppgaver vi trodde var forbeholdt mennesker, hvor en rekke nye teknologier smelter sammen de fysiske, digitale og biologiske verdener, og hvor alle fagområder, økonomier og næringer er påvirket, ja utfordret.

Ulike rapporter indikerer at vi i det neste tjue årene vil miste halvparten av dagens arbeidsplasser til teknologiske løsninger. Samtidig vil teknologi dramatisk endre de gjenværende yrkene og skape nye. Da er det bra at vi i Norge har et godt utgangspunkt for å styre utviklingen.

For det første er det er få land i verden som er så digitaliserte og teknologisk forberedte som Norge, og hvor teknologi er så godt distribuert og tatt i bruk.

For det andre kan vi forhandle oss inn i denne framtiden. Utviklingen vil forandre viktige samfunnsfunksjoner, utfordre store profesjonsgrupper, og skape nye konfliktlinjer i arbeidslivet. Men den norske arbeidslivsmodellen, som gir arbeidstakere en viktig rolle i organisasjonsendringer og demper uheldige omstillingsvirkninger, er et komparativt fortrinn.

For det tredje har de omfattende strukturendringene i universitets- og høyskolesektoren de siste årene ført til en viktig akademisering av de profesjonsfaglige miljøene. Når fagenes kunnskapsgrunnlag, metoder og utviklingskontekst styrkes, styrkes også evnen til å ta i bruk teknologi.

Mens teknologien utvikler seg stadig raskere, endrer ikke politikk, forvaltning, utdanning og sentrale deler av arbeidslivet seg like raskt. Utviklingen i samfunnet bremses, formes og tilrettelegges av dets sosiale og kulturelle særtrekk og institusjoner. De norske særtrekkene kan nok en gang vise seg å være en av våre viktigste fordeler.

Første gang publisert i Dagsavisen.

Les mer 0 kommentarer

HiOA må styrke sin teknologikompetanse

av Morten Irgens

Om ett år får Norge et nytt universitet i Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). Det vil være det universitetet i Norge som kan mest om velferdssamfunn, arbeidsliv, profesjoner, yrker og utdanning, og den største leverandøren av kandidater til velferdssamfunnets yrker.  HiOA er velferdssamfunnets universitet, et arbeidslivsuniversitet, et utdanningsuniversitet, et storbyuniversitet – og ikke minst, et teknologiuniversitet. HiOA har allerede i dag et stort teknologifakultet med regionens eneste ingeniørutdanninger, inkludert et sterkt IKT-institutt.

Teknologi er en svært sterk driver for utviklingen av samfunnet; av offentlig sektor, helsesektoren, norsk næringsliv og vår evne til å konkurrere på eksportmarkedet. Da trenger Norge kunnskapsintensive bedrifter med kompetente ansatte som forstår teknologi fra innsiden og ut. Dessverre rapporterer en stor del av europeiske og norske arbeidsgivere at de har problemer med å finne folk med den nødvendige kompetansen.

Hele 57 prosent av bedriftene som svarte på IKT-Norges medlemsundersøkelse i fjor, sier at mangelen på IKT-kompetanse er den største hindringen for videre vekst. Selskapene rapporterer ikke bare at det er vanskelig å finne kandidater, men også at innholdet i utdanningene ikke matcher behovene for kompetanse. Problemene med å sikre tilstrekkelig fremtidig IKT-kompetanse har spesielt store konsekvenser for Osloregionen, som med nesten 100.000 teknologiarbeidsplasser er Norges desidert største teknologiregion. Her har HiOAs teknologifakultet en særlig viktig rolle å spille.

Men det er en annen, og kanskje viktigere, grunn til at dette fagfeltet blir viktig for både HiOA og Norge fremover; teknologi definerer vår samtid. Det er nå nesten 7 milliarder mobilabonnenter i verden og 40 prosent av menneskeheten er på nettet. Kunnskap, produkter og tjenester har blitt tilgjengelig for flere mennesker enn noen gang før i menneskehetens historie. Vi genererer i fellesskap massive datamengder hver dag og hvert minutt gjennom blant annet smartmobiler og såkalte «wearables».

Og vi får stadig smartere systemer. Kombinasjonen av massive datamengder, maskinlæring og resonneringsteknologier gjør at utviklingen ikke lenger bare dreier seg om effektivisering og erstatning av muskel- og rutinearbeid. Nå utfordres kunnskapsarbeidere, men gir samtidig kunnskapsarbeidere mulighet til å gjøre ting man aldri før har kunnet gjøre.

Norge er et av de landene som går raskest inn i denne framtiden. Vi er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og vår kostnadsstruktur gjør at teknologi innføres raskere enn i andre land. World Economic Forum har plassert oss i toppsjiktet over verdens mest «digital-kapable» land. I denne posisjonen har vi få andre å lene oss på når vi går inn døren til framtiden. Vi har få andre vi kan ringe når vi møter utfordringene, for vi vil være blant de første som møter dem. For at Norge skal tre inn i denne framtiden på en best mulig måte, må vi kombinere digital kompetanse med annen kompetanse, fra samfunnsfag, sosialfag og pedagogiske fag til helsefag, realfag og øvrige teknologifag.

Derfor kan Norges neste universitet spille en spesielt viktig rolle. HiOAs kombinasjon av fagmiljøer og kompetanser plasserer oss i en unik posisjon til å forstå bredden og dybden av digitalisering, fra detaljene i den pådrivende teknologien til konsekvenser for arbeidsliv, offentlig sektor og samfunnsutviklingen.

Denne utviklingen kan snu opp ned på yrkene og profesjonene vi utdanner til. 20.000 studenter må forberedes på en ukjent fremtid. For eksempel så kan teknologi gjøre sykepleiere bedre til å stille diagnoser enn leger gjennom bruk av teknologiske verktøy – hva skjer da med innholdet i profesjonene? HiOA må ikke bare forstå utviklingen, men også hvordan vi skal utvikle mer relevante studieprogrammer og levere kunnskapsformidling for framtiden.  HiOA skal forstå denne utviklingen.

Det første steget i vår utvikling er at vi styrker vårt teknologifakultet. Denne uken skrev vi under på en samarbeidsavtale med IBM. I styremøtet i mai vil vi diskutere etablering av et forskningssenter i digitalisering i samarbeid med Simula Research Laboratory. Vi arbeider med å utvikle et styrket masterprogram i IKT, og etablere et helt nytt doktorgradsprogram som inkluderer digitalisering som vil fokusere på å utvikle kandidater på toppnivå for næringsliv og offentlig sektor. Etterhvert vil vi etablere strategier for å utnytte denne kompetansen til å styrke digitaliseringsaspektet i alle våre fag og utdanninger.

HiOA blir et universitet neste år – men vi blir en ny type universitet i norsk sammenheng.  Osloregionen vil med det få et sterkt profesjons- og teknologiuniversitet.

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Les mer 0 kommentarer

HiOA vokser

av Morten Irgens

I de siste tiår har høyere utdanning gått fra å være eliteutdanninger til masseutdanninger. Fra 1975 til 2015 har antallet studenter ved universiteter og høgskoler økt fra drøyt 70 000 til snaut 270 000. Bare siden 2010 har det vært en økning på 23,3 prosent, eller mer enn femti tusen studenter, som kan ses i Figur 1 under.  Antall studenter har altså økt raskere enn befolkningsveksten, og vi har nå aldri hatt en større andel av befolkningen i høyere utdanning. 32,2 prosent av befolkningen har høyere utdanning av kort eller lang art som høyeste utdanning, sammenlignet med 25,1 prosent i 2005 og 19,1 prosent i 1995.

Veksten i universitets- og høyskolesektorens er ikke bare en funksjon av økte ungdomskull og økt kunnskapsbehov i arbeidslivet.  Veksten er også en funksjon av sektorens betydning for samfunnet. Høyere utdanning har flyttet fra periferien til sentrum av statlige agendaer. Universiteter er nå en viktig nasjonale ressurs for mange politiske prioriteringsprosesser og kilder til ny kunnskap og nytenkning. De er tilbydere av faglært personell og troverdig informasjon, de er bidragsytere til innovasjon, de er tiltrekkere av talent og kompetanse internasjonalt, de er ankerinstitusjoner for profileringen av hovedstaden som en kunnskapsregion i Europa, de er verktøy for sosial utvikling og mobilitet, og de er bidragsytere til sosial og kulturell vitalitet.

Denne økningen har vært ønsket nasjonal politikk. Regjering og Storting har over tid tilpasset antallet studieplasser og lagt til rette for en stegvis utvikling gjennom reformer og fusjoner.

HiOA har tatt en del av økningen, og har fra 2010 til 2016 økt antallet studenter fra 16 404 til 20 460, en vekst på mer enn fire tusen studenter, eller nesten 25 prosent på seks år, som vist i Figur 2. Inkludert i disse tallene er våre masterstudenter, som har økt fra 1 475 til 2 331.  Også på doktorgradsnivå har HiOA vokst betraktelig, og har nå 210 studenter på sine seks egne programmer.

Imidlertid har HiOAs vekst vært lavere enn veksten i etterspørselen i Osloregionen.   Selv om Osloregionen vokser betraktelig raskere enn resten av landet, har HiOA kun vokst i takt med landsgjennomsnittet for sektoren (og redusert sin posisjon i sektoren i forhold til en del andre institusjoner).

Et viktig utgangspunkt i diskusjoner om høyere utdanning er at styrkingen av betydningen for samfunnet vil fortsette, og at institusjonene vil spille en stadig viktigere rolle i det moderne samfunn.  Da kommer spørsmålet om vekst på bordet. Vi kan ikke ignorere den økende kunnskapsetterspørselen i samfunnet og det økende behovet for høyt utdannet arbeidskraft, men hvordan vi møter denne framtiden kan være svært forskjellig.

Når HiOA i 2018, som Norges yngste universitet, ser framover, hva vil vi tenke om vår rolle? Hva vil vi tenke om å være et arbeidslivsnært og samfunnsnært universitet i Europas raskest voksende hovedstad? Hva vil vi tenke om hvordan vi skal møte det økende behovet og den økende etterspørselen i vår region?  Hvordan vil vi sikre en god og godt planlagt utvikling?

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Les mer 0 kommentarer

Norges digitale fortrinn

av Morten Irgens

Norge er helt avhengig av teknologi og teknologikompetanse for å fungere, for å skape verdier og arbeidsplasser, og for å møte morgendagens store utfordringer.  Nå tar utviklingen et nytt sprang framover, og vi er på vei inn i ny teknologidrevet samfunnsomveltning.  Det som er interessant, og også litt skummelt, er at vi er blant de som går først inn i denne framtiden. Vi er et av verdens mest digitaliserte samfunn, og vår kostnadsstruktur gjør at teknologi innføres raskere enn i andre land – med alt som det medfører.

Muligheter for Norge

Digitalisering er en måte å møte samfunnets utfordringer, en måte å skape verdier, og en måte å skape et bedre samfunn. Digitalisering dreier seg om vår evne til å bruke mulighetene teknologien gir til å tenke helt nytt, utvikle nye forretningsmodeller, nye forbruksmønstre, nye måter for institusjoner å organisere seg, nye måter å se på sin egen karriere, nye måter å være tilknyttet samfunnsøkonomien, og bedre måter å fornye tjenester og prosesser i offentlig sektor.

Siden vi er blant de første, har vi altså et stort rom av muligheter. Vi kan legge retning for den teknologisk baserte samfunnsutviklingen, øke kvaliteten og redusere kostnadene på vårt virke, og ikke minst skape nye produkter og tjenester som vil være etterspurte i verden.

Utfordringer for Norge

Men digitalisering driver ikke utviklingen mot en rosenrød framtid av seg selv.  Utviklingen gir mange utfordringer, fra mulighet for massiv overvåkning, redusert nasjonalkontroll og bortfall av personvern, til et polarisert arbeidsmarked, arbeidsledighet og en utdanningssektor i utakt med arbeidsmarkedet.

Dette er en utvikling hvor spesielt profesjonene vil bli utfordret. Det er vanskelig å se hvordan denne utviklingen ikke vil snu opp ned på eksisterende profesjonsfag, og kanskje eliminere noen og føre til opprettelsen av nye. Og det kan hende det ikke er arbeid nok til alle; ikke fordi vi ikke har råd til full sysselsetting, men fordi vi kan produsere velferd og gode liv til alle ved hjelp av teknologi.

Hva vi trenger mer enn andre

Vi har altså både store muligheter og store utfordringer. For å se mulighetene som byr seg, for å fange dem opp, og for å redusere risikoen utviklingen bringer, er det én ting vi må ha i monn: Kunnskap.

Javisst har utviklingen av moderne økonomier blitt mer og mer avhengige av universiteter, forskningsinstitusjoner og teknologibedrifter.  Javisst vil denne avhengigheten vil øke sterkt i årene framover.  Javisst er dette også tilfelle for Norge.

Men dette er kanskje viktigere for Norge enn for de fleste andre land i verden. Vi er blant de første til å gå inn i denne framtiden, og vi vet ikke helt hva vi går til. Vi har ingen å se til, ingen til å inspirere oss til å utnytte mulighetsrommet.  Og vi har ingen å ringe til når vi møter utfordringene og når ting går galt.  Det er mer risikabelt å være blant de første.

Norge trenger altså å være svært påpasselige med å vedlikeholde og utvikle en sterk aktivitet innen høyere utdanning og forskning, og styrke IKT-fagene. Det er nødvendig, men det er ikke nok.  Vi må styrke digital kompetanse generelt, og stimulere til tverrfaglig tilnærming til samfunnsutfordringene vi vil møte. Digitalisering handler nemlig ikke om teknologi alene. Det er landene som evner å kombinere digital kompetanse med annen kompetanse, fra samfunnsfag, sosialfag og pedagogiske fag til helsefag, realfag og teknologifag, som vil klare denne utviklingen best, som vil utnytte mulighetsrommet og redusere de uheldige sidene.

Optimisme for fremtiden

I dag er det vanskelig å se hvor digitaliseringen vil bringe oss.  De jobbene som har blitt borte de siste tiårene har alltid blitt erstattet av nye. Vi fortsetter å tro på Norges innovasjonsevne, og klarer vi å sikre en bred, tverrfaglig digitaliseringskompoetanse så kan vi skape spennende nye markeder som vil erstatte tapte arbeidsplasser og ta Norge enda et skritt videre i byggingen av en moderne velferdsstat. En ting er klart; våre fortrinn kan bidra til at vi fortsetter å være i digitaliseringens verdenstopp. Lykkes vi så vil Norge øke sin verdiskaping og produsere bedre og mer effektive tjenester som øker livskvaliteten vår.

Først publisert i Dagens Næringsliv fredag 3.mars

Av Morten Irgens, prorektor FoU HiOA og Olav Lysne, professor ved Simulasenteret og UiO.

 

Mer

Følg meg på sosiale medier:

Les mer 0 kommentarer

Ledelse og strategi ved Høgskolen i Gjøvik

av Morten Irgens
Strategi: Posisjonering for oppkjøp. Inspirasjon: Gründerkultur. Resultat: NTNU

Statsråd Røe Isaksen besøkte NTNU i Gjøvik første uken i 2016, og ble tatt i mot av viserektor Jørn Wroldsen. Wroldsen er den som har ført Høgskolen fra obskuritet til en høyt ansett forskningsintensiv institusjon. I dag er det ingen i Norge som har vært så lenge i toppledelsen i universitets- og høgskolesektoren som ham, fra 1997 som prorektor og deretter hele femten år som rektor fram til overdragelsen av institusjonen til NTNU for noen dager siden.

En strategi for sammenslåing

Jeg ble en del av Wroldsens ledergruppe i 2009 og fikk være med på noen helt fabelaktige og fascinerende år. Wroldsen har i hele sitt virke hatt som strategi å prioritere fram spissmiljøer, satse på kvalitet, bli svært internasjonale, og i det hele tatt å utvikle HiG til en forskningsintensiv høgskole. Ledergruppa til Wroldsen var helt enige om at høgskolens framtid ikke ville se lys ut uten å øke antall studenter og utvikle omdømmet gjennom å styrke høgskolen sterkt akademisk. En viktig komponent i dette var å vinne universitetsakkreditering.  Og gitt størrelsen og spesialiseringen til høgskolen, ville den eneste veien være igjennom å posisisjonere HiG for sammenslåing med andre, en strategi som etterhvert ble uttrykt som en utvikling mot «en attraktiv campus i et fremtidig universitet i innlandet».

Demografien var nemlig ikke på HiGs side. Mange nittenåringer ønsker å flytte til en større by og velger studier deretter; de som velger studier foran sted vil søke seg til institusjoner med sterkt omdømme.

Inspirert av gründerkultur

Men strategien måtte ta utgangspunkt i at høgskolen hadde svært små ressurser.  I Norge er ikke grunnfinansieringen til høgskolene og universitetene fordelt etter miljøenes dyktighet, potensiale eller viktighet for samfunnet, men etter hvilken institusjon man tilhører. Har man lite penger og ønsker å vokse har man noe til felles med gründerbedrifter, og HiG valgte å tenke som en. Seks ting som suksessfulle gründerbedrifter som regel gjør, og som HiG lot seg inspirere av, er

  1. Fokusér
  2. Skaff venner
  3. Skaff penger
  4. Lag bølger
  5. Løp raskt
  6. Vær heldig

Vi fokuserte og utviklet noen få samfunnsviktige fagmiljøer. Vi skaffet venner igjennom å bygge sterke internasjonale og nasjonale nettverk av støttespillere, og ansatte utlendinger med sterke akademiske nettverk. Vi prøvde å lage så mye bølger vi bare kunne, og ble dyktigere til å være i mediene.

Vi ble flinke til å løpe fort, til å starte aktiviteter, inkludert eksternfinansiert forskning og studieprogrammer. Det gjorde vi selv om ikke organisasjonen hadde det nødvendige administrative støtteapparatet ferdig. Vi hadde ikke råd til å bygge alle strukturer og støtteapparateter før vi startet aktivitetene, og for å bruke en militær metafor, så håpet vi att forsyningslinjene ville klare å ta igjen initiativene før noe gikk galt.  Jeg husker jeg presenterte strategien i Kunnskapsdepartementet, hvor jeg understreket at den hadde høy risiko. «Før eller senere vil noe gå galt, før eller senere vil dere få høre dårlige nyheter fra HiG, men det er en nødvendig konsekvens av en strategi for å bli svært gode med svært små midler. Hvis dere ikke ønsker at vi skal gjøre dette så fortell oss det nå.» Vi fikk fortsette, og Wroldsen imponerte Kunnskapsdepartementet i etatsstyringsmøtene år etter år. Når han ble spurt om risikoen, var svaret «Ja, det har høy risiko. Hva så?»

Og vi var heldige og fikk penger. Regionen gjorde en sterk innsats for å styrke høgskolene i innlandet. Planen var å bygge opp institusjonene akademisk, etablere det nødvendige antallet master- og ph.d.-programmer, fusjonere institusjonene og etablere Innlandsuniversitetet.

Fra Innlandsuniversitetet til NTNU

Men etterhvert ble fusjonsdiskusjonene anstrengte og i 2012 havarerte innlandsuniversitetsprosjektet.  Strategien hadde lenge vært å posisjonere HiG for fusjon eller virksomhetsoverdragelse, nå gjorde vi det klart at det kunne gjøres gjennom andre partnerskap. Det var en helt naturlig konsekvens av vår analyse: Innlandsuniversitet ville ikke la seg gjennomføre, men HiG ville på sikt heller ikke være levedyktig alene.

De mulige sammenslåingene var flere, med Høgskolen i Oslo og Akershus, med Lillehammer alene, i et treparts innlandsuniversitet, med Høgskolen Buskerud/Vestfold.  Men tydeligst på listen var NTNU (selv om det var mange interne diskusjoner om det).  Vi hadde tidlig samtaler på ulike plan, og allerede i februar 2013 snakket Jørn med NTNUs rektor Gunnar Bovim. Det var omtrent ett år før Røe Isaksen annonserte sin plan om konsentrasjon  i sektoren. HiG var med andre ord godt posisjonert når det politiske mulighetsrommet åpnet seg opp.

Internt kalte vi det for posisjonering for å bli «kjøpt opp». Vi mente NTNUikke kunne vokse seg større på organisk måte. Vi mente også at hvis NTNUhadde et foretaksperspektiv ville neste steg være «oppkjøp» av spesielt dyktige spissmiljøer, i geografier, fagområder og industrier hvorNTNU var underrepresentert.

Og vi hadde hadde mye på plass, med noen attributter som måtte være fristende for NTNU. Vi hadde spisskompetanse, var svært internasjonale, lå på Østlandet i nærheten av Oslo og Gardermoen, var knyttet til vareproduksjonsindustrien på Raufoss, og NTNUs søsterinstitusjon,SINTEF, var allerede etablert i nabolaget. I 2012 hadde HiG den største tildelingen av EU-midler per ansatt i hele universitets- og høgskolesektoren, hadde etablert et av Europas største akademiske miljø innen cybersikkerhet, og begynte å bli lagt merke til.

Det som skulle til

For å sette slike mål og lykkes i å nå dem, må topplederen ha sterke kvaliteter. Wroldsen har flere kvaliteter som var svært viktige for høgskolens utvikling. Han er en forsker og vitenskapsmann som forsto forskningens fundamentale posisjon i høgskolenes utvikling.  Det høres opplagt ut i dag, men det var det absolutt ikke i 1997, heller ikke i 2010.

Dessuten er Wroldsen tålmodig. Og han er helt trygg på seg selv. Kanskje det er fordi han er professor i kvantefysikk og har H.M. Kongens gullmedalje. Eller kanskje det bare er slik han er.

Men en svært viktig egenskap ved Wroldsen som ofte ikke blir lagt merke til, er at han alltid har flyttet sine medarbeidere fram i rampelyset, og ofte foran seg selv. Slik har han dyrket fram ledergrupper hvor den enkeltes motivasjon og energi ble utnyttet til det fulle. Det har et navn: Ledelse.

 

(Artikkelen har først stått på trykk i Oppland Arbeiderblad.) 

Les mer 0 kommentarer

Om gatefotball, praksisplasser og hvordan Hilde vant

av Morten Irgens

Det er alltid morsomt når søknader går gjennom, men det er spesielt morsomt når søknaden er et direkte resultat av målrettet forarbeid. Og det skal jeg fortelle litt om nå.  Det er en historie om hva du kan få til når du arbeider i team og bruker ressurser.  Det er en historie om Hilde, Lise, Stine og mange flere, men la oss starte med Hilde.

Hilde Sylliaas er førsteamanuensis ved institutt for fysioterapi ved HF-fakultetet ved høgskolen.   Hun er opptatt av at fysioterapistudentene skal få jobbe med andre brukergrupper enn de som man tradisjonelt tenker på som brukerne av fysioterapautenes tjenester, for eksempel narkomane, kriminelle, og andre marginaliserte grupper. Hvordan kan studentpraksis organiseres for å forbedre utjevning av ulikheter i helse?

Våren 2015 sendte hun inn en søknad til “Erasmus + strategiske partnerskap”. Dette var hennes første europeiske søknad. Og den vant!  Prosjektet har blitt HiOAs første koordinerte strategiske partnerskap for høyere utdanning, og er en fin fjær i hatten for fakultetet og instituttet.

Prosjektet Relevance in practice placements–inclusion of marginalized people er et strategisk partnerskap ledet av Høgskolen i Oslo og Akershus som skal løpe i perioden 2015-2018. Prosjektet skal bidra til at studenter lærer hvordan de kan bidra til å senke terskelen for at marginaliserte personer kan ta del i hverdagslivet.  Prosjektet skal videre

  • Utvikle en ny praksismodell for idretts- og fysioterapistudenter.
  • Etablere en kobling mellom profesjonsutdanningen og nye praksisarenaer.
  • Bedre studentenes kompetanse overfor marginaliserte grupper.
  • Indirekte forbedre helsetjenestene for sårbare innbyggere og sosialt marginaliserte grupper.

Hilde deltok på et arrangement om folkehelse i regi av Osloregionens Europakontor i Brussel før jul i 2014, her fikk hun  informasjon om hva som rører seg innenfor folkehelsefeltet i EU. Hun møtte også noen som visste at hun hadde jobbet med gatefotball, og de foreslo at hun utviklet et internasjonalt prosjektsamarbeid rundt det.

Hilde og andre ved Institutt for fysioterapi har arbeidet med å frambringe ny kunnskap om gatefotball som helsefremmende tiltak, både psykososialt og fysisk, for hjemløse, rusavhengige og andre som har kommet litt utenfor. I Norge har Frelesesarmeen arbeidet aktivt med å bruke gatefotball på denne måten. Målet er å skape positiv vekst i spillernes liv gjennom sosiale samlinger med fysisk aktivitet.   Hilde hadde allerede kontakter innenfor flere sektorer, inkludert  Halden fengsel og Frelsesarmeen.

Dette er jo mye viktigere enn resultatet av en Tippeligakamp

-Davy Wathne, sportjournalist i TV2 og dommer under NM i gatefotball i 2015.

Etter seminaret i Brussel tok Hilde kontakt med FoU-avdelingen på HiOA.  Stine Johansen tok tak i saken.  Hun mente at Hildes prosjektidé ikke passet direkte til en forskning- og innovasjonsutlysning innenfor Horisont 2020, men fant den likevel svært interessant og med elementer som var i tråd med mye av det EU vektlegger. En av Kommisjonens strategiske prioriteringer er nemlig sosial involvering, “social inclusion”, og Hildes idé kunne ses i sammenheng med dette.

FOU- seksjonen ga derfor Hilde strategiske midler for å følge opp kontaktene fra møtet i Brussel.  Men fordi EU-teamet konkluderte med at H2020 antakelig ikke hadde en utlysning som var direkte relevant for Hilde nå, tok Stine kontakt med Lise Bakke Brøndbo i Seksjon for internasjonalisering.  Tanken var at Erasmus+ kanskje passet bedre til Hildes prosjektidé.

Lise er HiOAs institusjonskoordinator for Erasmus +. Hun har god kjennskap til disse utlysningene og har kompetanse fra tidligere Erasmus-prosjekt. Lise og Stine ble enige om at utlysningen “Erasmus + Strategiske partnerskap” passet best.  

I en rekke møter arbeidet Hilde, Stine og Lise sammen med å utvikle et prosjektforslag som ikke bare møtte kriteriene i utlysningen, men som også tydeliggjorde viktigheten og relevansen av prosjektet. Argumenter ble spisset, fremdriftsplan ble utformet, budsjettet etablert, partnernes roller avklart, kontraktsmalen bearbeidet, og med hjelp fra Ingrid Jacobsen fra FOU-seksjonen gikk man igjennom  paragrafene om  immaterielle rettigheter i kontrakten.  Og de deltok på SiUs (Senter for internasjonalisering av utdanning) søkerseminar i forkant av søknadsfristen.

I august fikk de beskjed om at søknaden hadde gått gjennom.  Og da kom fakultetet sterkt inn og etablerte en prosjektadministrasjon kort tid etterpå. Gro Mathilde Moldstad og Stine Andresen, fra henholdsvis seksjon for studieadministrasjon og internasjonalisering og seksjon for økonomi ved HF-fakultetet, bistår nå Hilde med å følge opp den administrative delen av prosjektet.

Og for et par uker siden hadde prosjektet sitt første planleggingsmøte med partnerne fra Högskolan Dalarna og Profesjonhøjskolen Metropol.   Bildet over er av Hilde i det hun ønsker velkommen. 

Dette er et godt eksempel på hvordan et akademisk miljø på HiOA kan samarbeide med ulike deler av HiOAs støtteapparat for å nå sine mål.  FoU-seksjonen, Seksjon for internasjonalisering og HFs fakultetsadministrasjon kom inn på ulike punkter i prosessen, og jobbet sammen for å oppnå noe viktig, spennende og utviklende.  

Og det er et godt eksempel på hvordan man kan vinne: Ved å jobbe i team.  Om det er i fotball, i en høyere utdanningsinstitusjon, eller i livet.

Lær mer

Se prosjektets Facebookside.

Følg rektoratet

Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.  

Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg.  Du finner ham også på Facebook, Twitter og LinkedIn.

Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.

Les mer 2 kommentarer

Men hun er jo en kollega i prosjektet?

av Morten Irgens

Trues personvernet av norsk velferdsforskning? Velferdsforskningsinstituttet NOVA hadde nylig rutinemessig tilsyn fra Datatilsynet? Synes du Datatilsynet gjør det vanskelig for norsk forskning?

Kan du, som forsker i et større EU-prosjekt, dele dine innsamlede data med de andre partnerne? Selv om det betyr å sende dataene ut av landet?

Skal ikke norske forskere få gjenbruke innsamlede data til andre forskningsprosjekter hvis det gavner samfunnet?  Synes du det er helt OK hvis Google selger søkestrengene dine til en kommersiell tredjepart? Eller gi dem til det offentlige?

Bør flere UH-ansatte bruke sosiale medier?  Hvorfor er ikke du på Twitter? Tror du aktive brukere av sosiale medier er mindre opptatt av informasjonssikkerhet enn andre? Curt Rice har 12.500 følgere på Twitter. Tror dere han utsetter seg for risiko av noe slag?

Rundt 80 prosent av den  norske datatrafikken med utlandet går igjennom Sverige, og selv store deler av norsk innenlandstrafikk rutes over Sverige.   Denne trafikken har svenske sikkerhetsmyndigheter full rett til å overvåke.  Bør det ha konsekvenser for hvordan du kommuniserer med dine forskningspartnere?

Hva betyr det for deg at EUs Safe Harbor-beslutning om overføring av persondata til USA ble kjent ugyldig i begynnelsen av oktober?

Lekker det digitale forskningsnorge som en sil?   Vet du hvem som har ansvaret for informasjonssikkerheten i Norge?

Henger alle disse forskjellige spørsmålene egentlig sammen?

bjørn erik thon 2

Torsdag den 22. oktober kl. 13:00  arrangerer HiOA en debatt om slike spørsmål som dette.  I panelet sitter Bjørn Erik Thon, Sofie Nystrøm Ror Thon og jeg.  Bjørn Erik (som du ser i bildet over) er direktør i Datatilsynet, Sofie (som du ser i det øverste bildet) er direktør i det nyopprettede Center for Cyber and Information Security (CCIS) og medlem i regjeringens digitale sårbarhetsutvalg (Lysneutvalget), Roar Thon (som du ser i bildet under) er fagdirektør i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet (NSM), som har ansvar for nasjonal informasjonssikkerhet, og jeg er styreformann i CCIS og Norsk senter for informasjonssikring (NorSIS).

Gi oss innspill i forkant!  Hvilke  spørsmål lurer du på?  Hva mener du vi bør snakke om?   Har du noe på hjertet?  Kom med det!

Dette innlegget er nummer to av to deler.  Den første delen stiller spørsmål om informasjonssikkerhet og personvern i privatlivet, mens denne andre delen flytter fokuset til arbeidslivet.  

Følg rektoratet

Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.  

Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg.  Du finner ham også på Facebook, Twitter og LinkedIn.

Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.

Les mer 0 kommentarer

Men han sa jo at han elsker meg?

av Morten Irgens

Legger du ut bilder av barna dine på Facebook?  Folkene på Slettmeg.no forteller at stadig flere tenåringer kontakter dem for å få slettet bilder som foreldrene har postet på nettet.  Har du en bevisst holdning til å legge ut bilder av andre mennesker på sosiale medier?  

Hva tenkte du da intime bilder av en venninne av deg ble postet på nettet av hennes sinte og sårede eks?  Har du snakket med dine tenåringsbarn om å sende bilder av seg, f.eks. med Snapchat? Vet du hva hevnporno er?  Hva tenker du når du studerte figuren under?Slettmeg graf 1b

Figur 1: Hvor mange i hver årsklasse og for hvert kjønn som blir utsatt for problemer med bilder og videoer. Kilde: Årsmelding 2014, Slettmeg.no, 2015. [1]

Er du selv et nettroll? Bruker du kommentarfeltene til å “ta” andre? Eller har du en kollega som gjør det?  Har du snakket med vedkommende om det? Er nettmobbing OK blant voksne, men ikke blant barn? Mobber barna dine på nettet?  Blir de selv mobbet? Eller aner du ikke?

Hva bør du gjøre hvis din gamle tante overfører store summer til en venn hun har fått på internett?   Hva ville skjedd med avisene hvis kildevernet ble illusorisk?

Vet USA alt om deg? Synes du Snowden og Assange bør få Nobels fredspris?  Eller synes du de er forrædere og bør arresteres og stilles for retten? Tror du ikke vi kan ha sikkerhet uten overvåkning? 

Torsdag den 22. oktober kl. 13:00  arrangerer HiOA en debatt om informasjonssikkerhet og personvern.  I panelet sitter Bjørn Erik Thon, Sofie Nystrøm Ror Thon og jeg.  Bjørn Erik er direktør i Datatilsynet, Sofie er direktør i det nyopprettede Center for Cyber and Information Security (CCIS) og medlem i regjeringens digitale sårbarhetsutvalg (Lysneutvalget), Roar Thon er fagdirektør i Nasjonal Sikkerhetsmyndighet, som har ansvar for nasjonal informasjonssikkerhet, og jeg er styreformann i CCIS og NorSIS.

Gi oss innspill i forkant!  Hvilke  spørsmål lurer du på?  Hva mener du vi bør snakke om?   Har du noe på hjertet?  Kom med det!

Dette innlegget er nummer én av to deler.  Denne første delen trekker fram informasjonssikkerhet og personvern i privatlivet, mens den andre delen flytter diskusjonen til arbeidslivet.  

Følg rektoratet

Du finner meg på min Facebookside, på Twitter, på LinkedIn og denne HiOA-bloggen.  

Rektor Curt Rice har også en HiOA-blogg.  Du finner ham også på Facebook, Twitter og LinkedIn.

Nina Waaler, prorektor for utdanning, har også en HiOA-blogg, og du finner henne også på Twitter og LinkedIn.

Les mer 0 kommentarer

Om å skyte se selv i foten

av Morten Irgens

Statsråd Røe Isaksen nedsatte i høst en ekspertgruppe for å gå gjennom finansieringsordningen for våre universiteter og høyskoler. I januar leverte gruppen sin innstilling, og nå er høringsfristen ute.

Grunnen til at kunnskapsministeren har gått til dette bryet er at kartet ikke lenger stemmer med terrenget. Ikke litt her og litt der, men nærmest i ett og alt. Universitets- og høgskolesektoren har gått igjennom en revolusjon de siste årene, men vi finansierer sektoren fortsatt som vi gjorde i det forrige århundret.

Vi har sett en administrativ og politisk desentralisering som har gitt oss en utvisking av skillet mellom universiteter og høgskoler. I dag har vi breddeuniversiteter, profesjonsorienterte universiteter, forskningsintensive høgskoler og en markert økning i forskningskvalitet, forskningsbredde og forskningsbasert undervisning. Vi har fått økt mangfold, økt konkurranse om studentene og forskningsmidlene, økt internasjonalisering og deltakelse i internasjonale forskningsprosjekter, økt samarbeid med nærings- og arbeidslivet og med det økt avhengighet av ekstern finansiering.

Vi har med andre ord sett en sterk økning i kvalitet og pluralisme. Og en nøkkel til denne utviklingen har vært forskning.
Figuren under gir et glimt inn i den revolusjonen som har skjedd. Den viser EU-finansiering per ansatt for norske universiteter og høgskoler. Figuren viser ikke resultatet for et enkelt år, men gjennomsnittet over de tre siste årene. En av våre høgskoler ligger på tredje plass, rett foran NTNU.

Graf
Figur: EU-finansiering per ansatt ved enkelte norske universiteter og høgskoler, gjennomsnitt for årene 2012-1014.

Dette kommer som en overraskelse på noen. Men figuren tar ikke en gang hensyn til at høgskoleansatte har mye mindre forskningstid enn universitetsansatte. Det er mer korrekt å dele på antall forskningsårsverk i institusjonen, og ikke antall ansatte – og da ser statistikken enda bedre ut for høgskolene.

Gamle forestillinger står altså for fall. Høgskolene er langt fra hva de en gang var. I dag ligger flere verdensklassemiljøer ved høgskolene og tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet og lovprisninger.

Samtidig henger finansieringssystemet for universitetene og høgskolene etter utviklingen. Basisbevilgningen til institusjonene er i stor grad basert på hvordan og hvor mye de forsket for 15 år siden. Denne delen utgjør mellom 60-70 prosent av de totale statlige bevilgningen til institusjonene. Vi har altså et system som er lite fleksibelt, som ikke justerer seg etter virkeligheten. Dette tjener de gamle universitetene på, og derfor ønsker de å beholde det slik. Det er egeninteresse – ikke nasjonens interesse.

Et resultat er at for de samme utdanningene er den billigste universitetsutdanningen dyrere enn den dyreste høgskoleutdanningen. Og et dårlig miljø ved et universitet har mye bedre finansiering enn et eminent miljø ved en høgskole. I dag finansierer vi ikke fagmiljøer etter hvor gode de er. Vi finansierer dem ikke etter hvor stort potensiale de har. Vi finansierer dem ikke etter hvor viktige de er for landet.

Vi finansierer dem etter hvilken klubb de tilhører.

Nå har regjeringens ekspertgruppe kommet med et forslag til endringer i dette systemet. Men forslaget går ikke inn i kjernen i problemet – at basisbevilgningen fordeles basert på historiske rolle og ikke dagens situasjon eller framtidens behov. For at universitets- og høgskolesystemet system skal bli suksessfull, må finansieringsmodellen gå fra å se på verden som primært repetitivt til å se på verden som primært definert av endring. Sektoren trenger en fleksibel finansieringsmodell.

Men ekspertgruppens hovedkonklusjon er at man skal la være å gå til kjernen av problemet, ”don’t rock the boat”. Og et av hovedargumentene ekspertgruppen har er at utvikling av et mer fleksibelt, rettferdig og nyttig system for Norge innebærer at institusjonene da må gjøre rede for hvordan de faktisk bruker pengene. For det er for krevende og omfattende oppgave til at det er bryet verdt.

Tenk litt på det argumentet.

Når vi bruker 31 milliarder kroner i året, burde vi ikke da se på hvordan pengene brukes? Burde ikke det være et moment i fordelingen av midlene? Denne type transparens er nødvendig for endringsledelse av sektoren. Den er nødvendig for et fleksibelt system som vil tilpasse seg endringene i samfunnet og i sektoren. Og den er nødvendig for våre demokratiske policydiskusjoner

Men det ønsker altså ikke ekspertgruppen. Vi skal altså ikke synliggjøre hvordan institusjonene bruker pengene, for da kunne det tenkes at vi kunne ønske å fordele dem på et annet vis. Ikke etter vane, ikke etter hevd, ikke etter privilegier, ikke etter adel. Men etter dyktighet, potensiale og viktighet.

Vårt universitets- og høgskolesystem er fundamentalt viktig for framtiden vår. Og kanskje det viktigste instrumentet for hvor godt systemet fungerer er finansieringsmodellen. Da kan vi ikke ha et rigid system basert på hvordan ting alltid har vært. Vi kan ikke fryse fordelingen for de neste femten årene, den feilen gjorde vi for femten år siden og den feilen trenger vi ikke å repetere. Nå må vi lage et system som endrer seg i takt med virkeligheten og som oppmuntrer til endring. Nå må vi gjøre det riktig.

(Artikkelen ble først trykket i avisen Khrono her.)

Les mer 0 kommentarer

Sort er hvitt og bra er dårlig

av Morten Irgens

Khrono skrev i dag at Høgskolen i Bergen er beste høgskole hvis vi ser på den høgskolen som har flest A-er og samtidig minst stryk. På bunnen ligger høgskolene i Stord/Haugesund og Gjøvik. Krig er fred, kaldt er varmt, og Stord/Haugesund og Gjøvik er dårligst fordi de er strenge i sin karaktergivning.

Det er selvfølgelig ikke så enkelt at institusjonene som gir flest A-er og har minst strykprosent er de beste, ei heller er det slik at institusjonene med høyest strykprosent har de dårligste studentene eller lærerne. Og et hint kom høsten 2013 med en rapport fra Senter for økonomisk forskning (SØF) som sier at noen institusjoner i høyere utdanning er snillere med karakterene enn andre. Og så viser de at dette spesielt gjaldt mange høgskoler i forhold til universitetene.

Intensjonen ved dagens karaktersystem er at en gitt karakter skal reflektere samme kunnskapsnivå uavhengig av hvilken institusjon eksamenen er avlagt på. Studier (2005) ved Jarle Møen og Martin Tjelta ved NHH indikerer at karaktersettingspraksis i Norge varierer systematisk mellom institusjonene i høyere utdanning. SØF-rapporten skriver at det kan «være en indikasjon på strategisk karaktersetting, for eksempel for å påvirke inntektene til institusjonen eller rekrutteringen av nye studenter.»

De skriver videre at «De som har studert på en institusjon med «snill» karaktersettingspraksis vil da lettere oppnå sine ønsker om studieplass ved at de fortrenger mulighetene til de som er utsatt for «streng» eller «korrekt» karaktersetting.» Estimater (Forskerforum, 2007) viser at nær 10 prosent av studentene ved NHH er tatt opp på bekostning av bedre søkere. Det samme problemet får vi når studentene skal ut i arbeidslivet. Systematiske forskjeller i karaktersettingspraksis vil svekke karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere.

Jeg kjenner ikke Høgskolen i Stord/Haugesund, men Høgskolen i Gjøvik praktiserer «streng» karaktersetting, fordi de ser det som naturlig å bruke de beste universitetene i Norge som referanseramme.

Det er ikke slik at systematiske forskjeller i praksis i karaktersetting svekker karakterenes informasjonsverdi for potensielle arbeidsgivere. En viktig justerende faktor er nemlig merkevaren. Vitnemålets verdi er en funksjon av institusjonens merkevare. Merkevaren bygges opp over mange år. Hvor stolte er studentene av sitt vitnemål? Hvor fornøyde er arbeidslivet med studentene som kommer fra en institusjon versus en annen?

Det føles nok urettferdig for Høgskolene i Stord/Haugesund og Gjøvik å få oppslag som beskriver dem som Norges dårligste høgskoler, hvis det er fordi institusjonene setter høye krav. Høgskolen i Gjøvik, for eksempel, er en forskningsintensiv høgskole som henter mer EU-midler per ansatt enn de feste universitetene i landet, og får toppkarakterer for flere av studiene sine på Studentbarometeret.

Bra er ikke dårlig og topp er ikke bunn.

 

Første gang publisert i Khrono.

Les mer 0 kommentarer

Tolererer du det du ikke liker?

av Morten Irgens

På bildet ser du meg med en t-skjorte fra Vancouver Public Library. Det er et av de vakreste bibliotekene i verden, modellert etter Colosseum i Roma.  Bibliotekarene i Vancouver Public Library er knyttet sammen med bibliotekarne rundt i verden, i kommunebiblioteket på Dokka, i fagbibliotekene på Høgskolen i Oslo og Akershus, gjennom et ideologisk nettverk, et søskenskap definert gjennom et felles ideelt oppdrag.

Bibliotekarer er informasjonsaktivister.  Frihetskjempere. Informasjonsfrihet, meningsfrihet, debattfrihet fri kunnskap. Fri som i frihet, ikke fri som i gratis. Den amerikanske bibliotekforeningens (The American Library Association) informasjonspolitiske plattform sier at «for å leve opp til sitt ansvar for å skaffe informasjon og skape opplysthet bør bibliotekene utfordre sensur.»

Bibliotekarer er også kuratorer.  Og det skaper en spenning med rollen som frihetskjempere. Sensur er nattsiden av kurering. Hvordan er katalogen utformet? Hvem er ansvarlig for å utvikle den? Hvor er bøkene om brannbomber, hacking og dødelige giftstoff? Kan jeg bruke 3D-skriveren i hjørnet for å skrive ut en pistol? Hvor er kart som viser vannledningene i Oslo? Skal vi virkelig vise denne utstillingen?

Biblioteker har begrenset hylleplass og budsjetter og må velge hva de skal anskaffe.  Manglende etterspørsel, relevans for målbrukerne, litterær kvalitet, og dårlige kritikker er rimelige avvisningsgrunner. Men bibliotekarer bruker også andre prioriteringskriterier på andre måter, det være seg egne holdninger eller ideologi, press fra eksterne, eller at man rett og slett ønsker å unngå for mye bråk. I en undersøkelse i School Library Journal, sa 70 prosent av lærerbibliotekarene at de unngår å kjøpe kontroversielle titler på grunn av frykt for reaksjoner fra elever, foreldre, ledere eller andre. Dette er en interessant parallell til nyhetsdekningen av terrorangrepet på det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, hvor noen aviser valgte å sensurere bilder av forsiden av bladet, mens andre gjorde et poeng av å trykke karikaturtegningene. 

Biblioteket ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har for tiden en interessant utstilling av karikaturer og satiriske tegninger. Satiriske tegninger er laget for å formidle sine budskap raskt. De kan ikke være forsiktige, milde og høflige. De er laget for å provosere, for å spre emosjonelle holdninger og for raskt å treffe en nerve hos mottakerne.

En satirisk tegning er en trussel rettet direkte mot et mål, mottakeren for satiren. Og noen ganger så slår mål tilbake. Vi gjorde derfor noen andre valg rundt denne utstillingen enn vi vanligvis gjør.

Og det ledet til en interessant debatt.  I går deltok jeg i en diskusjon med en interessant gruppe av bibliotekarer og andre likesinnede folk om det vanskelige forholdet mellom ytringsfrihet, ansvar og roller. Vi er enige, universiteter og bibliotek deler idealet: Vi er informasjonfrihetskjempere. Og frihetskjempere tar forholdsregler.

Kommentarer og referanser

Dette er studien fra School Library Journal: Lau Whelan, Debra. (2009).A Dirty little secret: Self-censorship. School Library Journal.

En relatert studie fra to skoledistrikter i USA viser et signifikant fravær av prisbelønnede og kritikerroste, men kontroversielle ungdomsbøker:

Coley, Ken P. (2002). Moving toward a method to test for self-censorship by school library media specialists. Retrieved from the American Association of School Librarians’

Bellows, Nicholas K. (2005). Measuring self-censorship in school library media centers.

 

Følrste gang publisert i Khrono.

Les mer 0 kommentarer