Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Relasjonens betydning for veiledning

Da jeg selv var praksisstudent i min utdanning opplevde jeg ulik relasjonstilknytning til mine veiledere.  I det verste tilfellet følte jeg meg ikke velkommen, til tider neglisjert og til stor byrde for min veileder. Det hørte til sjeldenhetene at veileder hilste god morgen, at vi pratet om annet enn det faglige og hun viste interesse av å bli kjent.   Læringsutbytte og læringsviljen led således under denne praksisperioden.  Veilederen kunne allikevel veilede meg nokså godt innen prosedyrer, fagkunnskap og det som ellers var relevant.  Kan jeg som student da kreve noe mer?  Jeg lurer på hvilken betydning relasjonen mellom veileder og veisøker har, for utbytte av veiledningen?

I følge yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere skal «Sykepleieren ivaretar et faglig og etisk veiledningsansvar for andre helse- og omsorgsarbeidere som deltar i pleie- og/eller omsorgsfunksjoner» (NSF 2016). Retningslinjen ansvarliggjør ikke bare de faglige kunnskapene til sykepleier, men også det etiske. I Veiledning og praktisk yrkesteori understrekes det at det etiske veiledningsansvaret innebærer prinsipper som respekt, tillit, integritet og personvern (Lauvås & Handal, 2017, pp. 114). Dette er nøkkelord som kan komme til uttrykk ved å sørge for at studenten føler seg velkommen, sett og anerkjent. Dette bekreftes i forskning, nemlig at «relasjonen sykepleierstudenter har til personalet i praksisfeltet påvirker læringsutbytte i praksisstudiene fordi studenter setter det i sammenheng med om de er velkomne på praksisstedet» (Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. 2012).

En god relasjon er med på å trygge studenten, øke mestringsfølelsen og styrke students egne ressurser (Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. 2012).   Det er ikke vanskelig å forstå at et varmt og inkluderende læringsmiljø er til students beste.  Dette er et fokus som bør løftes frem i en avdeling i forkant av en praksisperiode, slik at ikke bare veiledere men også resten av ansattgruppen er kjent med betydningen av en god relasjon, samt trygge og imøtekommende omgivelser.

 

Litteraturliste:

Haugan,G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. (2012).   Relasjonen til veileder betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis. Sykepleien forskning, 7(2)(152-158)DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0083

Lauvås, P., & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 ed.): Cappelen akademisk forlag.

NSF (2016). Yrkesetiske retninslinjer for sykepleiere. Hentet fra: https://www.nsf.no/vis-artikkel/2193841/17036/Yrkesetiske-retningslinjer-for-sykepleiere

Previous

Kva modell er mest hensiktsmessig å nytta ved opplæring av nye medarbeidara på laboratoriet, – Handlings og Refleksjonsmodellen eller meister/lærlingsmodellen.?

Next

Å møte veisøker der han eller hun er

2 Comments

  1. Dette er til å kjenne seg igjen i fra egen tid som praksisstudent, både på godt og vondt. Haugan, Aigeltinger og Sørlie (2012) sine funn stemmer godt overens med egen opplevelse av læringsutbyttet fra ulike praksissteder med ulik relasjon til veileder. Jeg vil definitivt hevde at der relasjonen ble opplevd som trygg og god, var læringsutbyttet størst, og det gav i alle fall de mest positive praksiserfaringene og et ønske om å utvikle seg videre innen faget.

    Drugli & Nordahl (2014) hevder at en lærer er en såkalt betydningsfull annen for en elev, og at det er et asymmetrisk maktforhold mellom dem, hvor læreren har større makt enn eleven i relasjonen. Dette mener jeg er overførbart til forholdet mellom veileder og praksisstudent. For at man skal bygge et positivt bilde av seg selv, må man blant annet oppleve anerkjennelse av disse betydningsfulle andre, og det er også vist at en lærers evne til å etablere en sosial relasjon til eleven er det som betyr aller mest for elevens læring (Drugli & Nordahl, 2014).

    Så som du selv skriver: Det ikke vanskelig å forstå at et varmt og inkluderende læringsmiljø nødvendigvis må være til studentens beste!

    Referanser:
    Drugli, M. B. & Nordahl, T. (2014). Dyrk lærernes relasjonskompetanse. Psykologisk.no, 10

    Haugan, G., Aigeltinger, E. & Sørlie, V. (2012). Relasjonen til veilederen betyr mye for sykepleierstudenter i sykehuspraksis. Sykepleien Forskning, 7 (2): 152-158

  2. Jeg synes at blogginnlegget har et meget aktuelt tema. Dessverre, er det ikke uvanlig å møte på veiledere som ikke ser verdien av å skape en relasjon med veisøker. Jeg ser på relasjonsbygging som helt essensielt for veisøkers læring og utvikling. Tveiten (2008) går så langt som å si at relasjonen mellom veileder og veisøker har betydning for kvaliteten på veiledningen. Forfatteren presiserer ytterligere: «Ved å fokusere på relasjonen i veiledningen kan verdifull læring skje» (Tveiten, 2008, s. 84).

    Jeg er helt enig i det du skriver om at relasjon er noe enhver arbeidsplass bør ha fokus på. Det er spesielt viktig å gjennomgå dette i forkant av en praksisperiode. For veisøker vil trygghet og tillit være helt vesentlig for å få et stort læringsutbytte under praksisoppholdet. Killen (2007) forklarer: «En sentral del av veiledningen består i å gjøre den veiledete så trygg som mulig, slik at han kan sette kreftene inn på å få maksimalt utbytte av veiledningen» (Killen, 2007, s. 193). Jeg har selv erfart at jeg fikk størst læringsutbytte ved praksisplasser som hadde trygge og inkluderende læringsmiljø.

    Lien (2006) utrykker betydningen av relasjon på en redelig og konkluderende måte: «Veiledning dreier seg om kommunikasjon. Det grunnleggende og bærende element er relasjonen» (Lien, 2006, s. 35).

    Litteratur
    Killen, K. (2007). Profesjonell utvikling og faglig veiledning – et fellesfaglig perspektiv (3. utg.). Oslo: Gyldendal akademisk.

    Lien, T. (2006). Veiledningens hemmelighet. Bergen: Fagbokforlaget.

    Tveiten, S. (2008). Veiledning – mer enn ord…(3. utg.). Bergen: Fagbokforlaget.

Legg igjen en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén