Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Veien mot målet – hvilken modell skal brukes når?

I begynnelsen av veisøkers praksisperiode opplever jeg at det kan være utfordrende å finne ut hvor den andre er, både i den faglige og personlige utviklingen.
De ulike veisøkerne er i forskjellige faser av livet, avhengig av faktorer som alder, tidligere erfaringer, personlige egenskaper og modenhet. En utfordring i veiledningen er å finne frem til hvor veisøker er og starte der. Veiledere tar altfor ofte utgangspunktet i målene, yrkeskravene og begynner der, som om alle starter med samme utgangspunkt(Lauvås & Handal, 2006, s 67).

Det å starte veiledningen der veisøker er krever, etter min mening, en veileder som er oppriktig interessert i den andre og får frem nødvendig  informasjonen, for å skape et godt utgangspunkt sammen for videre læring og utvikling. Lauvås & Handal (2006, s 67) beskriver, som tidligere nevnt, at veileder oftest tar utgangspunktet i det som skal vurdere og måles ved endt periode. For å nå målene er det ofte en kortere eller lengre vei å gå, som nødvendigvis ikke bygger på «rett og galt» prinsippet, men i større grad å få erfare gjennom situasjoner, handling og refleksjon over handling. Som et steg på veien mot «målet» ser jeg det som nødvendig å veksle mellom å bruke «mesterlære» og «handlings og- refleksjonsmodellen»(Lauvås & Handal, 2006, s 58 & s 65 ). Dette fordi jeg opplever at de som kommer i sin første praksisperiode oftere har et behov for å få være lengre i «mesterlære» der de gjennom observasjon av andre og utprøving med tilbakemelding, kan bygge opp en trygghet og et repertoar av ferdigheter, faglig forankring og situasjoner, som senere kan bli et grunnlag for handlingsvalg og refleksjon over valg og handling. I et studie som i så stor grad er praktisk yrkesrettet tenker jeg at veisøker må få lov til å bygge opp denne «grunnpakken» med praktiske ferdigheter, som de ofte ikke får på skolen fordi det oftest er øving på friske medveisøkere i en situasjon som ikke er «ekte». Når de kommer ut i praksis må de forholde seg til faget de skal utøve, sin egen rolle i dette, pasientene og  ikke minst alle de nye situasjonene, som i aller høyeste grad er forskjellige.

Jeg tenker med dette at jeg som veileder ikke skal velge meg en av modellene og bli værende i den. Jeg ønsker istedenfor å variere ut fra den enkeltes forutsetninger og utgangspunkt, og bevisst variere mellom bruken gjennom hele praksisforløpet for å hjelpe veisøker å finne frem til den beste måten å drive sin yrkesutførelse på. Dette basert på veisøkers egenart, verdier, kunnskaper og erfaringer men samtidig møte de kvalitetsmessige og etiske kravene praksis stiller(Lauvås & Handal, 2006, s. 67).

Kilder:
Lauvås, P. & Handal, G. (2006). Veiledning og praktisk yrkesteori (4.opplag). Oslo: Cappelen akademiske forlag.

Previous

Hvordan kan et dårlig arbeidsklima påvirke studentens mulighet til å ta imot veiledning?

Next

Parafrasering og speiling i veiledning

2 Comments

  1. Dette er en problemstilling jeg selv møter i min veilederrolle. Selv støtter jeg meg også til Ole Brumm; ja takk, begge deler. Det handler om å bruke riktig verktøy til riktig tid. I en praksisperiode vil studenten slik jeg erfarer det kunne befinne seg mellom det Dreyfus og Dreyfus (1999) beskriver som novise og viderekommen begynner. Med andre ord med en ryggsekk uten det store mangfold av kliniske erfaringer og håndverksmessige verktøy. I en til dels prosedyrebelagt praksis kan det oppleves som overveldende for studenter å bli overlatt til seg selv i starten. Jeg er enig med deg i at mesterlæremodellen har en sentral plass i starten av en praksisperiode for å bygge opp det du beskriver som en grunnpakke med praktiske ferdigheter. I midlertid er det viktig med en integrasjon mellom handling og teoretisk refleksjon (Lauvås & Handal, 2014). En kritikk mot mesterlæren har vært rettet mot at den forutsetter en bestemt løsning på arbeidsoppgavene samt at den svekker veisøkers autonomi(Baltzersen, 2014). Som helsearbeider er det som regel ikke noe fasit i hvordan en yrkesutøver skal fremtre eller utføre handlinger. Du beskriver at observasjon og utprøving med tilbakemeldinger kan danne et grunnlag for senere handlingsvalg og refleksjon over valg og handling. Dette er et godt begrunnet poeng i favør mesterlæremodellen. Samtidig har jeg personlig erfart hvordan en god førveiledning og etterveiledning i lys av å bringe frem refleksjon øker handlingsrepertoaret hos studenten slik at de er mer rustet til fremtidige utfordringer samt får et eierskap/autonomi overfor sin egen yrkesutøvelse.

    Litteratur:
    Lauvås, Per, & Handal, Gunnar. (2014). Veiledning og praktisk yrkesteori (3 utg.). Oslo: Cappelen Damm akademisk.

    Baltzersen. K, Rolf (2014) Praksisveilederen i skolen. Kap. 15 Mesterlære. URL: https://praksisveilederen.pressbooks.com/chapter/kapittel-13-handlings-og-refleksjonsmodellen/

    Dreyfus, H. & Dreyfus, S. (1999) Mesterlære og eksperters læring. I Nilsen, K. & Kvale, S.(red.) (1999) Mesterlære. Læring som sosial praksis .. Oslo: ad Notam Gyldendal.

  2. Jeg leste ditt innlegg med stor interesse ettersom det er der noen av de utfordringene jeg møter i min rolle som veileder. Jeg jobber for et ressurssenter for selvorganisering hvor vi veileder hovedsakelig grupper som ønsker å opprette en organisasjon rettet mot utsatte grupper. I lys av dette så er det svært viktig for oss å ta i betraktning den kunnskapen og erfaringene som veisøker har på forhånd. Derfor er det svært problematisk å velge en konkret veiledningsmodell ettersom denne bør tilpasses hver enkel veisøker.

    Vi har mye fokus på dialog og Empowerment i møte med våre brukerorganisasjoner og dette betyr at vi anser veisøker som aktive handlingsaktører med egne stemmer og forutsetninger. Vårt arbeid er forankret i Paulo Freires teori om de undertryktes pedagogikk hvor han setter søkelyset på maktforhold og dialog som metode.

    Kilder:
    Freire. P. (1968). De undertryktes pedagogikk. Aldibris Norge.

Legg igjen en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén