På tur til Guangzhou

Tenkte jeg skulle fortelle litt om Guangzhou. Guang-hva for noe? Byen er ikke så langt unna Hong Kong og er nok noe mindre kjent enn Shanghai, Beijing og ja nettopp Hong Kong. Men sannheten er at leser du dette på skjermen din så kommer det nok antageligvis noen komponenter fra det området, med andre ord den mest fabrikkrike regionen i Kina.

Så hvordan komme til Guangzhou? Man kan enten ta flyet rett ditt eller reise via Hong Kong. Da SAS hadde et salg slo jeg til. Jeg har vært i Hong Kong før, så tenkte jeg ville dra vekk derifra. DIt har SAS direkterute fra Stockholm Arlanda, noe som skaper greie forbindelser fra Oslo hvor flyene går omtrent en gang i timen eller noe i den dur.

Jeg bestilte en rimelig Plus billett som jeg oppgraderte til businessklasse for poeng, og jeg fikk snatchet den siste. Personen som bak meg i køen fikk nei. Det var flaks.

Legger uansett ved et par bilder av flyturen:

Det øverste er St Petersburg fra lufta og det nederste er straks landing Hong Kong. Den veien som bygges der er en vei mellom Hong Kong og Macao som er et gigantisk prosjekt.

Kjapt igjennom passkontrollen i Hong Kong før jeg fant buss A21. Det er ikke den samme bussen som 21A eller E21, Hvorfor buss når det går et aldeles nydelig flytog i Hong Kong? Jo fordi denne ville ta meg til togstasjonen Hung Hom direkte uten noe hassle. Jeg var litt spent på hvor lang tid det ville ta, men det var heldigvis ikke mer trafikk enn at det gikk forholdsvis greit.

A busssene i Hong Kong er designerte flyplassbusser som ser akkurat ut som andre busser i Hong Kong (dobbeltdekkere), men de har bedre seter og plass til bagasje.

Samt man får se mye man ikke får sett fra toget.

Da vi kom fra til Kowloon synes jeg det mest irriterende var litt mange stopp i bykjernen, synes det var et busstopp for hver 150 meter, men omsider kom man frem til Hung Hom. Vipps fikk man kjøpt billett til toget, kun i cash så måtte løpe på minibanken å ta ut Hong Kong dollar….

For å boarde toget er det først passkontroll ut av Hong Kong på togstasjonen og så en sikkerhetskontroll som så ut som en vits, alle som pep i metalldetektoren ble bare henvist videre. Ingen på dette tidspunktet sjekket visumpapirer til Kina.

Hele Hung Hom – for tog mot fastlands-Kina minner litt om en flyplass, Her var det noen taxfree butikker,.

Det ble annonsert litt forsinkelse for boarding. Litt kjedelig område å henge i for å være ærlig for utvalget var ikke all verdens.

Toget deler skinnegang med East Rail Line i Hong Kong-territoriet, noe som gjør at det går ganske sakte.  East Rail Line er en del av t-banen på en måte selv om togene minner mer om tog enn tbane, frekvensen er uansett så stor at man må kjøre sakte for å ikke ta igjen toget foran. Etterhvert kommer det en høyhastigetslinje som er under bygging som går Beijing-Guangzhou-Shensen. Denne er ferdig Beijing-Shenzen. Ulempen er om denne hadde vært ferdig nå så hadde jeg havna på en stasjon som ligger langt unna sentrum i Guangzhou… Kineserne har ofte designerte stasjoner for høyhastighetstog som ligger et godt stykke unna bysentrum.

Toget har faktisk en kafevogn for to timerstur.

Toget gjør ingen stopp mellom Hung Hom og Guangzhou East Rail Station, Så fort man kommer ut av Hong Kong territoriet settes farta opp. Mellom Shenzen og Guangzhou kjører man på den designerte høyhastighetslinja mellom Guangzhou East og Shenzen. Dette er annen og billigere måte å gjøre ting på. Man tar East Rail line opp til “grensa” – går over grensa der og tog videre fra Shenzen. Ulempen her er at grensepassering kan ta tid. Vurderte å gjøre det på vei tilbake, men jeg gadd ikke.

Så fort man ankommer Guangzhou East er det grensepassering inn til mainland som det kalles. Som regel er dette en formalitet om man har de riktig papirene og det var det denne gangen og. Ble stemplet inn i Kina og som vanlig en gjennomlysing av bagasje som ingen brydde seg om og ut i det lille kaoset som ofte er i Kina. Da jeg hadde vært på reise i lang tid nå så valgte jeg å slappe av litt på hotellet før jeg gjorde noe mer.

Dag 2

Tenkte jeg ville se berømte Canton Tower, det lå lett tilgjengelig med tbane som alltid fungerer i Kina, men som regel er møkkfull så tja i disse me too tider kan man komme borti ting uintensjonelt. Som vanlig i Kina er det alltid en sikkerhetskontroll som er mer som en vits enn noe annet på vei ned i undergrunnen. Jeg synes billettautomaten var litt vanskelig å forstå, den var merket på engelsk, men trykka feil så hoppa den tilbake på kinesisk igjen. Men fikk iallefall figuert hvor mye jeg skulle betale etter et par forsøk.

I Canton Tower er det mange forskjellige billettkategorier, jeg valgte å kjøpe den dyreste for å komme høyest opp.

Den siste der er en slags fritt-fall attraksjon, ja jeg prøvde den. det gir et lite kick så høyt over bakken…

Etter jeg var ferdig her – gikk jeg en liten tur langs elva

Det er mulig for ta cruise langs Perlefloden, det stod jeg over, men er sikkert artig.

En legger merke til at det faktisk er en del grøntareale.

Dag 3:

Chimelong, siden jeg ikke gadd å krangle med billettautomater igjen kjøpte jeg et dagskort på tbanen (det er også greit siden man alltid hele tiden må passe på å ha småpenger på seg, automatene tar nemlig ikke noe mer enn 10 sedler)

Jeg skulle uansett et stykke avgårde og ville nok betalt makspris for en tur (prisen avhenger av hvor langt man skal)

Chimelong ligger et stykke syd for sentrum og man regner med ca 25 minutter tid med t-banen dit. Chimelong har tre parker, en fornøyelselspark, en dyrepark og en vannpark og har et par hoteller som gjør at det samlet sett utgjør et slags resortområde. Da tbanen kom dit var det krangling mellom lokale beboere, myndigheter og Chimelong-gruppen hva stoppet skulle hete. Chimelong ville kalle det nettopp Chimelong, men det ville ikke lokale beboere. Resultatet ble et kompromiss mellom begge interesser og stasjonen heter i dag Hanxi Changlong.

Man kan ta gratis skyttelbusser til inngangen, men det er uansett bare ti minutter å gå fra tbanen. Jeg valgte sistnevnte løsning da det var litt kø for de bussene. Jeg kom primært for å se pandaene

Var ikke mer  å finne på i dette området her så tok like gjerne banen tilbake igjen til sentrum og hotellet for å slappe av litt. Etter det fant jeg en pub hvor jeg så Liverpool-Everton og jeg ble jaggu sittende for å se Manchester United- Manchester City.

Så det bla naturlig nok ganske sent så dag 4 gjorde jeg ikke så mye annet enn å gå litt rundt før jeg tok toget tilbake til Hong Kong

 

Nei for ordens skyld jeg ikke innom IKEA, samme prosedyre, kjøpe billett, igjennom passkontroll og sikkerhetskontroll. Dessverre ble dette toget også noe forsinket, jeg fikk nå denne gang Hong Kong operert tog som var dobbeltdekker og konfigurasjonen var 2-1 og jeg fikk enesete. Ikke så ille det. Ingen kafevogn der men det kom noen med tralle rundt og solgte ting.

En ting som jeg slo merke til var mye juleeffekter rundt om. Kinesere er vel stort sett buddhister, men julen virker de å ha adoptert. I følge WIkpedia utgjør befolkningen kun 2% kristne.

OVernattet på Regal airport Hotel hvor jeg fikk en suite hehe

Så noen snapshots fra flyturen hjemover:

Siste bilde er faktisk Lillestrøm!

 

Nord Korea reisebrev del 5

Dagen var kommet for vår siste fulle dag i dette absurde landet. På programmet stod Palace of the Sun hvor farfar og far Kim til nåværende ligger balsamert. Dette museet er kun åpent på søndager for turister og siden det var dagen etter bursdagen så var det mange lokale grupper som også hadde tatt turen. Jeg har dessverre ingen bilder av dette pga fotoforbud i museet, men et bilde fra utsiden kan ses fra Wikipedia her 

For å komme inn måtte man ha på penklær. Ja for menn betød det dress og slips, selv om buksa jeg tok med aldeles ikke var en dressbukse. Det var en  svart bukse jeg hadde kjøpt noen år tidligere fra Marks and Spencer i Dubai og som fungerer veldig greit i varmt vær. Det kunne virke som en del andre turistgrupper ikke brydde seg mye om det. Om de ble nektet adgang vet jeg ikke, men våre guider var iallefall nøye på det. Vi hadde fått beskjed om det på forhånd så får vår del var det ingen problem.

Vi fikk også en nøye briefing av bukking der inne . Det er viktig å bukke riktig til Kim! Merkelig nok så var det lite snakk om Kim Jong-Un, det kan virke som at han ikke er fryktelig godt likt av befolkningen. Dette var gjennomgående under hele oppholdet.  Uansett museet var interessant nok i seg selv, vi fikk tom innsikt i togvogna til Kim Jong-Il hvor han døde. Kim Jong-Il hadde angivelig flyskrekk så han dro med tog. og mye om Kimenes liv og lære i tillegg til selve masuleene hvor de lå balasamert.

Så fort det var ferdig så bar det avgårde til enda en gravlund. Jeg mener å huske at en del høytstående medlemmer av Kim familien lå gravlagt der, men her var det iallefall ikke fotoforbud så legger til noen bilder.

Man fikk jaggu litt utsikt også! Som man kan se var man heldige med været og jeg er glad den dårligste dagen var den dagen med mest bilkjøring.

Tror dette her er Kim Il-Sungs søster eller noe i den dur.

Etter dette var ferdig så fikk vi oss en litt mer bytur med blant annet et statuebesøk…

 

Kim Il-Sung Square var der militærparaden ble holdt dagen i forveien. Etter lunch på en lokal restaurant ble det tilbudt av guidene et akrobatshow for litt tillegg i prisen. Dette takket vi ja til og vi angret ikke på det. Likevel synes jeg vi møtte opp unødvendig lenge i forveien, vi var vel på stedet over en time før det hele startet.

Snek med meg en liten video for å får et inntrykk– inntil guidene strengt sa at det var forbudt , men dette var antagelig mennesker som knapt hadde fått lov å gjøre noe annet resten av livet. Når man reiser med to personer så kan man tilpasse ting etter eget ønske. Vi hadde på forhånd ytret et ønske om å få besøke en bar, så fort showet var ferdig etter 1 1/2 time eller noe så bar det dit. Prisen for en halvliter øl var ikke noe å klage på – 0.5 euro og det smakte ganske godt også. Det ble nok en gang middag og enda mer lokale greier, men skal sies at all maten vi fikk var gjennomgående god. Man må bare være innstilt på at det blir asiatisk og ikke europeisk.

Etter middag hadde jeg tidligere på dagen antydet et ønske om å prøve en fornøyelsespark, men jeg kom til konklusjonen at det var like greit å dra til hotellet. Guidene aksepterte det ønsket og det ble noen øl i skybaren også. Dessverre så har jeg ingen bilder av det – men Pyongyang på kveldstid er eh ganske mørkt.

Vi hadde funnet ut at hotellet hadde en bowlingbane i kjelleren og gikk for å teste det siste kvelden. Dessverre var vertinnen i bowlinghallen mer opptatt av å lære undertegnende riktig bowlingteknikk enn at jeg skulle ha det gøy… Teknikken hang seg også flere ganger, ikke akkurat Oslo bar og bowling det der, men også der solgte de øl.

Dagen etter, vi snakker her mandag 17 april fikk vi lov å møte guidene så “sent” som kl 09. De hadde jaggu klart å snekre sammen et lite program før togavgang 10:10, men dette bestod av en heller lite interessant fotoutstilling og vi var ferdige der ganske kjapt. Vi fikk her passene våre tilbake med togbilletten. Vi tok på utsiden farvel med vår sjåfør og gav han 200 sigaretter. De to kvinnelige guidene fikk sjokolade fra Norge og annet småtteri. Tips ble ogås utdelt.

Etter litt venting fikk vi gå ombord i toget. Dette toget kjører som et innenrikstog opp til Sinuiju – kun to vogner blir med videre over grensa hvorav vi selvsagt var med i den ene. Jeg hadde et håp om å se mer av landet ved å ta toget men landskapet var kjedelig

 

Jeg ble sittende mesteparten av tiden i spisevogna med litt øl. Kupeen vår var som man kan se ganske så trang og vi delte den kupeen med to nordkoreanske jenter. De var veldig sky og vi prøvde å spørre om de ville bli med å spille kort. Men nei det ønsket de ikke.

Da jeg skjønte vi nærmet oss  grensa var det på tide å vandre tilbake igjen i kupeen og der hadde Hannah lagt klart skjemaene som måtte fylles ut klart for meg. Skjemaene var identiske på vei  ut som på vei inn, bare at utreiseskjemaet var på koreansk. Hannah hadde vært smart å ta bilde av den engelske versjonen vi fikk på flyet  så det gjorde ting enklere for oss.

Tollskjemaet gjorde vi begge litt forenkla – vi skrev kun de tingen de var interesserte i å se som kamera og pc. Først kom en passkontrollør inn i kupeen og samla inn pass, utreiseskjema og turistkortet vi hadde fått utdelt. Så kom en toller som snakket med alle og sjekket bagasjen for pcen og kameraet. Hun godtok heldigvis forklaringen min at kameraet mitt var tom for batteri og pcen ville hun bare konstatere at jeg hadde med meg. Passkontrolløren kom så tilbake etter en stund med passene våre. Jeg skal innrømme at det var en viss stillhet i kupeen da. Jeg og Hannah sa ikke så mye til hverandre under dette stoppet. Hva om noe var galt?

Stoppet i Sinjuiju var beregnet til å ta litt under to timer, men ble stående litt lengre enn rutetabellen. Det er sånne ting som gjerne gjør en litt nervøs i et land som Nord Korea, men tilslutt rullet toget ut fra stasjonen og man kunne puste lettet ut.

I bildet over er man fortsatt i Nord Korea – den kinesiske byen Dandong ses til høyre bildet.

 

På vei over brua som skiller to landene.

 

Og vipps var man i Dandong

Kinesisk immigrasjon foregikk på en litt annen måte. Alle måtte ut av toget og igjennom pass og tollkontroll i en flyplasslignende setting. De nordkoreanske jentene vi delte kupeen med kom løpende med innreiseskjema til oss. For de som har vært i Kina vet at det skjemaet kun er en formalitet – det virker ikke som det brukes til noe. Kom iallefall inn i Kina med no questions asked. Etter vi var ferdige med tollkontroll ønsket jeg gjerne å se litt av Dandong, men vaktene her nektet og sa at alle som skulle til Beijing måtte fint vente… Jeg skulle så gjerne tatt ut litt kinesisk cash. Men samma det vi var lettet. Lettet for at vi var i Kina.

Vi fikk etter en god stund gå ombord de nord koreanske sovevognene og etter en stund så bevegde de seg litt frem og tilbake. Jeg skjønte nå at skifting pågikk. Litt artig med ordentlig togdrift. vi ble så dyttet inn på et annet spor på stasjonen. og hektet på et mye lenger kinesisk innenrikstog. Tro meg det var virkelig langt. Jeg hadde kjøpt et kinesisk datasimkort som jeg hadde klart å få inn i mobilen. Strevde litt med å få det til å fungere –  men gikk inn på fininnstillinger for nettverk og woha der poppa 3G opp. Satte på wifi deling og fant fram dataen. Logga inn med VPN på dataen for å aksessere forbudte sider. Dette fungerte som smurt og jeg kunne legge ut en FB oppdatering om at vi hadde overlevd Nord Korea. Det tok ikke lang tid før den hadde fått masse likes. Også Hannah benyttet anledning til å logge inn på sin FB konto – hun hadde blitt et hett samtaletema i en felleschat med studiegruppa… Noen var redde for at vi hadde havna i en atomkrig eller noe… Jeg kjente jo noen av de personene.

Jeg fikk også vite at jeg fikk en mer behagelig hjemreise med SAS business. Ikke den verste eposten man kunne få. Kveldens middag bestod i nudler kjøpt fra dagligvarebutikken i Beijing. Alle langdistansetog i Kina har varmtvann i hver vogn, det hadde også våre to nordkoreanske sovevogner. Men spisepinner det mangla vi. Fant heldigvis konduktørkupeen  i vogna vår og han hadde nok av dem ja. Der lukta det forøvrig røyk.

Jeg halvsov hele veien tror jeg men var likevel merkelig opplagd da jeg bestemte meg for å stå opp i 06 tiden og bare nyte turen.

Det var heldigvis nydelig vær i Beijingområdet den dagen – siste bilde her er fra ankomst Bejing sentralstasjon om man kan kalle det det – er iallefall Beijing railway station og ikke Beijing south etc. Som man kan se er toget langt. Jeg gikk igjennom omtrent hele greia for å finne en øl kvelden før.

Vi bestemte oss for å dra til hotellet først for å legge fra oss ting. Hotellet vi hadde booket var det samme som vi hadde før turen nemlig Swissotel. Så ut bar det og ned i tbanen og noen stopp senere var vi ved hotellet. De hadde ikke rommene klare riktig enda, men i løpet av en time så lovte de det. Slappet stort sett av i resepsjonen. Hannah fikk tilbake minnekortet hun hadde lagt i resepsjonen før avreise.

Så fort rommene ble klare bestemte vi oss at det var greit å slappe av litt hver for oss og ta en dusj var iallefall på programmet før vi tok turen en siste gang ut i Beijing på ettermiddagen.

Dro ut til OL anlegget 

Merkelig hvor tomt det er der sammenligna med resten av Beijing. Middagen ble fortært på McDonalds av alle steder før det nok en gang ble noen øl på en bar vi hadde oppdaget fra oppholdet før turen til Nord Korea.

Dagen etter var det duket for hjemreise og formiddagen vi hadde ble prioritert til avslapning, vi skulle uansett ikke sent avgårde – tenkte å ta tbanen+airport express i 11 tiden. Som sagt så gjort og vi fant raskt SAS innsjekken i terminal 3.

Pass og sikkerhetssjekk tok litt tid og det innebærer også en liten togtur fra sjekkinn og til internasjonale avganger. Denne gang virka som de hadde oppjustert farta noe så toget gikk raskere enn ved ankomst.

Loungen til Air China ligger noe eksponert til i forhold til terminalen, men det var et helt ok utvalg med mat og drikke der. Også noe varmmat i form av nudler.

 

 

Nord Korea reisebrev del 4

Dette ble kanskje den mest slitsomme dagen på turen vår. 15 april 2017 var nok bedre kjent som påskeaften det året i Norge. Folk der hjemme hørte nok på Påskelabyrinten, mens de kanskje planla dagens skitur. I Nord Korea derimot er 15 april kjent for noe ganske annet enn det. Dette er the day of sun eller bursdagen til nasjonens grunnleger Kim Il-Sung.

Guidene var som vanlig strenge med oppmøtetidspunkt, var vel presist kl 08 såvidt jeg husker. Formiddagen ble brukt til å besøke en blomsterutstilling. Jeg var ikke fryktelig interessert i det for å være helt ærlig, men Hannah likte det ganske godt og stilte en del spørsmål.

Vi fikk også tilbudet om å kjøpe frø til Kim Il-Sungia blomsten (denne fyren er visst så ekstraordinær at han har sin egen blomst kalt opp etter seg). Vi takket høflig nei til det og skyldte på norske tollregler om fremmede arter. Noe må man jo skylde på som den angivelig siste sovjetstaten vi er!

FOrmiddagen gikk også med til å besøke et patriotisk monument 

før vi så ble sluset inn i et museum om Kims liv – jeg har dessverre ikke noe bilder av det, men tror det var pga fotoforbud. Deretter ble vi henvist til et rom for en kopp te eller annen drikke og fikk se litt på begynnelsen av militærparaden på Nord Koreansk statsfjernsyn.

På vei dit var vi også innom en butikk hvor det var et piano på bakrommet. Jeg er ingen pianospiller, men Hannah er. Hun spilte et stykke hvor hun offisielt sa til guidene at hun ikke husket hvem som hadde skrevet det – men fikk vite litt senere at det var en japansk komponist bak det hele. Sånt kunne man jo ikke røpe til guidene!!

Så kom lunchen hvor lunchen var sushi som hadde ligget en stund i en varm bil… Jeg var litt skeptisk til det og spiste kun brødet, men Hannah ble ikke dårlig for det. Skyldte bare på at jeg ikke var sulten, så antagelig ville det gått greit.

Så etter lunch var det duket for det virkelig store høydepunktet. Militærparadaden igjennom gatene.

Tror ikke jeg gidder å si så mye om det annet enn at bildene sier mer enn tusen ord:

Dette var jo en litt absurd opplevelse må jeg innrømme. Her i Norge ser man jo kun militærparader omtrent i forbindelse med enkelte markeringer som veterandagen og selv da er det tonet kraftig ned. Eneste militære innslag på 17 mai feks i Oslo er gardedrillen, Forsvarets stabsmusikk er først i 17 maitoget og HMKG musikkorps bakerst i 17 mai toget. Vi ble tvunget til å stå der i ca 2 timer og jeg var egentlig lettet over at guidene sa at vi skulle dra.  Underveis kom det stadig  biler med høyttaler og spredte det gode budskap på koreansk. Det er viktig å opprettholde patriotisme.

Etter de to timene bar det videre til museum for Koreakrigen. Har dessverre ikke så mange bilder av det – men antagelig var det også pga fotoforbud.

Museet er den bygningen bakerst i bildet. Også her var det en typisk nordkoreansk fremstilling om at Nord Korea egentlig vant krigen. Jeg har faktisk vært på tilsvarende museum i Seoul i Sør Korea og der er fortellingen en helt annen. De brukte litt tid på å kjøre dit pga mange omkjøringer pga militærparaden, men man kom frem til slutt. Etter dette spanderte guidene en is på meg og Hannah. Det var en nokså varm dag  med mye utendørs aktivitet så det ble satt pris på!

Men dagen var selvsagt ikke over ennå. Huset til godeste  (fødeplassen kanskje) Kim Il-Sung måtte man jo se og det ble lovet tbanetur så fort det var over.

Her ble det fortalt litt om Kim Il Sungs slekt og selvsagt han selv. Det var et stykke å gå fra parkeringen og opp husker jeg, vi parkerte like i nærheten av en fornøyelsespark som så ganske full ut. Antagelig pga helligdagen.

Etter dette – bar det bokstavelig talt ned i dypet:

Jeg liker å ta tbane så det her var et høydepunkt for min del. Øverste bildet er guiden som forklarer systemet i Pyongyang. Det er to linjer med en stasjon som tillater overgang. Man kan trykke inn stasjonsnavnet på knappene og få ruten dit. Guiden har plottet inn 5 stopp og det er dit vi skal. Tidligere så tillot man kun turister å ta tbanen et stopp, men dette er nå utvidet til 5 stopp. De første bildene er fra endestasjonen og de tre siste fra stoppet vi skulle til. Vi fikk tom sitteplass nesten hele veien! Jeg lurer på hva som hadde skjedd om vi hadde unnlatt å gå av… Tør egentlig ikke å spekulere i det…  De forklarte også at de hadde et elektronisk billettsystem, sånn ikke helt ulikt Oyster card eller Octupus. Vi ble sluset utenom.

For de som ikke vet det så er metroen i Pyongyang DYP med eviglang rulletrapp. Ca 100 meter under bakkenivå – man kunne legge merke til at trykket endret seg ja. Rulletrappa på Stortinget blir liksom ingenting.

Her et bilde utenfor der vi gikk av tbanen. 

Det var nå i ferd med å bli sent og middag ble det på en lokal restaurant, det vanlige med diverse koreansk mat.

Men dagen var ikke ferdig enda. Man feirer da ikke bursdagen til selveste KIm uten litt fyrverkeri?

For å få et lite inntrykk – se denne

https://www.dropbox.com/s/fbp7lbzgd9944bx/20170415_201201.mp4?dl=0

Nord Korea reisebrev del 3

Ok det her tok litt tid, men på tide å skrive litt mer. Etter å ha satt seg inn i bilen som forøvrig ikke hadde noen setebelter i baksetet ble vi frakta til Koryo Hotel hvor vi egentlig skulle bo hele oppholdet. Veien inn til Pyongyang var mørk og det ble ikke så mye lysere da vi endelig kom oss inn til Pyongyang. Da vi kom frem til Koryo hotel viste det seg at det var en misforståelse, vi hadde begge bestilt enkeltrom, men hotellet var fullt. Her vil jeg rose guidene våre som tok saken og fikk fiksa et rom til, men at vi kun skulle bo her en natt, før vi ble flytta til det mer berømte kanskje (?) Yangakdo hotell dagen etterpå. Dette hotellet har forøvrig en forbudt 5 etasje, men uansett hvor evertyrlysten man er så konkluderte jeg og Hannah med at det å besøke 5 etasjen ikke var en god ide.  Hannah fikk forøvrig ringt hjem via telefonsentralen på hotellet. Hvor mye det kosta husker jeg ikke, men var ikke billig. Samtalen ble sikkert overvåka også.

Dagen etterpå var det på tide å besøke DMZ og dette innebar tidlig avgang kl 07:45 fra Koryo Hotel, det ble litt surr hvor vi egentlig skulle spise frokost og vi avtalte og møtes 7 i frokostsalen. Siden kommunikasjon med mobil ikke fungerer i Nord Korea, så måtte jeg jo bare sitte og vente. Jeg var riktig sted, og jeg venta ca 1 kvarter på Hannah. Hun kunne fortelle at hun hadde vært hit og dit og blitt bortvist av vakter. Frokosten var forøvrig omtrent det man finner på vanlige hoteller, kanskje litt lavere standard. Til DMZ er det omlag 18 mil å kjøre på en “motorvei”. Det var riktignok 4 felt, men det rista og det rista. Lite trafikk var det dog. Vi ble strengt fortalt av våre guider at det var fritt frem og ta bilder, men da vi passerte militære checkpoints måtte kameraene vekk og bort fra synlighet.

Landskapet så omtrent sånn ut

Foto William Sæbø.

Jeg må innrømme at jeg tenkte mine tanker hva som ville skje om vi ble involvert i en ulykke her. I Pyongyang ville det i det minste vært mulig å evakuere til Kina om man måtte på sykehus. Setebelter hadde vi jo som sagt ikke. De hadde tom en rasteplass midtveis mellom Pyongyang og DMZ, men da verken jeg eller Hannah trengte å bruke fasillitetene så kjørte vi bare på. Det var selvsagt kun turister på de rasteplassene.

Etterhvert kom vi frem og ble bedt om å stige ut. Først inn i en souvenirbutikk (alle restauranter  vi var innom hadde en souvenirbutikk knyttet til seg) og så måtte vi knytte oss til en større gruppe for å bli busset inn i området. Det ble gitt klare instrukser på hva som var lov å ta bilde av og hva som ikke var lov å ta bilde av. Jeg dro en liten spøk med Hannah om at vi burde skru av flymodus på mobilene våre for å få inn signaler fra Sør, men i fare for lide Ottos skjebne så lot vi like gjerne være. Nord Korea er et land man ikke utfordrer system og regelverk.

Legger ved et par bilder fra musemuet ved grensa. Vi fikk høre mange historier om hvordan Nord Korea egentlig vant krigen fra soldaten som fulgte oss rundt. Jeg måtte innrømme ovenfor guidene mine at jeg hadde vært i Sør også, men det var ikke noe problem. Sa at Sør Korea var just og begrunnet det med at jeg likte å se verden. Tok ikke en videre diskusjon på det for å si det sånn.

Etter at vi var ferdige med DMZ dro vi inn til byen Kaesong hvor det var tid for å besøke Koryo museum. Kaesong er en sentral del av koreansk historie og deler av byen står faktisk på UNESCOs liste, 

Vi fikk lære litt av hvert om gammelkoreansk historie. Etter det var ferdig var det på tide å få lunch og vi fikk vår første koreanske lunch. Jeg og Hannah ble plassert inn i et rom alene, mens guidene og sjåføren forsvant et annet sted. Jeg vet ikke om guider i Nord Korea får diettgodtgjørelse, men de spiste ikke sammen med oss på dette måltidet. Det gjorde de resten av tiden (bortsett fra frokost). Jeg må innrømme at jeg ikke visste hva alt var, men vi måtte prøve litt av alt. Etterhvert kom det en suppe med nudler på bordet også. Kan forøvrig her nevne at alt vi fikk av mat var velsmakende og ingen av oss ble dårlige i magen på turen. Vi fikk her også smake litt nordkoreansk sprit, noe jeg synes var så godt at jeg kjøpte en flaske til å ta med hjem og en del deltagere på Samfunnet Bislet sin hyttetur fikk smake det.

Etter lunchtider bar det på landeveien hjem til Pyongyang hvor vi blant annet besøkte vitenskapskomplekset. Det var en slags blanding av Teknisk Museum  i Oslo og lesesaler for elever og studenter (bilder kommer). Jeg må jo innrømme at jeg måtte trykke på alt av knapper. For folk som kjenner meg godt så er jeg nokså barnslig av meg hva kommer til sånne ting. VI fikk tom et innblikk i Nord Koreas intranett, da vi så noen som satt i datasalen. Dette alternativet til internett ble skrytt av. Etter dette dro vi til hotellet for å sjekke inn og slappe av litt, før vi dro ut for middag i Pyongyang.

Og da var det greit med en liten ventepils før middag?

SKal sies at jeg måtte fiske ut nøyaktig eurobeløp i mynter for å få betalt, men god var den ølen etter en lang dag.

Nord Korea reisebrev del 2

Har man sagt A må man si B sies det og i og med at jeg nå har skrevet del 1 så må man vel fortsette. Flytoget til Beijing ender opp på Dongzhimen og koster 25 yunan (ca 30 kroner) hver vei. Herifra er det lett å bytte til Beijings utmerkede t-banenett. Vi hadde valgt oss ut et hotell 1 stopp unna Dongzhimen, nemlig Swissotel  . Det er greit å ikke bevege seg i Beijings t-banenett for mye med litt bagasje, det bor nemlig *litt* flere folk der enn i Oslo.

Det var fortsatt midt på dagen så var ikke helt sikkert at rommene var klare. Hannah sitt rom var klart, mens mitt var ikke. Jeg fikk beskjed om å vente en time. Denne ene timen ble brukt til drikke et par øl og fikle med simkortet slik at det skulle fungere med datamaskinen. Det viste seg at det var noen drivere som ikke var installert, og som heller ikke lot seg installere av en eller annen grunn så jeg gav opp.

Resten av denne dagen gjorde vi ikke så mye pga reise, men det ble likevel tid til en liten tur ut for mat og litt mer øl på en lokal bar/restaurant som spesialiserte seg i fruktøl (!). Jeg synes nå det var særdeles dårlig ide å betale 45-50 kroner for en flaskeøl som smakte rart, så jeg ba om en vanlig tappekranøl av slaget pils. Den kosta ca 22-23 kroner. Stort mer skjedde ikke denne dagen annet enn at jeg fortsatte å krangle med pcen min inntil jeg lot pcen vinne og det var på  tide å legge seg.

Hotellet holdt bra standard, Hannah hadde tom blitt oppgradert til en suite og jeg til et litt større rom og man får mye hotell for pengene i Asia. Dette er noe jeg har observert enten det er i Hong Kong (ja faktisk), Singapore, Bangkok eller Beijing.

Beijing dag 2. Vi hadde en avtale med en representant for turistbyrået i Nord Korea kl 14:30, så det var om å gjøre å få sett noe før den tid av Beijing. Vi hadde begge vært i Beijing før, men Hannah i en nokså ung alder så jeg vant “valget” som en slags guide.

Foto: William Sæbø

Så vi dro da med tbanen til Den Himmelske Freds plass. Jeg fant ut at det var lurt å skaffe seg et oppladbart kort for tbanen, fordi Beijing har innført et takstsystem som går på distanse og det å figuere det ut på billettautomater hver gang vi skulle reise tar tid. Det kinesiske navnet er yikatong (一卡通)- og selv på dårlig mandarin klarte jeg å få det kortet ut av dama i billettluka og ladet det opp.

Den Himmelske Freds plass er en ganske mektig skue og blant verdens mest kjente turistattraksjoner. Inngangen var jo litt skjult, men det viste seg at de hadde forandra dette siden sist jeg var der i 2011 så ikke rart jeg surret litt, men fant nå det allikevel. Etter dette gikk vi inn mot den forbudte by og det var det enda mer kaos. Det var en ganske varm dag i Beijing i forhold til det vi kom fra i Norge så vi orket generelt ikke så veldig mye. Så vi vandra etterhvert østover et stykke og så oss litt om i et kjøpesenter før det da begynte å nærme seg avtaletid med denne representanten.

Vi var jo veldig spente på om denne representanten kom til å møte oss, men han fant oss før vi fant han. Han delte ut turistkortet til DPRK og tok betaling i cash EURO! Syke greier, men føltes deilig ut å kvitte seg med de penga også på en måte. Da slapp vi å frykte for å miste dem!

Når dette var unnagjort var det å kjøpe seg nudler på 7 eleven og spise. Ja du hørte riktig. Vi gjorde det billigst mulig, men det ble mat på hotellrommet ja.

Etter det var det å fundere på hva man skal gjøre, men vi visste at vi måtte stacke opp på mat til bruk på toget. Heldigvis var hotellet i nærheten av et slags europeisk supermarked og her ble det kjøpt øl og enda mer mat. Øl fordi vi skulle ha noe til kvelden. Jeg hadde glemt å få tak i batterier til lommelykta mi så det ble et batteriinnkjøp også. Vi lasta så av de varene på hotellrommet og dro avgårde ut.

Tilfeldighetene skulle ha det til at vi tilfeldigvis fant en ølbar med bra øl til ikke så altfor dyrt. Det så ut som det var en bryggeripub og så populært ut både blant utlendinger og kinesere.

Foto: William Sæbø

Dette bildet er forøvrig tatt siste kvelden på vei hjem, men det illustrerer jo hva de serverte. 🙂 Vi fikk forresten også tid til et mininach på suiten til Hannah.

So the trip begins:

Vi dro fra hotellet kl 11 og regnet med at vi hadde god tid. Da ville vi jo være på flyplassen ca 12 – det høres jo normalt ut ikke sant? Tro om igjen!

Innsjekk på Air Koryo var et salig kaos, virka som alt måtte sjekkes opp og ned og i mente manuelt mot lister. Litt som man holdt på med opp til 80-90 tallet her hjemme vil jeg tro.

Foto: William Sæbø.

Det hele virker som en ganske normal kø, men det tok sin tid! Heldigvis var pappeskene forvist til egen kø… Det er en vanlig greie i Asia at folk sjekker inn halve huset når de skal på tur… Heldigvis traff vi fyren fra dagen før da og han fikk oss fremover i køen. Hannahs koffert utløste en eller annen alarm så vi måtte jo bruke litt ekstra tid, men men det gikk fint og vi kom oss igjennom passkontroll. Jeg kjøpte nå en sandwich fordi jeg ikke hadde spist frokost.

Air Koryo flight 252:

Foto William Sæbø

Vi skjønte ganske tidlig at dette flyet kom til å bli forsinka. Ved boardingtid var det jo ingen i gaten. Så vi ventet og ventet. Tilslutt kom det noen og vi fikk etterhvert gå ombord. Tror du forsinkelsen var over der? Tro om igjen. Beijing har stengt en rullebane og hva betyr det på en travel flyplass? Redusert kapasitet. Det tok litt tid før personalet sa noe om dette og på bakken kom altså personalt rundt med drikke og den legendariske Air Koryo hamburgeren. Jeg valgte å stå over, men i følge Hannah smakte den helt ok. Det er vel mer fordi jeg har hørt litt av hvert om den. Drikka jeg fikk var nå en fruktbrus av noe slag, men ellers var det som å fly en vanlig tur til Frankfurt bortsett fra at kapteinen aldri sa noe. Jeg har ikke flyskrekk, men jeg liker i det minste at det er MENNESKER i fronten ombord. Ombord var det nedfellbare skjermer som spilte propaganda med musikk til. Jeg tok dessverre ingen bilder ombord, da jeg var litt i tvil om hva som var greit og ikke greit på dette tidspunktet.

Før ankomst Pyonygang må man fylle ut tre skjemaer, helsedeklerasjon, innreisekort og tolldeklerasjon. Sistnevnte mest omfattende. Deklarer ALLE bøker du har. Derfor tok tollen også tid fordi de skulle gå igjennom bagasjen. Av en eller annen grunn hang tollen seg opp i batteriene mine, men så fort de fysisk fikk se dem så var det greit. De kom også frem til at min Lonely Planet Beijing guide og mandarin parlør + et menykort fra SAS ikke var noe kontroversielt.  Flyplassen i Pyongyang var forøvrig moderne (ny terminal i 2015). Hannah sin nynorskbok var heller ikke noe de så på som kontroversielt.

Guidene kom inn til tollområdet og henta oss og viste oss vei til 7 seteren av en bil. Denne bilen hadde selvsagt ikke sikkerhetsbelter. Pga at vi kom så sent inn måtte middagen rearrangeres, men det var ikke noe problem.

 

Nord Korea reisebrev del 1

Etter oppfordring fra flere så vil jeg endelig publisere litt reisebrev. Dette kan inneholde interessant og uinteressant informasjon, men prøver nå inkludere litt av hvert. Ja det inkluderer også flyturen. Jeg har fra før publisert et innlegg om julebordet som førte til denne turen. Der hadde jeg jo ikke i min villeste fantasier at jeg ville finne en reisepartner til Nord Korea av alle steder.

Uansett nok om det. Når alt var betalt og bekrefta var det jo bare å vente på avreise dag. Jeg hadde på forhånd kjøpt billettene i SAS Plus (økonomi pluss ish)  – disse kostet t/r 7000 kroner noe jeg synes er en rimelig pris å betale for litt bedre benplass enn i SAS Go (økonomi). Det er også litt bedre service der. Likevel så endte jeg ikke opp med å sitte der, men i business. Hvorfor? Fordi SAS har en oppgraderingstjeneste som gjør at man kan by på oppgraderinger på auksjon. Anbefaler uansett ingen å by noe mer enn litt over minstebudet, så mye penger er det ikke verdt og særlig ikke om man har billett i Plus. Jeg gjør det mest for å få flere poeng.

Med oppgradering bekreftet var det bare å glede seg. Da jeg uansett ikke hadde avgang før utpå ettermiddagen var det bare å nyte formiddagen og gjøre de siste innkjøpene som trengs. Jeg tok OSL ekspressen direkte fra Tveita som går til Gardermoen på litt over en halv time. Jeg blir stadig vekk overraska over hvor dyre disse bussene er, det billigste er uansett tbanen ned til sentrum og NSB ut som koster 60 kroner for tilleggsbillett, men her er tid faktisk penger. Billigere enn taxi er det ihvertfall og trafikken på en mandag i påskeuka er ikke all verden.

Jeg møtte Hannah ved innsjekksområdet til SAS og gikk sammen bort til businesskranka for å få ut boardingkort til Beijing og sendt bagasjen avgårde. Som gullkortholder har jeg lov til det og vi sparte nok en del minutter i kø. Videre så gikk man da i gjennom fasttrackk slusen i security, men gjentatte erfaringer viser seg at det ikke er stor forskjell mellom fast og “slow” track på Gardermoen. Anbefaler å se an litt begge steder, men det gjorde ikke vi her. Uansett vi var igjennom på et par minutter.

Etter dette var det å finne en minibank for å ta ut euro. Ja euro. Turkompaniet skal ha betalt i CASH i Euro. Jeg hadde på forhånd tatt ut så mye jeg fikk lov til av Nordea og det tror jeg er første gang jeg har nådd beløpsgrense i kontantuttak. Jeg var i tvil om dette ville gå så jeg lånte av Hannah så kunne jeg heller Vippse tilbake etterpå. Det gikk fint det. Et beløp på 1700 euro var nå med… Dette er et beløp man av naturlige årsaker passer godt på.

Så var det bare å finne loungen på Gardermoen for å fore seg selv litt med mat og drikke. Det er ikke veldig fancy mat, men det går. Pluss for øl på tappekran og skikkelige ølglass. Av en eller annen grunn finnes ikke skikkelige ølglass i deres andre lounger  på verken Arlanda eller Kastrup.

Etter å ha sittet i loungen var det bare å gå til gaten som lå i den nye D piren på Gardermoen. Jeg må si jeg liker designet av den nye piren og det sikrer jo en fleksibilitet ved at et inkommende utenriksfly enkelt kan bli innenriksfly og motsatt. Tidligere så var det gjerne buss man brukte og det brukes nok sikkert en del fortsatt. Da var det bare å gå ombord i Airbus 321 som er København-basert og crewet var naturlig nok dansk. Serveringen i Plus var en rull med noe oppi og valgfri drikke. Det ble en Plane ale som kun brygges ekslusivt for SAS av Mikkeler. For den knappe timen holdt dette og for å være helt ærlig, jeg trenger ikke mye servering på så korte flighter. På så korte flighter liker jeg å se ut av vinduet, lese litt i inflightmagasinet og ellers vente på landing som uansett kommer fort nok.

Jeg møtte Hannah igjen etter ankomst København (hun hadde billett i Go) så vi vandra da til gulloungen som uansett ikke er langt unna C piren og passkontroll hvor langdistanseflyene går fra. Vi tok litt mer mat og et glass med bobler hver før vi fant ut at det var på tide å gå til gaten, man vet jo aldri hvor lang tid passkontrollen tar.

Det gjorde vi helt rett i, for Kastrup ser ut til å slite med litt de samme problemene som Gardermoen til tider. Litt mange passasjerer og litt for få poltiifolk til å betjene passkontrollen. Likevel var vi igjennom der på 10 minutter, men køen vokste stadig bak oss. På gaten er det først kontroll av pass, visum og boardingpass før man kommer i en slags lounge hvor man boarder fra. Også dette tok tid. Her var det ingen kø for business og alt var i samme mølje. Selv om det ikke var mange passasjerer foran oss så tok det altså tid. Jeg observerte stadig at gateagent måtte ringe hit og dit for å prosessere folk. Hva grunnene var vet jeg ikke, men usikkerhet på visum er vel en vanlig gjenganger. De aller fleste nasjonaliteter trenger visum til Kina. Observerte også at et fly skulle til Mashar E Sharif og Kabul, men det så ut som en ren militærcharter for amerikanske soldater.

Så var det etterhvert bare å komme seg ombord til sete 2A som skulle bli mitt hjem de neste 8 timene til Beijing. Champagne ble bestilt og fortært for avgang. Vel oppe i lufta ble det nytt en 3 retter (jeg valgte å hoppe over dessert for å finne drømmeland fort). Det ble spurt om jeg ønsket å bli vekket til frokost og svaret mitt på det var nei. Jeg ønsker å maksimere søvn på disse flightene som går over natta, blant annet for minimalisere jetlag (at jeg blir sykt jetlagga uansett er en annen historie) men jeg prøver nå mitt.

Hyggelig crew med dansk kaptein og svensk purser, men jeg registrer at SAS generelt er trege med servering på disse flightene på business. Det hadde gått kjappere om man fikk alt på et brett og det hadde gjort seg på en nattflyging. Selv på business er det mulig. Uansett jeg fant drømmeland fort nok, stod over frokost, fylte inn ankomstskjema til Beijing.

Etter landing gikk jeg først feil vei til passkontrollen. Plutselig stoppet merkinga, men noen security folk geleida meg riktig vei, passkontrollen inn til Kina er som vanlig ganske grei. Har du papirene i orden kommer du inn. Ikke noe USA opplegg her altså! Så var det å ta tog til bagasjehallen, dette toget tok lang tid. Fryktelig lang tid. Men antagelig var det vedlikehold så toget måtte kjøre på redusert hastighet. Tilbake igjen gikk dette toget nokså fort.

I bagasjehallen kjøpte jeg meg et data SIM kort og jeg traff Hannah igjen ganske fort. Bagasjen tok ikke så lang tid heller og tollen i Kina innebærer en kjapp gjennomlysing. Tollerne brydde seg lite med innholdet i vår bagasje så vi var kjapt ute. Så var det bare å finne minibank og flytoget til byen.

 

Julebord!

Som mange av mine venner vet så er jeg ganske så aktiv person i både studentpolitikken og i studentforeninger. Det har gitt meg mye tilbake både fordi jeg synes det er gøy, men også fordi jeg har truffet venner jeg aldri ellers ville ha truffet. Jeg stod ikke alene i den kanskje vanskeligste konflikten jeg har vært borti og det er pga de gode vennene som virkelig stilte opp for meg.

Nok om det. Som aktiv student innebærer det nødvendigvis både større og mindre arrangement i løpet av året. Julebord er kanskje det mest særnorske. Jeg skulle på julebord i studentforeninga jeg setter så høyt (Samfunnet Bislet), og der finner jeg alltid hyggelig å prate sammen med folk. Folk som hater eksamen, folk som elsker eksamen, folk som gleder seg til å dra hjem til jul og kanskje man klager litt over været også. Det er tross alt begrenset hvor mange frivillige du prater med i løpet av en dag der, men på julebordet er man samlet alle sammen. Jeg kom jo dit med ganske normale forventinger vil jeg si, det er jo tross alt det de fleste julebord har vært for meg.

Jeg hadde i tiden før julebordet der tittet litt på hva jeg skulle gjøre i påska og for de som kjenner meg så synes jeg Gran Canaria er litt kjedelig og hytta til familen har jeg jo vært på mange ganger før og sikkert gått de samme skiturene flere ganger.

Hyggelig nok det altså, men jeg hadde på forhånd gjort en liten research på Nord Korea og sendt et par mailer. Tilbake igjen til julebordet. Etter at maten var spist opp og det formelle underholdningsprogrammet går jo festen over i en annen fase. Man setter seg ned rundt omkring litt tilfeldig og nyter en øl eller to kanskje litt for mye også. Jeg skal i hvert fall ikke påstå at jeg var edru den her kvelden.

Jeg kom her i prat med en av de nye frivillige (Hannah)  på Samfunnet det semesteret. Som en  som har vært aktiv der i flere år ønsker jeg at de nye også føler seg inkludert på lik linje jeg ble da jeg ble aktiv der. Det verste jeg vet er tross alt foreninger som styres av gutteklubben Grei og tar et stygt blikk på nye medlemmer.

Samtalen med Hannah var ganske hyggelig, men så kom det til et punkt hvor mine planer kom inn i bildet. Og da kom Nord Korea i påska opp. Da sa hun at hun gjerne ønsket å være med og jeg advarte da om prisnivået (en tur dit er ikke billig). Joda det skulle hun få til. Jeg tenkte ikke så mye mer over saken før dagen derpå hvor man gjerne våkner med litt skallebank. Jeg tok da kontakt via Facebook chat og spurte om hun virkelig mente det (man kan ofte si ting i fylla man ikke mener). Joda det bekreftet hun. Jeg brukte da resten av uka før jul og romjula på å mailutveksle med reisebyrået i Storbritannia og 30.12.16 var alt bekreftet. Det ble tur. Og nå sitter jeg etter turen og tenker – det julebordet der var awesome. Kanskje slike sprø påfunn skjer i et fåtall julebord? Jeg tviler på om Nord Korea bookinger skjer på bakgrunn i  et flertall av dem for å si det sånn, men sprø påfunn er nok egentlig vanlig. Spørsmålet er hvor mange av de påfunnene man faktisk gjør til virkelighet. Jeg fikk nå i hvert fall en ny venn som delte min interesse for litt sprø påfunn og det var pga et julebord. Kanskje du også får en venn på et julebord som deler din interesse for noe sånn helt utenom den felles foreninga dere er med i? Jeg reiser som regel alene, men akkurat på denne turen her følte jeg det var ekstra trygghet å ha en reisepartner.

Studentbevegelsen har et ansvar

Jeg bet meg merke i en artikkel på Khrono (https://khrono.no/2017/03/kutter-i-humanistiske-fag?nav=forside) om at Trump kutter mange føderale bevilgninger, særlig til humaniora, men også andre forsknings og utdanningstiltak. Trump har faktisk ikke nominert en direktør for NASA og det kan ikke være tvil om at NASA bidrar med mye forskning. Mange av disse kuttene går med på å styrke sikkerhet og atter sikkerhet.

Humanioria er en essensiell vitenskapsgren for å forstå hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er essensielt for å forstå de politiske strømningene rundt oss. Ved å forske på og forstå hvordan menneskene tenkte i tiden rundt feks andre verdenskrig kan vi bruke det for å forhåpentligvis unngå en lignende katastrofe igjen. Dette er et veldig kjiseaktig eksempel, men man skjønner hvor jeg vil hen.

Trump er uansett ikke veldig glad i forskning og vitenskap. I en tid hvor USAs president er mer opptatt av å komme med løgner (og når han blir arrestert på dem – gjenta dem på nytt) så er det mer viktig at vi studenter sier klart i fra om dette. I en tid hvor Breitbart og andre lugubre kanaler blir fremstilt som sannhet av en amerikansk president er det grunn til å si i fra.

En amerikansk president har ikke lite makt. Han er øverstkommanderende for den største miliærmaskinen i verden. Han blir fotfulgt av en offiser som til enhver tid har atomkodene. Derfor blir den avvisningen av forskning en nokså farlig holdning.

Det er lite grunn til å tro at Trump vil høre på lille Norsk Studentorganisasjon, men sammen er vi sterke. NSO har tatt initiativ til Den Globale Studentstemmen. Det er et arbeid jeg har troa på I en ny artikkel i Universitas ser jeg på med glede at arbeidet bærer litt frukter, litt etter litt. For arbeidet haster, kanskje mer enn noen gang. Vi kan ikke bli en verden som domineres av Breitbart. Vi kan ikke bli en verden hvor troverdig forskning trekkes i tvil fordi det ikke stemmer med verdenssynet.  Derfor må studenter si i fra.

Ja jeg stiller som fag og forskningspoltiisk ansvarlig i NSO

Ok tittelen sier mer enn tusen ord, men jeg stiller. Hvorfor spør du i overkant av tre uker etter at jeg ufrivillig måtte gå av fra vervet mitt i Studentparlamentet HiOA? Parlamentet klarte å fjerne meg fra vervet, men engasjementet mitt klarte de ikke å ta fra meg.

Her er noen høydepunkter fra ting jeg har gjort i NSO:

  • April 2010 – varadelegat på stiftelsesmøtet – husker jeg holdt mitt første innlegg på et landsmøte her. Var under saken om prinsipprogrammet, fremma et forslag og det falt. Men sykt moro, det var det.
  • Delegat eller observatør på samtlige landsmøter siden 2012 – det er smått imponerende
  • Satt i landsstyret 12/13
  • Fikk gjennomslag for at landsmøtet faktisk skal diskutere poltiikk i 14
  • Skisserte hvordan delegatfordelingen skulle være på landsmøtene – ble et par arbeidsmøter på Luna Park husker jeg.
  • Ledet faglig komite for teknologiske fag.

Ok denne lista her var mye organisatorisk, men mitt hjerte ligger altså i komplisert fagpolitikk. Tellekantsystemet, finansieringssystemet, læringsutbyttebeskrivelser, organisering og dimensjonering ja you name it. Dette er ting jeg synes faktisk er kult. Det har noe å si hvordan finansieringen er. Man kunne jo fullfinansiert institusjonene ved hjelp av donasjoner og skolepenger, slik som en del institusjoner er finansiert i USA. Jeg sier som resten av NSO nei takk til dette. Men herifra og ut er det et komplisert system vi har i Norge og slik må det nødvendigvis være. Et studie som krever kun bøker er billigere enn studier som krever labutstyr for praktiske øvelser. Hva om man sier at forskningen skal telle mye mye mer? Da vil jo UiO, UiB, NTNU og UiT få størstedelen av kaka (altså det man så fint kaller de fire gamle universitetene på “fagspråket”).

Jeg har selv vært borti en sak lokalt på HiOA hvor et institutt knapt har råd til å drive undervisning pga finansieringssystemet slik det er.

SÅ har man tellekantsystemet i forskningen. Nivå 1 eller nivå 2? Det gjelder å publisere mest mulig  da helst på nivå 2. Men hva med forskere som har gode prosjekter, men mer et langtidsmål? Kanskje enda viktigere få studenter interessert i forskning. Utdanningen skal jo være basert på det. Kanskje systemet burde belønne det også nasjonalt sett?

Det er mange interessante problemstillinger. Kvalitetsmeldingen nevner spesifikt at disse prosjektene bør belønnes:

“Det bør legges til rette for at forskningsprosjekter har
god studentinvolvering. Norges forskningsråd
kan også bidra til dette, gjennom å finansiere prosjekter
som har en god plan for studentinvolvering”

Her mener jeg NSO må være aktive pådrivere for at dette skjer. Meldingen sier også en del mer om studentaktiv forskning og jeg er glad for at regjeringen tar dette på alvor fra sentralt hold.

Jeg innser at jeg starter i en oppoverbakke, men jeg har lært et og annet om det å sitte på fulltid som jeg tror få andre har gjort. Enkelte må learn the hard way som man sier. Dette er også en erfaring å ta med inn. Mistillitssaken gikk ikke på mine faglige kvalifikasjoner. Studentbevegelsen blir bedre av å ha ulike perspeketiver også i sentralleddet og jeg vet nå mer hva jeg trenger også.