På feil spor? Fjerning av kontantstøtten er intet sesam – sesam

I juli kommenterte jeg en reportasje i Aftenposten som handlet om lav sysselsetting blant innvandrere i noen områder i Oslo. Jeg sitter fortsatt med et spørsmål: Er kontantstøtte og eventuell kutt av den et riktig grep for å få flere innvandrere ut i jobb?

Reportasjen i Aftenposten

Journalistene Spence, Mellingseter og Husøy framhevet at noen delbydeler i Oslo har svært lav eller synkende sysselsetting og ønsket å avdekke årsaker til det. Delbydel Fossum på Stovner kom i rampelyset som et området i Oslo der sysselsettingsnivået i 2015 kun var på 44,5 prosent. Bypolitikere fra ulike partier var enige om en ting – generøse velferdsordninger, som kontantstøtte, er et hinder for å få flere innvandrere ut i jobb. «Mange får mer i velferdspenger enn i arbeid». Ble det sagt. Hvorfor skal de da jobbe? Oppskriften er klar: ved å fjerne passive ytelser vil man motivere flere innvandrere til arbeid.

Kontantstøtte som integreringshinder

Hvorfor anses kontantstøtte som et hinder? Innvandrere er overrepresentert i statistikken om bruken av kontantstøtte. I følge SSB sine tall for 2016, er det en større andel kontantstøttemottakere blant barn med innvandrerbakgrunn (43 prosent) enn etnisk norske bakgrunn (15 prosent). Argumentet mot kontantstøtte bygger på dette grunnlaget. Det hevdes ofte at ytelsen er et hinder for integrering: innvandrerkvinner er hjemme med barn, lærer ikke norsk, og er ikke i jobb eller aktivitet i mange år dersom de får flere barn tett på.

Innlegget var publisert i noe kortere form i Aftenposten, 17.07.2017

Er det der skoen trykker?

I debatten om kontantstøtte kommer det ikke fram at andelen av kontantstøttemottakere for barn med innvandrerbakgrunn samlet har gått ned siden 2015 eller at antallet innvandrere som mottar kontantstøtte er ikke nødvendigvis høyt. I 2016 gjaldt det 1 965 barn med innvandringsbakgrunn i alderen 19-23 måneder i hele Norge. En annen nyanse som ofte uteblir i debattene er kontantstøttemottakeres status før fødselspermisjon. Forskningen viser at sannsynligheten for å være tilbake i jobb når barnet er i kontantstøttealder er betydelig lavere for dem som har lav utdanning, ikke hadde tilknytning til arbeidsmarkedet før permisjon eller hadde svært lav lønn.

Om kontantstøtte bør opprettholdes eller heves er ikke spørsmålet jeg diskuterer her. Det er snarere om kutt av ytelsen alene vil være en løsning på å få flere innvandrere ut i jobb.

Det kompliserte integreringslandskapet

Spørsmålet er om denne gruppen innvandrere har behov for en annen type oppfølging enn de får. Mange i denne gruppen er eller har vært gjennom omfattende kvalifiseringstiltak som Introduksjonsprogrammet, Kvalifiseringsprogrammet eller Jobbsjansen. Noen har nok opplevd at de ikke har eierskap til deres kvalifiseringsplan, ikke lærer noe særlig norsk ved skolebenken, eller at arbeidsmarkedstiltak de er plassert i ikke treffer. For analfabeter eller de med særlig lav utdanning og uten faglige kvalifikasjoner, er veien til jobb i et nytt land svært komplisert. I tillegg kan noen innvandrerkvinner ha det vanskelig med å få til balanse mellom kvalifisering, arbeid og den tradisjonelle kvinnerollen når det er motstand i familien og i vennekretsen. Det å være hjemme er i mange tilfeller ikke et reelt valg.

I denne konteksten kan bruk av kontantstøtte snarere være en konsekvens av mislykket integrering enn et årsak. Som forsker på arbeidsinkludering av innvandrere ser jeg et store behov for å utvikle videre kvalifiseringstilbud og veilederkompetanse i støtteapparatet slik at den er tilpasset målgruppen vi snakker om her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *