På tur til fotball VM del 2

Vel fremme i Moskva tok jeg meg tid til bittelitt sightseeing før neste tog skulle gå videre fra Paveltsky stasjon. Alle større togstasjoner i Moskva ligger langs ringbanen (linje 5 i Moskva) på t-banen noe som gjør det enkelt og praktisk å reise fra en stasjon til en annen. Metroen i Moskva er ofte overfylt, men det er aldri lang tid å vente mellom hvert tog.

Siden jeg har vært i byen før gadd jeg ikke å dra innom den røde plass og Kreml som uansett ville betydd sikkerhetssjekker en ikke nødvendigvis orker å gå igjennom med litt bagasje. Men jeg nøyde meg med å traske litt rundt utenfor da.

Det var uansett mange folk i byen pga VM og i og med at det tilfeldigvis var en VM kamp i Moskva denne dagen så reiste man gratis med tbanen forutsatt at man hadde FAN-ID og kampbillett (men ingen sjekka for kampbillett). Det var uansett ganske varmt og klamt i Moskva denne dagen så før toget skulle gå videre slo jeg meg ned på et hotell i nærheten av togstasjonen for lading av telefon og et par øl før avgang.

Paveletsky stasjon har tog retning sør fra Moskva; Volgograd, Baku og  Alma Aty  er tre destinasjoner man kan nå derfra og det er sikkert en hau med andre og, For internasjonale resiende så kommer man inn dit om man tar toget fra Domodedovo flyplass som er den andre internasjonale flyplassen som betjener Moskva. I all hovedsak så er det non Aeroflot flighter som betjener flyplassen og det er nok også der man finner russiske selskaper man ikke har hørt om. Aeroflot opererer alle sine flighter ut i fra Shermyetevo nord-øst for byen og nå har vel SVO tatt tilbake tronen for flest passasjerer av de to.

Uansett – etter en kjapp sikkerhetssjekk på stasjonen fant jeg enkelt og greit plattformen til mitt tog. Billetten hadde blitt kjøpt på RZD sine nettsider.

Siden har blitt bedre å bruke på engelsk, men fortsatt er det en del ting som kun dukker opp på russisk, men det går greit å navigere seg frem. Jeg lurte på om jeg var ute for en feilprising da deluxekabinen med egen do og dusj var kun et par 100 lapper dyrere enn 2 klasse, men billigere enn 1 klasse. Russiske jernbanen har i all hovedsak tre klasser. 3 klasse som kalles platzkart på russisk har en tilnærma sovesal følelse og generelt lite privatliv. 2 klasse har 4 senger i seg, 1 klasse har to. Men på noen utvalgte tog som har navn har man deluxe som er egen kupe med eget toalett og dusj som et slags lite hotellrom. Disse skal være normalt sett dyrere enn 1 klasse billetten, men i mitt tilfelle var de ikke det. Så da var dette en nobrainer.

Nok en gang var konduktøren interessert i både pass og billett, men denne gangen fikk jeg beholde begge deler selv etter inspeksjonen. Konduktøren snakket tom bittelitt engelsk og forklarte meg hvordan man opererte kupeen som jo har egen air condition, en tv med DVD spiller (!) og hvordan toalettet funka (knappen for å trekke ned var ikke helt enkel å finne)

Konduktøren kunne fortelle meg at han hadde noen DVDer til utlåns, men at det var kun russiske filmer. Iallefall var det nok kun russisk tale. I kupeen lå det en vannflaske og litt frukt som så veldig trist ut. Uansett konduktøren kom med en meny som jeg kunne bestille mat fra og han pekte på hva som var inkludert i min billett. Ølen på bildet var ikke inkludert , men det fikk jeg fint mot betaling. Inkludert som drikke var mineralvann så jeg valgte da Pepsi.

Det jeg fikk var noe som virka som et tradisjonelt russisk måltid med poteter og kjøtt, alt servert med ordentlig bestikk. Potetene var delvis kalde, mens kjøttet var bra og alt dette kom konduktøren til kupeen med. Inkludert i prisen var også en heftig toalettmappe som kan henges opp. Der fant man såpe, tannkrem og tannbørste, shampoo, munnskyllevann, ørepropper, våtservietter og skohorn. En del måtte dessverre hives da jeg skulle hjem pga flytende væske på fly, men tok vare på det jeg kunne og mappa selvsagt.

Etter noen timer stoppet toget for 25 minutter stopp i det som ikke kan ha vært større enn en liten landsby. Russiske tog pleier ofte å gjøre det med jevne mellomrom. Alt er selvsagt innbakt  i rutetabellen. Russiske tog går aldri for sent eller for tidlig! 

Og her var det bare å følge strømmen, russerne visste hvor man kunne få kjøpt varer til å ha på reisen. Jeg tipper dagligvarebutikken her nærmest lever på togturistene alene.

Vi traff også på et nordgående tog 

Det toget der så ut til å komme fra Balkovo og skulle til Moskva. Vel ombord igjen bestemte jeg meg for å sette meg ned litt i restaurantvognen for å slappe av litt. La meg si det sånn – det ble alt annet enn litt avslapning. Jeg traff på en russisk mann som het Sergei, det virka ut i fra det han viste meg av bilder at han jobbet i oljebransjen. Så  insisterte han på vodka. I Russland er det jo sett på en fornærmelse nærmest å si nei takk til det…

Sånn så altså restaurantvognen ut før min venn Sergei dukket opp. Jeg vet ikke hvor mange shots jeg tok, men altfor mye ble det. Jeg gikk tidlig til sengs og våkna opp dagen etterpå en massiv hodepine og lurte  på hvor tingene mine var. Det viste seg at jeg ikke hadde blitt utsatt for noe som helst, det var bare jeg som hadde lagt tingene mine et lurt sted i kupeen. Phew. Jeg endte uansett opp med å spandere en flaske vodka da hans flaske var nesten tom. Han insisterte også på å dele maten sin med meg (noe jeg har lest er veldig vanlig på tog i Russland at folk gjør). Av hensyn til Sergei publiserer jeg ikke noe bilde av han.

Uansett hvor mya vodka det ble så nærmet det seg Volgograd og en halv time før ble alle vekket av konduktøren.

Legger bare ved noen bilder til av kupeen for å vise hvordan det så ut. Alt var rent og pent og godt vedlikeholdt. 

Det viste seg at det var et diesellok som har trukket toget et stykke, vi begynte iallefall i Moskva med et el-lok, men har siden sett på et kart og viser seg at en del av linja toget kjører ikke er elektrifisert. Loket ble antagelig byttet på et 25 min stopp.

I Volgograd ble man møtt av en enda større vegg av varme enn i Moskva og jeg funderte hvordan jeg skulle komme meg til hotellet som jo lå noen km unna stasjonen.

Det var nok frivillige rundt som så ut til å ville hjelpe, men beste hjelpen fikk jeg av en politimann som kunne litt engelsk. Jeg forklarte han hvor jeg skulle og han ringte etter en taxi og sa at det ikke skulle koste mer enn 100 rubler. Taxien brukte litt tid på å komme dit pga litt trafikk antagelig, men jeg opplevde ikke akkurat trafikken i byen som massiv. Jeg hadde første natta booket Hamton by Hilton, jeg tenkte iallefall første natta var greit å ta på et vestlig hotell.

Jeg var så sliten at jeg takket ja til tidlig innsjekk mot litt betaling. Når jeg hadde fått hvilt ut skikkelig var det plutselig blitt kveld nesten så tenkte jeg måtte se litt fotball på det som var Volgograds svar på kontraskjæret  Hotellet var btw en sikkerhetssone med gjennomlysing av alt inn og ut og kanskje ikke så rart, da Nigerias landslag kom dit dagen etterpå.

