Hva nå?

To døgn har gått siden Studentparlamentet valgte å kaste meg fra mitt verv som fagpolitisk ansvarlig i arbeidsutvalget.  Ord kan knapt beskrive hvor skuffet jeg er over den avgjørelsen. Det er tross alt et verv og en jobb jeg faktisk likte og jeg hadde mange planer for hva jeg skulle bruke vårsemesteret på. Parlamentet sa med dette at de sender problemet over til HR avdelingen på HiOA. Hva det innebærer aner jeg ikke. Kanskje blir jeg omplassert til å sortere post eller annet for meg total meningsløse oppgaver? Jeg tror ikke parlamentet helt aner hva salgs konsekvenser dette vedtaket kan gi. Fra før av vet man at yrkesdeltagelsen blant aspergere er langt lavere enn snittet. VIl de sende meg over på uføretrygd, det vil tross alt koste  dem i form av deres fremtidige skattepenger?

Lederen for Studentparlamentet har ikke tatt ansvaret for arbeidsmiljøet. I stedet for å ta ansvaret har man funnet en syndebukk. Det er en farlig mentalitet. I fotball heter det at man vinner som et lag og taper som et lag.  Mål scores  som regel ved at motstanderen gjør feil.  Keepertabber er det som oftest blir hauset opp, de er mest synlige. Likevel er det sjeldent noen fotballtrenere gjør keeperen til syndebukk for all fremtid. Som regel var keeperen bare uheldig. I dette AU “laget”  følte jeg at jeg ble en syndebukk for alt som var galt. I flertallets introduksjon av saken ble det lest opp nærmest fra en meldingsbok i skoleverket. I en slik meldingsbok står det gjerne at på torsdag var Per sur, på fredag bannet Per og på mandag kastet Per en banan i veggen. Dette er en svært uprofesjonell måte å gjøre ting på.

I domstolene skal politiet ha gode bevis for at du har gjort noe galt for å bli dømt. Når politiet tar ut tiltale skal man vite hva man er tiltalt for, hvilket lovverk som man er tiltalt etter og ikke minst begrunnelsen for at politiet har tatt ut tiltale. Man vet hva man skal svare på og kan forberede seg på det i rettsaken. I dette tilfellet visste jeg bare litt av hva anklagene gikk ut på. Arbeidsutvalget burde spilt med åpne kort hele veien og de skulle heller aldri ha fått 10 minutters taletid når det normale er 5. Jeg fikk derfor ikke forberedt meg på hva som kom. Arbeidsutvalget kunne fint skrevet hele introduksjonen inn i sakspapirene og det er rett og slett en dårlig hersketeknikk å holde tilbake informasjon.

I følge SHOT undersøkelsen sliter 1 av 5 studenter med psykiske plager. At man finner noen av dem i studentpolitikken er ikke helt usannsynlig. Studentpolitikken bør derfor være åpen for å inkludere disse. Man kan ikke prate om lik rett til utdanning uten å inkludere de som trenger lik rett til utdanning mest. Det blir litt som om en apartheid leder i Sør Afrika skulle prate om å inkludere svarte, men når det kommer til stykket så gjør man ikke det allikevel. Men prate kan man gjøre. Sammenligningen er kanskje ikke helt god, men man ser poenget.

Jeg føler meg rett og slett skviset ut. Det er en fæl følelse. I hele prosessen var det snakk om å ta mannen og ikke ballen. Opplesingen av “meldingsboka” mi beviser det. Her var det om å gjøre og finne de feilene jeg gjorde også blåse dem opp til noe ekstraordinært. Mannen er nå tatt og jeg lurer på hva de gjør videre med det. JEg synes det skal være rom for ulikheter. I et politisk verv skal det være rom for lit temperatur. Jeg må til slutt si at jeg synes leder av Studentparlamentet burde gå av på bakgrunn av at hun ikke har tatt det ledelesesansvaret som er nødvendig. Som leder følger det ekstra ansvar. Det ansvaret er ikke tatt i dette tilfellet.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *