Nord Korea reisebrev del 3

Ok det her tok litt tid, men på tide å skrive litt mer. Etter å ha satt seg inn i bilen som forøvrig ikke hadde noen setebelter i baksetet ble vi frakta til Koryo Hotel hvor vi egentlig skulle bo hele oppholdet. Veien inn til Pyongyang var mørk og det ble ikke så mye lysere da vi endelig kom oss inn til Pyongyang. Da vi kom frem til Koryo hotel viste det seg at det var en misforståelse, vi hadde begge bestilt enkeltrom, men hotellet var fullt. Her vil jeg rose guidene våre som tok saken og fikk fiksa et rom til, men at vi kun skulle bo her en natt, før vi ble flytta til det mer berømte kanskje (?) Yangakdo hotell dagen etterpå. Dette hotellet har forøvrig en forbudt 5 etasje, men uansett hvor evertyrlysten man er så konkluderte jeg og Hannah med at det å besøke 5 etasjen ikke var en god ide.  Hannah fikk forøvrig ringt hjem via telefonsentralen på hotellet. Hvor mye det kosta husker jeg ikke, men var ikke billig. Samtalen ble sikkert overvåka også.

Dagen etterpå var det på tide å besøke DMZ og dette innebar tidlig avgang kl 07:45 fra Koryo Hotel, det ble litt surr hvor vi egentlig skulle spise frokost og vi avtalte og møtes 7 i frokostsalen. Siden kommunikasjon med mobil ikke fungerer i Nord Korea, så måtte jeg jo bare sitte og vente. Jeg var riktig sted, og jeg venta ca 1 kvarter på Hannah. Hun kunne fortelle at hun hadde vært hit og dit og blitt bortvist av vakter. Frokosten var forøvrig omtrent det man finner på vanlige hoteller, kanskje litt lavere standard. Til DMZ er det omlag 18 mil å kjøre på en “motorvei”. Det var riktignok 4 felt, men det rista og det rista. Lite trafikk var det dog. Vi ble strengt fortalt av våre guider at det var fritt frem og ta bilder, men da vi passerte militære checkpoints måtte kameraene vekk og bort fra synlighet.

Landskapet så omtrent sånn ut

Foto William Sæbø.

Jeg må innrømme at jeg tenkte mine tanker hva som ville skje om vi ble involvert i en ulykke her. I Pyongyang ville det i det minste vært mulig å evakuere til Kina om man måtte på sykehus. Setebelter hadde vi jo som sagt ikke. De hadde tom en rasteplass midtveis mellom Pyongyang og DMZ, men da verken jeg eller Hannah trengte å bruke fasillitetene så kjørte vi bare på. Det var selvsagt kun turister på de rasteplassene.

Etterhvert kom vi frem og ble bedt om å stige ut. Først inn i en souvenirbutikk (alle restauranter  vi var innom hadde en souvenirbutikk knyttet til seg) og så måtte vi knytte oss til en større gruppe for å bli busset inn i området. Det ble gitt klare instrukser på hva som var lov å ta bilde av og hva som ikke var lov å ta bilde av. Jeg dro en liten spøk med Hannah om at vi burde skru av flymodus på mobilene våre for å få inn signaler fra Sør, men i fare for lide Ottos skjebne så lot vi like gjerne være. Nord Korea er et land man ikke utfordrer system og regelverk.

Legger ved et par bilder fra musemuet ved grensa. Vi fikk høre mange historier om hvordan Nord Korea egentlig vant krigen fra soldaten som fulgte oss rundt. Jeg måtte innrømme ovenfor guidene mine at jeg hadde vært i Sør også, men det var ikke noe problem. Sa at Sør Korea var just og begrunnet det med at jeg likte å se verden. Tok ikke en videre diskusjon på det for å si det sånn.

Etter at vi var ferdige med DMZ dro vi inn til byen Kaesong hvor det var tid for å besøke Koryo museum. Kaesong er en sentral del av koreansk historie og deler av byen står faktisk på UNESCOs liste, 

Vi fikk lære litt av hvert om gammelkoreansk historie. Etter det var ferdig var det på tide å få lunch og vi fikk vår første koreanske lunch. Jeg og Hannah ble plassert inn i et rom alene, mens guidene og sjåføren forsvant et annet sted. Jeg vet ikke om guider i Nord Korea får diettgodtgjørelse, men de spiste ikke sammen med oss på dette måltidet. Det gjorde de resten av tiden (bortsett fra frokost). Jeg må innrømme at jeg ikke visste hva alt var, men vi måtte prøve litt av alt. Etterhvert kom det en suppe med nudler på bordet også. Kan forøvrig her nevne at alt vi fikk av mat var velsmakende og ingen av oss ble dårlige i magen på turen. Vi fikk her også smake litt nordkoreansk sprit, noe jeg synes var så godt at jeg kjøpte en flaske til å ta med hjem og en del deltagere på Samfunnet Bislet sin hyttetur fikk smake det.

Etter lunchtider bar det på landeveien hjem til Pyongyang hvor vi blant annet besøkte vitenskapskomplekset. Det var en slags blanding av Teknisk Museum  i Oslo og lesesaler for elever og studenter (bilder kommer). Jeg må jo innrømme at jeg måtte trykke på alt av knapper. For folk som kjenner meg godt så er jeg nokså barnslig av meg hva kommer til sånne ting. VI fikk tom et innblikk i Nord Koreas intranett, da vi så noen som satt i datasalen. Dette alternativet til internett ble skrytt av. Etter dette dro vi til hotellet for å sjekke inn og slappe av litt, før vi dro ut for middag i Pyongyang.

Og da var det greit med en liten ventepils før middag?

SKal sies at jeg måtte fiske ut nøyaktig eurobeløp i mynter for å få betalt, men god var den ølen etter en lang dag.

Nord Korea reisebrev del 2

Har man sagt A må man si B sies det og i og med at jeg nå har skrevet del 1 så må man vel fortsette. Flytoget til Beijing ender opp på Dongzhimen og koster 25 yunan (ca 30 kroner) hver vei. Herifra er det lett å bytte til Beijings utmerkede t-banenett. Vi hadde valgt oss ut et hotell 1 stopp unna Dongzhimen, nemlig Swissotel  . Det er greit å ikke bevege seg i Beijings t-banenett for mye med litt bagasje, det bor nemlig *litt* flere folk der enn i Oslo.

Det var fortsatt midt på dagen så var ikke helt sikkert at rommene var klare. Hannah sitt rom var klart, mens mitt var ikke. Jeg fikk beskjed om å vente en time. Denne ene timen ble brukt til drikke et par øl og fikle med simkortet slik at det skulle fungere med datamaskinen. Det viste seg at det var noen drivere som ikke var installert, og som heller ikke lot seg installere av en eller annen grunn så jeg gav opp.

Resten av denne dagen gjorde vi ikke så mye pga reise, men det ble likevel tid til en liten tur ut for mat og litt mer øl på en lokal bar/restaurant som spesialiserte seg i fruktøl (!). Jeg synes nå det var særdeles dårlig ide å betale 45-50 kroner for en flaskeøl som smakte rart, så jeg ba om en vanlig tappekranøl av slaget pils. Den kosta ca 22-23 kroner. Stort mer skjedde ikke denne dagen annet enn at jeg fortsatte å krangle med pcen min inntil jeg lot pcen vinne og det var på  tide å legge seg.

Hotellet holdt bra standard, Hannah hadde tom blitt oppgradert til en suite og jeg til et litt større rom og man får mye hotell for pengene i Asia. Dette er noe jeg har observert enten det er i Hong Kong (ja faktisk), Singapore, Bangkok eller Beijing.

Beijing dag 2. Vi hadde en avtale med en representant for turistbyrået i Nord Korea kl 14:30, så det var om å gjøre å få sett noe før den tid av Beijing. Vi hadde begge vært i Beijing før, men Hannah i en nokså ung alder så jeg vant “valget” som en slags guide.

Foto: William Sæbø

Så vi dro da med tbanen til Den Himmelske Freds plass. Jeg fant ut at det var lurt å skaffe seg et oppladbart kort for tbanen, fordi Beijing har innført et takstsystem som går på distanse og det å figuere det ut på billettautomater hver gang vi skulle reise tar tid. Det kinesiske navnet er yikatong (一卡通)- og selv på dårlig mandarin klarte jeg å få det kortet ut av dama i billettluka og ladet det opp.

Den Himmelske Freds plass er en ganske mektig skue og blant verdens mest kjente turistattraksjoner. Inngangen var jo litt skjult, men det viste seg at de hadde forandra dette siden sist jeg var der i 2011 så ikke rart jeg surret litt, men fant nå det allikevel. Etter dette gikk vi inn mot den forbudte by og det var det enda mer kaos. Det var en ganske varm dag i Beijing i forhold til det vi kom fra i Norge så vi orket generelt ikke så veldig mye. Så vi vandra etterhvert østover et stykke og så oss litt om i et kjøpesenter før det da begynte å nærme seg avtaletid med denne representanten.

Vi var jo veldig spente på om denne representanten kom til å møte oss, men han fant oss før vi fant han. Han delte ut turistkortet til DPRK og tok betaling i cash EURO! Syke greier, men føltes deilig ut å kvitte seg med de penga også på en måte. Da slapp vi å frykte for å miste dem!

Når dette var unnagjort var det å kjøpe seg nudler på 7 eleven og spise. Ja du hørte riktig. Vi gjorde det billigst mulig, men det ble mat på hotellrommet ja.

Etter det var det å fundere på hva man skal gjøre, men vi visste at vi måtte stacke opp på mat til bruk på toget. Heldigvis var hotellet i nærheten av et slags europeisk supermarked og her ble det kjøpt øl og enda mer mat. Øl fordi vi skulle ha noe til kvelden. Jeg hadde glemt å få tak i batterier til lommelykta mi så det ble et batteriinnkjøp også. Vi lasta så av de varene på hotellrommet og dro avgårde ut.

Tilfeldighetene skulle ha det til at vi tilfeldigvis fant en ølbar med bra øl til ikke så altfor dyrt. Det så ut som det var en bryggeripub og så populært ut både blant utlendinger og kinesere.

Foto: William Sæbø

Dette bildet er forøvrig tatt siste kvelden på vei hjem, men det illustrerer jo hva de serverte. 🙂 Vi fikk forresten også tid til et mininach på suiten til Hannah.

So the trip begins:

Vi dro fra hotellet kl 11 og regnet med at vi hadde god tid. Da ville vi jo være på flyplassen ca 12 – det høres jo normalt ut ikke sant? Tro om igjen!

Innsjekk på Air Koryo var et salig kaos, virka som alt måtte sjekkes opp og ned og i mente manuelt mot lister. Litt som man holdt på med opp til 80-90 tallet her hjemme vil jeg tro.

Foto: William Sæbø.

Det hele virker som en ganske normal kø, men det tok sin tid! Heldigvis var pappeskene forvist til egen kø… Det er en vanlig greie i Asia at folk sjekker inn halve huset når de skal på tur… Heldigvis traff vi fyren fra dagen før da og han fikk oss fremover i køen. Hannahs koffert utløste en eller annen alarm så vi måtte jo bruke litt ekstra tid, men men det gikk fint og vi kom oss igjennom passkontroll. Jeg kjøpte nå en sandwich fordi jeg ikke hadde spist frokost.

Air Koryo flight 252:

Foto William Sæbø

Vi skjønte ganske tidlig at dette flyet kom til å bli forsinka. Ved boardingtid var det jo ingen i gaten. Så vi ventet og ventet. Tilslutt kom det noen og vi fikk etterhvert gå ombord. Tror du forsinkelsen var over der? Tro om igjen. Beijing har stengt en rullebane og hva betyr det på en travel flyplass? Redusert kapasitet. Det tok litt tid før personalet sa noe om dette og på bakken kom altså personalt rundt med drikke og den legendariske Air Koryo hamburgeren. Jeg valgte å stå over, men i følge Hannah smakte den helt ok. Det er vel mer fordi jeg har hørt litt av hvert om den. Drikka jeg fikk var nå en fruktbrus av noe slag, men ellers var det som å fly en vanlig tur til Frankfurt bortsett fra at kapteinen aldri sa noe. Jeg har ikke flyskrekk, men jeg liker i det minste at det er MENNESKER i fronten ombord. Ombord var det nedfellbare skjermer som spilte propaganda med musikk til. Jeg tok dessverre ingen bilder ombord, da jeg var litt i tvil om hva som var greit og ikke greit på dette tidspunktet.

Før ankomst Pyonygang må man fylle ut tre skjemaer, helsedeklerasjon, innreisekort og tolldeklerasjon. Sistnevnte mest omfattende. Deklarer ALLE bøker du har. Derfor tok tollen også tid fordi de skulle gå igjennom bagasjen. Av en eller annen grunn hang tollen seg opp i batteriene mine, men så fort de fysisk fikk se dem så var det greit. De kom også frem til at min Lonely Planet Beijing guide og mandarin parlør + et menykort fra SAS ikke var noe kontroversielt.  Flyplassen i Pyongyang var forøvrig moderne (ny terminal i 2015). Hannah sin nynorskbok var heller ikke noe de så på som kontroversielt.

Guidene kom inn til tollområdet og henta oss og viste oss vei til 7 seteren av en bil. Denne bilen hadde selvsagt ikke sikkerhetsbelter. Pga at vi kom så sent inn måtte middagen rearrangeres, men det var ikke noe problem.

 

Nord Korea reisebrev del 1

Etter oppfordring fra flere så vil jeg endelig publisere litt reisebrev. Dette kan inneholde interessant og uinteressant informasjon, men prøver nå inkludere litt av hvert. Ja det inkluderer også flyturen. Jeg har fra før publisert et innlegg om julebordet som førte til denne turen. Der hadde jeg jo ikke i min villeste fantasier at jeg ville finne en reisepartner til Nord Korea av alle steder.

Uansett nok om det. Når alt var betalt og bekrefta var det jo bare å vente på avreise dag. Jeg hadde på forhånd kjøpt billettene i SAS Plus (økonomi pluss ish)  – disse kostet t/r 7000 kroner noe jeg synes er en rimelig pris å betale for litt bedre benplass enn i SAS Go (økonomi). Det er også litt bedre service der. Likevel så endte jeg ikke opp med å sitte der, men i business. Hvorfor? Fordi SAS har en oppgraderingstjeneste som gjør at man kan by på oppgraderinger på auksjon. Anbefaler uansett ingen å by noe mer enn litt over minstebudet, så mye penger er det ikke verdt og særlig ikke om man har billett i Plus. Jeg gjør det mest for å få flere poeng.

Med oppgradering bekreftet var det bare å glede seg. Da jeg uansett ikke hadde avgang før utpå ettermiddagen var det bare å nyte formiddagen og gjøre de siste innkjøpene som trengs. Jeg tok OSL ekspressen direkte fra Tveita som går til Gardermoen på litt over en halv time. Jeg blir stadig vekk overraska over hvor dyre disse bussene er, det billigste er uansett tbanen ned til sentrum og NSB ut som koster 60 kroner for tilleggsbillett, men her er tid faktisk penger. Billigere enn taxi er det ihvertfall og trafikken på en mandag i påskeuka er ikke all verden.

Jeg møtte Hannah ved innsjekksområdet til SAS og gikk sammen bort til businesskranka for å få ut boardingkort til Beijing og sendt bagasjen avgårde. Som gullkortholder har jeg lov til det og vi sparte nok en del minutter i kø. Videre så gikk man da i gjennom fasttrackk slusen i security, men gjentatte erfaringer viser seg at det ikke er stor forskjell mellom fast og “slow” track på Gardermoen. Anbefaler å se an litt begge steder, men det gjorde ikke vi her. Uansett vi var igjennom på et par minutter.

Etter dette var det å finne en minibank for å ta ut euro. Ja euro. Turkompaniet skal ha betalt i CASH i Euro. Jeg hadde på forhånd tatt ut så mye jeg fikk lov til av Nordea og det tror jeg er første gang jeg har nådd beløpsgrense i kontantuttak. Jeg var i tvil om dette ville gå så jeg lånte av Hannah så kunne jeg heller Vippse tilbake etterpå. Det gikk fint det. Et beløp på 1700 euro var nå med… Dette er et beløp man av naturlige årsaker passer godt på.

Så var det bare å finne loungen på Gardermoen for å fore seg selv litt med mat og drikke. Det er ikke veldig fancy mat, men det går. Pluss for øl på tappekran og skikkelige ølglass. Av en eller annen grunn finnes ikke skikkelige ølglass i deres andre lounger  på verken Arlanda eller Kastrup.

Etter å ha sittet i loungen var det bare å gå til gaten som lå i den nye D piren på Gardermoen. Jeg må si jeg liker designet av den nye piren og det sikrer jo en fleksibilitet ved at et inkommende utenriksfly enkelt kan bli innenriksfly og motsatt. Tidligere så var det gjerne buss man brukte og det brukes nok sikkert en del fortsatt. Da var det bare å gå ombord i Airbus 321 som er København-basert og crewet var naturlig nok dansk. Serveringen i Plus var en rull med noe oppi og valgfri drikke. Det ble en Plane ale som kun brygges ekslusivt for SAS av Mikkeler. For den knappe timen holdt dette og for å være helt ærlig, jeg trenger ikke mye servering på så korte flighter. På så korte flighter liker jeg å se ut av vinduet, lese litt i inflightmagasinet og ellers vente på landing som uansett kommer fort nok.

Jeg møtte Hannah igjen etter ankomst København (hun hadde billett i Go) så vi vandra da til gulloungen som uansett ikke er langt unna C piren og passkontroll hvor langdistanseflyene går fra. Vi tok litt mer mat og et glass med bobler hver før vi fant ut at det var på tide å gå til gaten, man vet jo aldri hvor lang tid passkontrollen tar.

Det gjorde vi helt rett i, for Kastrup ser ut til å slite med litt de samme problemene som Gardermoen til tider. Litt mange passasjerer og litt for få poltiifolk til å betjene passkontrollen. Likevel var vi igjennom der på 10 minutter, men køen vokste stadig bak oss. På gaten er det først kontroll av pass, visum og boardingpass før man kommer i en slags lounge hvor man boarder fra. Også dette tok tid. Her var det ingen kø for business og alt var i samme mølje. Selv om det ikke var mange passasjerer foran oss så tok det altså tid. Jeg observerte stadig at gateagent måtte ringe hit og dit for å prosessere folk. Hva grunnene var vet jeg ikke, men usikkerhet på visum er vel en vanlig gjenganger. De aller fleste nasjonaliteter trenger visum til Kina. Observerte også at et fly skulle til Mashar E Sharif og Kabul, men det så ut som en ren militærcharter for amerikanske soldater.

Så var det etterhvert bare å komme seg ombord til sete 2A som skulle bli mitt hjem de neste 8 timene til Beijing. Champagne ble bestilt og fortært for avgang. Vel oppe i lufta ble det nytt en 3 retter (jeg valgte å hoppe over dessert for å finne drømmeland fort). Det ble spurt om jeg ønsket å bli vekket til frokost og svaret mitt på det var nei. Jeg ønsker å maksimere søvn på disse flightene som går over natta, blant annet for minimalisere jetlag (at jeg blir sykt jetlagga uansett er en annen historie) men jeg prøver nå mitt.

Hyggelig crew med dansk kaptein og svensk purser, men jeg registrer at SAS generelt er trege med servering på disse flightene på business. Det hadde gått kjappere om man fikk alt på et brett og det hadde gjort seg på en nattflyging. Selv på business er det mulig. Uansett jeg fant drømmeland fort nok, stod over frokost, fylte inn ankomstskjema til Beijing.

Etter landing gikk jeg først feil vei til passkontrollen. Plutselig stoppet merkinga, men noen security folk geleida meg riktig vei, passkontrollen inn til Kina er som vanlig ganske grei. Har du papirene i orden kommer du inn. Ikke noe USA opplegg her altså! Så var det å ta tog til bagasjehallen, dette toget tok lang tid. Fryktelig lang tid. Men antagelig var det vedlikehold så toget måtte kjøre på redusert hastighet. Tilbake igjen gikk dette toget nokså fort.

I bagasjehallen kjøpte jeg meg et data SIM kort og jeg traff Hannah igjen ganske fort. Bagasjen tok ikke så lang tid heller og tollen i Kina innebærer en kjapp gjennomlysing. Tollerne brydde seg lite med innholdet i vår bagasje så vi var kjapt ute. Så var det bare å finne minibank og flytoget til byen.

 

Julebord!

Som mange av mine venner vet så er jeg ganske så aktiv person i både studentpolitikken og i studentforeninger. Det har gitt meg mye tilbake både fordi jeg synes det er gøy, men også fordi jeg har truffet venner jeg aldri ellers ville ha truffet. Jeg stod ikke alene i den kanskje vanskeligste konflikten jeg har vært borti og det er pga de gode vennene som virkelig stilte opp for meg.

Nok om det. Som aktiv student innebærer det nødvendigvis både større og mindre arrangement i løpet av året. Julebord er kanskje det mest særnorske. Jeg skulle på julebord i studentforeninga jeg setter så høyt (Samfunnet Bislet), og der finner jeg alltid hyggelig å prate sammen med folk. Folk som hater eksamen, folk som elsker eksamen, folk som gleder seg til å dra hjem til jul og kanskje man klager litt over været også. Det er tross alt begrenset hvor mange frivillige du prater med i løpet av en dag der, men på julebordet er man samlet alle sammen. Jeg kom jo dit med ganske normale forventinger vil jeg si, det er jo tross alt det de fleste julebord har vært for meg.

Jeg hadde i tiden før julebordet der tittet litt på hva jeg skulle gjøre i påska og for de som kjenner meg så synes jeg Gran Canaria er litt kjedelig og hytta til familen har jeg jo vært på mange ganger før og sikkert gått de samme skiturene flere ganger.

Hyggelig nok det altså, men jeg hadde på forhånd gjort en liten research på Nord Korea og sendt et par mailer. Tilbake igjen til julebordet. Etter at maten var spist opp og det formelle underholdningsprogrammet går jo festen over i en annen fase. Man setter seg ned rundt omkring litt tilfeldig og nyter en øl eller to kanskje litt for mye også. Jeg skal i hvert fall ikke påstå at jeg var edru den her kvelden.

Jeg kom her i prat med en av de nye frivillige (Hannah)  på Samfunnet det semesteret. Som en  som har vært aktiv der i flere år ønsker jeg at de nye også føler seg inkludert på lik linje jeg ble da jeg ble aktiv der. Det verste jeg vet er tross alt foreninger som styres av gutteklubben Grei og tar et stygt blikk på nye medlemmer.

Samtalen med Hannah var ganske hyggelig, men så kom det til et punkt hvor mine planer kom inn i bildet. Og da kom Nord Korea i påska opp. Da sa hun at hun gjerne ønsket å være med og jeg advarte da om prisnivået (en tur dit er ikke billig). Joda det skulle hun få til. Jeg tenkte ikke så mye mer over saken før dagen derpå hvor man gjerne våkner med litt skallebank. Jeg tok da kontakt via Facebook chat og spurte om hun virkelig mente det (man kan ofte si ting i fylla man ikke mener). Joda det bekreftet hun. Jeg brukte da resten av uka før jul og romjula på å mailutveksle med reisebyrået i Storbritannia og 30.12.16 var alt bekreftet. Det ble tur. Og nå sitter jeg etter turen og tenker – det julebordet der var awesome. Kanskje slike sprø påfunn skjer i et fåtall julebord? Jeg tviler på om Nord Korea bookinger skjer på bakgrunn i  et flertall av dem for å si det sånn, men sprø påfunn er nok egentlig vanlig. Spørsmålet er hvor mange av de påfunnene man faktisk gjør til virkelighet. Jeg fikk nå i hvert fall en ny venn som delte min interesse for litt sprø påfunn og det var pga et julebord. Kanskje du også får en venn på et julebord som deler din interesse for noe sånn helt utenom den felles foreninga dere er med i? Jeg reiser som regel alene, men akkurat på denne turen her følte jeg det var ekstra trygghet å ha en reisepartner.

Studentbevegelsen har et ansvar

Jeg bet meg merke i en artikkel på Khrono (https://khrono.no/2017/03/kutter-i-humanistiske-fag?nav=forside) om at Trump kutter mange føderale bevilgninger, særlig til humaniora, men også andre forsknings og utdanningstiltak. Trump har faktisk ikke nominert en direktør for NASA og det kan ikke være tvil om at NASA bidrar med mye forskning. Mange av disse kuttene går med på å styrke sikkerhet og atter sikkerhet.

Humanioria er en essensiell vitenskapsgren for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er essensielt for å forstå de politiske strømningene rundt oss. Ved å forske på og forstå hvordan menneskene tenkte i tiden rundt feks andre verdenskrig kan vi bruke det for å forhåpentligvis unngå en lignende katastrofe igjen. Dette er et veldig kjiseaktig eksempel, men man skjønner hvor jeg vil hen.

Trump er uansett ikke veldig glad i forskning og vitenskap. I en tid hvor USAs president er mer opptatt av å komme med løgner (og når han blir arrestert på dem – gjenta dem på nytt) så er det mer viktig at vi studenter sier klart i fra om dette. I en tid hvor Breitbart og andre lugubre kanaler blir fremstilt som sannhet av en amerikansk president er det grunn til å si i fra.

En amerikansk president har ikke lite makt. Han er øverstkommanderende for den største miliærmaskinen i verden. Han blir fotfulgt av en offiser som til enhver tid har atomkodene. Derfor blir den avvisningen av forskning en nokså farlig holdning.

Det er lite grunn til å tro at Trump vil høre på lille Norsk Studentorganisasjon, men sammen er vi sterke. NSO har tatt initiativ til Den Globale Studentstemmen. Det er et arbeid jeg har troa på I en ny artikkel i Universitas ser jeg på med glede at arbeidet bærer litt frukter, litt etter litt. For arbeidet haster, kanskje mer enn noen gang. Vi kan ikke bli en verden som domineres av Breitbart. Vi kan ikke bli en verden hvor troverdig forskning trekkes i tvil fordi det ikke stemmer med verdenssynet.  Derfor må studenter si i fra.

Ja jeg stiller som fag og forskningspoltiisk ansvarlig i NSO

Ok tittelen sier mer enn tusen ord, men jeg stiller. Hvorfor spør du i overkant av tre uker etter at jeg ufrivillig måtte gå av fra vervet mitt i Studentparlamentet HiOA? Parlamentet klarte å fjerne meg fra vervet, men engasjementet mitt klarte de ikke å ta fra meg.

Her er noen høydepunkter fra ting jeg har gjort i NSO:

  • April 2010 – varadelegat på stiftelsesmøtet – husker jeg holdt mitt første innlegg på et landsmøte her. Var under saken om prinsipprogrammet, fremma et forslag og det falt. Men sykt moro, det var det.
  • Delegat eller observatør på samtlige landsmøter siden 2012 – det er smått imponerende
  • Satt i landsstyret 12/13
  • Fikk gjennomslag for at landsmøtet faktisk skal diskutere poltiikk i 14
  • Skisserte hvordan delegatfordelingen skulle være på landsmøtene – ble et par arbeidsmøter på Luna Park husker jeg.
  • Ledet faglig komite for teknologiske fag.

Ok denne lista her var mye organisatorisk, men mitt hjerte ligger altså i komplisert fagpolitikk. Tellekantsystemet, finansieringssystemet, læringsutbyttebeskrivelser, organisering og dimensjonering ja you name it. Dette er ting jeg synes faktisk er kult. Det har noe å si hvordan finansieringen er. Man kunne jo fullfinansiert institusjonene ved hjelp av donasjoner og skolepenger, slik som en del institusjoner er finansiert i USA. Jeg sier som resten av NSO nei takk til dette. Men herifra og ut er det et komplisert system vi har i Norge og slik må det nødvendigvis være. Et studie som krever kun bøker er billigere enn studier som krever labutstyr for praktiske øvelser. Hva om man sier at forskningen skal telle mye mye mer? Da vil jo UiO, UiB, NTNU og UiT få størstedelen av kaka (altså det man så fint kaller de fire gamle universitetene på “fagspråket”).

Jeg har selv vært borti en sak lokalt på HiOA hvor et institutt knapt har råd til å drive undervisning pga finansieringssystemet slik det er.

SÅ har man tellekantsystemet i forskningen. Nivå 1 eller nivå 2? Det gjelder å publisere mest mulig  da helst på nivå 2. Men hva med forskere som har gode prosjekter, men mer et langtidsmål? Kanskje enda viktigere få studenter interessert i forskning. Utdanningen skal jo være basert på det. Kanskje systemet burde belønne det også nasjonalt sett?

Det er mange interessante problemstillinger. Kvalitetsmeldingen nevner spesifikt at disse prosjektene bør belønnes:

“Det bør legges til rette for at forskningsprosjekter har
god studentinvolvering. Norges forskningsråd
kan også bidra til dette, gjennom å finansiere prosjekter
som har en god plan for studentinvolvering”

Her mener jeg NSO må være aktive pådrivere for at dette skjer. Meldingen sier også en del mer om studentaktiv forskning og jeg er glad for at regjeringen tar dette på alvor fra sentralt hold.

Jeg innser at jeg starter i en oppoverbakke, men jeg har lært et og annet om det å sitte på fulltid som jeg tror få andre har gjort. Enkelte må learn the hard way som man sier. Dette er også en erfaring å ta med inn. Mistillitssaken gikk ikke på mine faglige kvalifikasjoner. Studentbevegelsen blir bedre av å ha ulike perspeketiver også i sentralleddet og jeg vet nå mer hva jeg trenger også.

 

 

Hva nå?

To døgn har gått siden Studentparlamentet valgte å kaste meg fra mitt verv som fagpolitisk ansvarlig i arbeidsutvalget.  Ord kan knapt beskrive hvor skuffet jeg er over den avgjørelsen. Det er tross alt et verv og en jobb jeg faktisk likte og jeg hadde mange planer for hva jeg skulle bruke vårsemesteret på. Parlamentet sa med dette at de sender problemet over til HR avdelingen på HiOA. Hva det innebærer aner jeg ikke. Kanskje blir jeg omplassert til å sortere post eller annet for meg total meningsløse oppgaver? Jeg tror ikke parlamentet helt aner hva salgs konsekvenser dette vedtaket kan gi. Fra før av vet man at yrkesdeltagelsen blant aspergere er langt lavere enn snittet. VIl de sende meg over på uføretrygd, det vil tross alt koste  dem i form av deres fremtidige skattepenger?

Lederen for Studentparlamentet har ikke tatt ansvaret for arbeidsmiljøet. I stedet for å ta ansvaret har man funnet en syndebukk. Det er en farlig mentalitet. I fotball heter det at man vinner som et lag og taper som et lag.  Mål scores  som regel ved at motstanderen gjør feil.  Keepertabber er det som oftest blir hauset opp, de er mest synlige. Likevel er det sjeldent noen fotballtrenere gjør keeperen til syndebukk for all fremtid. Som regel var keeperen bare uheldig. I dette AU “laget”  følte jeg at jeg ble en syndebukk for alt som var galt. I flertallets introduksjon av saken ble det lest opp nærmest fra en meldingsbok i skoleverket. I en slik meldingsbok står det gjerne at på torsdag var Per sur, på fredag bannet Per og på mandag kastet Per en banan i veggen. Dette er en svært uprofesjonell måte å gjøre ting på.

I domstolene skal politiet ha gode bevis for at du har gjort noe galt for å bli dømt. Når politiet tar ut tiltale skal man vite hva man er tiltalt for, hvilket lovverk som man er tiltalt etter og ikke minst begrunnelsen for at politiet har tatt ut tiltale. Man vet hva man skal svare på og kan forberede seg på det i rettsaken. I dette tilfellet visste jeg bare litt av hva anklagene gikk ut på. Arbeidsutvalget burde spilt med åpne kort hele veien og de skulle heller aldri ha fått 10 minutters taletid når det normale er 5. Jeg fikk derfor ikke forberedt meg på hva som kom. Arbeidsutvalget kunne fint skrevet hele introduksjonen inn i sakspapirene og det er rett og slett en dårlig hersketeknikk å holde tilbake informasjon.

I følge SHOT undersøkelsen sliter 1 av 5 studenter med psykiske plager. At man finner noen av dem i studentpolitikken er ikke helt usannsynlig. Studentpolitikken bør derfor være åpen for å inkludere disse. Man kan ikke prate om lik rett til utdanning uten å inkludere de som trenger lik rett til utdanning mest. Det blir litt som om en apartheid leder i Sør Afrika skulle prate om å inkludere svarte, men når det kommer til stykket så gjør man ikke det allikevel. Men prate kan man gjøre. Sammenligningen er kanskje ikke helt god, men man ser poenget.

Jeg føler meg rett og slett skviset ut. Det er en fæl følelse. I hele prosessen var det snakk om å ta mannen og ikke ballen. Opplesingen av “meldingsboka” mi beviser det. Her var det om å gjøre og finne de feilene jeg gjorde også blåse dem opp til noe ekstraordinært. Mannen er nå tatt og jeg lurer på hva de gjør videre med det. JEg synes det skal være rom for ulikheter. I et politisk verv skal det være rom for lit temperatur. Jeg må til slutt si at jeg synes leder av Studentparlamentet burde gå av på bakgrunn av at hun ikke har tatt det ledelesesansvaret som er nødvendig. Som leder følger det ekstra ansvar. Det ansvaret er ikke tatt i dette tilfellet.

 

Kvalitet i utdanningen – hva betyr det egentlig?

Som den datamannen jeg er tar jeg umiddelbart et Googlesøk og Wikipedia står som regel først “Kvalitet (av latin qualitas, ‘egenskap’ fra qualis, ‘hvordan, av hvilket slag’) viser til hvordan noe er. I dagligtale kan det særlig vise til egenskaper som er verdsatt eller vurderte i henhold til visse krav”

Om en skal legge Wikipedias strenge definisjon til grunn “hvordan noe er”  – så betyr dette hvordan utdanningen din er. Videre skriver Wikipedia følgende “En snakker gjerne om god kvalitet, eller bare «kvalitet», med hensyn på for eksempel varer og arbeid. Slik kvalitet kan være subjektiv og vise til hvordan forbrukeren eller tilbyderen opplever tjenesten”. Legg merke til “kan være subjektiv”. Jeg personlig liker biffen min medium til rå og passe mør i motsetning til en altfor hardstekt og seig biff. Mens andre kanskje liker en seig biff? Nok om det. Poenget er at kvalitet oppfattes subjektivt og det kan også sin egen vurdering av kvaliteten på sin egen utdanning være også.

Jeg skal ta for meg min egen utdanning på bachelornivå. Jeg er utdannet dataingeniør. Vi lærte kanskje litt Java, litt C#, HTML, fysikk, matematikk og kjemi og programmerte en del programvare som etter min oppfatning var nokså ubrukelig og lite relevant for arbeidslivet. Her kommer praksis inn. Dette har man i motsetning til på 90% av de andre utdanningene på HiOA, ikke på ingeniørutdanningene. Det burde man få på plass. For de utdanningene som har praksis må det være en god praksis.

Skrekkhistorien må være vaffelsteking. Nå er det godt mulig det er en typisk vandrehistorie, men det vil ikke overraske meg om mye praksis rundt omkring er å steke vafler til eldre på et eldresenter. Fint for eldresenteret som kanskje slipper å lønne en kjøkkenassistent den dagen, men for studenten gir det ikke så mye verdi annet enn at man kanskje blir litt bedre til å steke vafler.

Sykepleierutdanningen her på HiOA – studiested Pilestredet har vært gjenstand for massiv kritikk. Ved studiestart 2016 er det planlagt å ta inn 497  bare her i Oslo. Smak på tallet – 497 på en sykepleierutdanning? Det er bare et kull. Vel og bra at vi utdanner mange sykepleiere – men en trenger ikke å være rakettforsker for å vite at dette ikke nødvendigvis gir den kvaliteten man ønsker seg. Hele instituttet består forøvrig av 3000 studenter og 250 tilsatte (Kjeller og Sandvika medregnet). Det er større enn et av fakultetene på HiOA.

Det er få utdanninger som har så mye praksis som nettopp denne utdanningen. Det er mange ferdigheter som trengs, sette sprøyter, kunne dosere riktig medisiner  og ikke minst være en flink medisinsk kompetanseperson. For å lære disse ferdighetene trengs det god oppfølging og gjerne mye 1 til 1 dialog også. Nå har ikke jeg gått sykepleieutdanningen, det må jeg bare understreke så en del av det jeg skriver kan være synsing. Men kritikken har nok sine gode grunner. For det å ta inn nesten like mange på en sykepleieutdanning som på statsvitenskap er virkelig rart (og man burde ta inn færre på statsvitenskap også spør du meg, men det er en annen sak).

Vi har også varierte undervisningsofrmer og eksamensformer som er viktig for at både studenter og UF tilsatte (undervisnings og forskning) skal bli utfordret og bedre kvaliteten. For jeg som student så er det lett å følge sånn halvveis med på en forelesing og likevel pugge det jeg skal til en 5 timers skriftlig eksamen i desember og juni. Det er greit nok det – men husker jeg det etter eksamen? Nei antagelig ikke. Da er jeg mest glad bare for å bli ferdig og ser heller frem til en øl i sola (ihvertfall på denne siden av sommeren).

Kanskje den ølen hadde smakt bedre om jeg hadde kommet ut fra en vurderingssituasjon og bare YES her har jeg virkelig lært noe og reflektert grundig rundt det man har lært. Ja kanskje underviser hadde kontaktet meg i etterkant og sagt at “dette var noe nytt – jeg foreslår at vi tar en prat for det er noe jeg har lært av”. Man har mange gode midler for å oppnå dette, digitalisering blant annet, men jeg ønsker ikke å gå i dybden akkurat her. For det er så midler som kan brukes til å oppnå kvaliteten man ønsker.

Jeg kan dra frem et morsomt konsept fra da jeg var på utveksling i USA våren 2011. Underviseren ba oss før hver time skrive en “one minute paper” med forventinger og refleksjoner til timen og det man lærte forrige uke. Dette var ikke snakk om mer enn noen linjer (dvs navnet tilsier at du skulle bruke maks 1-2 minutter på det), disse ble dra dratt frem i timen og diskutert. På den måten ble det en dialog mellom studenter i faget.

 

Hei forsker – hva forsker du på?

En ganske så merkelig overskrift kanskje, men jeg vil i dette innlegget utdype noe av det jeg vil om jeg blir valgt som fagpolitisk ansvarlig. I HiOAs strategi 2020 (som fortsatt gjelder) står det følgende “Styrke studentinvolveringen i forskning
og utviklingsarbeid”. Jeg kan ikke se at dette punktet har blitt fulgt så mye opp. Målet er ikke nødvendigvis at studenter skal publisere på nivå 2 (slik som en god kollega på UiO gjorde i sine studier ) – men at studenter bør eksponeres det det forskes på HiOA fra nesten dag 1. For det foregår mye god forskning på HiOA. Vi har blant landets sterkeste forksningsmiljø innenfor sosialt arbeid (Sosialforsk) og vi har fusjonert inn flere forskningsinstitutt inn i HiOAs virksomhet. Dette vil selvfølgelig styrke vår universitetssøknad når den en gang sendes.

Det finnes også mange andre sterke forskergrupper på HiOA. Tør jeg å nevne det jeg selv skriver master om i nettverk og systemadministrasjon – faktisk lager grønne operatvisystemer med åpen kildekode?  Det har faktisk fått internasjonal virksomhet. Likevel så er det først på masternivå man får en viss innsikt i hva som gjøres av FoU arbeid som student. Det er kanskje ikke unaturlig, men UiO på fysikkprogrammet som nevnt over her  eksponerer studentene for forskning fra første semester og det viser seg at de fleste studentene klarte å gjenskape forskningsresultater. Nå har HiOA en annen type forskning enn UiO (det foregår feks lite grunnforskning på HiOA) – men hva om man feks tok en tilnærming i lærerutdanning og klasseledelse?

Nå har jeg lite faglige forutsetninger for å si sånn og sånn bør det gjøres – men jeg vil nok en gang trekke frem mitt eget studie hvor det faktisk er mulig å få til noe på bachelornivå. Man kan feks gjøre større bruk av vitenskapelige assistenter og da mener jeg ikke å bruke dem som en papirflytter, men som en reell medvirker i et prosjekt. Dette kan føre til at studenter fra HiOA kanskje vil fortsette på en master på HiOA. For HiOA snakkes veldig mye ned internt både hos ansatte og studenter. Eksternt har HiOA bedre rykte enn internt  og det bør man faktisk anerkjenne.

Som en evt fagpolitisk ansvarlig ønsker jeg faktisk å besøke forskningsgruppene på HiOA og spørre dem om hva de gjør for å knytte en studenter til seg? Kanksje UiO sitt program på fysikkstudiet er noe man kan etterfølge? På den måten kan studenter få et større eierskap til eget studie og ikke bare høre på en foreleser som forteller dem at sånn er det. For det må være en grunn til at det er sånn. 2+2 er riktignok alltid 4, men jeg tviler på at man bruker samme pedagogikk i skolen nå som på 50 tallet for å si det litt flåsete.

 

Om Studentparlamentet

Jeg tenker jeg må si noen ord her. Jeg ble valgt inn som vara i Studentparlamentet ved daværende HiO høsten 2009 dvs i praksis ble man fast da det nye Studentparlamentet trådte sammen i januar 2010. Det tok jo ikke lange tiden før man fikk vite at det var tre sammenslåinger i lufta – NSU og STL, OAS og SiO, HiO og HiAk. Ja omtrent i den rekkefølgen også faktisk. Dette var før strukturmelding i det hele tatt var en ambisjon. Man hadde riktignok Stjernø-utvalget men rapporten ble lagt i en skuff så fort den forelå.

Sammenslåinger på den tida var høyest frivillig uansett. Den gangen sa man universitet i 2014. Nå skriver jeg november 2015 og noe universitet på HiOA er ihvertfall ikke på plass. Nok om det.

Jeg kan godt humre av en historie her som er litt morsomt i etterkant. Jeg var jo ikke engang fylt 20 – som jo er en kjent magisk alder her i Norge. Jeg tror settingen var regionsmøtet fremfor stiftelsesmøtet i 2010 for Norsk Studentorganisasjon (NSO). Utestedene er jo ikke kjent for å se igjennom fingra med det her i Oslo og jeg ble smugla inn mot at jeg lovte at jeg ikke skulle kjøpe sprit.  Tror jeg skal gi daværende nestleder for SP-HiO, Cathrine Lie, æren for det. Moro var det uansett.

Jeg husker da jeg skulle ta et innlegg på stiftelsesmøtet. Kjempeskummelt – jeg hadde før den tid aldri snakka for en forsamling stort flere enn 50. Nå var det plutselig 300. Riktignok var jeg observatør som første vara så under avstemningene leste jeg nok mer i avisen enn noe annet på folkets hus i Oslo. Jeg husker jo at folk var askefaste og at folk nordfra måtte kjøre buss og båt igjennom hele landet. Det ble gjort et poeng ut av det. Det jeg dog hadde var stemmerett i det ekstraordinære landsmøtet i STL. Unnagjort på et kvarter var det dog – skulle jo bare stemme for nedlegging.

Så da sitter jeg her da med et møtetall i Studentparlamentet HiO og HiOA som kanskje nærmer seg 40 og muligens noe over det også hvor jeg hele tiden har hatt en formell funksjon. Etter tirsdagen vil jeg muligens ikke ha det. Hvor mange sene kvelder har jeg  hatt med dem? Hvor mange nachspiel på seminar har  jeg hatt med dem? Første seminaret jeg var på la jeg meg vel neppe før 05:30 både fredag og lørdag! Hvor mange krangler og diskusjoner har jeg hatt? Ihvertfall ikke få. Antagelig på grensen til det irriterende for mange.

Hvor mange verv har jeg innehatt? Antagelig for mange der også. Det er litt rart å si ja jeg har tid på onsdag kl 16 – men kl 18 må jeg i et annet møte. Ja jeg har vært der mange ganger og vært på terskelen til en vegg i det minste, men noen ganger så er jeg forundra over hvor mye jeg faktisk klarer å ha kapasitet til.  Kanskje det er pga min asperger? Vi er jo “kjent” for å kunne drive uendelig med det vi interesserer oss dypt for… At jeg nå går av fra kontrollkomiteen mener jeg også er en viktig prioritering jeg gjør for meg selv. For det er det politikk handler om til slutt; prioriteringer.

Ja jeg skal innrømme at jeg også har slitt litt med stressrelaterte symptomer i det siste og at jeg også tidligere har vært på terskelen til en vegg uten egentlig å nå den helt (tja høsten 2012 uten et eneste studiepoeng kommer vel nærmest, men da visste jeg ikke hvor hardt det var med master – kall det sjokkterapi). Ja også høsten 2014 var en dårlig periode – men da satte jeg meg selv i en idiotisk situasjon ved å prøve å ta igjen studieprogesjon ved å  prøve  og ta for mange studiepoeng. Det var kun min egen feil. Ikke gjør det.

At jeg da også er en kandidat til SiOs hovedstyre høres rart ut – men det er dette kandidaturet jeg prioriterer nå og da ryker noen verv. Det må det. Min arbeidskapasitet er fortsatt der og det kan da dreies dit.

Kanskje blir jeg valgt, kanskje ikke, men det viser at selv jeg kan prioritere selv om jeg har for alle andre kanskje har virket som en prioriteringsløs person. Og uavhengig av det har jeg gjort meg en stor tjeneste ved å faktisk kunne fullføre master våren 2016 uten store problemer.

Til Studentparlamentet for fremtiden vil jeg si at det er gøy, noen ganger kanskje litt for gøy. Prioriter hva du helst ønsker. Men herregud – jeg kan faktisk si at jeg ikke angrer på noen av de mangfoldige møtene jeg har vært på selv om jeg har sagt “ja takk ALLE deler”. Jeg sier dog ikke at “ja takk alle deler” passer for alle. Listen er for lang over personer som har gjort akkurat det og bålet ble slukket.

Men hva har jeg fått ut av det? Jo jeg har fått en innsikt i nasjonale såvel som lokale prosesser og har fått en kunnskap i politikk på høyere utdanning jeg ikke hadde hatt ellers. Samtidig er det jo også sabla gøy å få gjennomslag i et utvalg her og der før det plutselig blir vedtatt er en del av høgskolens strategi.

Med disse ordene sier jeg (foreløpig) takk for meg på Studentparlamentet HiOA som en person som har en formell funksjon.