Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Å møte veisøker der han eller hun er

Et tema som opptar meg som veileder er utfordringen med å møte veisøker der han eller hun er, og ikke der man enten ønsker at veisøker skal være eller der man er selv. Dette gjelder kanskje særlig i begynnelsen av en veiledning, som Tveiten (2013) kaller oppstartfasen. Hun illustrerer veiledningsprosessen slik:

Denne oppstartfasen kan forstås både som den første tiden i et veiledningsforløp/ en praksisperiode eller som første del av en enkelt veiledningssamtale. Jeg tenker i denne omgang først og fremst på en enkelt veiledningssamtale. Et eksempel fra min veilederhverdag kan være følgende: Veisøker, en fysioterapeut i turnus, har nettopp hatt undersøkelse av en ny pasient. Hun har blant annet filmet ganglaget til pasienten. Når vi sammen ser på opptaket, må jeg passe meg for å ikke selv begynne å skissere funn og hvilke tiltak denne pasienten har behov for. Kanskje særlig fordi jeg som veileder for fysioterapeut i turnus, også har et supervisjonsansvar, som betyr at jeg må forsikre meg om at pasienten får behandling på spesialistnivå.

Å lytte

Et viktig stikkord for å klare å møte veisøker der han eller hun er, tror jeg er å lytte. I det ligger også det å ”jobbe med henda på ryggen”. Dette gjør jeg av og til rent fysisk, altså legger hendene på ryggen, gjerne sammen med det å lene meg tilbake. Virkningen det har minner meg på nettopp det å ikke servere mine løsninger, men forsøke å være der veisøker er. Eide & Eide (2010) skriver om såkalte utforskende ferdigheter. Det innebærer å kombinere ferdighetene å stille spørsmål, lytte aktivt, speile og bekrefte den andre, slik at man får den informasjonen man trenger og/eller stimulerer den andre til å reflektere.

Åpne spørsmål

Når det gjelder å stille spørsmål, opplever jeg det som viktig å innlede med åpne spørsmål. Det inviterer nemlig til utforsking, beskrivelser og forklaringer, og gir rom for veisøker til å snakke ut fra egne følelser, tanker og opplevelser (Eide & Eide, 2010). Min egen erfaring støtter opp under virkningen av åpne spørsmål. Så i stedet for at jeg begynner veiledningen med å fortelle hva jeg selv ser på videoen, som jeg kan være fristet til mange ganger, forsøker jeg nå istedet å legge henda på ryggen, lene meg bakover på stolen og spørre veisøker hva hun eller han har sett i ganganalysen, samt hva hun eller han tenker blir viktige tiltak videre.

Søren Kierkegaard er sitert mange ganger i forbindelse med det å møte noen der de er. Siden han sier det så fint, får han lov å avslutte også dette innlegget om denne problemstillingen: «At man, naar det i Sandhed skal lykkes En at føre et Menneske hen til et bestemt Sted, først og fremmest maa passe paa at finde ham der, hvor han er, og begynde der. Dette er Hemmeligheden i al Hjælpekunst. Enhver, der ikke kan det, han er selv i en Indbildning, naar han mener at kunne hjælpe en Anden. For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.» (Kierkegaard, 1859: 96)

 

Referanser

Eide, H. & Eide, T. (2010). Kommunikasjon i relasjoner. (2. utg.). Oslo: Gyldendal Akademisk.

Kierkegaard, S. (1859) Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien. København: C.A. Reitzels Forlag.

Tveiten, S. (2013). Veiledning – mer enn ord… (4. utg.). Bergen: Fagbokforlaget

Previous

Relasjonens betydning for veiledning

Next

Etikk i veiledning

1 Comment

  1. OBS redigert kommentar
    Jeg likte tittelen veldig godt. «å møte veisøkeren der han eller hun er». Når du lener deg tilbake og spør om hva veisøkeren ser i pasientens gange, og hvilke tiltak tenker han eller hun, da ønsker du å oppnå noe, det avsluttende sitatet fra Kierkegaard som du har brukt « For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer» (Kierkegaard, 1859: 96) gir mye innehold i din måte å veilede på. Dette innebærer for meg å ha empati, god pedagogikk, forståelse og ikke minst blikk for helhetlig vurdering hos veileder. Her kommer kunsten av å være god veileder i bilde. Ved å lytte prøver du ikke bare å forstå hva vedkommende forstår men bevisstgjør du i tillegg veisøkeren på sine allerede tilegnet kunnskap.
    Når veilederen har en lyttende innstilling, kan det være lettere for veisøkeren å komme på banen med sine tanker og erfaringer… Ved å holde seg selv tilbake og ved å være oppmerksomt lyttende kan veilederen bidra til å gi veisøkeren et rom til å handle og vokse i.(Kristiansen, Eide, Grelland, Sævareid, Aasland, 2008, s. 59)
    Kierkegaard, S. (1859) Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien. København: C.A. Reitzels Forlag.
    Aasland, D.G.(2008). Veilednings etiske forutsetninger. I: Eide, S. B., Aasland, D. G., Grelland, H. H., & Kristiansen, A (2008). Til den andres beste: en bok om veiledningens teknikk. Oslo: Gyldendal akademisk.

Legg igjen en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén