Månedlige arkiver: april 2017

Nord Korea reisebrev del 2

Har man sagt A må man si B sies det og i og med at jeg nå har skrevet del 1 så må man vel fortsette. Flytoget til Beijing ender opp på Dongzhimen og koster 25 yunan (ca 30 kroner) hver vei. Herifra er det lett å bytte til Beijings utmerkede t-banenett. Vi hadde valgt oss ut et hotell 1 stopp unna Dongzhimen, nemlig Swissotel  . Det er greit å ikke bevege seg i Beijings t-banenett for mye med litt bagasje, det bor nemlig *litt* flere folk der enn i Oslo.

Det var fortsatt midt på dagen så var ikke helt sikkert at rommene var klare. Hannah sitt rom var klart, mens mitt var ikke. Jeg fikk beskjed om å vente en time. Denne ene timen ble brukt til drikke et par øl og fikle med simkortet slik at det skulle fungere med datamaskinen. Det viste seg at det var noen drivere som ikke var installert, og som heller ikke lot seg installere av en eller annen grunn så jeg gav opp.

Resten av denne dagen gjorde vi ikke så mye pga reise, men det ble likevel tid til en liten tur ut for mat og litt mer øl på en lokal bar/restaurant som spesialiserte seg i fruktøl (!). Jeg synes nå det var særdeles dårlig ide å betale 45-50 kroner for en flaskeøl som smakte rart, så jeg ba om en vanlig tappekranøl av slaget pils. Den kosta ca 22-23 kroner. Stort mer skjedde ikke denne dagen annet enn at jeg fortsatte å krangle med pcen min inntil jeg lot pcen vinne og det var på  tide å legge seg.

Hotellet holdt bra standard, Hannah hadde tom blitt oppgradert til en suite og jeg til et litt større rom og man får mye hotell for pengene i Asia. Dette er noe jeg har observert enten det er i Hong Kong (ja faktisk), Singapore, Bangkok eller Beijing.

Beijing dag 2. Vi hadde en avtale med en representant for turistbyrået i Nord Korea kl 14:30, så det var om å gjøre å få sett noe før den tid av Beijing. Vi hadde begge vært i Beijing før, men Hannah i en nokså ung alder så jeg vant “valget” som en slags guide.

Foto: William Sæbø

Så vi dro da med tbanen til Den Himmelske Freds plass. Jeg fant ut at det var lurt å skaffe seg et oppladbart kort for tbanen, fordi Beijing har innført et takstsystem som går på distanse og det å figuere det ut på billettautomater hver gang vi skulle reise tar tid. Det kinesiske navnet er yikatong (一卡通)- og selv på dårlig mandarin klarte jeg å få det kortet ut av dama i billettluka og ladet det opp.

Den Himmelske Freds plass er en ganske mektig skue og blant verdens mest kjente turistattraksjoner. Inngangen var jo litt skjult, men det viste seg at de hadde forandra dette siden sist jeg var der i 2011 så ikke rart jeg surret litt, men fant nå det allikevel. Etter dette gikk vi inn mot den forbudte by og det var det enda mer kaos. Det var en ganske varm dag i Beijing i forhold til det vi kom fra i Norge så vi orket generelt ikke så veldig mye. Så vi vandra etterhvert østover et stykke og så oss litt om i et kjøpesenter før det da begynte å nærme seg avtaletid med denne representanten.

Vi var jo veldig spente på om denne representanten kom til å møte oss, men han fant oss før vi fant han. Han delte ut turistkortet til DPRK og tok betaling i cash EURO! Syke greier, men føltes deilig ut å kvitte seg med de penga også på en måte. Da slapp vi å frykte for å miste dem!

Når dette var unnagjort var det å kjøpe seg nudler på 7 eleven og spise. Ja du hørte riktig. Vi gjorde det billigst mulig, men det ble mat på hotellrommet ja.

Etter det var det å fundere på hva man skal gjøre, men vi visste at vi måtte stacke opp på mat til bruk på toget. Heldigvis var hotellet i nærheten av et slags europeisk supermarked og her ble det kjøpt øl og enda mer mat. Øl fordi vi skulle ha noe til kvelden. Jeg hadde glemt å få tak i batterier til lommelykta mi så det ble et batteriinnkjøp også. Vi lasta så av de varene på hotellrommet og dro avgårde ut.

Tilfeldighetene skulle ha det til at vi tilfeldigvis fant en ølbar med bra øl til ikke så altfor dyrt. Det så ut som det var en bryggeripub og så populært ut både blant utlendinger og kinesere.

Foto: William Sæbø

Dette bildet er forøvrig tatt siste kvelden på vei hjem, men det illustrerer jo hva de serverte. 🙂 Vi fikk forresten også tid til et mininach på suiten til Hannah.

So the trip begins:

Vi dro fra hotellet kl 11 og regnet med at vi hadde god tid. Da ville vi jo være på flyplassen ca 12 – det høres jo normalt ut ikke sant? Tro om igjen!

Innsjekk på Air Koryo var et salig kaos, virka som alt måtte sjekkes opp og ned og i mente manuelt mot lister. Litt som man holdt på med opp til 80-90 tallet her hjemme vil jeg tro.

Foto: William Sæbø.

Det hele virker som en ganske normal kø, men det tok sin tid! Heldigvis var pappeskene forvist til egen kø… Det er en vanlig greie i Asia at folk sjekker inn halve huset når de skal på tur… Heldigvis traff vi fyren fra dagen før da og han fikk oss fremover i køen. Hannahs koffert utløste en eller annen alarm så vi måtte jo bruke litt ekstra tid, men men det gikk fint og vi kom oss igjennom passkontroll. Jeg kjøpte nå en sandwich fordi jeg ikke hadde spist frokost.

Air Koryo flight 252:

Foto William Sæbø

Vi skjønte ganske tidlig at dette flyet kom til å bli forsinka. Ved boardingtid var det jo ingen i gaten. Så vi ventet og ventet. Tilslutt kom det noen og vi fikk etterhvert gå ombord. Tror du forsinkelsen var over der? Tro om igjen. Beijing har stengt en rullebane og hva betyr det på en travel flyplass? Redusert kapasitet. Det tok litt tid før personalet sa noe om dette og på bakken kom altså personalt rundt med drikke og den legendariske Air Koryo hamburgeren. Jeg valgte å stå over, men i følge Hannah smakte den helt ok. Det er vel mer fordi jeg har hørt litt av hvert om den. Drikka jeg fikk var nå en fruktbrus av noe slag, men ellers var det som å fly en vanlig tur til Frankfurt bortsett fra at kapteinen aldri sa noe. Jeg har ikke flyskrekk, men jeg liker i det minste at det er MENNESKER i fronten ombord. Ombord var det nedfellbare skjermer som spilte propaganda med musikk til. Jeg tok dessverre ingen bilder ombord, da jeg var litt i tvil om hva som var greit og ikke greit på dette tidspunktet.

Før ankomst Pyonygang må man fylle ut tre skjemaer, helsedeklerasjon, innreisekort og tolldeklerasjon. Sistnevnte mest omfattende. Deklarer ALLE bøker du har. Derfor tok tollen også tid fordi de skulle gå igjennom bagasjen. Av en eller annen grunn hang tollen seg opp i batteriene mine, men så fort de fysisk fikk se dem så var det greit. De kom også frem til at min Lonely Planet Beijing guide og mandarin parlør + et menykort fra SAS ikke var noe kontroversielt.  Flyplassen i Pyongyang var forøvrig moderne (ny terminal i 2015). Hannah sin nynorskbok var heller ikke noe de så på som kontroversielt.

Guidene kom inn til tollområdet og henta oss og viste oss vei til 7 seteren av en bil. Denne bilen hadde selvsagt ikke sikkerhetsbelter. Pga at vi kom så sent inn måtte middagen rearrangeres, men det var ikke noe problem.

 

Nord Korea reisebrev del 1

Etter oppfordring fra flere så vil jeg endelig publisere litt reisebrev. Dette kan inneholde interessant og uinteressant informasjon, men prøver nå inkludere litt av hvert. Ja det inkluderer også flyturen. Jeg har fra før publisert et innlegg om julebordet som førte til denne turen. Der hadde jeg jo ikke i min villeste fantasier at jeg ville finne en reisepartner til Nord Korea av alle steder.

Uansett nok om det. Når alt var betalt og bekrefta var det jo bare å vente på avreise dag. Jeg hadde på forhånd kjøpt billettene i SAS Plus (økonomi pluss ish)  – disse kostet t/r 7000 kroner noe jeg synes er en rimelig pris å betale for litt bedre benplass enn i SAS Go (økonomi). Det er også litt bedre service der. Likevel så endte jeg ikke opp med å sitte der, men i business. Hvorfor? Fordi SAS har en oppgraderingstjeneste som gjør at man kan by på oppgraderinger på auksjon. Anbefaler uansett ingen å by noe mer enn litt over minstebudet, så mye penger er det ikke verdt og særlig ikke om man har billett i Plus. Jeg gjør det mest for å få flere poeng.

Med oppgradering bekreftet var det bare å glede seg. Da jeg uansett ikke hadde avgang før utpå ettermiddagen var det bare å nyte formiddagen og gjøre de siste innkjøpene som trengs. Jeg tok OSL ekspressen direkte fra Tveita som går til Gardermoen på litt over en halv time. Jeg blir stadig vekk overraska over hvor dyre disse bussene er, det billigste er uansett tbanen ned til sentrum og NSB ut som koster 60 kroner for tilleggsbillett, men her er tid faktisk penger. Billigere enn taxi er det ihvertfall og trafikken på en mandag i påskeuka er ikke all verden.

Jeg møtte Hannah ved innsjekksområdet til SAS og gikk sammen bort til businesskranka for å få ut boardingkort til Beijing og sendt bagasjen avgårde. Som gullkortholder har jeg lov til det og vi sparte nok en del minutter i kø. Videre så gikk man da i gjennom fasttrackk slusen i security, men gjentatte erfaringer viser seg at det ikke er stor forskjell mellom fast og “slow” track på Gardermoen. Anbefaler å se an litt begge steder, men det gjorde ikke vi her. Uansett vi var igjennom på et par minutter.

Etter dette var det å finne en minibank for å ta ut euro. Ja euro. Turkompaniet skal ha betalt i CASH i Euro. Jeg hadde på forhånd tatt ut så mye jeg fikk lov til av Nordea og det tror jeg er første gang jeg har nådd beløpsgrense i kontantuttak. Jeg var i tvil om dette ville gå så jeg lånte av Hannah så kunne jeg heller Vippse tilbake etterpå. Det gikk fint det. Et beløp på 1700 euro var nå med… Dette er et beløp man av naturlige årsaker passer godt på.

Så var det bare å finne loungen på Gardermoen for å fore seg selv litt med mat og drikke. Det er ikke veldig fancy mat, men det går. Pluss for øl på tappekran og skikkelige ølglass. Av en eller annen grunn finnes ikke skikkelige ølglass i deres andre lounger  på verken Arlanda eller Kastrup.

Etter å ha sittet i loungen var det bare å gå til gaten som lå i den nye D piren på Gardermoen. Jeg må si jeg liker designet av den nye piren og det sikrer jo en fleksibilitet ved at et inkommende utenriksfly enkelt kan bli innenriksfly og motsatt. Tidligere så var det gjerne buss man brukte og det brukes nok sikkert en del fortsatt. Da var det bare å gå ombord i Airbus 321 som er København-basert og crewet var naturlig nok dansk. Serveringen i Plus var en rull med noe oppi og valgfri drikke. Det ble en Plane ale som kun brygges ekslusivt for SAS av Mikkeler. For den knappe timen holdt dette og for å være helt ærlig, jeg trenger ikke mye servering på så korte flighter. På så korte flighter liker jeg å se ut av vinduet, lese litt i inflightmagasinet og ellers vente på landing som uansett kommer fort nok.

Jeg møtte Hannah igjen etter ankomst København (hun hadde billett i Go) så vi vandra da til gulloungen som uansett ikke er langt unna C piren og passkontroll hvor langdistanseflyene går fra. Vi tok litt mer mat og et glass med bobler hver før vi fant ut at det var på tide å gå til gaten, man vet jo aldri hvor lang tid passkontrollen tar.

Det gjorde vi helt rett i, for Kastrup ser ut til å slite med litt de samme problemene som Gardermoen til tider. Litt mange passasjerer og litt for få poltiifolk til å betjene passkontrollen. Likevel var vi igjennom der på 10 minutter, men køen vokste stadig bak oss. På gaten er det først kontroll av pass, visum og boardingpass før man kommer i en slags lounge hvor man boarder fra. Også dette tok tid. Her var det ingen kø for business og alt var i samme mølje. Selv om det ikke var mange passasjerer foran oss så tok det altså tid. Jeg observerte stadig at gateagent måtte ringe hit og dit for å prosessere folk. Hva grunnene var vet jeg ikke, men usikkerhet på visum er vel en vanlig gjenganger. De aller fleste nasjonaliteter trenger visum til Kina. Observerte også at et fly skulle til Mashar E Sharif og Kabul, men det så ut som en ren militærcharter for amerikanske soldater.

Så var det etterhvert bare å komme seg ombord til sete 2A som skulle bli mitt hjem de neste 8 timene til Beijing. Champagne ble bestilt og fortært for avgang. Vel oppe i lufta ble det nytt en 3 retter (jeg valgte å hoppe over dessert for å finne drømmeland fort). Det ble spurt om jeg ønsket å bli vekket til frokost og svaret mitt på det var nei. Jeg ønsker å maksimere søvn på disse flightene som går over natta, blant annet for minimalisere jetlag (at jeg blir sykt jetlagga uansett er en annen historie) men jeg prøver nå mitt.

Hyggelig crew med dansk kaptein og svensk purser, men jeg registrer at SAS generelt er trege med servering på disse flightene på business. Det hadde gått kjappere om man fikk alt på et brett og det hadde gjort seg på en nattflyging. Selv på business er det mulig. Uansett jeg fant drømmeland fort nok, stod over frokost, fylte inn ankomstskjema til Beijing.

Etter landing gikk jeg først feil vei til passkontrollen. Plutselig stoppet merkinga, men noen security folk geleida meg riktig vei, passkontrollen inn til Kina er som vanlig ganske grei. Har du papirene i orden kommer du inn. Ikke noe USA opplegg her altså! Så var det å ta tog til bagasjehallen, dette toget tok lang tid. Fryktelig lang tid. Men antagelig var det vedlikehold så toget måtte kjøre på redusert hastighet. Tilbake igjen gikk dette toget nokså fort.

I bagasjehallen kjøpte jeg meg et data SIM kort og jeg traff Hannah igjen ganske fort. Bagasjen tok ikke så lang tid heller og tollen i Kina innebærer en kjapp gjennomlysing. Tollerne brydde seg lite med innholdet i vår bagasje så vi var kjapt ute. Så var det bare å finne minibank og flytoget til byen.

 

Julebord!

Som mange av mine venner vet så er jeg ganske så aktiv person i både studentpolitikken og i studentforeninger. Det har gitt meg mye tilbake både fordi jeg synes det er gøy, men også fordi jeg har truffet venner jeg aldri ellers ville ha truffet. Jeg stod ikke alene i den kanskje vanskeligste konflikten jeg har vært borti og det er pga de gode vennene som virkelig stilte opp for meg.

Nok om det. Som aktiv student innebærer det nødvendigvis både større og mindre arrangement i løpet av året. Julebord er kanskje det mest særnorske. Jeg skulle på julebord i studentforeninga jeg setter så høyt (Samfunnet Bislet), og der finner jeg alltid hyggelig å prate sammen med folk. Folk som hater eksamen, folk som elsker eksamen, folk som gleder seg til å dra hjem til jul og kanskje man klager litt over været også. Det er tross alt begrenset hvor mange frivillige du prater med i løpet av en dag der, men på julebordet er man samlet alle sammen. Jeg kom jo dit med ganske normale forventinger vil jeg si, det er jo tross alt det de fleste julebord har vært for meg.

Jeg hadde i tiden før julebordet der tittet litt på hva jeg skulle gjøre i påska og for de som kjenner meg så synes jeg Gran Canaria er litt kjedelig og hytta til familen har jeg jo vært på mange ganger før og sikkert gått de samme skiturene flere ganger.

Hyggelig nok det altså, men jeg hadde på forhånd gjort en liten research på Nord Korea og sendt et par mailer. Tilbake igjen til julebordet. Etter at maten var spist opp og det formelle underholdningsprogrammet går jo festen over i en annen fase. Man setter seg ned rundt omkring litt tilfeldig og nyter en øl eller to kanskje litt for mye også. Jeg skal i hvert fall ikke påstå at jeg var edru den her kvelden.

Jeg kom her i prat med en av de nye frivillige (Hannah)  på Samfunnet det semesteret. Som en  som har vært aktiv der i flere år ønsker jeg at de nye også føler seg inkludert på lik linje jeg ble da jeg ble aktiv der. Det verste jeg vet er tross alt foreninger som styres av gutteklubben Grei og tar et stygt blikk på nye medlemmer.

Samtalen med Hannah var ganske hyggelig, men så kom det til et punkt hvor mine planer kom inn i bildet. Og da kom Nord Korea i påska opp. Da sa hun at hun gjerne ønsket å være med og jeg advarte da om prisnivået (en tur dit er ikke billig). Joda det skulle hun få til. Jeg tenkte ikke så mye mer over saken før dagen derpå hvor man gjerne våkner med litt skallebank. Jeg tok da kontakt via Facebook chat og spurte om hun virkelig mente det (man kan ofte si ting i fylla man ikke mener). Joda det bekreftet hun. Jeg brukte da resten av uka før jul og romjula på å mailutveksle med reisebyrået i Storbritannia og 30.12.16 var alt bekreftet. Det ble tur. Og nå sitter jeg etter turen og tenker – det julebordet der var awesome. Kanskje slike sprø påfunn skjer i et fåtall julebord? Jeg tviler på om Nord Korea bookinger skjer på bakgrunn i  et flertall av dem for å si det sånn, men sprø påfunn er nok egentlig vanlig. Spørsmålet er hvor mange av de påfunnene man faktisk gjør til virkelighet. Jeg fikk nå i hvert fall en ny venn som delte min interesse for litt sprø påfunn og det var pga et julebord. Kanskje du også får en venn på et julebord som deler din interesse for noe sånn helt utenom den felles foreninga dere er med i? Jeg reiser som regel alene, men akkurat på denne turen her følte jeg det var ekstra trygghet å ha en reisepartner.