Rett eller rettferdig?

Et spørsmål jeg ofte møter som studentombud er hvordan jeg formidler det til en student hvis saken ikke har gått slik som studenten ville. Jeg pleier å si at jeg tror at hvis man har en god prosess så er det lettere å akseptere en dårlig nyhet, men hva mener jeg egentlig med det?

Foto: Anita Tøien Johansen

Foto: Anita Tøien Johansen

Se for deg følgende scenario: To studenter har fått vite at de ikke har bestått praksisperioden. Den ene studenten får vite dette en halvtime før siste praksisdag, ved at praksisveileder gir henne et brev og ber henne gå hjem og lese det. I brevet står det at studenten ikke har bestått på et grunnlag som hun overhodet ikke kjenner seg igjen i. Når studenten forsøker å kontakte skolen for å komme med sitt syn på saken får hun ikke noe svar. Ingen tar telefonen, epostene hennes blir sendt fra person til person. Etter tre måneder får hun en epost om at fordi reglene for stryk på praksis ikke var blitt fulgt, skal hun få et nytt forsøk.

Hun får imidlertid ikke vite noe om når eller hvordan den nye praksisperioden skal gjennomføres. Studenten er sint og frustrert. Hun føler at det har blitt fattet et vedtak basert på uriktig informasjon. Hvorfor hun ikke besto forstår hun ikke. Kanskje var det fordi hun hadde en diskusjon med praksisveilederen om en faglig problemstilling den første uka? Kanskje var det på grunn av den medstudenten som ikke likte henne? Hvordan skal hun klare å gjennomføre en ny praksisperiode nå, når hun ikke vet hva hun gjorde galt forrige gang? Er det kanskje noen som er ute etter å få henne ut av studiet? Det var jo noen som nevnte skikkethet en gang, kan det hende at de har sendt inn melding på henne?

Den andre studenten får også beskjed om at han ikke kommer til å bestå praksisen den siste dagen i perioden.  Han blir imidlertid innkalt til et møte, der både praksisstedet og skolen er representert. I møtet legger de frem begrunnelsen for at han ikke har bestått og han får anledning til å fremme sitt syn på saken og stille spørsmål om det han ikke forstår. Også i hans tilfelle kommer skolen til at det har skjedd en formell feil ved at han ikke fikk beskjed om at han sto i fare for å stryke før den siste praksisdagen, men vedtaket kommer raskt, og studenten får et brev der han samtidig innkalles til et møte for å snakke om når og hvordan han skal kunne gjennomføre neste praksisperiode på en god måte.

To studenter som i prinsippet er i samme situasjon. Begge har fått ikke bestått praksis. I begges tilfellene har det skjedd en faktisk feil og skolen har opphevet vedtaket og gitt studentene en ny praksisperiode. Sannsynligheten for at den andre studenten kommer til å gjennomføre den nye praksisperioden på en god måte og ha tillit til høgskolen videre er imidlertid mye større. Hvorfor er det slik?

Lin Adrian, adjunkt på Københavns Universitet, har forsket på rettsmekling i Danmark. I en artikkel fra 2013 introduserer hun begrepet «procesretfærdighet». Hennes forskning viser at den måten avgjørelser treffes på tillegges stor betydning for mottakerens subjektive opplevelse av om utfallet er rettferdig, og ofte større betydning enn det å få medhold[1]. Prosessrettferdighet handler ikke bare om det materielle, at visse regler er blitt fulgt, men like mye om den berørtes opplevelse av prosessen. Hun viser til fire faktorer som må være på plass for at man skal oppleve prosessrettferdighet: Å bli hørt, nøytralitet, tillit og respekt.

Den første faktoren handler om studentens rett til å få si sin mening og til å føle at noen hører på ham. I eksempelet over har bare den andre studenten opplevd dette. Selv om den første studenten kanskje skrev en epost med sin side av saken, vet hun ikke om denne ble lest. Det var ingen som spurte henne på noe tidspunkt hva hun mente, selv om dette var en situasjon som handlet om henne.

Den andre faktoren handler om å stole på at saken din blir behandlet på bakgrunn av objektive kriterier, og at du får samme behandling som andre som er i samme situasjon. Det kan godt hende at høgskolen i tilfellet til den første studenten behandlet henne etter likebehandlingsprinsipper, men det hjelper ikke stort på opplevelsen av prosessrettferdighet hvis det ikke også blir synlig for studenten.

Den tredje faktoren handler om oppriktighet og omsorg. I Adrians artikkel skriver hun om et grunnleggende prinsipp i dansk rett som er at forvaltningen skal opptre «høflig og hensynsfullt». Dette prinsippet er ikke like uttalt i norsk rett, men vi snakker i stedet om «god forvaltningsskikk», og det er klart at det å behandle studentene på en ordentlig måte også er en del av dette. Den andre studenten opplevde en høgskole som forsto at han var i en vanskelig situasjon og som forsøkte å tilrettelegge for at han skulle få informasjonen på en god og hensynsfull måte. Den opplevelsen hadde ikke den første.

Den siste faktoren handler om det å føle seg verdig behandlet og tatt på alvor. For den første studenten var saksbehandlingen mer preget av at hun var del av et samlebånd, og det kunne for henne virke som om det egentlig ikke var noen som brydde seg om hvordan hun følte det i den vanskelige situasjonen som var oppstått. Det var aldri noen som spurte om hennes mening, og når ingen svarte på epostene hennes eller tok telefonen så følte hun seg ikke tatt på alvor. Slik hun opplevde det tok ikke høgskolen ansvar for den feilen som var blitt gjort, og viste ingen forståelse for hvilke konsekvenser det hadde for henne.

Disse fire faktorene har Adrian hentet fra amerikansk forskning, og funnet ut at er like gyldige for Danmark. Betydningen av prosessrettferdighet er stor. For det første er det slik forskningen viser at når man er fornøyd med prosessen så er det også lettere å bli tilfreds med resultatet. Uansett om resultatet er positivt for deg eller ikke. Dersom man kan akseptere resultatet er det også mer sannsynlig at man vil overholde de pliktene som man han blitt pålagt. I vårt tilfelle er det antakelig mer sannsynlig at den andre studenten vil møte opp til praksisforberedende undervisning og gjennomføre en ny praksis på en god måte ved det nye forsøket. Forskningen viser nemlig at de som har opplevd prosessrettferdighet også føler seg mer forpliktet til å følge regelverket.

Det er ikke alltid det som er rett er det samme som det som oppleves rettferdig, og det kan være en utfordring. Mange som kommer til meg har ikke opplevd prosessrettferdighet til nå. Kanskje er møtet med Studentombudet den første gangen noen hører på hva studentene har å si og tar seg tid til å forklare både hva reglene er og hvorfor de må være slik. Jeg håper denne artikkelen kan inspirere alle dere som møter studenter hver dag, enten dere er faglig- eller administrativt ansatte, til å tenke på hvordan dere møter studentene og hva man kan gjøre for å sørge for at de føler at prosessen i hvertfall har vært god, selv om resultatet kanskje ikke alltid er som de ønsket seg.

[1] Procesretfærdighet – det er også måden,der tæller, adjunkt, ph.d Lin Adrian, Juristen nr. 3 2013 s. 107-116

Denne saken stod første gang på trykk i nettavisen Khrono 12. mars 2015.

Du kan også lese mer om dette i et annet innlegg.

Leave a Comment

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.