Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Hvordan forholde seg til forskjellige veisøkere under praksis i en hektisk hverdag?

  • Å være veileder i en hektisk hverdag

Nå har vi fått en del veisøkere i praksis og jeg har fått æren av å være med de fleste av dem. Jeg har dermed erfart at en del veiførere gjør mye forskjellig og heller ikke tar dette ansvaret de har fått alvorlig nok synes jeg. Det skal nevnes at de fleste av mine kollegaer ikke har studert veiledning for å få økt kunnskap, samt at vi har det veldig hektisk i arbeidstiden. Som litt over gjennomsnittet interessert i veiledning, mener jeg at vi helsepersonell har et overordnet ansvar for å lære bort både teori og egne erfaringer knyttet mot teori. I boken Til den andres beste (Eide, 2016) skriver de at veiledning er en etisk handling, noe jeg er enig i. Veiledning dreier seg etter min mening om å hjelpe veisøkere til å oppnå det ønskede nivået eller hjelpen de søker. Veisøkerne vi har i praksis kan jo bli våre nye kollegaer en dag. Ønsker vi oss kollegaer (les: helsepersonell) som kun gjør det de skal, uten å tenke igjennom teorien for praksisen? Kanskje finnes det en bedre løsning på problemet til pasienten, som ikke oppdages dersom man ikke reflekterer over praksis.

Samtidig som vi, i den hektiske hverdagen, står ovenfor et dilemma; hvordan skal vi lære bort kunnskap? Spesielt når vi ikke er med samme veisøkeren fra dag til dag. Vi har ikke tid til å stå å forklare veisøkerne teori etter teori, for å begrunne hva som gjøres på lab. Dette må jo skolen ta seg av, tenker mange. På fagspråket finnes det to ytterpunkter i praksis-teori-forholdet, teorityranniet og erfaringstyranniet (Lauvås & Handal, 2017, pp. 158-162). Ofte setter vi oss i erfaringstyranniet og sier til studenten «les prosedyreboken og gjør det som står der» uten å forklare. Noen begrunner det gjerne med «Dere studenter skal andre steder i praksis senere og vil nok lære andre ting der». Veisøkere tørr dermed ikke å stille spørsmål, mens veiførere på lab er fornøyd med å bare kunne la en veisøker øve seg og heller titte i prosedyreboken for hjelp, i stedet for å spørre veiførerne, noe som kan minne om mesterlære-modellen (Lauvås & Handal, 2017). Denne holdningen tror jeg for det meste kommer fra at veisøkerne skiftes ut fra lab til lab og det samme gjør veiførerne. Vi er ikke på samme lab fra dag til dag og veisøkerne er som regel bare opp mot 1 -en- uke per lab. Boken røde tråder i praktiske studier (Buberg & Hessevaagbakke, 2013) snakker om «bli-kjent-bli-trygg-fasen», som i stor grad handler om å skape relasjon mellom veisøker og «hovedveifører», hvor det utveksles informasjon og tidligere erfaringer. Denne prosessen, eller en mini-versjon av denne prosessen, bruker jeg hver gang jeg møter en ny veisøker før arbeidsdagen starter. Her spør jeg veisøkeren hvilken erfaring hun/han har, hva de har gjort på lab og hva de ønsker å fokusere på/daglig mål. Dette mener jeg at alle veiførere på lab skal kunne bruke første gang de møter en ny veisøker på lab. Det er en enkel måte å starte en dialog på, samt å få et inntrykk av hva veisøkeren kan. Dermed blir det også enklere å gi teoretisk kunnskap på det veisøkeren har som mål. Kanskje økt kunnskap om veiledning vil føre til mer aksept for å ta seg tid til å gjennomgående veilede veisøkere i praksis?

 

Referanser:

Buberg, L. I., & Hessevaagbakke, E. (2013). Røde tråder i praktiske studier: et pedagogisk verktøy for sykepleiestudenter og deres veiledere (3 ed.): Høyskoleforlaget.

Eide, S. B. (2016). Til den andres beste: en bok om veiledningens etikk (6 ed.): Gyldendal Akademisk.

Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.

Previous

Hvordan fungerte førveiledningen og fikk jeg nytte av det i etterkant?

Next

Opptak av webinar

2 Comments

  1. Jeg opplever det samme som deg, og mistenker at vi har samme yrke.

    Slik ting er lagt opp hos oss, er jeg som veileder sjelden med på verken førveiledning, midtevaluering eller sluttevaluering. Jeg syns da følgelig veiledningen blir vanskeligere når jeg ikke får tatt del i hele prosessen.

    Evalueringen av veisøker gis ofte på lite grunnlag, og til tider også på et veldig dårlig grunnlag. Om man er med veisøker i en uke, eller i verste fall kun et par dager, er det vanskelig å gi en rettferdig evaluering. På så kort tid syns jeg også det kan være vanskelig å opparbeide en god og trygg relasjon, noe som er viktig for å få et godt resultat. Studier viser at forholdet som oppstår mellom studenter og veiledere har stor betydning for studentens læringsutbytte (Aigeltinger, Haugan & Sørlie 2012). Når jeg ikke deltar på førveiledningen eller forventningssamtalen, reduseres muligheten for å danne denne gode relasjonen. Dette tror jeg er mye av grunnen til at det i veiledersituasjoner oftere er en lettere løsning for meg å ty til mesterlære-modellen. Se på meg, prøv deretter selv – jeg vil korrigere deg om du gjør feil (Baltzersen, R. 2014)

    ———————————-

    Aigeltinger, E., Haugan, G. & Sørlie, V. (2012) Relasjonen til veilederen betyr mye for sykepleierstudenter i praksis, Sykepleien Forskning 2012 7(2): s153. https://sykepleien.no/sites/default/files/electronic-issues/pdf/891691.pdf

    Baltzersen, R. K. (2014) Praksisveilederen i skolen. Pressbooks.

  2. Din beskrivelse av hverdagen kan nok de fleste kjenne seg igjen i. Jeg tenker at den veiledningsprosessen som foregår i løpet av en dag også kan beskrives med utgangspunkt i fiskefiguren, med en oppstartsfase, arbeidsfase og en avslutningsfase (Tveiten 2015). De aller fleste dagene har man tid til 5 minutter «timeout» i begynnelsen og slutten av dagen. En kan en starte dagen med «oppstartsfasen», hvor studenten kan uttrykke sine forventninger og mål for dagen. Arbeidsfasen pågår utover dagen. På slutten av dagen kan det igjen settes av 5 minutter til å oppsummere og reflektere over det en har lært. Studenten kan gi uttrykk for hva de har oppnådd, hva som er bra, og hva som bør øves mer på. I så tilfelle vil de selv ha en formening om hva de bør jobbe med dagen etter. Dette kan være til hjelp, spesielt i de situasjonene studenten går sammen med mange forskjellige veiledere.

    Referanser
    • Tveiten, S. (2015). Veiledning : mer enn ord (2. oppl.). Bergen: Fagbokforl.

Legg igjen en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén