Veiledning og vurdering 1

Velkomment til studiet: Veiledning av studenter i praksisstudier!

Et ressurssenter som ikke hjelper noen?

“Her hjelper vi ingen” ble sagt av han som startet ressurssenteret hvor jeg jobber. Han mente å kommunisere at det vi driver med er hjelp til selvhjelp. Vi skal gå ved siden av, og være en støtte for at brukerne greier å mobilisere egne ressurser. Dette innlegget handler om det er mulig å være “hjelpere” gjennom empowerment og kultursensitivitet.

I veiledning hos oss er det ofte problematisk for brukerne å forstå dette med en gang, de ser ofte på oss som et “hjelpesenter”. Dette har jeg reflektert en del rundt, og har blitt mer bevisst på hvor viktig det er innledningsvis å snakke og forklare hvordan jeg som veileder tenker, men også en del om vårt mandat og metode. Dette må ofte gjentas, da vi ofte blir spurt om vi kan gjøre ting FOR veisøkerne. Jeg vil tro vår metode knytter seg til det Lauvås og Handal (2017:52-55) skriver om de tre ulike hjelpe-metodene, og hvor jeg mener vi i hovedsak jobber etter prosess-konsultasjonsmodellen. Det handler om å sette seg inn i, og forsøke å forstå hva som er situasjonen for å kunne jobbe for endring. Vi møter brukere som føler på frustrasjon og avmakt, men som ofte ikke har konkrete tanker om hvordan de kan gjøre endringer for seg selv og andre i samme situasjon. Det vil således være hensiktsmessig å finne mål og middel sammen, dette kan være alt fra likmannsarbeid til politisk påvirkningsarbeid.

Veiledning er en ytterst kultursensitiv virksomhet (Lauvås & Handal, 2014, s. 150), noe vi merker godt på vår arbeidsplass. Jeg opplever at dette kommer til uttrykk både i forståelser av roller, men også i tale-måter . Jeg møter mange med ulike kulturelle bakgrunner, og forsøker ha en kultursensitiv tilnærming. Ikke sjelden møter jeg forventinger om å være en ekspert / “guru”, noe som fører til at veisøkerne vil ha konkrete råd eller meninger om hva som er riktig og bra. Lauvås og Handal (2017) skriver at en måte å tilnærme seg dette på kan være å metakommunisere om samtalene. Således kan forventninger, misforståelser og feiltolkninger ryddes opp i. Dette har jeg nå erfart er en uvant måte å samtale for en del veisøkere, men at den type kommunikasjon kan være med på å oppklare ting.

* Lauvås, P. & Handal, G. (2017). Veiledning og praktisk yrkesteori. 3. utgave. [Oslo]. Cappelen Damm akademisk.

Previous

Hvordan kan veiledning lede til Empowerment?

1 Comment

  1. Dette var interessant lesning og jeg har undret meg over lignende problemstilling. Hvor “hjelpsomme” skal veileder være? Hva trenger veisøker hjelp til? Jeg mener det er viktig med avklaringer rundt begrepet veiledning. Hva ER veiledning og HVA skal veiledningen bidra til? Dette er essensielle spørsmål som er viktig å få avklart før en veilednings økt. Løkke og Pettersen (2004) skriver at avklaring av forventninger handler blant annet om å bli bedre kjent med hverandre, og at man viser nye sider av seg selv(Løkke og Pettersen, 2004, s. 203). Det kan være at veisøker ønsker konkrete råd og hjelp til en gitt problemstilling og her tenker jeg at vi som veiledere må stille oss spørsmålet: Hva slags veiledere ønsker du å være? I prosessen har jeg kommet frem til et “nytt” begrep – bærekraftig veiledning. Med det menes at veiledningen skal bidra til at veisøker reflekterer mye rundt egen praksis som igjen kan føre til trygghet rundt endring og utvikling.

    Roar, P. C. & Løkke, J. A. (2004). Veiledning i praksis – grunnleggende ferdigheter. (Oslo): Universitetsforlaget.

Legg igjen en kommentar

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén