Stikkordarkiv: historie

Kronikk: Arbeidsgivere i kamp mot vikarbyråene

Kritikk av bemanningsbransjen kommer vanligvis fra arbeidstakerhold og den politiske venstresiden. I Klassekampen 5. januar så vi et eksempel på det motsatte, da administrerende direktør i Byggenæringens Landsforening Jon Sandnes gikk ut mot vikarbyråenes bruk av ordningen fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Argumentet er at ordningen skaper ulike konkurransevilkår mellom bedriftene i bransjen ved at den bryter hovedregelen i norsk arbeidsliv – nemlig fast arbeid.

Utspillet minner om at en linje tilbake til arbeidsgiveres historisk sett sterke motstand mot vikarbyråer ikke helt er brutt. Det er nemlig langt fra første gang at vikarbyråenes virkning på konkurransen mellom bedriftene har blitt brakt på banen.

Fra de første vikarbyråene, eller utleiefirmaene som de ble kalt, dukket opp i verkstedindustrien i 1955 ble de forsøkt motarbeidet av arbeidsgivere med landets største skipsverft i spissen. En grunn til arbeidsgivernes motstand var at utleievirksomheten kunne føre til såkalt «uro» hos de faste arbeiderne, blant annet i form av krav om å få like mye betalt som «leiearbeiderne». Arbeidernes reaksjoner var også motivert av at utleiefirmaene brøt med den relative likheten og stabiliteten som fagforeningskollektivet forutsatte. Men helt sentrale motiver for arbeidsgivernes motstand sprang ut av arbeidsgivernes interesser som en gruppe, altså som en organisert klasse. For mange arbeidsgivere kunne bruk av utleiefirmaer være et attraktivt middel for å nå bedriftens mål, men om bruken ble utbredt ville den forverre problemene knyttet til den harde konkurransen om den knappe ressursen arbeidskraft.

Utleiefirmaene ble anklaget for å drive «menneskehandel» og «usmakelig kapring» av folk. «Kapring» var åpenbart et problem siden arbeidskraft var nødvendig for å opprettholde og øke produksjonen, men problemet var også at «kapringen» i flere tilfeller tvang arbeidsgiverne til å kjøpe arbeidskraften tilbake fra utleiefirmaene til en høyere pris. Arbeidsgiverne innså at bruk av utleiefirmaer var en innbyrdes kamp om arbeidskraft som på sikt kunne virke svekkende for alle. Bruk av utleiefirmaer ga næring til en aktør som kunne få en til å kjøpe seg vekk fra lønnsom drift.

Blant arbeidsgivernes tiltak var boikottaksjoner og avtaler mellom bedriftene som strengt regulerte bruken av utleiefirmaer. Mekaniske Verksteders Landsforening, én forløper til Norsk Industri og et sentralt medlem i Norsk Arbeidsgiverforening (fra 1989: NHO), var en sterk pådriver for at vikarbyråenes virksomhet som hovedregel ble forbudt i 1971.

Forsøket på å motarbeide utleiefirmaene og forbudet i 1971 kan ses som uttrykk for mer allmenne trekk ved den perioden som historikeren Edvard Bull d.y. har omtalt som «organisert kapitalisme». Organiseringen av kapitalismen, som ifølge Bulle ble innledet rundt 1920, var rettet mot å temme den frie konkurransen om ressursene. Med Bulls ord dreide det «seg om å hindre at det blir ødeleggelse for alle, når alle de enkelte kapitalistiske bedrifter hver for seg tar sikte på hver sin fordel». Det var imidlertid først i etterkrigstiden fram til midten av 1970-årene at organiseringen ble intensivert og bidro til at et av kapitalismens hovedproblemer ble løst: Økonomiske kriser, og dermed trusselen om konkurser og arbeidsløshet i stort omfang, opphørte for en tredveårsperiode. Dette var ikke en særegen utvikling i Norge, men norske forhold vil likevel være i fokus her.

Viktigst i denne sammenhengen er innsatsen som gikk ut på kontroll med lønninger og tilgang på arbeidskraft. LO og Norsk Arbeidsgiverforening var sentrale aktører, men også myndigheter bidro gjennom lønns-, pris- og sysselsettingspolitikken. Kontroll med lønninger og arbeidskraft var både basert på felles- og motstridende interesser. I den økonomiske vekstfasen etter andre verdenskrig var arbeidsgiverne interessert i en kollektiv kontroll som kunne hindre sterkere lønnsvekst og ukontrollert flytting av arbeidskraft mellom ulike deler av landet, næringer og bedrifter. Utleiefirmaene ble i en slik situasjon en potensielt destabiliserende faktor.

I 2000 ble forbudet mot å drive ut- og innleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling opphevet. Helt siden sysselsettingsloven av 1947 hadde formidling av arbeidskraft vært en offentlig monopoloppgave. Loven var en norsk variant av en internasjonal trend med røtter tilbake til mellomkrigstiden. Denne linjen ble bekreftet med forbudet i 1971 og så sent som i 1980, da det ble forbudt å leie inn arbeidskraft.

Lovendringen i 2000 innebar ikke at det ble fritt fram å bruke vikarbyråer. Likevel kan endringen ses som et viktig tegn på en ny inngang til spørsmålet om kontroll med tilgangen på arbeid og arbeidskraft – altså en sentral side ved organiseringen av kapitalismen i Norge. Sandnes sitt utspill kan tyde på at arbeidsgivere i byggebransjen synes utviklingen har gått for langt i den nye retningen.

Per Bonde Hansen

Stipendiat
Arbeidsforskningsinstituttet, HiOA

Teksten ble publisert som kronikk i Klassekampen 26. januar 2017