NEPAL. Om å jobbe med masteroppgaven mellom fargerike sarier, hellige kuer, varme smil og søt te.

Det startet med en bølge av panikk. Da jeg landa på flyplassen og kjørte gjennom Kathmandus nesten ufremkommelige gater med hull, støv, høner, motorsykler, munnbind og gatehunder, lurte jeg på hva jeg hadde begitt meg ut på. Fire måneders arbeid med masteroppgaven min ventet på meg. Nå hadde mest lyst til å snu. Alt var nytt. Alt var fremmed. Ukjente lyder, lukter og syn. Og plutselig var jeg alene igjen i millionbyen Kathmandu. Gisp.

Men så er det utrolig hvor fort en situasjon kan snu. Hvordan alt raskt føles tryggere, når det ukjente blir litt mindre ukjent. Jeg kjente igjen den overveldende følelsen av å flytte til fjerne strøk fra tidligere, og visste heldigvis at panikken pleier legge seg raskt. Etter noen dager snur det. Plutselig ser jeg at det er et system i kaoset. Jeg legger merke til alle fargene og de vennlige blikkene.

Og ganske snart elsker jeg det. Mest på grunn av menneskene. De inviterer inn, åpner opp og byr på seg selv. Det er tid til ettertanke. Lave skuldre. Lune smil. Morgen- og kveldsbønn til gudene som bor i alt rundt oss. Det er masala-te på trappa, sammensveisa familier og muligheter for nye bekjentskap rundt hvert hjørne. Det er mektige fjell i horisonten, klar himmel og uendelig mange templer. Det er hengekøye på terrassen mens sola går ned.

Med meg i kofferten har jeg lydopptakeren min. Jeg gjør en praktisk master i journalistikk, og i Nepal skal jeg lage en radiodokumentar om det tredje kjønn. Månedene i Kathmandu blir til timevis med menneskemøter, som nå ligger lag

ret som lydfiler på datamaskinen min. Historiene handler om å være transseksuell i Nepal – det første landet i verden til å offisielt anerkjenne et tredje kjønn. Det er fortellinger om å tørre å være seg selv. Om motgang og om seire.

 

Jeg blir kjent med transseksuelle Meghna. Hun forteller om hennes reise fra å være en ung, ulykkelig

gutt til å komme ut som kvinne. I dag er hun en suksessfull forretningskvinne, aktivist og modell. Jeg følger henne med lydopptakeren i Kathmandu. Mest er hun på restauranten sin Pink Tiffany. En restaurant med rosa vegger og store regnbueflagg over inngangspartiet. En liberal lomme i byen der mennesker kan være seg selv, uavhengig av kjønn og legning. Hennes historie handler om mot. Om å bane vei, slik at flere skal tørre å være seg selv.

 

I løpet av månedene jeg er i Nepal går det fra varme sommerdager til en kald, klar vinterluft. Jeg bor på to forskjellige gjestehus, i to ulike deler av byen. Jeg intervjuer aktivister, akademikere, transseksuelle og interseksuelle. I helgene går jeg turer opp fjellene pyntet med bønneflagg, besøker templer og gjør yoga i et buddhistisk kloster.

For meg er Nepal spirituelt, fargerikt, kaotisk og en sensorisk fest av en annen verden. Det er fattigdom, korrupsjon og mangel på vann og strøm. Det er kastesystem med all den urettferdighet og skjevfordeling som det medfører. For meg er Nepal alt det beste, og alt det verste.

 

Tiden i Nepal er noe av det sterkeste og mest spennende jeg har opplevd. Oppholdet har gitt meg nye perspektiver. Det har lært meg om mangfold, fellesskap og varme. Menneskene der har gitt meg et nytt syn på tålmodighet og styrke. En av vennene jeg fikk der mener jeg må ha vært nepaleser i et tidligere liv. Kanskje han har rett. Noe gjør i hvert fall at mitt møte med Nepal ble full klaff.

Bare ta kontakt dersom du har noen spørsmål på: linnft@hotmail.com