iRoom

By | 30. april 2012

Du er vant til at telefonen din vet hvor du er, vet en del om hva du gjør, rearer på dine bevegelser og ”prater” med en mengde eksterne tjenester. Bare vent, ditt neste rom gjør get samme.

Gammel? Hvis du faller hjemme, registreres det av følere i gulvet. Resten er valgfritt. Skal noen varsles? Bør døra låses opp så naboer kan komme inn? Og hvorfor ikke la toalettet ta automatiske urin- og avføringsprøver. Teknologien er ikke en gang ny eller unik, selv om den ikke selges hos din lokale baderomsbutikk. Men hvor skal data sendes, hvilke data kan samles inn og hvem eier dem?

Din gange er spesiell nok til at sensorer kan skille deg fra andre. Og ellers går vi alle rundt med mobiltelefoner som kan identifisere oss – og dermed fortelle huset hvem du er. Derfra er det banalt å få huset til å lufte, varme opp, kjøle ned og lyssette rom automatisk etter hvem som er i huset. Og ikke bare det, det er relativt enkelt for en datamaskin å lære seg mønstre. For eksempel hvilke dager og klokkeslett du står opp og forlater huset, eller blir hjemme hele dagen.

Allstedsnærværende

Ubiquitous computing, blant annet beskrevet av Adam Greenfield i boka Everyware (nå noe gammel) er det engelske begrepet. The internet of things er en del av dette. Poenget er enkelt: Det kan være sensorer i alle ting du har i huset, fra små lyspærer til gulvene. Alle ting (nesten) kan utføre bregninger – de kan ha micro chips – og de kan kommunisere lokalt med hverandre eller over internett.

Det kan revolusjonere assisted living – boliger som hjelper pleietrengende med å bo hjemme. Men smarte hjem kan være mye mer. Innsamling av store datamengder, analyse (helst automatisk) og så beslutningsstøtte er en trend. Det brukes i undervisning (se ”learning analytics”) og det brukes i sykehus. Det morsomme, skremmende og utfordrende nå er at dette kommer hjem til oss. Besteforeldrene først!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *