Alle innlegg av AFI

Conference 26th June 2017: Temp agencies and the politics of work

Over the past three years, the Work Research Institute at the Oslo and Akershus University College of Applied sciences has been responsible for the research project entitled The impact of temporary work agencies on the politics of work, financed by the Research Council of Norway’s welfare, work and migration program. The other participating institutions include the University of Oslo, Mid Sweden University, Norwegian Institute of Urban and Regional Research and the Baltic Institute of Social Sciences at the University of Riga.

The main goals for the project have been to analyze how the emergence of the temporary agency work industry has influenced and been influenced by economic globalization, international and national regulatory changes, new flows of migrations and industrial relations.

This conference wraps up three years of research and gives us an opportunity to address a number of questions relating to temporary agency work, including:

  1. How has the emergence of labour intermediaries such as temporary work agencies influenced the idea and norm of the standard employment relationship?
  2. What happens to workplace dynamics and workplace power relationships in workplaces with a high degree of labour hire?
  3. What is the role of temporary work agencies in terms of facilitating labour migration? And what are major differences in this kind of facilitation according to type of workers (high skill/low skill) and the geographies of labour flows?
  4. What characterizes worker strategies for working through a temporary work agency? Case studies from the health sector and warehouse/logistics sector.

The conference is free of charge and open to all – please register here

Program

0845-0915 – Coffee and registration

0915-0930 – Welcome and introduction
Project manager and researcher at the Work Research Institute (HiOA), Anders Underthun

0930-1015 –Challenges to Employment Norms in Canada and Norway: The Regulation of Temporary Agency Work as a Barometer of Change
Professor Leah Vosko, York University, Toronto

1015-1045: The standard employment relationship in Norway 1945-2000: Responses and strategies by unions and employers
PhD Fellow Per Bonde Hansen, Work Research Institute (HiOA) 

1045-1100 – Break

1100-1120 – The position of temporary work agencies in the Norwegian economy
Professor David Jordhus-Lier, University of Oslo

 1120-1140 – Workplace dynamics in the warehouse industry – commitment and power positions among permanent employees and agency workers
Docent Gunilla Olofsdotter, Mid Sweden University, Sweden

1140-1200 – The facilitation of labour migration through temporary work agencies: The example of Latvia to Norway.
Researcher Oksana Zabko, Baltic Institute of Social Sciences, Latvia

1200-1230 LUNCH

1230-1250 Worker strategies among Swedish nurses that work in Norway through temporary work agencies.
Professor Hege M. Knutsen and Maiken Bjerga Kiil, University of Oslo

1250-1310 Workplace dynamics in the Norwegian construction industry: The impact of labour hire.
PhD-fellow Hedda Haakestad, SPS, Oslo and Akershus University College of Applied Sciences

1310-1330 Renewed union strategies as a response to the emergence of labour intermediaries – a comparison of public sector unions and civil aviation unions.
Guest researcher Dr. Darragh Golden, Work Research Institute,  HiOA

1330-1500  Debate (in Norwegian): Hva er bemanningsbransjens posisjon i norsk arbeidsliv i dagen, sett i lys av den økonomiske situasjonen og endringer i reguleringen av midlertidig arbeid? Hva er fordeler og ulemper for arbeidstakere som jobber gjennom bemanningsbyrå?

Panelet består av:

  • Christl Kvam (H, statssekretær, Arbeids- og sosialdepartementet)
  • Anne Cecilie Kaltenborn (direktør i NHO Service)
  • Øystein Sundelin (Høyre)
  • Lars Jacobsen (adm.dir i Randstad Care)
  • Ådne Naper (SV)
  • Lars Johnsen (Transportarbeiderforbundet)

Debatten vil bli ledet av tidligere prosjektleder for forskningsprosjektet, Ann Cecilie Bergene.

The conference is free of charge and open to all – please register here

 

Kronikk: Arbeidsgivere i kamp mot vikarbyråene

Kritikk av bemanningsbransjen kommer vanligvis fra arbeidstakerhold og den politiske venstresiden. I Klassekampen 5. januar så vi et eksempel på det motsatte, da administrerende direktør i Byggenæringens Landsforening Jon Sandnes gikk ut mot vikarbyråenes bruk av ordningen fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Argumentet er at ordningen skaper ulike konkurransevilkår mellom bedriftene i bransjen ved at den bryter hovedregelen i norsk arbeidsliv – nemlig fast arbeid.

Utspillet minner om at en linje tilbake til arbeidsgiveres historisk sett sterke motstand mot vikarbyråer ikke helt er brutt. Det er nemlig langt fra første gang at vikarbyråenes virkning på konkurransen mellom bedriftene har blitt brakt på banen.