Men en ting man absolutt må ha med til Volgograd i juni og juli; myggspray. Jeg kunne ikke stå i ro i 20 sekunder en gang om kvelden uten at jeg fikk 20-30 mygg på meg. Myggarten er ikke av  en art som stikker, men det er plagsomt nok.

Også inn på FIFA fan-fest var det sikkerhetskontroll med gjennomlysing av bagasje så sikkerheten var godt ivaretatt.

Så til sist litt generelle betrakninge om tog. Tog i Russland funker bra, men det er ikke alltid raskt. Uansett man kan stole på tidtabellen der. Det er svært enkelt å kjøpe billetter via nettsider eller app (enda enklere faktisk, engelske versjonen der er mye bedre enn nettsidene). Det var riktignok gratistog som var satt opp for VM, men det var det ikke plasser igjen på når jeg bestilte så da ble det som det ble. Tog med navn på er bedre enn tog uten navn, de anbefales fremfor tog uten navn. Feks toget jeg tok fra Moskva til Volgograd, het faktisk Volgograd. Akkurat som toget Helsinki Moskva het Leo Tolstoy.

Da er man sikra de nyeste vognene og den beste servicen. Ikke shot vodka med en russer. Ellers fikk jeg inntrykk av at alt personell ombord er genuint interessert i å yte service både på Tolstoy og på Volgograd toget. Språk er alltids en utfordring, men de vil så gjerne selv om man ikke forstår alltid. Jeg savna kanskje WiFi, men det kommer nok med tiden. Når en russer tilbyr seg å dele måltidet sitt med deg så har man fått den ekte russiske togopplevelsen. Si ikke nei. Sergei gjorde det med meg. Var ikke snakk om at han skulle ha noen rubler for det. Konduktøren ordner ellers det meste, te, kaffe eller andre ting man lurer på. Det er uansett lett å finne han i vogna da han har egen kupe i den ene enden hvor han er tilgjengelig. Jeg kan trygt anbefale tog i Russland, men så var det den vodkaen da. Pass deg for den!

På tur til fotball VM 2018 del 1

2018 var det året da vinter OL ble holdt i Pyongchang i Sør Korea, USAs president Donald Trump møttes ansikt til ansikt med Kim Jong-Un og da fotball VM foregikk i Russland. Når dette innlegget skrives er ikke hvem som kommer til finalen klart ennå, men drister meg selv til å skrive det i fortid.

Så hvor begynner denne litt småsyke ideen? Jeg satt nok hjemme alene i desember 2017 og så litt på billetter til fotball VM. Salgsfasen er delt inn i flere faser og i denne fasen her kunne man søke på spesfikke kamper. Gruppene var trukket så gruppespillet var jo klart. Jeg søkte jo på den lite attraktive matchen Island-Nigeria fordi det var nok mer muligheter å få billetter dit enn til mer attraktive matcher.

Jeg legger vekk saken og booker fleksibiel overnatting i Volgograd sånn i tilfelle dette skulle gå igjennom. Så ser jeg da i februar 18 når jeg er på ferie i USA tilfeldigvis at FIFA har trukket kredittkortet. Kunne dette ha betydd at, muligens – kanskje? Et par dager senere får jeg mailen -jeg har fått billetten!!!

Kampbilletten var ikke billig, jeg måtte ut med 210 USD for beste seter.

Nok bakgrunnsnakk, vi spoler fremover til juni, nærmere bestemt 18 juni. Etter mye frem og tilbake bestemte jeg jo meg for å gjøre noe litt mer ut av dette enn å fly t/r. Vipps så var enveisbilletten til Helsinki via Arlanda (!) booket og tog videre.

Booking på russiske tog er veldig smooth. Alt gjøres via en nettside hvor man enkelt kan velge kupe uten tull. For tog til Russland fra Finland må det bookes på VR sine nettsider, men også dette funker bra.

 Avgangstavla på Helsinki stasjon, 18:39 til Moskva er min avgang

 Konduktørene står foran hver eneste vogn, dette er vanlig i Russland at hver vogn har sin egen konduktør.

Før man stiger på toget så viser man pass og billett til sin konduktør på sin vogn. Konduktøren beholder i første omgang begge deler, før man etterhvert får utlevert passet etter et lite stykke på vei. Toget til Moskva fra Helsinki har ingen avstigning i Finland, kun påsitigning. Man fikk også utlevert immigrasjonskort til Russland som ikke-russiske borgere må fylle ut.

Her har man da kommet til Lahti, en by som er mer kjent for vintersport enn noe annet.

Jeg hadde booket en 2 klassekupe, RZD (Russlands svar på NSB) bruker sine mest moderne vogner på dette toget og jeg opplevde at alt var rent og pent, og det var noe mat de hadde lagt i kupeen som ikke helt fristet. Sofaene slår man enkelt ned til seng og det er totalt plass til fire stk i en kupe med overkøye. Jeg trodde jeg hadde kupeen alene, men den drømmen ble avbrutt i Vyborg (russiske grenseby).

Før grenseovergangen tok jeg meg en liten tur i restaurantvogna for å sjekke ut hvordan den var (denne er avstengt under grensepassering) og konkluderte nok med at dette er langt over det man kommer NSB standard. Jeg spiste imidlertidi ingen mat her, men drikkevarer var ganske billig.

Etterhvert turet toget inn til Vanikkala stasjon som er avbildet rett over her. Her stopper toget en halvtimes tid for lokomitvbytte til russisk materiell (toget blir dratt fra Helsinki tom dit av finsk materiell) og grensekontroll. Finnene var kjappe og effektive i arbeidet sitt og det tok ikke lang tid før jeg ble kontrollert, men toget hadde sin rutetid og sine tillatelser antar jeg.

Når toget begynte å bevege seg var det ikke lang tid før det var i Russland, snakk om et par minutter max. Først stoppet det på det som så ut som en godsterminal og der kom det ombord tollere. De var fornøyde at jeg ikke hadde noe deklarere og det gikk kjapt.

Grensekontrollen til Russland via dette nattoget foregår i Vyborg.

Har dessverre ikke noe godt bilde av det, men her ankommer man straks byen. Passkontrollørene sjekket pass, immigrasjonskort og FAN ID (som erstatter visum under fotball VM). De brukte litt tid på å stemple folk inn i Russland virket det som, men man ble stemplet inn tilslutt uten noe spørsmål.  Virker som byråkratiet virka, ofte er informasjonsflyten dårlig i det byråkratiske Russland, men under VM var man jo nødt til å ha alt på stell uansett.

I Vyborg kom det altså en person på som skulle dele kupeen resten av turen til Moskva. Litt frustrert må jeg innrømme at det der skjer i Vyborg av alle steder, men men man overlever jo.

Etter at toget har forlatt Vyborg åpner restaurantvogna igjen og det virket mer populært da enn på finsk side. Jeg slo meg ned og fant noen bøker av Leo Tolstoy (som er navnet på toget)

Dessverre var de bøkene kun på russisk, men Tolstoy er mildt sagt en berømt forfatter som jeg har blitt mer nysgjerrig på. etter togturen. Jeg gikk etterhvert og la meg i kupeen hvor jeg sov ganske ok på tross av en russisk romkamerat som snorket, neste togtur var jeg jo garantert å være helt aleine uansett i kupeen

Et hett tips når man tar Leo Tolstoy toget fra Helsinki til Moskva er å velge en vogn så langt fremme som mulig, da blir det kortere å gå ved ankomst, dette toget er ganske så langt. Jeg valgte vogn 13 bevisst og fordi det lå ved siden av restaurantvognen som jeg liker å benytte meg av.

En ting jeg likte ved toget er at man fikk utdelt et nøkkelkort til kupeen som lignet typen man får på hotell av konduktøren. Det gir ekstra sikkerhet.

Etter å ha sovet godt nærmet man seg Moskva hvor man fikk billetten tilbake igjen fra konduktøren.

Toget fra Helsinki kommer inn på Moskva Leningradskaya stasjon og akkurat der finnes det tre stasjoner ved siden av hverandre hvorav den ene er Yaroslavskaya hvor man kan hoppe på toget videre til Ulan Bator, Vladivostok eller tja i teorien Pyongyang om man vil (linja der er ikke åpen for andre borgere enn russiske og nord koreanere).

Folk i Russland snakker lite engelsk, det gjaldt også Tolstoy toget. Jeg skulle ønske meg at russerne hadde engelsktalende personell på internasjonale tog. Var et par automatiske annonseringer underveis, men de ble kun gitt på russisk og finsk. Fasillitetene er på topp på Tolstoy toget, men trekker for mangel på engelsktalende personell. På tog som tross alt krysser en grense bør det være en selvfølge og finsk er ihvertfall ikke et språk nært beslektet med russisk. Alt går uansett med litt kroppspråk og peking og personellet ombord er genuient interessserte i å yte service på tross av språkbarrieren. På 2 klasse vogngene på Tolstoy er det doer i hver ende av vogna og dusj i en ende, alt virket som rent og vedlikeholdt i løpet av turen. Man får også et håndkle og en liten pose med tannbørste, tannkrem, øreplugger og tøfler. I kupeen stod det også  en vannflaske til hver passasjer i kupeen på en kvart liter.

Alt i alt kan Tolstoj toget anbefales. 

Bakenden av toget i Helsinki,.

 

 

Inkludering i praksis?

Jeg er ganske priviligert. Jeg har en mastegrad innenfor IT, eier faktisk en egen leilighet og engasjert meg i mye alt fra studentpolitikk til studentforeninger. Dette burde jo være en inngangsbillett til å få seg en jobb på dagen? Ikke så fort. Jeg har en funksjonsnedsettelse. Det at arbeidsledigheten blant IKT mastere er større enn ventet hjelper jo særlig heller ikke  

Den er ikke åpenbar; jeg er ikke avhengig av rullestol eller andre hjelpemidler i hverdagen. Jeg trenger ikke å gå videre inn på asperger diagnosen, da den er omtalt i media før. Erna Solbergs regjering ønsker en inkluderingsdugnad i arbeidslivet. Vel da bør man  begynne med statlig sektor først. Jeg søker jo på jobber jeg mener jeg er kvalifisert for og man kan da hake av i søknaden om man har en funksjonsnedsettelse. Dette gjør jeg, ofte uten å høre noe. Om jeg først kommer til et intervju så ser jeg arbeidsgivere som blir ganske skeptisk når jeg sier noe om diagnosen min. Jeg kan faktisk lese kroppspråk hos intervjuere også. Seriøst – jeg krysset av i søknaden på at jeg hadde en funksjonsnedsettelse av en grunn… Hvis denne knappen ikke har noen funksjon så burde statlige og kommunale virksomheter bare droppe den.

Jeg har vært så heldig og hatt noen småjobber det siste året slik at hullet mitt i CVen ikke blir så dypt som det kanskje kunne blitt og arbeidsgiverne mine har vært fornøyd med det jeg har levert.  Det handler bare om å gi meg en sjanse.

Kanskje jeg ikke er funksjonsnedsatt nok i noens øyne, men mer bare en sær person som avviker litt fra normalen, men samtidig nok til at folk ikke vil ha meg? Jeg har ikke noe fasitsvar. Jeg kan være ganske dårlig  på intervju, men skal arbeidslivet kun være de som er flinke til å snakke seg inn i en stilling? En skulle kanskje ikke tro jeg var dårlig på intervju all den tid jeg takler helt fint å stå på talerstolen foran 200 mennesker i en landsmøtesal i Tønsberg, men sånn er det og jeg har jo hørt noen intervjuer som har gått bra også så kanskje jeg takler det litt bedre enn det jeg tror.

Jeg mener selv jeg kan en del ting, men da burde man faktisk gi meg en sjanse. For det er fryktelig dårlig samfunnsøkonomi i det å sende folk over på NAV ytelser in the end og særlig når jeg faktisk har en utdannelse og bidratt mye sånn utenom studiene også.

 

Gratulerer med 8 mars

“Du fortjener å bli voldtatt”, “Den horekjerringa der skal faen meg ikke ha noe å si”, “Hei vil du ha sex i kveld?”, “Du har en jævelig deilig rumpe” – alt dette er utsagn mange kvinner møter på daglig. Ofte ser man noen av disse utsagnene i kommentarfelt på nettet og gjerne under fullt navn.

Det er ofte nedsettende holdninger mot kvinner. Vet disse folkene hva en voldtekt gjør med en? Nydelig kunne man lese historien om “Thea” som ble forgrepet på av Terje Søviknes. En kunne lese at “Thea” i etterkant hadde slitt med rusmisbruk. Terje Søviknes var i 2001 nestleder i FrP, altså ikke en hvilken som helst person. Det var en person man skulle i teorien kunne ha tillit til.

I kommentarfeltet har man i etterkant lest at “Thea” burde glemme saken, “det var jo tross alt 17 år siden” kan man lese.  Jeg blir sjokkert.  Jeg blir lei meg. En tillitsperson som er mye eldre enn deg har tross alt vært borti dine edlere organer mot din vilje.

Alle disse trollene i kommentarfeltet har en mor. Kanskje de har hatt en dårlig mor? Men jeg tror ikke oppriktig de kan si til sin mor at de ønsker henne voldtatt, iallefall ikke om de er litt glad i moren sin.

Det er for meg helt klart og tydelig at kvinnefiendtlige holdninger finnes i det norske samfunnet i dag. Det å ønske noen voldtatt er ikke bra for å si det forsiktig. Særlig folk som skriver på Facebook under fullt navn. Dette er folk som nok har barn og er gifte. I den interne rangstigen i norske fengsler er det to ting som står nederst; overgrep mot barn og seksualforbrytelser. Det er det nok noen gode grunner til. Selv blant de groveste forbryterne er ikke det noe som blir satt pris på.

Så til de som sier at 8 mars er utdatert; ta dere en bolle. Kvinnefiendtlige holdninger finnes her i Norge, selv om mange argumenterer med whatabout Saudi Arabia, Iran etc. Gratulerer med dagen alle kvinner!

 

På tur til Guangzhou

Tenkte jeg skulle fortelle litt om Guangzhou. Guang-hva for noe? Byen er ikke så langt unna Hong Kong og er nok noe mindre kjent enn Shanghai, Beijing og ja nettopp Hong Kong. Men sannheten er at leser du dette på skjermen din så kommer det nok antageligvis noen komponenter fra det området, med andre ord den mest fabrikkrike regionen i Kina.

Så hvordan komme til Guangzhou? Man kan enten ta flyet rett ditt eller reise via Hong Kong. Da SAS hadde et salg slo jeg til. Jeg har vært i Hong Kong før, så tenkte jeg ville dra vekk derifra. DIt har SAS direkterute fra Stockholm Arlanda, noe som skaper greie forbindelser fra Oslo hvor flyene går omtrent en gang i timen eller noe i den dur.

Jeg bestilte en rimelig Plus billett som jeg oppgraderte til businessklasse for poeng, og jeg fikk snatchet den siste. Personen som bak meg i køen fikk nei. Det var flaks.

Legger uansett ved et par bilder av flyturen:

Det øverste er St Petersburg fra lufta og det nederste er straks landing Hong Kong. Den veien som bygges der er en vei mellom Hong Kong og Macao som er et gigantisk prosjekt.

Kjapt igjennom passkontrollen i Hong Kong før jeg fant buss A21. Det er ikke den samme bussen som 21A eller E21, Hvorfor buss når det går et aldeles nydelig flytog i Hong Kong? Jo fordi denne ville ta meg til togstasjonen Hung Hom direkte uten noe hassle. Jeg var litt spent på hvor lang tid det ville ta, men det var heldigvis ikke mer trafikk enn at det gikk forholdsvis greit.

A busssene i Hong Kong er designerte flyplassbusser som ser akkurat ut som andre busser i Hong Kong (dobbeltdekkere), men de har bedre seter og plass til bagasje.

Samt man får se mye man ikke får sett fra toget.

Da vi kom fra til Kowloon synes jeg det mest irriterende var litt mange stopp i bykjernen, synes det var et busstopp for hver 150 meter, men omsider kom man frem til Hung Hom. Vipps fikk man kjøpt billett til toget, kun i cash så måtte løpe på minibanken å ta ut Hong Kong dollar….

For å boarde toget er det først passkontroll ut av Hong Kong på togstasjonen og så en sikkerhetskontroll som så ut som en vits, alle som pep i metalldetektoren ble bare henvist videre. Ingen på dette tidspunktet sjekket visumpapirer til Kina.

Hele Hung Hom – for tog mot fastlands-Kina minner litt om en flyplass, Her var det noen taxfree butikker,.

Det ble annonsert litt forsinkelse for boarding. Litt kjedelig område å henge i for å være ærlig for utvalget var ikke all verdens.

Toget deler skinnegang med East Rail Line i Hong Kong-territoriet, noe som gjør at det går ganske sakte.  East Rail Line er en del av t-banen på en måte selv om togene minner mer om tog enn tbane, frekvensen er uansett så stor at man må kjøre sakte for å ikke ta igjen toget foran. Etterhvert kommer det en høyhastigetslinje som er under bygging som går Beijing-Guangzhou-Shensen. Denne er ferdig Beijing-Shenzen. Ulempen er om denne hadde vært ferdig nå så hadde jeg havna på en stasjon som ligger langt unna sentrum i Guangzhou… Kineserne har ofte designerte stasjoner for høyhastighetstog som ligger et godt stykke unna bysentrum.

Toget har faktisk en kafevogn for to timerstur.

Toget gjør ingen stopp mellom Hung Hom og Guangzhou East Rail Station, Så fort man kommer ut av Hong Kong territoriet settes farta opp. Mellom Shenzen og Guangzhou kjører man på den designerte høyhastighetslinja mellom Guangzhou East og Shenzen. Dette er annen og billigere måte å gjøre ting på. Man tar East Rail line opp til “grensa” – går over grensa der og tog videre fra Shenzen. Ulempen her er at grensepassering kan ta tid. Vurderte å gjøre det på vei tilbake, men jeg gadd ikke.

Så fort man ankommer Guangzhou East er det grensepassering inn til mainland som det kalles. Som regel er dette en formalitet om man har de riktig papirene og det var det denne gangen og. Ble stemplet inn i Kina og som vanlig en gjennomlysing av bagasje som ingen brydde seg om og ut i det lille kaoset som ofte er i Kina. Da jeg hadde vært på reise i lang tid nå så valgte jeg å slappe av litt på hotellet før jeg gjorde noe mer.

Dag 2

Tenkte jeg ville se berømte Canton Tower, det lå lett tilgjengelig med tbane som alltid fungerer i Kina, men som regel er møkkfull så tja i disse me too tider kan man komme borti ting uintensjonelt. Som vanlig i Kina er det alltid en sikkerhetskontroll som er mer som en vits enn noe annet på vei ned i undergrunnen. Jeg synes billettautomaten var litt vanskelig å forstå, den var merket på engelsk, men trykka feil så hoppa den tilbake på kinesisk igjen. Men fikk iallefall figuert hvor mye jeg skulle betale etter et par forsøk.

I Canton Tower er det mange forskjellige billettkategorier, jeg valgte å kjøpe den dyreste for å komme høyest opp.

Den siste der er en slags fritt-fall attraksjon, ja jeg prøvde den. det gir et lite kick så høyt over bakken…

Etter jeg var ferdig her – gikk jeg en liten tur langs elva

Det er mulig for ta cruise langs Perlefloden, det stod jeg over, men er sikkert artig.

En legger merke til at det faktisk er en del grøntareale.

Dag 3:

Chimelong, siden jeg ikke gadd å krangle med billettautomater igjen kjøpte jeg et dagskort på tbanen (det er også greit siden man alltid hele tiden må passe på å ha småpenger på seg, automatene tar nemlig ikke noe mer enn 10 sedler)

Jeg skulle uansett et stykke avgårde og ville nok betalt makspris for en tur (prisen avhenger av hvor langt man skal)

Chimelong ligger et stykke syd for sentrum og man regner med ca 25 minutter tid med t-banen dit. Chimelong har tre parker, en fornøyelselspark, en dyrepark og en vannpark og har et par hoteller som gjør at det samlet sett utgjør et slags resortområde. Da tbanen kom dit var det krangling mellom lokale beboere, myndigheter og Chimelong-gruppen hva stoppet skulle hete. Chimelong ville kalle det nettopp Chimelong, men det ville ikke lokale beboere. Resultatet ble et kompromiss mellom begge interesser og stasjonen heter i dag Hanxi Changlong.

Man kan ta gratis skyttelbusser til inngangen, men det er uansett bare ti minutter å gå fra tbanen. Jeg valgte sistnevnte løsning da det var litt kø for de bussene. Jeg kom primært for å se pandaene

Var ikke mer  å finne på i dette området her så tok like gjerne banen tilbake igjen til sentrum og hotellet for å slappe av litt. Etter det fant jeg en pub hvor jeg så Liverpool-Everton og jeg ble jaggu sittende for å se Manchester United- Manchester City.

Så det bla naturlig nok ganske sent så dag 4 gjorde jeg ikke så mye annet enn å gå litt rundt før jeg tok toget tilbake til Hong Kong

 

Nei for ordens skyld jeg ikke innom IKEA, samme prosedyre, kjøpe billett, igjennom passkontroll og sikkerhetskontroll. Dessverre ble dette toget også noe forsinket, jeg fikk nå denne gang Hong Kong operert tog som var dobbeltdekker og konfigurasjonen var 2-1 og jeg fikk enesete. Ikke så ille det. Ingen kafevogn der men det kom noen med tralle rundt og solgte ting.

En ting som jeg slo merke til var mye juleeffekter rundt om. Kinesere er vel stort sett buddhister, men julen virker de å ha adoptert. I følge WIkpedia utgjør befolkningen kun 2% kristne.

OVernattet på Regal airport Hotel hvor jeg fikk en suite hehe

Så noen snapshots fra flyturen hjemover:

Siste bilde er faktisk Lillestrøm!

 

Nord Korea reisebrev del 5

Dagen var kommet for vår siste fulle dag i dette absurde landet. På programmet stod Palace of the Sun hvor farfar og far Kim til nåværende ligger balsamert. Dette museet er kun åpent på søndager for turister og siden det var dagen etter bursdagen så var det mange lokale grupper som også hadde tatt turen. Jeg har dessverre ingen bilder av dette pga fotoforbud i museet, men et bilde fra utsiden kan ses fra Wikipedia her 

For å komme inn måtte man ha på penklær. Ja for menn betød det dress og slips, selv om buksa jeg tok med aldeles ikke var en dressbukse. Det var en  svart bukse jeg hadde kjøpt noen år tidligere fra Marks and Spencer i Dubai og som fungerer veldig greit i varmt vær. Det kunne virke som en del andre turistgrupper ikke brydde seg mye om det. Om de ble nektet adgang vet jeg ikke, men våre guider var iallefall nøye på det. Vi hadde fått beskjed om det på forhånd så får vår del var det ingen problem.

Vi fikk også en nøye briefing av bukking der inne . Det er viktig å bukke riktig til Kim! Merkelig nok så var det lite snakk om Kim Jong-Un, det kan virke som at han ikke er fryktelig godt likt av befolkningen. Dette var gjennomgående under hele oppholdet.  Uansett museet var interessant nok i seg selv, vi fikk tom innsikt i togvogna til Kim Jong-Il hvor han døde. Kim Jong-Il hadde angivelig flyskrekk så han dro med tog. og mye om Kimenes liv og lære i tillegg til selve masuleene hvor de lå balasamert.

Så fort det var ferdig så bar det avgårde til enda en gravlund. Jeg mener å huske at en del høytstående medlemmer av Kim familien lå gravlagt der, men her var det iallefall ikke fotoforbud så legger til noen bilder.

Man fikk jaggu litt utsikt også! Som man kan se var man heldige med været og jeg er glad den dårligste dagen var den dagen med mest bilkjøring.

Tror dette her er Kim Il-Sungs søster eller noe i den dur.

Etter dette var ferdig så fikk vi oss en litt mer bytur med blant annet et statuebesøk…

 

Kim Il-Sung Square var der militærparaden ble holdt dagen i forveien. Etter lunch på en lokal restaurant ble det tilbudt av guidene et akrobatshow for litt tillegg i prisen. Dette takket vi ja til og vi angret ikke på det. Likevel synes jeg vi møtte opp unødvendig lenge i forveien, vi var vel på stedet over en time før det hele startet.

Snek med meg en liten video for å får et inntrykk– inntil guidene strengt sa at det var forbudt , men dette var antagelig mennesker som knapt hadde fått lov å gjøre noe annet resten av livet. Når man reiser med to personer så kan man tilpasse ting etter eget ønske. Vi hadde på forhånd ytret et ønske om å få besøke en bar, så fort showet var ferdig etter 1 1/2 time eller noe så bar det dit. Prisen for en halvliter øl var ikke noe å klage på – 0.5 euro og det smakte ganske godt også. Det ble nok en gang middag og enda mer lokale greier, men skal sies at all maten vi fikk var gjennomgående god. Man må bare være innstilt på at det blir asiatisk og ikke europeisk.

Etter middag hadde jeg tidligere på dagen antydet et ønske om å prøve en fornøyelsespark, men jeg kom til konklusjonen at det var like greit å dra til hotellet. Guidene aksepterte det ønsket og det ble noen øl i skybaren også. Dessverre så har jeg ingen bilder av det – men Pyongyang på kveldstid er eh ganske mørkt.

Vi hadde funnet ut at hotellet hadde en bowlingbane i kjelleren og gikk for å teste det siste kvelden. Dessverre var vertinnen i bowlinghallen mer opptatt av å lære undertegnende riktig bowlingteknikk enn at jeg skulle ha det gøy… Teknikken hang seg også flere ganger, ikke akkurat Oslo bar og bowling det der, men også der solgte de øl.

Dagen etter, vi snakker her mandag 17 april fikk vi lov å møte guidene så “sent” som kl 09. De hadde jaggu klart å snekre sammen et lite program før togavgang 10:10, men dette bestod av en heller lite interessant fotoutstilling og vi var ferdige der ganske kjapt. Vi fikk her passene våre tilbake med togbilletten. Vi tok på utsiden farvel med vår sjåfør og gav han 200 sigaretter. De to kvinnelige guidene fikk sjokolade fra Norge og annet småtteri. Tips ble ogås utdelt.

Etter litt venting fikk vi gå ombord i toget. Dette toget kjører som et innenrikstog opp til Sinuiju – kun to vogner blir med videre over grensa hvorav vi selvsagt var med i den ene. Jeg hadde et håp om å se mer av landet ved å ta toget men landskapet var kjedelig

 

Jeg ble sittende mesteparten av tiden i spisevogna med litt øl. Kupeen vår var som man kan se ganske så trang og vi delte den kupeen med to nordkoreanske jenter. De var veldig sky og vi prøvde å spørre om de ville bli med å spille kort. Men nei det ønsket de ikke.

Da jeg skjønte vi nærmet oss  grensa var det på tide å vandre tilbake igjen i kupeen og der hadde Hannah lagt klart skjemaene som måtte fylles ut klart for meg. Skjemaene var identiske på vei  ut som på vei inn, bare at utreiseskjemaet var på koreansk. Hannah hadde vært smart å ta bilde av den engelske versjonen vi fikk på flyet  så det gjorde ting enklere for oss.

Tollskjemaet gjorde vi begge litt forenkla – vi skrev kun de tingen de var interesserte i å se som kamera og pc. Først kom en passkontrollør inn i kupeen og samla inn pass, utreiseskjema og turistkortet vi hadde fått utdelt. Så kom en toller som snakket med alle og sjekket bagasjen for pcen og kameraet. Hun godtok heldigvis forklaringen min at kameraet mitt var tom for batteri og pcen ville hun bare konstatere at jeg hadde med meg. Passkontrolløren kom så tilbake etter en stund med passene våre. Jeg skal innrømme at det var en viss stillhet i kupeen da. Jeg og Hannah sa ikke så mye til hverandre under dette stoppet. Hva om noe var galt?

Stoppet i Sinjuiju var beregnet til å ta litt under to timer, men ble stående litt lengre enn rutetabellen. Det er sånne ting som gjerne gjør en litt nervøs i et land som Nord Korea, men tilslutt rullet toget ut fra stasjonen og man kunne puste lettet ut.

I bildet over er man fortsatt i Nord Korea – den kinesiske byen Dandong ses til høyre bildet.

 

På vei over brua som skiller to landene.

 

Og vipps var man i Dandong

Kinesisk immigrasjon foregikk på en litt annen måte. Alle måtte ut av toget og igjennom pass og tollkontroll i en flyplasslignende setting. De nordkoreanske jentene vi delte kupeen med kom løpende med innreiseskjema til oss. For de som har vært i Kina vet at det skjemaet kun er en formalitet – det virker ikke som det brukes til noe. Kom iallefall inn i Kina med no questions asked. Etter vi var ferdige med tollkontroll ønsket jeg gjerne å se litt av Dandong, men vaktene her nektet og sa at alle som skulle til Beijing måtte fint vente… Jeg skulle så gjerne tatt ut litt kinesisk cash. Men samma det vi var lettet. Lettet for at vi var i Kina.

Vi fikk etter en god stund gå ombord de nord koreanske sovevognene og etter en stund så bevegde de seg litt frem og tilbake. Jeg skjønte nå at skifting pågikk. Litt artig med ordentlig togdrift. vi ble så dyttet inn på et annet spor på stasjonen. og hektet på et mye lenger kinesisk innenrikstog. Tro meg det var virkelig langt. Jeg hadde kjøpt et kinesisk datasimkort som jeg hadde klart å få inn i mobilen. Strevde litt med å få det til å fungere –  men gikk inn på fininnstillinger for nettverk og woha der poppa 3G opp. Satte på wifi deling og fant fram dataen. Logga inn med VPN på dataen for å aksessere forbudte sider. Dette fungerte som smurt og jeg kunne legge ut en FB oppdatering om at vi hadde overlevd Nord Korea. Det tok ikke lang tid før den hadde fått masse likes. Også Hannah benyttet anledning til å logge inn på sin FB konto – hun hadde blitt et hett samtaletema i en felleschat med studiegruppa… Noen var redde for at vi hadde havna i en atomkrig eller noe… Jeg kjente jo noen av de personene.

Jeg fikk også vite at jeg fikk en mer behagelig hjemreise med SAS business. Ikke den verste eposten man kunne få. Kveldens middag bestod i nudler kjøpt fra dagligvarebutikken i Beijing. Alle langdistansetog i Kina har varmtvann i hver vogn, det hadde også våre to nordkoreanske sovevogner. Men spisepinner det mangla vi. Fant heldigvis konduktørkupeen  i vogna vår og han hadde nok av dem ja. Der lukta det forøvrig røyk.

Jeg halvsov hele veien tror jeg men var likevel merkelig opplagd da jeg bestemte meg for å stå opp i 06 tiden og bare nyte turen.

Det var heldigvis nydelig vær i Beijingområdet den dagen – siste bilde her er fra ankomst Bejing sentralstasjon om man kan kalle det det – er iallefall Beijing railway station og ikke Beijing south etc. Som man kan se er toget langt. Jeg gikk igjennom omtrent hele greia for å finne en øl kvelden før.

Vi bestemte oss for å dra til hotellet først for å legge fra oss ting. Hotellet vi hadde booket var det samme som vi hadde før turen nemlig Swissotel. Så ut bar det og ned i tbanen og noen stopp senere var vi ved hotellet. De hadde ikke rommene klare riktig enda, men i løpet av en time så lovte de det. Slappet stort sett av i resepsjonen. Hannah fikk tilbake minnekortet hun hadde lagt i resepsjonen før avreise.

Så fort rommene ble klare bestemte vi oss at det var greit å slappe av litt hver for oss og ta en dusj var iallefall på programmet før vi tok turen en siste gang ut i Beijing på ettermiddagen.

Dro ut til OL anlegget 

Merkelig hvor tomt det er der sammenligna med resten av Beijing. Middagen ble fortært på McDonalds av alle steder før det nok en gang ble noen øl på en bar vi hadde oppdaget fra oppholdet før turen til Nord Korea.

Dagen etter var det duket for hjemreise og formiddagen vi hadde ble prioritert til avslapning, vi skulle uansett ikke sent avgårde – tenkte å ta tbanen+airport express i 11 tiden. Som sagt så gjort og vi fant raskt SAS innsjekken i terminal 3.

Pass og sikkerhetssjekk tok litt tid og det innebærer også en liten togtur fra sjekkinn og til internasjonale avganger. Denne gang virka som de hadde oppjustert farta noe så toget gikk raskere enn ved ankomst.

Loungen til Air China ligger noe eksponert til i forhold til terminalen, men det var et helt ok utvalg med mat og drikke der. Også noe varmmat i form av nudler.

 

 

Nord Korea reisebrev del 4

Dette ble kanskje den mest slitsomme dagen på turen vår. 15 april 2017 var nok bedre kjent som påskeaften det året i Norge. Folk der hjemme hørte nok på Påskelabyrinten, mens de kanskje planla dagens skitur. I Nord Korea derimot er 15 april kjent for noe ganske annet enn det. Dette er the day of sun eller bursdagen til nasjonens grunnleger Kim Il-Sung.

Guidene var som vanlig strenge med oppmøtetidspunkt, var vel presist kl 08 såvidt jeg husker. Formiddagen ble brukt til å besøke en blomsterutstilling. Jeg var ikke fryktelig interessert i det for å være helt ærlig, men Hannah likte det ganske godt og stilte en del spørsmål.

Vi fikk også tilbudet om å kjøpe frø til Kim Il-Sungia blomsten (denne fyren er visst så ekstraordinær at han har sin egen blomst kalt opp etter seg). Vi takket høflig nei til det og skyldte på norske tollregler om fremmede arter. Noe må man jo skylde på som den angivelig siste sovjetstaten vi er!

FOrmiddagen gikk også med til å besøke et patriotisk monument 

før vi så ble sluset inn i et museum om Kims liv – jeg har dessverre ikke noe bilder av det, men tror det var pga fotoforbud. Deretter ble vi henvist til et rom for en kopp te eller annen drikke og fikk se litt på begynnelsen av militærparaden på Nord Koreansk statsfjernsyn.

På vei dit var vi også innom en butikk hvor det var et piano på bakrommet. Jeg er ingen pianospiller, men Hannah er. Hun spilte et stykke hvor hun offisielt sa til guidene at hun ikke husket hvem som hadde skrevet det – men fikk vite litt senere at det var en japansk komponist bak det hele. Sånt kunne man jo ikke røpe til guidene!!

Så kom lunchen hvor lunchen var sushi som hadde ligget en stund i en varm bil… Jeg var litt skeptisk til det og spiste kun brødet, men Hannah ble ikke dårlig for det. Skyldte bare på at jeg ikke var sulten, så antagelig ville det gått greit.

Så etter lunch var det duket for det virkelig store høydepunktet. Militærparadaden igjennom gatene.

Tror ikke jeg gidder å si så mye om det annet enn at bildene sier mer enn tusen ord:

Dette var jo en litt absurd opplevelse må jeg innrømme. Her i Norge ser man jo kun militærparader omtrent i forbindelse med enkelte markeringer som veterandagen og selv da er det tonet kraftig ned. Eneste militære innslag på 17 mai feks i Oslo er gardedrillen, Forsvarets stabsmusikk er først i 17 maitoget og HMKG musikkorps bakerst i 17 mai toget. Vi ble tvunget til å stå der i ca 2 timer og jeg var egentlig lettet over at guidene sa at vi skulle dra.  Underveis kom det stadig  biler med høyttaler og spredte det gode budskap på koreansk. Det er viktig å opprettholde patriotisme.

Etter de to timene bar det videre til museum for Koreakrigen. Har dessverre ikke så mange bilder av det – men antagelig var det også pga fotoforbud.

Museet er den bygningen bakerst i bildet. Også her var det en typisk nordkoreansk fremstilling om at Nord Korea egentlig vant krigen. Jeg har faktisk vært på tilsvarende museum i Seoul i Sør Korea og der er fortellingen en helt annen. De brukte litt tid på å kjøre dit pga mange omkjøringer pga militærparaden, men man kom frem til slutt. Etter dette spanderte guidene en is på meg og Hannah. Det var en nokså varm dag  med mye utendørs aktivitet så det ble satt pris på!

Men dagen var selvsagt ikke over ennå. Huset til godeste  (fødeplassen kanskje) Kim Il-Sung måtte man jo se og det ble lovet tbanetur så fort det var over.

Her ble det fortalt litt om Kim Il Sungs slekt og selvsagt han selv. Det var et stykke å gå fra parkeringen og opp husker jeg, vi parkerte like i nærheten av en fornøyelsespark som så ganske full ut. Antagelig pga helligdagen.

Etter dette – bar det bokstavelig talt ned i dypet:

Jeg liker å ta tbane så det her var et høydepunkt for min del. Øverste bildet er guiden som forklarer systemet i Pyongyang. Det er to linjer med en stasjon som tillater overgang. Man kan trykke inn stasjonsnavnet på knappene og få ruten dit. Guiden har plottet inn 5 stopp og det er dit vi skal. Tidligere så tillot man kun turister å ta tbanen et stopp, men dette er nå utvidet til 5 stopp. De første bildene er fra endestasjonen og de tre siste fra stoppet vi skulle til. Vi fikk tom sitteplass nesten hele veien! Jeg lurer på hva som hadde skjedd om vi hadde unnlatt å gå av… Tør egentlig ikke å spekulere i det…  De forklarte også at de hadde et elektronisk billettsystem, sånn ikke helt ulikt Oyster card eller Octupus. Vi ble sluset utenom.

For de som ikke vet det så er metroen i Pyongyang DYP med eviglang rulletrapp. Ca 100 meter under bakkenivå – man kunne legge merke til at trykket endret seg ja. Rulletrappa på Stortinget blir liksom ingenting.

Her et bilde utenfor der vi gikk av tbanen. 

Det var nå i ferd med å bli sent og middag ble det på en lokal restaurant, det vanlige med diverse koreansk mat.

Men dagen var ikke ferdig enda. Man feirer da ikke bursdagen til selveste KIm uten litt fyrverkeri?

For å få et lite inntrykk – se denne

https://www.dropbox.com/s/fbp7lbzgd9944bx/20170415_201201.mp4?dl=0

Nord Korea reisebrev del 3

Ok det her tok litt tid, men på tide å skrive litt mer. Etter å ha satt seg inn i bilen som forøvrig ikke hadde noen setebelter i baksetet ble vi frakta til Koryo Hotel hvor vi egentlig skulle bo hele oppholdet. Veien inn til Pyongyang var mørk og det ble ikke så mye lysere da vi endelig kom oss inn til Pyongyang. Da vi kom frem til Koryo hotel viste det seg at det var en misforståelse, vi hadde begge bestilt enkeltrom, men hotellet var fullt. Her vil jeg rose guidene våre som tok saken og fikk fiksa et rom til, men at vi kun skulle bo her en natt, før vi ble flytta til det mer berømte kanskje (?) Yangakdo hotell dagen etterpå. Dette hotellet har forøvrig en forbudt 5 etasje, men uansett hvor evertyrlysten man er så konkluderte jeg og Hannah med at det å besøke 5 etasjen ikke var en god ide.  Hannah fikk forøvrig ringt hjem via telefonsentralen på hotellet. Hvor mye det kosta husker jeg ikke, men var ikke billig. Samtalen ble sikkert overvåka også.

Dagen etterpå var det på tide å besøke DMZ og dette innebar tidlig avgang kl 07:45 fra Koryo Hotel, det ble litt surr hvor vi egentlig skulle spise frokost og vi avtalte og møtes 7 i frokostsalen. Siden kommunikasjon med mobil ikke fungerer i Nord Korea, så måtte jeg jo bare sitte og vente. Jeg var riktig sted, og jeg venta ca 1 kvarter på Hannah. Hun kunne fortelle at hun hadde vært hit og dit og blitt bortvist av vakter. Frokosten var forøvrig omtrent det man finner på vanlige hoteller, kanskje litt lavere standard. Til DMZ er det omlag 18 mil å kjøre på en “motorvei”. Det var riktignok 4 felt, men det rista og det rista. Lite trafikk var det dog. Vi ble strengt fortalt av våre guider at det var fritt frem og ta bilder, men da vi passerte militære checkpoints måtte kameraene vekk og bort fra synlighet.

Landskapet så omtrent sånn ut

Foto William Sæbø.

Jeg må innrømme at jeg tenkte mine tanker hva som ville skje om vi ble involvert i en ulykke her. I Pyongyang ville det i det minste vært mulig å evakuere til Kina om man måtte på sykehus. Setebelter hadde vi jo som sagt ikke. De hadde tom en rasteplass midtveis mellom Pyongyang og DMZ, men da verken jeg eller Hannah trengte å bruke fasillitetene så kjørte vi bare på. Det var selvsagt kun turister på de rasteplassene.

Etterhvert kom vi frem og ble bedt om å stige ut. Først inn i en souvenirbutikk (alle restauranter  vi var innom hadde en souvenirbutikk knyttet til seg) og så måtte vi knytte oss til en større gruppe for å bli busset inn i området. Det ble gitt klare instrukser på hva som var lov å ta bilde av og hva som ikke var lov å ta bilde av. Jeg dro en liten spøk med Hannah om at vi burde skru av flymodus på mobilene våre for å få inn signaler fra Sør, men i fare for lide Ottos skjebne så lot vi like gjerne være. Nord Korea er et land man ikke utfordrer system og regelverk.

Legger ved et par bilder fra musemuet ved grensa. Vi fikk høre mange historier om hvordan Nord Korea egentlig vant krigen fra soldaten som fulgte oss rundt. Jeg måtte innrømme ovenfor guidene mine at jeg hadde vært i Sør også, men det var ikke noe problem. Sa at Sør Korea var just og begrunnet det med at jeg likte å se verden. Tok ikke en videre diskusjon på det for å si det sånn.

Etter at vi var ferdige med DMZ dro vi inn til byen Kaesong hvor det var tid for å besøke Koryo museum. Kaesong er en sentral del av koreansk historie og deler av byen står faktisk på UNESCOs liste, 

Vi fikk lære litt av hvert om gammelkoreansk historie. Etter det var ferdig var det på tide å få lunch og vi fikk vår første koreanske lunch. Jeg og Hannah ble plassert inn i et rom alene, mens guidene og sjåføren forsvant et annet sted. Jeg vet ikke om guider i Nord Korea får diettgodtgjørelse, men de spiste ikke sammen med oss på dette måltidet. Det gjorde de resten av tiden (bortsett fra frokost). Jeg må innrømme at jeg ikke visste hva alt var, men vi måtte prøve litt av alt. Etterhvert kom det en suppe med nudler på bordet også. Kan forøvrig her nevne at alt vi fikk av mat var velsmakende og ingen av oss ble dårlige i magen på turen. Vi fikk her også smake litt nordkoreansk sprit, noe jeg synes var så godt at jeg kjøpte en flaske til å ta med hjem og en del deltagere på Samfunnet Bislet sin hyttetur fikk smake det.

Etter lunchtider bar det på landeveien hjem til Pyongyang hvor vi blant annet besøkte vitenskapskomplekset. Det var en slags blanding av Teknisk Museum  i Oslo og lesesaler for elever og studenter (bilder kommer). Jeg må jo innrømme at jeg måtte trykke på alt av knapper. For folk som kjenner meg godt så er jeg nokså barnslig av meg hva kommer til sånne ting. VI fikk tom et innblikk i Nord Koreas intranett, da vi så noen som satt i datasalen. Dette alternativet til internett ble skrytt av. Etter dette dro vi til hotellet for å sjekke inn og slappe av litt, før vi dro ut for middag i Pyongyang.

Og da var det greit med en liten ventepils før middag?

SKal sies at jeg måtte fiske ut nøyaktig eurobeløp i mynter for å få betalt, men god var den ølen etter en lang dag.

Nord Korea reisebrev del 2

Har man sagt A må man si B sies det og i og med at jeg nå har skrevet del 1 så må man vel fortsette. Flytoget til Beijing ender opp på Dongzhimen og koster 25 yunan (ca 30 kroner) hver vei. Herifra er det lett å bytte til Beijings utmerkede t-banenett. Vi hadde valgt oss ut et hotell 1 stopp unna Dongzhimen, nemlig Swissotel  . Det er greit å ikke bevege seg i Beijings t-banenett for mye med litt bagasje, det bor nemlig *litt* flere folk der enn i Oslo.

Det var fortsatt midt på dagen så var ikke helt sikkert at rommene var klare. Hannah sitt rom var klart, mens mitt var ikke. Jeg fikk beskjed om å vente en time. Denne ene timen ble brukt til drikke et par øl og fikle med simkortet slik at det skulle fungere med datamaskinen. Det viste seg at det var noen drivere som ikke var installert, og som heller ikke lot seg installere av en eller annen grunn så jeg gav opp.

Resten av denne dagen gjorde vi ikke så mye pga reise, men det ble likevel tid til en liten tur ut for mat og litt mer øl på en lokal bar/restaurant som spesialiserte seg i fruktøl (!). Jeg synes nå det var særdeles dårlig ide å betale 45-50 kroner for en flaskeøl som smakte rart, så jeg ba om en vanlig tappekranøl av slaget pils. Den kosta ca 22-23 kroner. Stort mer skjedde ikke denne dagen annet enn at jeg fortsatte å krangle med pcen min inntil jeg lot pcen vinne og det var på  tide å legge seg.

Hotellet holdt bra standard, Hannah hadde tom blitt oppgradert til en suite og jeg til et litt større rom og man får mye hotell for pengene i Asia. Dette er noe jeg har observert enten det er i Hong Kong (ja faktisk), Singapore, Bangkok eller Beijing.

Beijing dag 2. Vi hadde en avtale med en representant for turistbyrået i Nord Korea kl 14:30, så det var om å gjøre å få sett noe før den tid av Beijing. Vi hadde begge vært i Beijing før, men Hannah i en nokså ung alder så jeg vant “valget” som en slags guide.

Foto: William Sæbø

Så vi dro da med tbanen til Den Himmelske Freds plass. Jeg fant ut at det var lurt å skaffe seg et oppladbart kort for tbanen, fordi Beijing har innført et takstsystem som går på distanse og det å figuere det ut på billettautomater hver gang vi skulle reise tar tid. Det kinesiske navnet er yikatong (一卡通)- og selv på dårlig mandarin klarte jeg å få det kortet ut av dama i billettluka og ladet det opp.

Den Himmelske Freds plass er en ganske mektig skue og blant verdens mest kjente turistattraksjoner. Inngangen var jo litt skjult, men det viste seg at de hadde forandra dette siden sist jeg var der i 2011 så ikke rart jeg surret litt, men fant nå det allikevel. Etter dette gikk vi inn mot den forbudte by og det var det enda mer kaos. Det var en ganske varm dag i Beijing i forhold til det vi kom fra i Norge så vi orket generelt ikke så veldig mye. Så vi vandra etterhvert østover et stykke og så oss litt om i et kjøpesenter før det da begynte å nærme seg avtaletid med denne representanten.

Vi var jo veldig spente på om denne representanten kom til å møte oss, men han fant oss før vi fant han. Han delte ut turistkortet til DPRK og tok betaling i cash EURO! Syke greier, men føltes deilig ut å kvitte seg med de penga også på en måte. Da slapp vi å frykte for å miste dem!

Når dette var unnagjort var det å kjøpe seg nudler på 7 eleven og spise. Ja du hørte riktig. Vi gjorde det billigst mulig, men det ble mat på hotellrommet ja.

Etter det var det å fundere på hva man skal gjøre, men vi visste at vi måtte stacke opp på mat til bruk på toget. Heldigvis var hotellet i nærheten av et slags europeisk supermarked og her ble det kjøpt øl og enda mer mat. Øl fordi vi skulle ha noe til kvelden. Jeg hadde glemt å få tak i batterier til lommelykta mi så det ble et batteriinnkjøp også. Vi lasta så av de varene på hotellrommet og dro avgårde ut.

Tilfeldighetene skulle ha det til at vi tilfeldigvis fant en ølbar med bra øl til ikke så altfor dyrt. Det så ut som det var en bryggeripub og så populært ut både blant utlendinger og kinesere.

Foto: William Sæbø

Dette bildet er forøvrig tatt siste kvelden på vei hjem, men det illustrerer jo hva de serverte. 🙂 Vi fikk forresten også tid til et mininach på suiten til Hannah.

So the trip begins:

Vi dro fra hotellet kl 11 og regnet med at vi hadde god tid. Da ville vi jo være på flyplassen ca 12 – det høres jo normalt ut ikke sant? Tro om igjen!

Innsjekk på Air Koryo var et salig kaos, virka som alt måtte sjekkes opp og ned og i mente manuelt mot lister. Litt som man holdt på med opp til 80-90 tallet her hjemme vil jeg tro.

Foto: William Sæbø.

Det hele virker som en ganske normal kø, men det tok sin tid! Heldigvis var pappeskene forvist til egen kø… Det er en vanlig greie i Asia at folk sjekker inn halve huset når de skal på tur… Heldigvis traff vi fyren fra dagen før da og han fikk oss fremover i køen. Hannahs koffert utløste en eller annen alarm så vi måtte jo bruke litt ekstra tid, men men det gikk fint og vi kom oss igjennom passkontroll. Jeg kjøpte nå en sandwich fordi jeg ikke hadde spist frokost.

Air Koryo flight 252:

Foto William Sæbø

Vi skjønte ganske tidlig at dette flyet kom til å bli forsinka. Ved boardingtid var det jo ingen i gaten. Så vi ventet og ventet. Tilslutt kom det noen og vi fikk etterhvert gå ombord. Tror du forsinkelsen var over der? Tro om igjen. Beijing har stengt en rullebane og hva betyr det på en travel flyplass? Redusert kapasitet. Det tok litt tid før personalet sa noe om dette og på bakken kom altså personalt rundt med drikke og den legendariske Air Koryo hamburgeren. Jeg valgte å stå over, men i følge Hannah smakte den helt ok. Det er vel mer fordi jeg har hørt litt av hvert om den. Drikka jeg fikk var nå en fruktbrus av noe slag, men ellers var det som å fly en vanlig tur til Frankfurt bortsett fra at kapteinen aldri sa noe. Jeg har ikke flyskrekk, men jeg liker i det minste at det er MENNESKER i fronten ombord. Ombord var det nedfellbare skjermer som spilte propaganda med musikk til. Jeg tok dessverre ingen bilder ombord, da jeg var litt i tvil om hva som var greit og ikke greit på dette tidspunktet.

Før ankomst Pyonygang må man fylle ut tre skjemaer, helsedeklerasjon, innreisekort og tolldeklerasjon. Sistnevnte mest omfattende. Deklarer ALLE bøker du har. Derfor tok tollen også tid fordi de skulle gå igjennom bagasjen. Av en eller annen grunn hang tollen seg opp i batteriene mine, men så fort de fysisk fikk se dem så var det greit. De kom også frem til at min Lonely Planet Beijing guide og mandarin parlør + et menykort fra SAS ikke var noe kontroversielt.  Flyplassen i Pyongyang var forøvrig moderne (ny terminal i 2015). Hannah sin nynorskbok var heller ikke noe de så på som kontroversielt.

Guidene kom inn til tollområdet og henta oss og viste oss vei til 7 seteren av en bil. Denne bilen hadde selvsagt ikke sikkerhetsbelter. Pga at vi kom så sent inn måtte middagen rearrangeres, men det var ikke noe problem.