Fordel: I motsetning til hjemme i Norge har vi hatt stor valgfrihet med tanke på hvilke avdelinger vi har ønsket å besøke, samt hvor lang tid vi har villet tilbringe på hver. Hjemme kan man ha flaks og uflaks, i Namibia har du garantert hellet med deg.

”Ulempe”: Det krever også mer av deg som student. Man må gjøre det beste ut av friheten. Selv kunne jeg gjort mer for å være med på nye ting samt bli bedre på kjente prosedyrer, men er likevel fornøyd.

Praksis på Central Hospital og Katutura Hospital

Fra HiOA hadde vi på forhånd fått en progresjonsplan (Learning Agreement) med for praksisen, hvor lenge vi skulle jobbe hvilke uker, når vi skulle ha ferie, når vi skulle ha studiedag osv. Ved første møte med dekan Louise Pretorius på UNAM som var allerede to dager etter ankomst ble det tidlig klart at hun ikke kjente til opplegget vi hadde fått beskjed om å følge. Vi fikk inntrykk av at så lenge vi oppfylte kravet for antall timer i praksis på sykehuset (240 ifølge learning agreement) og møtte henne som avtalt til refleksjonstimer på UNAM var det opp til oss selv å disponere tiden til rådighet. Dette var samtidig min første opplevelse av en kulturforskjell jeg skulle bli godt kjent med: så lenge du oppfører deg bra og oppnår målet du har satt deg/er blitt pålagt er det ikke så farlig hvordan du når det og kommer deg dit. Litt frustrerende om man liker å ha kontroll og er vant til tydelige rammer, men vi kom fort inn i det. Og akkurat som den norske modellen har den afrikanske både fordeler og ulemper.

Vi valgte å hoppe rett i det, det var også det som ble forventet av oss der nede. Vi jobbet fullt de fem første ukene, hadde to uker fri og deretter tre fulle uker før vi på slutten hadde tre uker fri. Både da og nå i ettertid opplevdes det som et fornuftig arbeidsskjema – komme godt inn i det, ha en ordentlig ferie, fullføre praksis, og ha god tid til reising og eksamenslesing mot slutten av oppholdet. Dette opplegget ga oss også mulighet til å være svært fleksible og selektive med vaktene mot slutten siden vi oppnådde minimum timeantall såpass tidlig at vi kunne fortsette å jobbe akkurat de vaktene vi ville etterpå.

Noen ville jobbe mye kveld/natt på akuttavdeling, andre prioriterte lesing eller andre avdelinger.

Vi oppholdt oss alt fra noen timer til to uker på hver avdeling. Vi var alle innom operasjonsavdeling og akutten, utover det besøkte vi til sammen gynekologisk/urologisk avdeling, pre- og postoperativ sengepost, recovery og pediatrisk, pediatrisk onkologisk avdeling, intensivavdeling, fødselsavdeling, kardiologisk avdeling. Noen var veldig bra og svært lærerike, andre ga ikke fullt så mye utbytte. Møtte både suverene sykepleiere og leger samt noen ikke fullt hjelpsomme og vennlige. Godt samarbeid og vennskap med namibiske studenter har det også vært mye av. Vi hadde mye å lære hverandre. Jeg tror jeg snakker på vegne av alle når jeg slår fast at de fleste vi møtte på sykehuset var både hyggelige, dyktige og interesserte både i oss og i faget sitt.

Vi har stått i mange ulike og uvante situasjoner. Det har vært veldig utfordrende, men desto mer lærerikt og ikke minst opplevelsesrikt. Det har krevd mot og selvinnsikt å si nei takk til å utføre prosedyrer man har blitt tilbudt å gjøre enten fordi man rett og slett er langt fra kompetent til oppgaven (og pasientens rett til god og trygg behandling er langt viktigere enn en students ønske om å «prøve å sy») eller fordi man har følt seg utrygg og utilpass av andre årsaker. Tidspress, mangel på utstyr, språkvansker eller en potensielt truende pasient for eksempel.

Kunnskapen og refleksjonene jeg sitter igjen med etter kirurgisk praksis i Windhoek er nok på mange måter ulik det jeg ville oppnådd i Oslo. Det vi ikke har lært av korrekt standardiserte sykepleieprosedyrer tilpasset det norske helsevesenet tror jeg vi tar igjen i ferdigheter i kommunikasjon rettet mot et bredt spekter av pasientgrupper, tålmodighet, innsikten i at selv om noe gjøres annerledes er det ikke nødvendigvis gærent, evnen til å tenke alternativt både etisk(!) og i bruk av medisinsk utstyr samt den store fordelen med å ha fått jobbet på mange ulike avdelinger på to forskjellige sykehus i Namibia: sett og gjort mye vi ikke ville kommet i nærheten av hjemme. For å nevne noe. Dette er jeg veldig takknemlig og glad for å ha fått oppleve. Opplæring i spesielle rutiner får man som nyutdannet sykepleier likevel, muligheten til å være sykepleierstudent i Namibia får man ikke like ofte.

Pre- /postkirurgisk sengepost

Pre- /postkirurgisk sengepost

Hverdagen i Windhoek

På sykehuset begynte vi tidlig, kl. 7, og var ferdige enten kl. 13 eller 15. Med andre ord tilbringer man mye tid hjemme. Rundt bassenget, rundt bordet ved bassenget og på kjøkkenet. Derfor må man belage seg på å finne på saker å gjøre hjemme. Man lever svært tett og blir veldig godt kjent, på godt og vondt. Så å være nøye på å lage retningslinjer for hvordan man vil ha det er viktig og bør ikke nedprioriteres. Å vise hverandre respekt og gi hverandre rom er essensielt. Reisefølget vårt bestod utypisk nok av fire gutter og en jente, noe vi fikk høre igjen og igjen at var utrolig merkelig.

Visum

Man behøver arbeidsvisum for å jobbe på sykehus i Namibia. Det kan man søke om selv, og bør starte søkeprosessen så tidlig som mulig. Helst med en gang. Arbeidsvisum er dessuten nødvendig for å kunne reise ut av Namibia og inn igjen, for eksempel til Sør-Afrika, turistvisum får man bare én gang i året og utgår når man forlater Namibia.

Ferie

3 måneder på utveksling ga også god tid til ferie. Etter omtrent 5 uker, halvveis i praksis, tok vi oss to uker ferie før vi skulle starte neste halvdel. Vi fire guttene leide en Toyota Hilux med rooftop tent. Vi kjørte gjennom Namibia i to uker og campet rundt, for det meste i den nordlige delen av landet. Om neste kull er eventyrlystne er dette noe som kan anbefales på det sterkeste. Det krevde god planlegging med tanke på rute, overnattinger, mat og booking av eventuelle opplevelser som safarier og diverse. Det krevde ikke store kartegenskaper da veinettet i Namibia er rimelig enkelt.

Vi leide bilen fra Namibian Car Rental: http://www.namibiacarrental.net/

Dersom det vurderes å gjøre noe lignende har vi følgende tips:

  • Book bilen i god tid, helst flere måneder i forkant. Vi hadde flaks da vi booket to uker før. Det var sannsynligvis den eneste ledige bilen i byen. Turister kan booke safaribil opp til 1 år før turen.
  • Beregn dobbel kjøretid. Skal dere fra A til B og google maps sier turen tar 3 timer, må dere beregne 6 timer. Google maps beregner tid fra hvor fort det vanligvis kjøres på veien, og de lokale kjører fortere enn vi gjør. Videre kan man punktere. Det er også kontroller enkelte plasser som kan ta tid å kjøre gjennom. Veikvalitet kan variere i stor grad, og man må alltids stoppe for å spise et sted.
  • Kjør forsiktig! Veiene består for det meste av sand/grus. Ikke akselerere i svinger.
  • Ikke kjør når det er mørkt! Ville dyr kommer frem om natten som øker risikoen for å kollidere med ett.

Ikke bli skremt av det som står ovenfor. Dette var en fantastisk tur. Det positive med å gjøre en slik tur er at man får eierfølelse til turen. Alt må planlegges selv. Man kan dra når man vil og hvor man vil. Det blir noe helt spesielt når en gjør det selv.

Om det er ønskelig å bli guidet på en tur kan dere også bruke de dere bor hos. Snakk med familien og de kan hjelpe dere med å snekre sammen en fin ferietur med sjåfør.

Byen Windhoek

Grønn: Der vi bodde.

Blå: Liten nærbutikk.

Brun: Namibian Car Rental

Gul: Sentrum. Her er noen butikker, kafeer, restauranter. Finnes kjøpesenter som har bedre butikker. Beste kjøpesenter heter Grove Mall og ligger ca 10 minutter unna med taxi. Dette koster 20 namibiske dollar per person.

Rosa: Matvarebutikken Spar. Den rosa sirkelen skal ligge i Hochland Park, litt til venstre på kartet. Taxi hit koster 10 namibiske dollar per pers.

Transport i Windhoek

Det gikk for det meste i taxier til og fra stedet vi bodde. Taxiprisen var alltid den samme. 10 eller 20 Namibiske dollar (NAD). Altså 6 kr eller 12 kr. Avhengig av hvor langt vi skulle. Prisen forhandlet vi på forhånd for det meste, slik at taxisjåføren ikke skulle lure oss. Vi var oftest minimum 2 personer i taxi. Alltid lurt å ta forhåndsregler i tilfelle noe uventet skulle oppstå. Som for eksempel at det kommer inn en gjeng eller fra før av sitter 2 andre personer i taxien. Vi fikk informasjon at vi aldri skulle sette oss inn i en taxi alene når det allerede satt personer i taxien. Det sikreste valget er å ta «Dial a cab», som er privat firma og som koster noe mer. Det koster ca. 40 kr.

Vi bodde i West Windhoek, Roentgen Street 27. Det var veldig fint med tanke på at vi bodde sentralt til, samtidig som vi hadde det ene sykehuset i kort gåavstand. Gåavstand til sentrum er omtrent 20 min, men ta taxi da det er billig. Nucleus treningssenter som ligger ved siden av Craft senteret er et alternativ for de som liker å trene. Samtidig har Craft senteret en fantastisk cafe som har mye god mat og drikke.

Home Of Good Hope

http://homeofgoodhope.ngo/

Utöver sjukhus praktiken så hade vi möjlighet att vara på suppeköket (Home of good hope) som var lokaliserat i ett av Namibias fattigaste områden, i Katutura. Där hadde barn i åldrarna 1-12 år möjlighet att komma varje dag och få sig en måltid om dagen. Home of good hope är en frivllig organisation, som försöker förse barnen med grundläggande behov. De flesta barnen som besökte home of good hope hade en förälder eller ingen. Någon fick gå en lång väg till fots för att ta sig dit och de flesta barnen som kommer är undernärda. Vi besökte Home of Good hope 1/uken och det fanns möjlighet att vara där mer där vi mötte andra volentärer som jobbade där på heltid också. Våra uppgifter var att leka med barnen och stimulera de, hjälpa till i köket och servera mat, diska tallrikar, borsta tänderna och ibland rense små sår etc.

Helle, Jon-Ivar, Fre, Robin, Mervin og Henrik.

Gjengen samlet utenfor hovedinngangen til huset, kjøkkenet vårt til høyre

Hilsen Helle, Jon-Ivar, Fre, Robin, Mervin og Henrik.

Bare ta kontakt om du lurer på noe!

Helle.gulowsen@gmail.com

Robin92kubara@gmail.com