Fra de første vikarbyråene, eller utleiefirmaene som de ble kalt, dukket opp i verkstedindustrien i 1955 ble de forsøkt motarbeidet av arbeidsgivere med landets største skipsverft i spissen. En grunn til arbeidsgivernes motstand var at utleievirksomheten kunne føre til såkalt «uro» hos de faste arbeiderne, blant annet i form av krav om å få like mye betalt som «leiearbeiderne». Arbeidernes reaksjoner var også motivert av at utleiefirmaene brøt med den relative likheten og stabiliteten som fagforeningskollektivet forutsatte. Men helt sentrale motiver for arbeidsgivernes motstand sprang ut av arbeidsgivernes interesser som en gruppe, altså som en organisert klasse. For mange arbeidsgivere kunne bruk av utleiefirmaer være et attraktivt middel for å nå bedriftens mål, men om bruken ble utbredt ville den forverre problemene knyttet til den harde konkurransen om den knappe ressursen arbeidskraft.

Utleiefirmaene ble anklaget for å drive «menneskehandel» og «usmakelig kapring» av folk. «Kapring» var åpenbart et problem siden arbeidskraft var nødvendig for å opprettholde og øke produksjonen, men problemet var også at «kapringen» i flere tilfeller tvang arbeidsgiverne til å kjøpe arbeidskraften tilbake fra utleiefirmaene til en høyere pris. Arbeidsgiverne innså at bruk av utleiefirmaer var en innbyrdes kamp om arbeidskraft som på sikt kunne virke svekkende for alle. Bruk av utleiefirmaer ga næring til en aktør som kunne få en til å kjøpe seg vekk fra lønnsom drift.

Blant arbeidsgivernes tiltak var boikottaksjoner og avtaler mellom bedriftene som strengt regulerte bruken av utleiefirmaer. Mekaniske Verksteders Landsforening, én forløper til Norsk Industri og et sentralt medlem i Norsk Arbeidsgiverforening (fra 1989: NHO), var en sterk pådriver for at vikarbyråenes virksomhet som hovedregel ble forbudt i 1971.

Forsøket på å motarbeide utleiefirmaene og forbudet i 1971 kan ses som uttrykk for mer allmenne trekk ved den perioden som historikeren Edvard Bull d.y. har omtalt som «organisert kapitalisme». Organiseringen av kapitalismen, som ifølge Bulle ble innledet rundt 1920, var rettet mot å temme den frie konkurransen om ressursene. Med Bulls ord dreide det «seg om å hindre at det blir ødeleggelse for alle, når alle de enkelte kapitalistiske bedrifter hver for seg tar sikte på hver sin fordel». Det var imidlertid først i etterkrigstiden fram til midten av 1970-årene at organiseringen ble intensivert og bidro til at et av kapitalismens hovedproblemer ble løst: Økonomiske kriser, og dermed trusselen om konkurser og arbeidsløshet i stort omfang, opphørte for en tredveårsperiode. Dette var ikke en særegen utvikling i Norge, men norske forhold vil likevel være i fokus her.

Viktigst i denne sammenhengen er innsatsen som gikk ut på kontroll med lønninger og tilgang på arbeidskraft. LO og Norsk Arbeidsgiverforening var sentrale aktører, men også myndigheter bidro gjennom lønns-, pris- og sysselsettingspolitikken. Kontroll med lønninger og arbeidskraft var både basert på felles- og motstridende interesser. I den økonomiske vekstfasen etter andre verdenskrig var arbeidsgiverne interessert i en kollektiv kontroll som kunne hindre sterkere lønnsvekst og ukontrollert flytting av arbeidskraft mellom ulike deler av landet, næringer og bedrifter. Utleiefirmaene ble i en slik situasjon en potensielt destabiliserende faktor.

I 2000 ble forbudet mot å drive ut- og innleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling opphevet. Helt siden sysselsettingsloven av 1947 hadde formidling av arbeidskraft vært en offentlig monopoloppgave. Loven var en norsk variant av en internasjonal trend med røtter tilbake til mellomkrigstiden. Denne linjen ble bekreftet med forbudet i 1971 og så sent som i 1980, da det ble forbudt å leie inn arbeidskraft.

Lovendringen i 2000 innebar ikke at det ble fritt fram å bruke vikarbyråer. Likevel kan endringen ses som et viktig tegn på en ny inngang til spørsmålet om kontroll med tilgangen på arbeid og arbeidskraft – altså en sentral side ved organiseringen av kapitalismen i Norge. Sandnes sitt utspill kan tyde på at arbeidsgivere i byggebransjen synes utviklingen har gått for langt i den nye retningen.

Per Bonde Hansen

Stipendiat
Arbeidsforskningsinstituttet, HiOA

Teksten ble publisert som kronikk i Klassekampen 26. januar 2017