Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Hvordan fungerte førveiledningen og fikk jeg nytte av det i etterkant?

Alle i gruppen hadde på forhånd skrevet et veiledningsgrunnlag og vi samlet oss fysisk på et sted for å gjennomføre denne veiledningen. Vi gjennomførte ved at en og en la frem veiledningsgrunnlaget. Vi hadde ingen tydelig rolle på hvem som var veileder og hvem som var observatør, men satt sammen og ga feedback til hverandre.

Som Lauvås og Handal blant annet skriver ; «et veiledningsgrunnlag er et hjelpemiddel i veiledningen» og «det skal fungere som et utkast som danner grunnlaget for en samtale.» (Lauvås og Handal 2007.s. 209).

Jeg hadde en konkret situasjon jeg trengte veiledning på. Dette handlet om en situasjon med en pasient hvor kommunikasjonen ikke alltid var det enkleste. Målet med å gå til pasienten var forflytning fra seng til rullestol, noe som også var målet til pasienten. Utfordringen for meg som veileder i denne situasjonen var at pasienten var svært verbal ukritisk, samtidig som han hadde svært lang svarlatens. Jeg på den andre siden er en svært utålmodig person, jeg liker heller ikke å bli snakket stygt til.

Utfordringen var også at pasienten hadde svært dårlig kortidsminne og husket ikke hva vi hadde øvd på dagen før. Han ble også sint og oppgitt, samtidig som at han ga uttrykk for at han ville opp i stol. Jeg hadde vært der flere ganger tidligere og gjennomført tiltaket og følte at vi hadde fått opparbeidet en god relasjon, men denne gangen gikk det rett og slett ikke. Det endte med at jeg til slutt bare måtte avslutte og gå.

Jeg har i etterkant av dette gått og tenkt på om hva jeg kunne gjort annerledes, hvordan jeg kunne gjort noe annerledes eller om det var det riktig at jeg bare avsluttet? Dette var starten på en fin veiledningstime hvor jeg fikk veiledning på forskjellige måter; Både non- verbal og verbal veiledning, åpne spørsmål, rolleavklaring, bekreftelse og tips til andre måter å kommunisere med pasienten på.(Eide og Eide, 2008).

En uke etter dette skulle jeg tilbake til pasienten og gjennomføre forflytning, men gikk inn til pasienten med rådene jeg hadde fått fra veiledningsdagen. Denne gangen satt jeg av ekstra god tid til pasienten, laget også en oppskrift med forklaring og bilder på hvordan jeg hadde tenkt mobiliseringen skulle gjennomføres. Gikk igjennom dette med pasienten og satt av tid slik at pasienten skulle få komme med sine egne meninger og refleksjoner. Og vet dere hva, etter 1 time så hadde han forflyttet seg fra seng til stol!

-Lauvås, P. & Handal, G. (2007). Veiledning og praktisk yrkesteori (5. utg.). Oslo: Cappelen Akademiske Forlag. [Kap. 1-5, 8, 10-11] [163 sider]

Eide, S. B., Grelland H.H., Kristiansen A., Sævareid H.I. & Aasland D.G.(2008) Til den andres beste, En bok om veiledningens etikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Previous

Betraktninger om veiledning

Next

Hvordan forholde seg til forskjellige veisøkere under praksis i en hektisk hverdag?

1 Comment

  1. Hubbabubba

    Jeg vil først og fremst si godt jobbet med pasienten! Det høres ut som at du har en pasient som gir deg mange utfordringer både psykisk og fysisk, som kan være veldig krevende.

    Min første kommentar er på det at du måtte gi opp, det kan virke mot sin hensikt og veldig negativt på pasienten. Men du kom tilbake til pasienten med ny giv og en annerledes fremgangsmåte, som smittet positivt over på pasienten. Til den andres beste (Eide, 2016, pp. 101-102) forteller oss at det er viktig å bidra til å utvikle en følelse av at det er viktig og hensiktsmessig å bruke energi på de problemene eller utfordringene veisøker står ovenfor, i dette tilfelle er det din pasient. Jeg tror din pasient merket dette som igjen engasjerte pasienten enda mer. «Motivasjon fremmes først og fremst gjennom å stimulere til deltakelse og engasjement» (Eide, 2016, p. 55).

    Som helsepersonell står vi daglig ovenfor mange forskjellige utfordringer når det gjelder tilnærming til hver enkelt pasient. Du gjorde riktig i å konsultere deg med andre ressurser for å få inn ett nytt syn på hvordan du skulle gå frem med denne pasienten. Boken Veiledning og praktisk yrkesteori snakker om viktigheten med å skape felles erfaringsutvekslinger og refleksjonsmøter (Lauvås & Handal, 2017, pp. 178-183) slik at man kan skape rom for nytekning og refleksjon. Den forteller også om at man kan søke råd/veiledning hos kollegaer, såkalt «collaboration» (Lauvås & Handal, 2017, p. 73) når vi står fast i et problem vi ikke klarer å løse.
    Vi utvikler oss hver dag som helsepersonell, men det er ikke alltid vi klarer å tenke oss frem til riktig fremgangsmetode hvis vi ikke kan reflektere over tidligere sammenliknbare eller diskutere situasjoner for å skape ny innsikt (Lauvås & Handal, 2017).

    Å skape en dialog med pasienten, lytte til hva de tenker om opplegget og la de være med på å bestemme slik du gjorde er viktig. Du prøvde, men hadde kanskje ikke helt riktig fremgangsmåte. En veiledningssamtale er ikke lik, og man må alltid strekke seg til nye høyder for å komme igjennom veiledningssamtalen, på dette emnet kan man aldri si at man er god nok (Lauvås & Handal, 2017, p. 227).
    Du konsulterte deg med andre fagfolk og prøvde å veilede på nytt. Du tok deg tid til å gå igjennom planen rolig og ordentlig, slik at du oppfattet at pasienten skjønte hva han skulle, og dere utførte handlingen uten problem.

    Med dette i tankene synes jeg du gjorde en veldig god jobb med å erfare bruk av nye veiledningsverktøy og ikke minst med å utvikle din veiledningskommunikasjon. Alt du har gjort er riktig, og det fremmer evnen til mestring (Eide, 2016). Er det ikke godt å føle den mestringsfølelsen og ikke minst se gleden til pasienten når både han og du får til utfordringen?

    Referanse:
    Eide, S. B. (2016). Til den andres beste: en bok om veiledningens etikk (6 ed.): Gyldendal Akademisk.
    Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.

Legg igjen en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén