Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Midtveisevaluering

Takk for alle tilbakemeldingene i midtveisevalueringen!
Oppsummering og hva som skjer videre med innspillene, se fanen “Studieinformasjon”.

2.samling

Vi møtes igjen torsdag 19.oktober, kl 0900-1500.
Vi skal være i Pilestredet 50 (Katti Anker Møllers hus), rom L120(1.etg.). Dere finner mer informasjon om 2.samling under fanen “Samlinger”.

Vel møtt!

Opptak av webinar

Følg lenken under til opptak av webinaret. Dessverre kom ikke første del av webinaret med på opptaket. OBS! Opptaket er ikke redigert og det er derfor pauser som du må spole over.

https://connect.uninett.no/p2969v1c0o8/

Hvordan forholde seg til forskjellige veisøkere under praksis i en hektisk hverdag?

  • Å være veileder i en hektisk hverdag

Nå har vi fått en del veisøkere i praksis og jeg har fått æren av å være med de fleste av dem. Jeg har dermed erfart at en del veiførere gjør mye forskjellig og heller ikke tar dette ansvaret de har fått alvorlig nok synes jeg. Det skal nevnes at de fleste av mine kollegaer ikke har studert veiledning for å få økt kunnskap, samt at vi har det veldig hektisk i arbeidstiden. Som litt over gjennomsnittet interessert i veiledning, mener jeg at vi helsepersonell har et overordnet ansvar for å lære bort både teori og egne erfaringer knyttet mot teori. I boken Til den andres beste (Eide, 2016) skriver de at veiledning er en etisk handling, noe jeg er enig i. Veiledning dreier seg etter min mening om å hjelpe veisøkere til å oppnå det ønskede nivået eller hjelpen de søker. Veisøkerne vi har i praksis kan jo bli våre nye kollegaer en dag. Ønsker vi oss kollegaer (les: helsepersonell) som kun gjør det de skal, uten å tenke igjennom teorien for praksisen? Kanskje finnes det en bedre løsning på problemet til pasienten, som ikke oppdages dersom man ikke reflekterer over praksis.

Samtidig som vi, i den hektiske hverdagen, står ovenfor et dilemma; hvordan skal vi lære bort kunnskap? Spesielt når vi ikke er med samme veisøkeren fra dag til dag. Vi har ikke tid til å stå å forklare veisøkerne teori etter teori, for å begrunne hva som gjøres på lab. Dette må jo skolen ta seg av, tenker mange. På fagspråket finnes det to ytterpunkter i praksis-teori-forholdet, teorityranniet og erfaringstyranniet (Lauvås & Handal, 2017, pp. 158-162). Ofte setter vi oss i erfaringstyranniet og sier til studenten «les prosedyreboken og gjør det som står der» uten å forklare. Noen begrunner det gjerne med «Dere studenter skal andre steder i praksis senere og vil nok lære andre ting der». Veisøkere tørr dermed ikke å stille spørsmål, mens veiførere på lab er fornøyd med å bare kunne la en veisøker øve seg og heller titte i prosedyreboken for hjelp, i stedet for å spørre veiførerne, noe som kan minne om mesterlære-modellen (Lauvås & Handal, 2017). Denne holdningen tror jeg for det meste kommer fra at veisøkerne skiftes ut fra lab til lab og det samme gjør veiførerne. Vi er ikke på samme lab fra dag til dag og veisøkerne er som regel bare opp mot 1 -en- uke per lab. Boken røde tråder i praktiske studier (Buberg & Hessevaagbakke, 2013) snakker om «bli-kjent-bli-trygg-fasen», som i stor grad handler om å skape relasjon mellom veisøker og «hovedveifører», hvor det utveksles informasjon og tidligere erfaringer. Denne prosessen, eller en mini-versjon av denne prosessen, bruker jeg hver gang jeg møter en ny veisøker før arbeidsdagen starter. Her spør jeg veisøkeren hvilken erfaring hun/han har, hva de har gjort på lab og hva de ønsker å fokusere på/daglig mål. Dette mener jeg at alle veiførere på lab skal kunne bruke første gang de møter en ny veisøker på lab. Det er en enkel måte å starte en dialog på, samt å få et inntrykk av hva veisøkeren kan. Dermed blir det også enklere å gi teoretisk kunnskap på det veisøkeren har som mål. Kanskje økt kunnskap om veiledning vil føre til mer aksept for å ta seg tid til å gjennomgående veilede veisøkere i praksis?

 

Referanser:

Buberg, L. I., & Hessevaagbakke, E. (2013). Røde tråder i praktiske studier: et pedagogisk verktøy for sykepleiestudenter og deres veiledere (3 ed.): Høyskoleforlaget.

Eide, S. B. (2016). Til den andres beste: en bok om veiledningens etikk (6 ed.): Gyldendal Akademisk.

Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.

Hvordan fungerte førveiledningen og fikk jeg nytte av det i etterkant?

Alle i gruppen hadde på forhånd skrevet et veiledningsgrunnlag og vi samlet oss fysisk på et sted for å gjennomføre denne veiledningen. Vi gjennomførte ved at en og en la frem veiledningsgrunnlaget. Vi hadde ingen tydelig rolle på hvem som var veileder og hvem som var observatør, men satt sammen og ga feedback til hverandre.

Som Lauvås og Handal blant annet skriver ; «et veiledningsgrunnlag er et hjelpemiddel i veiledningen» og «det skal fungere som et utkast som danner grunnlaget for en samtale

Jeg hadde en konkret situasjon jeg trengte veiledning på. Dette handlet om en situasjon med en pasient hvor kommunikasjonen ikke alltid var det enkleste. Målet med å gå til pasienten var forflytning fra seng til rullestol, noe som også var målet til pasienten. Utfordringen for meg som veileder i denne situasjonen var at pasienten var svært verbal ukritisk, samtidig som han hadde svært lang svarlatens. Jeg på den andre siden er en svært utålmodig person, jeg liker heller ikke å bli snakket stygt til.

Utfordringen var også at pasienten hadde svært dårlig kortidsminne og husket ikke hva vi hadde øvd på dagen før. Han ble også sint og oppgitt, samtidig som at han ga uttrykk for at han ville opp i stol. Jeg hadde vært der flere ganger tidligere og gjennomført tiltaket og følte at vi hadde fått opparbeidet en god relasjon, men denne gangen gikk det rett og slett ikke. Det endte med at jeg til slutt bare måtte avslutte og gå.

Jeg har i etterkant av dette gått og tenkt på om hva jeg kunne gjort annerledes, hvordan jeg kunne gjort noe annerledes eller om det var det riktig at jeg bare avsluttet? Dette var starten på en fin veiledningstime hvor jeg fikk veiledning på forskjellige måter; Både non- verbal og verbal veiledning, åpne spørsmål, rolleavklaring, bekreftelse og tips til andre måter å kommunisere med pasienten på.

En uke etter dette skulle jeg tilbake til pasienten og gjennomføre forflytning, men gikk inn til pasienten med rådene jeg hadde fått fra veiledningsdagen. Denne gangen satt jeg av ekstra god tid til pasienten, laget også en oppskrift med forklaring og bilder på hvordan jeg hadde tenkt mobiliseringen skulle gjennomføres. Gikk igjennom dette med pasienten og satt av tid slik at pasienten skulle få komme med sine egne meninger og refleksjoner. Og vet dere hva, etter 1 time så hadde han forflyttet seg fra seng til stol!

Referanser; Lauvås og Handal

Betraktninger om veiledning

Vi er pålagt å ha studenter ved ujevne mellomrom fra arbeidsgiver. Jeg er interessert i å ha en grei hverdag på jobb og det innebefatter da også å ha de verktøyene som kreves for å oppnå dette. Å ha kompetanse på veiledning er derfor et veldig viktig verktøy.

Jeg har alltid vært opptatt av å overføre kunnskap, lære bort, vise til andre, eller å gjøre andre dyktige. Jeg har mange års erfaring (20 år av og på fra 13-40 års alder) med å være trener for 8-18 åringer i håndball. Der var mye av læringen basert på mester-svenn tilnærmingen. Man hadde en optimal måte å utføre ulike teknikker på som man jobbet mot. Samtidig er alle mennesker ulike slik at teknikkene må tilpasses individuelt. Videre har håndball en lagsport som handler om å få mange mennesker til å fungere sammen mot samme mål og prestere etter målsetting. For å få individer til å fungere på best mulig til glede for fellesskapet krever at individet blir akseptert og hørt. For å få til dette gjenkaller jeg utstrakt bruk av refleksjons-handlingsmodellen. Ved å stille åpne spørsmål til individet får en frem hvilke behov som er viktige og kan da handle i forhold til å få dette til å passe sammen med alle de andre på laget.

Erfarer at jeg har tatt dette med over i jobben min som ergoterapeut. Jeg er opptatt av den gode samtalen, og har gjennomført et prosjekt i forhold til kollegaveiledning med fokus kollegaer som har studenter i praksis, som fortsatt er i drift og skal utvikles videre. Jeg har hatt noen studenter i praksis, men ikke mange, og jeg er spent på hvordan jeg kan nyttiggjøre meg mine ressurser til å være en best mulig veileder. Utfordringene jeg har kjent på ved tidligere studenter er å fange opp kunnskapsnivået raskt nok. Har erfart at det er kunnskapshull på sentrale områder noe sent i praksisperioden. Vi har klart å få det til å fungere, men ønsker å bli bedre på dette. Jeg ser at det er mange nyttige redskap som jeg kan plukke opp på denne videreutdanningen som kan hjelpe meg. Frem til nå ser jeg at viktigheten av førveiledning og veiledningsgrunnlag sammen med tydeligere målsetting er ting jeg vil benytte meg av når jeg får student i oktober.

Referanser
Lauvås og Handal
Bjørndal, Cato R.P.

Lenke til webinaret

Følg lenken for å komme til webinaret. Obs! Ikke den samme lenken som til testingen!

Webinar

Vi starter kl 9, rommet er åpent fra kl 8.45.

Erfaring ved å skrive veiledningsgrunnlag og gjennomføre førveiledning.

Et veiledningsgrunnlag er et notat som skal skrives av veisøker og gis til veileder i forkant av førveiledningen (Lauvås og Handal, 2014). Det å skrive dette grunnlaget synes jeg var en veldig god og klargjørende måte for meg å finne fokus på det jeg ønsket å bli veiledet på. Det gjorde at tankerekkene mine ble ryddige og fokuserte underveis i veiledningen. Det var lettere å være bevisst på akkurat det konkrete problemet som jeg trengte å refleksjon rundt. Tankemessige sidesprang ble lettere å unngå, da jeg hadde en agenda å holde meg til. Så jeg syntes dette var svært nyttig og en god arbeidsmetode som jeg ser jeg vil ha nytte av på arbeidssted i forhold til studenter og medarbeidere, men og i andre sosiale sammenhenger der jeg jobber sammen med andre mot et felles mål.

Jeg skrev et veiledningsgrunnlag som tok for seg hvordan jeg kan utnytte en kort stund på slutten av en travel arbeidsdag, til sammen med studenten reflektere over opplevelser og læresituasjoner som dagen har gitt. Dette fikk jeg svært god veiledning om, og jeg kommer til å gjøre endringer i min måte å legge opp dagen på sammen med studentene jeg har i fremtiden.

Vi valgte å sende veiledningsgrunnlaget til hverandre før vi tok samtalen over Skype. Det gjorde at vi ikke hadde non-verbal kommunikasjon å forholde oss til. Det er en faktor som kan gjøre at vi kan ha mistet noe i resultatet av veiledningen. Men på en annen side kan slik veiledning gjøre at terskelen for å «treffes» blir lavere, og man kan enkelt gjennomføre en veiledning på tross av avstand og mangel av god tid. For meg var det en nyttig opplevelse med absolutt større innsikt og nye handlingsmønster som skal implementeres i arbeidshverdagen min.  Men med-hjelper har en ikke ulik veilederrolle i arbeidssituasjonen sin som det jeg har, så vi har mange av de samme utfordringene og problemstillingene.

Vi var bare to studenter som hadde denne samtalen sammen over Skype, så vi hadde ingen som var observatør. Vi veiledet hverandre og var  veisøker hver vår gang. Så vi mistet muligheten til å få en tilbakemelding på hvordan vi gjorde det, ut fra en tredjepersons observasjon.

Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. Utg). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Erfaring med å skrive veiledningsgrunnlag og gjennomføre førveiledning

Det tok litt tid å veiledningsgrunnlaget, men jeg følte jeg fikk satt ord på en problematikk som stadig går igjen på vår arbeidsplass. Vi delte våre notater i gruppa på fire, og av praktiske hensyn gjennomførte vi veiledning to og to. Jeg og min kollega byttet på å være veileder og veisøker.
Innledning: vi hilste og sa noen uformelle hyggelige ord. Jeg sa litt om det praktiske rundt samtalen, bla hvor langt tid vi hadde til rådighet. Jeg sa også at jeg hadde lest notatet hennes, og at jeg syntes det var et spennende tema hun tok opp. I hverdagen vår er det svært viktig å etablere uformelle og trygge rammer, og jeg prøver å være bevisst hvordan jeg hilser (kulturforskjeller), at det er kaffe/ frukt tilgjengelig, og hvordan rommet er møblert/satt opp. Følte det ble etablert en trygg ramme rundt samtalen.
Jeg ga deretter ordet fritt til henne hvor hun fortalte om situasjonen hun står i, og hva hun trengte veiledning på. Jeg sørget for å lytte aktivt, og nikke og bekrefte henne når hun snakket. Jeg føler dette er virkemidler som bidrar til at samtalen flyter lettere.
Etter hvert ba jeg henne tydeliggjøre noen ting jeg ikke forsto helt, og så sjekket jeg ut med henne om det kunne gå an å snakke om en to-deling av problemet. Deretter prøvde jeg å oppsummere det hun har lagt frem, det føles viktig oppsummere grunnlaget for den videre samtalen. Og åpne for å rette opp i eventuelle misforståelser.
Deretter snakket vi litt om ulike scenarioer, flere handlingsalternativer, og jeg spurte mer om hva hun tenkte rundt disse. I løpet av samtalen ga jeg flere ganger støtte til at hennes utfordring, eller dilemma, er et tema som stadig kommer igjen på jobben. Avrundingen besto i en kort oppsummering og spørsmål om hvordan hun syntes samtalen gikk. Samtalen fløt fint, og jeg tror det var et pluss at hun vet jeg kjenner igjen problematikken.
Kunne også kanskje vært lurt å la henne gjøre oppsummeringen. Og jeg kunne også ha rettet samtalen mer spesifikt inn mot neste møte hun skulle gjennomføre hvor denne problematikken ville dukke opp. Hadde også vært nyttig å ha en observatør tilstede for å gi tilbakemeldinger.

Erfaringer med å skrive veiledningsgrunnlag samt gjennomføre førveiledning

 I mellomperioden etter 1. samling fikk vi i oppgave å utarbeide et veiledningsgrunnlag, gjennomføre førveiledning samt observasjon.

Veiledningsgrunnlag er i følge Lauvaås og Handal (2014) et notat som veisøker skriver og gir til veileder i forkant av førveiledning. Vi valgte å dele notatet innad i gruppen noen dager i forkant av førveiledning. Det er anbefalt at dette notatet gis i god tid i forkant av veiledning slik at veilederen har mulighet til å lese det og forberede seg til veiledningen (Lauvås & Handal, 2014). Grunnet knapp tid samt vansker med møtetidspunkt som passet alle, måtte vi dele gruppen i to. Dette medførte dessverre at vi ikke fikk muligheten til å ha en observatør under samtalen.

Jeg valgte å lage et veiledningsgrunnlag av en konkret utfordring jeg har med en turnuskandidat på arbeidsplassen. Veiledningsgrunnlaget omhandlet også hva jeg har tenkt å å gjøre, hvordan jeg vil gjøre det og hvorfor jeg vil gjøre det slik.

Jeg merket hvordan denne forberedelsen skapte refleksjon hos meg allerede før samtalen fant sted. Når jeg så problemstillingen min svart- på hvitt var det lettere å sortere tankene mine samt tenke løsninger.

Veiledningssamtalen foregikk over Skype. Begge to fikk anledning til å være i veileder- og veisøkerrollen. Vi gikk først gjennom notatet og sikret oss at det var en felles forståelse av problemstillingen.

Som veileder var det utfordrende å stille de gode spørsmålene da veisøker arbeider i en annen profesjon enn meg selv. Allikevel opplevde jeg at ved åpne spørsmål og parafrasering kom jeg inn i kjernen av problemstillingen til veisøker. Via åpne spørsmål opplevde jeg at veisøker reflekterte rundt hvordan ting kan gjøres på en annen måte. Jeg syntes det var vanskelig å selv gi råd. Etter å ha lyttet til veisøker la jeg merke til at arbeidsplassen hennes ikke la forholdene til rette for tilstrekkelig tid til veiledning. I forbindelse med dette merket jeg at jeg gikk mer over til ledende spørsmål samt med forslag til hvordan veiledning alternativt kan implementeres i en travel arbeidsdag basert på egne erfaringer.

Som veisøker opplevde jeg at veileder viste empati og forståelse. Hun stilte åpne spørsmål og var aktivt lyttende ovenfor det jeg reflekterte rundt. Selv om veiledningssamtalen ikke førte til løsning på problemstillingen, førte den med seg tanker og refleksjon utover hva jeg hadde tenkt på i forkant av veiledningen i hvordan jeg skal løse problemet i ettertid.

En erfaring jeg fikk med veiledning over skype er at man mister den non- verbale kommunikasjonen. Jeg vil i fremtiden tilstrebe at veiledning skjer med veisøker og veileder i samme rom.

Jeg ser i ettertid at det hadde vært hensiktsmessig å ha en observatør i tillegg for en mer utfyllende tilbakemelding på hvordan veileder- veisøkerseansen ble utført.

Prosessen med å lage veiledningsgrunnlag samt gjennomføre førveiledningssamtale var svært bevisstgjørende. Jeg opplevde at veiledningsgrunnlaget skapte en ramme for veiledning og var konkretiserende både i rollen som veisøker og veileder. Dette er absolutt noe jeg kommer til å implementere i min hverdag som veileder.

 

Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3. Utg). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén